Trosopplærer er en forunderlig tittel på en yrkesgruppe. For er ikke alle døpte mennesker trosopplærere? Foreldre er trosopplærere for sine barn, ja gjennom hele livet er det døpte mennesket er forbilde og trosformidler for sine medmennesker. Allikevel har vi nå en samlegruppe mennesker tilsatt i våre menigheter som kalles trosopplærere.
Profesjonelle trosopplærere har mange forskjellige utgangspunkt for å utøve sitt yrke. Noen er kateketer, andre menighetspedagoger, noen «bare» trosopplærere i sin plassering i Kirkens «status-hierarki». Felles for dem alle, uavhengig av studiebakgrunn er at de arbeider med barn og unge som er i en ytterst viktig identitetsgivende del av livet.
Ansvaret disse er gitt er stort. De skal utvikle, planlegge, koordinere, gjennomføre og evaluere menighetens trosopplæring etter planer og instrukser gitt av menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkeråd. Plan for trosopplæring «Gud gir – vi deler» gir detaljerte krav til utforming og gjennomføring av kvalitetssikrede programmer for våre unge. Det sier seg selv at trosopplæreren er utsatt for et stort press på å levere godt og over lang tid. Selvsagt er ikke trosopplæreren alene om dette, men som oftest står han/hun i en særdeles viktig koordinerende posisjon i menighetens barne- og ungdomsarbeid.
Den faglige kvaliteten på trosopplæringen forutsetter ikke bare god formidlingsevne, kreativ planlegging og god gjennomføring, men også faglig dyktighet innen kirkens tro og tradisjon, kirkens tro og praksis og livsmestring og livstolkning (se plan side 15).
Hvert av disse temaene forutsetter stor kunnskap, og ikke minst kjennskap til livet til våre barn og unge. Hva er livsmestring for en ungdom som sliter på skolen, og som i tillegg skal «prestere» som konfirmant? Hvordan tolker en femåring sitt liv i en kirkelig kontekst? Hva sier kirkens tro og tradisjon om homofile ungdommer som søker en plass i kirken? Eller hvordan inspirere unge foreldre til å delta på samlinger for sine 2 og 3-åringer, slik at det oppleves relevant til deres liv?
Trosopplæreren står i en umulig situasjon, som allikevel må løses. Derfor kaster han seg ut i aktiviteter, gudstjenesteliv, samlinger, leir, weekendsamlinger mm. for å prøve å løse oppgaven. Noen ganger lykkes man, andre ganger ikke.
Det er ikke mangel på idealisme blant våre trosopplærere, men idealisme kan brenne ut og gå over i tretthet, utmattelse og kynisme. Med mindre det gis anledning til å få et faglig og styrkende input underveis. Faglig utvikling er også i høyeste grad personlig utvikling.
For en trosopplærer er jobb og egen person ufravikelig knyttet sammen. Vi skal formidle tro, som vi selv bærer, noe annet vil bare bli en teoretisk øvelse uten engasjement og troverdighet. En trosopplærer gir av seg selv, i håp om at troens Herre, skal omdanne ord, handlinger og holdninger til en levende og aktiv tro hos den unge. Uansett hvor godt en aktivitet er planlagt og gjennomført, er den personlige innsatsen til trosopplæreren avgjørende. Hvis han/hun selv ikke tror på tiltaket, er det dødfødt. Selv om troens opphavsmann, Herren Jesus Kristus, er det handlende subjekt, er trosopplærerens engasjement og troverdighet det ansikt barnet ser og henter inspirasjon fra.
Derfor er faglig utvikling også personlig utvikling. Personlig utvikling handler også om å få trekke seg tilbake, hvile, hente ny inspirasjon, få tilbakemeldinger fra veiledere og ny kraft til tjenesten.
Samfunnet er i rask forandring. Kjennskap til kirkens liv, Bibelens ord og kristent liv er i tilbakegang. Skolens som arena for trosformidling er sterkt svekket. Livssynspluralisme og endrede rammevilkår for kirkens undervisning tilsier at trosopplæreren kjenner til disse endrede strukturer og handler innenfor disse. God undervisning for 10 år siden er ikke nødvendigvis det i dag. Faglig input fra samfunnsvitere og kirkeforskere gir verktøy til trosopplæreren til å bli enda bedre til å målrette forkynnelse og formidling på en troverdig måte.
En plan for faglig/personlig utvikling for den enkelte trosopplærer muliggjør en faktisk gjennomføring av dette. Uavhengig av kirkevergens budsjett, bør det gis tid og rom for en årlig faglig/personlig utvikling. Et retreat, et kurs, et studieemne, en veiledningsuke på Institutt for Sjelesorg kan være eksempler på hvordan dette kan gjennomføres. Eller bare en uke hvor trosopplæreren kan få bruke arbeidstid til å evaluere sammen med sin arbeidsgiver/kollegaer uten press om å yte. Måtene er mange, og behovene er forskjellige. Men det å vite at det gis rom for årlig faglig og personlig utvikling kan gi trosopplæreren det løft som trenges for å yte videre i en særdeles krevende stilling.