Søndagstanker — Søndag 13. desember 2020
3. søndag i advent

Å si at noen snur seg fort rundt, kan bli oppfattet negativt. En politiker som skifter mening med en gang meningsmålingene går imot, har vi lite til overs for. Men det å vende om er noe ganske annet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 3, 7-18

Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»    

«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»    

Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»    

Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.

Johannes ryddet vei, slik «en bror i femteklasse» kan gjøre for en liten julebukk på vei til bestemor. Johannes, den siste av profetene i den gamle pakten, er krass og sterk i sin tale. Det nyttet ikke å peke på forfedrene og alt godt de gjorde. Nei, den enkelte måtte rydde opp og vende om og gjøre opp sin sak med Gud. For nå var det alvor. Og folket responderte. De tok et personlig ansvar og bad om råd for hvordan de skulle leve. Omvendelsen var konkret og overkommelig. «Del mat og klær med den som ikke har. Vær rettferdig, ikke misbruk din makt. Ta ansvar!»

Det er dine handlinger som forteller hvem du er, ikke hvem du kommer fra og hvilke aner du har. Omvendelsen var personlig og mante hver enkelt til konkrete handlinger i tråd med Guds lov.

«Jeg har begynt å få litt mer interesse for religionen», fortalte en godt voksen mann meg her om dagen. «Før var jeg ikke interessert, men nå synes jeg det er godt å være i kirken iblant.» Han er en av mange som har en tilknytning til kirken og som med stigende alder har begynt å reflektere over både liv og død.

Jeg håper han kommer til kirken på søndag. Da vil han få høre at «religionen» ikke kan hjelpe han, akkurat som Johannes sa. Handlinger, ritualer og stemninger frelser ingen. De er bare kulissene som omkranser mysteriet.

Adventstiden blir lett for å bli bare koselig og lun og varm. Dagens tekst kaller på angeren og boten – derfor den lilla fargen. Samtidig kaller dagens tekst på forventingen om han som kommer med Hellig Ånd og ild – Messias. Han er den som til syvende og sist kan se hva som foregår i vårt indre – om vår omvendelse er ekte eller om vi bare snur oss om etter vinden. Lignelsen med agnene og hvetekornene skiller den som snur seg med vinden og den som i sin fulle tyngde tar budskapet om omvendelse inn over seg.

«Religionen» har sin tiltrekningskraft. Den skaper stemninger og følelser. Men et personlig forhold til Jesus skaper omvendelse og nytt liv. Det er «religionens» kjerne.
Som Pelle Karlsson sang: «Han er min sang og min glede, han er min Herre og Gud. Jesus i dine hender jeg hviler til livets slutt.»

Søndagstanker — Søndag 6. desember 2020
Andre søndag i advent.

Klarer du å lese nyhetene uten å bli nedstemt? Det hender at jeg blar over artiklene om klimaødeleggelser, virus, plast i havet og avskoging i Amazonas. Jeg orker ikke alltid å ta det inn over meg. Finnes det håp?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 21, 27-36

Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse:        

«Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.»

Hva er ditt dypeste håp? Det ligger som en bjelke under alle andre små og store forhåpninger for ditt liv på jorden. Tenk litt på det, mens du leser videre.

Selv har jeg lett for å bli engasjert i det jeg holder på med. Det kan gjøre at jeg blir litt «fartsblind» og kun ser det jeg holder på med som viktig og rett. Men selv det mest intense engasjement går over og jeg kan se tilbake på det med både takknemlighet, litt større perspektiv og visdom. Da ser jeg at det også finnes andre viktige saker å engasjere seg i, som kan gå sammen med det jeg tidligere var engasjert av. Engasjement og håp endres med tid og alder. I dag er barna voksne. Det gir meg og kona mulighet til å sette søkelys på hverandre igjen. Jobben har blitt mindre viktig, helsa er blitt viktigere.

Men under alt dette trenger jeg noe mer. For selv om min helse er god, er verdens helse i krise. Alt brytes ned, mennesket slutter ikke med sin grådighet, krig og terror bryter ut, en dag her, en dag der.

John Lennon synger i sin sang «Imagine» at hvis vi bare sluttet å tro på Gud så ville alt bli bra. Hvis vi alle kunne leve for i dag og slippe båndet til våre eiendeler, så ville jorden og vårt fellesskap bli et himmelrik. Selv om jeg virkelig holder av John Lennon, så er dette en tåpelig og naiv tekst. Historien har vist at selv uten tro opptrer mennesker like destruktivt og ondt. For ikke å snakke om vår trang til å eie og holde fast på hva vi har, koste hva det koste vil! Hvilket håp har egentlig ateisten?

Hva kan gi håp? Har du klart å finne ditt innerste, dypeste håp? Fra jeg var ganske ung, bare 16 år, har jeg hatt et håp for fremtiden. Ikke bare for meg, men for hele verden. Det håpet heter Jesus Kristus.

Det er ingen flukt fra virkelighetens verden å ha et håp i Kristus. Jeg er fortsatt engasjert i miljø, i mitt lokale idrettslag, min familie og min jobb. Men jeg vet at Gud er historiens Herre. En dag skal alt som lider bli satt fri, alt skal endres til det beste. Jesus sier om seg selv at han er begynnelsen og slutten – Alfa og Omega. Jeg virrer ikke målløst og hensiktsløst gjennom universet. Mitt liv har en hensikt og det ligger i Guds hender. Engang skal jeg få se det klart. Det er håp for fremtiden!

Søndagstanker — Søndag 29. november 2020
Første søndag i advent

Vi begynner et nytt år i kirken. En ny start og en ny mulighet til å dele de gode nyheter om Jesus Kristus. Det er ennå tid – det er ennå håp å finne!

Tekst: Evangeliet etter Lukas 4, 16-22a

Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: 

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren. 

Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham.  Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»  Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn.

Da Jesus leser disse ordene lar han samtidig ordene få virkning. Ingen prest i hele verden vil noensinne kunne gjøre det samme. Som prester repeterer og minner vi hverandre om de ord Jesus sa og de handlinger han gjorde. Når Jesus begynner sin preken konstaterer han at Ordet nå er gått i oppfyllelse. Nå er nådens år begynt! Og det året har ennå ikke møtt sin slutt.

Det er ennå nåde å finne, det er fortsatt godt nytt til de fattige – det er frihet for fanger, helse for de syke, frihet for de undertrykte.

Det ropes ut til oss alle!
Men, jeg er verken fattig, syk, undertrykt eller i fengsel, sier du kanskje. Allikevel er du inkludert. I møte med Gud er vi alle fattige. Vi er alle underlagt skaperverkets nedbrytende krefter. Vi er alle fanget i vår egen forestillingsverden, og vi er alle underlagt dødens og syndens lov.

Vi kalles til tro. Fremtidens landskap har endret seg. Vi lever livet under nådens flagg! I ly av det flagget er det håp å hente. Vi sier at så lenge det er liv er det håp. Det er like sant å si at så lenge det er håp er det liv. For håpet, troen, gir liv.

Bruk det nye kirkeåret til å finne håpet. Et nytt kirkeår er ingen repetisjon av det gamle. Det nye året er godt budskap for oss som lengter etter rettferdighet, for oss som sørger, for oss som er fattige i oss selv. Under nådens flagg kan vi finne vårt håp og vår frihet.

Søndagstanker — Søndag 22. november 2020
Domssøndagen/Kristi Kongedag

Hørte akkurat på radioen at det er store forsinkelser i rettssystemet grunnet korona. Mange tiltalte venter på sin dom, og det skaper store problemer. De kommer ikke videre i livet, når dommen uteblir.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 25, 31-46

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.    

Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’    

Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Det er helt nødvendig å få en rettferdig og korrekt dom for å komme videre i livet. Det er like nødvendig for de som er påført skade eller urett at den tiltalte blir dømt, slik at også de kan gå videre i livet. Inntil dommen faller står alt på vent.

Denne søndagen er det siste søndag i kirkeåret. Snart er det advent og jul og festen begynner. Men før festen, kommer altså dommen. Dommen er nødvendig for at vi skal kunne gi oss hen til gleden.

Den endelige dom, når Herren kommer tilbake i sin kongeprakt, ligger foran oss. Alle skal bøye kne for Herren og få sin dom. Men i dag kan vi felle dom over oss selv, i lys av Bibelens tekster, og forberede oss til det som kommer.

I dagens tekst blir våre gjerninger grunnlaget for vår dom. Hvordan har vi møtt de fattige, de svake, de som trenger vår hjelp. Da nytter det ikke å vise til troen alene. Troen er handlingenes springbrett. Det er når vi tar sats i tro, at det fødes gode gjerninger. De som blir erklært for rettferdige, har ikke engang lagt merke til sine gode gjerninger. De har levd i tro og utøvd tro til beste for sin neste.

Denne dobbeltheten, troen og de gode gjerninger, er våre domspremisser. En tro uten gjerninger er en død tro, skriver Jakob, og fortsetter: «Du tankeløse menneske, vil du ikke innse at tro uten gjerninger er til ingen nytte?»

Troen på Gud tvinger oss til medansvar. Hvert menneske vi møter har samme verdi som oss. Derfor kan vi ikke si at det ikke angår oss når vi møter mennesker i nød. Vi vil selv bli møtt med barmhjertighet når vi trenger det. Når Jesus ble spurt om det største budet, svarte han: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.
Det ene budet glir over i det andre, de kan ikke skilles fra hverandre.

Frykt ikke dommen. Jesus er den rettferdige dommer. Legg ditt liv og din fremtid over til ham. Da vil tro og gjerning vokse naturlig frem. Da kan livet gå videre og vi kan gjøre oss klar til festen som kommer.

Søndagstanker — Søndag 8. november 2020
23. søndag i treenighetstiden

Denne søndagen har fått navnet «De forfulgtes søndag». Dagens tekst handler om lønnen den får som forlater alt for å følge Jesus. Forfølgelse blir nevnt som en av «lønnsgodene». Litt av et gode!

Tekst: Evangeliet etter Markus 10, 28-31

Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg.» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. Men mange av de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.»

Jeg har sett noe av forfølgelsens stygge ansikt. Det er ikke noe å ettertrakte eller romantisere. At vi kan få slengt noen ukvemsord etter oss, eller at misjonerende ateister kaster ut dårlige påstander, det kan vi både tåle og motsi. Men organisert og strukturert forfølgelse er noe helt annet. Jeg har møtt barn som ikke får gå på skole fordi foreldrene er kristne. Jeg har møtt prester som er mishandlet, fengslet og kastet på gata fordi de ikke vil samarbeide med ateistiske myndigheter. Jeg har sett nedbrente kirker og frykten for nye angrep i troendes ansikter. Gud bevare oss mot forfølgelse!

Men Jesus forbereder sine etterfølgere på at de vil møte motstand, ja til og med forfølgelse. Den advarselen har gitt styrke til alle som har opplevd nettopp det. Kirkens historie er blodrød av martyrenes blod. Forfølgelsen har gått i bølger, men har alltid vært der. I vår tid er det ateistiske og kommunistiske regimer som står bak den verste forfølgelsen, tett fulgt av systematisk undertrykkelse av kristne i muslimskdominerte områder. Dette er dokumentert hinsides enhver tvil.

Årsaken til forfølgelse er mangesidig. Man skal være varsom med å demonisere forfølgelsen, selv om den har et djevelsk ansikt. Det er stor forskjell på en far som i sin kulturelle uvitenhet kaster ut sin nyomvendte sønn og en stat som systematisk nedgraderer kristne til annenrangs borgere. Men for den det rammer er det forferdelig vondt.

Jeg har et kors på mitt skrivebord. Det er laget av plastikkperler, nylonsene og piperensere. Det kjøpte jeg av ei ung kristen jente som bodde i et tilfluktshus i et land i Midtøsten. Hun var voldtatt av en muslimsk ekstremist og familien ville hun skulle gifte seg med voldtektsmannen for å redde familiens ære. Da måtte hun bli muslim. Hun flyktet, og levde i skjul i kirkens skjulte nettverk da jeg møtte henne. Hun levde av å lage slike kors.

Din og min oppgave er å be for alle som blir forfulgt og kjempe for deres rett til å tro og leve fritt. Vi er den familien som Jesus lover sine etterfølgere. Vi er de forfulgtes brødre, søstre, fedre og mødre. Vi skal gi de åkrer, slik at de kan få et levebrød, vi skal gi de hus og tak over hodet. Hvis det du kan prioritere dette inn i din givertjeneste, så er det en konkret oppfyllelse av Jesu løfte til de som har forlatt alt for Jesu skyld.

Søndagstanker — Søndag 1. november 2020
Allehelgensdag

Søndag er det Allehelgensdag. Vi går inn i en helg hvor religiøse begrep og symbolikk blandes sammen i livssynsmikseren. Barn ringer på dørene utkledd i skremmende masker. Samtidig skinner det et varmt lysskjær over kirkegårder og gravplasser til minne om de døde. En salig røre!

Hva er Allehelgensdag? «Det er en slags kristen variant av Halloween», forklarte programlederen på NRK P1, fredag morgen. Jeg holdt på å dette av kjøkkenstolen. Men til alt hell klarte jeg å holde meg fast, og utbrøt indignert til min kone: Hørte du det!?

«Ja, vi må kanskje kjøpe noe smågodt», sa kona, «til unga som ringer på!»
Så klarte jeg å besinne meg, godt hjulpet av en rykende, varm kopp te. Men, tenkte jeg, er det virkelig sånn at godt opplyste folk, som journalister i NRK, ikke vet hva Halloween og Allehelgensdag er?

Det er kort vei fra å kunne noe og det å være en snobb, som indignert ser ned på folk som «burde vite bedre». Kona min, har en egen evne til å rive meg ned fra kunnskapens tårn. Så nå sitter jeg her og grunner på hvordan jeg skal lage en preken til søndag som både ivaretar og løfter opp Jesu ord til oss om saligheten slik at Allehelgensdag skal få lyse klart.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 5, 1-12

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:

«Salige er de som er fattige i ånden,
          for himmelriket er deres.        
Salige er de som sørger,
          for de skal trøstes.              
Salige er de ydmyke,
          for de skal arve jorden.              
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
          for de skal mettes.              
Salige er de barmhjertige,
          for de skal få barmhjertighet.              
Salige er de rene av hjertet,
          for de skal se Gud.              
Salige er de som skaper fred,
          for de skal kalles Guds barn.              
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
          for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

-Jeg ble helt salig, sier vi gjerne når noe overraskende og fint inntreffer. Å være salig er å være i en tilstand av lykkerus – en følelse. Og opp gjennom årtusenene har den salige flokk blitt forstått som de døde, som nå står foran Guds trone i sine hvite klær. De døde – de som har gått foran.

Når Jesus underviser sine etterfølgere er de verken døde eller i lykkerus. De sitter der, slitne og kanskje sultne, og blir erklært for salige. Saligprisningene er undervisning til deg som følger etter Jesus. Du som i din etterfølgelse både deler ut og lengter etter den fred, trøst, ydmykhet og barmhjertighet du har møtt og fått av Jesus. Guds rike hører deg til.

Vi er salige når vi vandrer sammen med Jesus. Og det er en vandring som går gjennom liv og død. Derfor er også de døde salige, som har vandret ferdig her på jorden. Saligheten setter sitt preg på også over dødens grensegate. Derfor minnes vi våre døde på Allehelgensdag. De er gravlagt under korsets tegn i påvente av oppstandelsens morgen. Deres salighet er like reell som vår, men deres vandring er avsluttet. Vi minnes, lærer av dem og holder håpet oppe om salighetens endelige glede og fryd.

All Hallows Eve – De helliges kveld – er den gamle, engelske betegnelsen på Allehelgensdag. Da mintes og minnes man de hellige – de som gikk foran.
Hvordan det har blitt til en «skrekkaften», får vi tilskrive Disney, amerikanske populærkultur, religionsblanding, vestlig sekularitet og kommersialitet. Men at Allehelgensdag og Halloween kommer fra samme sted, er det ingen tvil om. Så ja, man kan gi programlederen delvis rett – Allehelgensdag er den kristne opprinnelsen til det som i dag kalles Halloween.

Forresten – selvsagt skal vi kjøpe litt smågodt til unga som ringer på. Jeg elsker å møte og snakke med barn. Mange av dem kjenner jeg fra før, noen kommer for første gang, godt støttet av en mor eller far som står bak dørbladet. Deres tradisjoner får møte mine, og så får vi tro at saligheta hefter ved oss alle.

God Allehelgensdag!

Søndagstanker — Søndag 25. oktober 2020
Bots- og bønnedag

Min lokale bensinstasjon averterer av og til med gratis bilvask. Men bare innenfor et gitt tidsrom. Det nytter ikke å komme en time etterpå og be om gratis vask. Selv det som gis fritt og gratis har sin utløpstid.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 13, 22-30

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.

Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Det er lett å like Jesus når han er inkluderende og raus. Men på Bots- og bønnedag henter vi fram en tekst hvor Jesus setter ting på spissen. Han får et spørsmål, et spørsmål om frelse, som vi vet at datidens fromme diskuterte: Herre, er det få som blir frelst?

Jesus svarer verken ja eller nei, men han oppfordrer spørsmålsstilleren om å kjempe seg inn i Guds rike slik at han ikke blir en av dem som blir stående utenfor når døren lukkes.

Jesus illustrerer dette med en liknelse om husherren som holder åpent hus. Alle som vil inn, kan komme inn. Men på en gitt tid lukker han døren. Da nytter det ikke å komme med sitt røde pass og be om adgang, eller å vise til at man har samme nasjonalitet og et visst kjennskap til husherren. Døren forblir lukket.

Er dette «bare» en liknelse, eller skal vi ta den bokstavelig? Hvor skal vi ha fokus?

Mitt fokus blir, når jeg ser nærmere på teksten, at liknelsen forteller om en åpen tilgang til Guds rike. Døren står fortsatt åpen. Det er fortsatt tid til å komme inn i Guds rike. Ingen blir holdt utenfor mot sin vilje, ingen blir fortalt at det er for sent. Døren står åpen!

Hvor er så denne døren? Døren er Jesus selv. Forrige søndag skrev jeg at: «Gud er relasjon, ikke distanse og fremmedhet. Derfor sier vi at kristendom ikke er religion, men relasjon». Det samme må løftes frem til denne søndagens tekst. Relasjonen til Jesus er veien og døren inn til Guds rike. Denne relasjonen er gjensidig personlig. Jesus vil ha et nært og personlig forhold til deg. Vil du ha et nært og personlig forhold til Jesus?
Alle dører står åpne – invitasjonen har ikke utløpt på dato. Det er gratis. Det er bare å komme. Om skulle den være trang, så er den vid nok for både deg og meg.

«…og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.» (Joh 6,37)

Søndagstanker — Søndag 18. oktober 2020
20. søndag i treenighetstiden

Vennskap er noe av det vakreste og fineste vi kan oppleve. Mangelen av det det kan være helt ødeleggende. Vennskap kan få frem det fineste i oss.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 11, 1-5

En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.

Jesus hadde noen gode venner som betød mye for ham. Før han kalte den første apostel, var han venn med Maria, Marta og Lasarus. Det er sannsynlig at han ble kjent med dem i sine barn og ungdomsår. Da Maria og Josef dro til Jerusalem for å ofre i tempelet, bodde de kanskje i Betania, i huset til de tre søknene. Jesus hadde Lasarus kjær, slik David hadde Jonatan kjær. Les fortellingen om David og Jonatan i 1. Samuels bok. Jonatan, den privilegerte kongesønnen, tok den fattige, men begavede David som sin næreste venn, og var villig til å ofre livet for ham.

Har du en god venn? Hvis ja, kan du kjenne på den dype takknemligheten over å ha en venn og hvor langt du er villig til å gå for å hjelpe og beskytte han eller henne. Akkurat de samme sterke følelsene kjente Jesus på overfor Lasarus. Kanskje hadde de delt opplevelser og tanker sammen i ungdomstiden. Kanskje tente de et bål ute i ødemarken, overnattet under stjernehimmelen og tilbrakte natten med å fortelle om drømmer og planer for fremtiden.

Når Jesus får beskjed om at hans kjære venn er syk, er kanskje Lasarus allerede død. Vi vet ikke nøyaktig, men vi vet av den videre fortelling at Lasarus lå i graven når Jesus kom til Betania.

Lasarus sykdom skulle bli til Guds ære, sa Jesus, ved den skulle Gud Sønn bli herliggjort. Kan virkelig sykdom bli til Guds ære? Den på alle måter grensesprengende fortellingen om Lasarus ble det. Han ble jo vekket opp fra de døde. Men hva med din og min sykdom, eller sykdom hos noen av våre kjære. Kan den bli til Guds ære?

Kanskje kan det være måten vi lever med sykdom som kan gi oss en pekepinn? Hvis klage, forbannelser og anklager mot Gud blir resultatet av sykdom, er det ikke ære vi tenker på. Men ofte får jeg høre i samtale med pårørende, at deres kjære bar sine smerter og sine plager med verdighet. Smertene var der, plagene var vonde, men fremfor å forbanne Gud og sine omgivelser, lå takken der som et bakteppe. Takken for livet, for kjærligheten, for barn og barnebarn, for venner og innhold i livet. Og takken for Guds tilstedeværelse i alle ting. Det er et vitnesbyrd for mange, at også plagede mennesker klarer å holde fast på sin gudstro og finne styrke i den når livet er vanskelig. På den måten kan sykdom bli til Guds ære.

Uansett, så er dagens tekst en vakker fortelling om at Gudemennesket Jesus knyttet sterke bånd til mennesker. Vennskapet med Maria, Marta og Lasarus var dypt og inderlig. Gud er relasjon, ikke distanse og fremmedhet. Derfor sier vi at kristendom ikke er religion, men relasjon.

«Lov ham og pris ham, vår frelser og venn! Han som gir synderen livet igjen!»

Søndagstanker — Søndag 11. oktober 2020
19.søndag i treenighetstiden

Nye tider krever nye lover. Da Norge ble selvstendig måtte en ny grunnlov til. Jesus innfører en ny tid – Guds rike er kommet til oss. Og med det presenterte han en radikal lov hvor det helt grunnleggende er viljen til forsoning.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 5, 20-26

 Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘ Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild.    

Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.

Liker du å forholde deg til regler? Jeg kjenner flere som er opptatt av å følge regler, og på den måten skape en sikkerhet rundt seg selv. Der tas det ingen sjanser når det gjelder smittevern. Slik skal det være, sies det, med slik ettertrykk at håndspriten skvetter. Nei, der er det ingen smidighet å spore.

I livets og troens store spørsmål kan man også være regelstyrt. En muslim har ingen mulighet til å vite om Gud åpner opp himmelriket for han eller henne. Eneste mulighet er leve livet etter reglene. Da vil kanskje Gud vise nåde.

På Jesu tid regnet de fromme fariseere og skriftlærde med at de hadde Gud på sin side så lenge de levde etter reglene. Det var bare om å gjøre å følge budene, og for sikkerhets skyld så laget man noen ekstra regler for å være på den sikre siden.

Jesus bryter tvert med dette. Det er ikke nok å holde budene, den rettferdigheten holder ikke. Så skjerper han kravene til det urimelige – det er nok å bli sint på en annen, så skal du for domstolen.

Men da kan jo ingen bli rettferdig i Guds øyne ved å følge regler! Nettopp! Det er akkurat det som er poenget. Du kan følge så mange regler du vil. Det hjelper deg ingenting. Det som hjelper er viljen til forsoning – å gjøre det du kan for å skvære opp med folk. Gå ikke gjennom livet og bær på gammelt nag og sur bitterhet. Be om unnskyldning, ta imot en unnskyldning, gjør opp med vrange naboer, arvinger og kollegaer. Snakk i stedet for å anklage, gjør godt i stedet for å snakke bak ryggen på hverandre. Du kan ikke tilfredsstille Gud ved å leve rett, men ved å vise vilje til oppgjør, forsoning og tilgivelse, går du i Guds fotspor.

Ingen elsker en viktigper som alltid har rett. Det er lettere å elske en som gjør feil, men som også er villig til å innrømme det og prøve på nytt.

Søndagstanker — Søndag 27. september 2020
17. søndag i treenighetstiden

Deg være ære, Herre over dødens makt! Dagens tekst er en preken i seg selv. Jesus viser hvem han er – Herre over liv og død. Min tekst i dag er en tale jeg nylig holdt i en begravelse. Der henter jeg ordet gjenløser fra søndagens lesetekst fra Job.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 11, 17-46

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»    

Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.

Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.  

Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de. Jesus gråt. «Se hvor glad han var i ham», sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!» Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.

Noen ganger trenger vi andre ord enn våre egne. Når egne ord blir små og ubetydelige eller ikke gir mening, må vi søke andre. Bibelens tekster og kirkens liturgier kan gi hjelp til å finne de rette ordene. Gjennom årtusener har menneskers liv og livserfaring gitt kirken ord til hjelp, til trøst og til glede. Et av disse ordene er gjenløser. Vi leste det ordet fra boken om Job. Denne mannen som var så hardt plaget av sykdom og sorg at han heller ville dø enn å leve. Han lengter etter sin gjenløser.

En gjenløser er en som setter fri. I riktig gamle dager kunne en gjenløser sette fri slekt og venner som var nedtynget av gjeld, ved å innfri lån og forpliktelser. En gjenløser kunne være en arving som sørget for rett og riktig fordeling av arv og som påtok seg ansvaret for enker og foreldreløse barn. En gjenløser tok ansvar når man selv ikke klarte å bære det.

Jeg vet at min gjenløser lever, sier Job. Han nærmest roper ut i desperasjon. Det er en gjenløser der fremme, som ser min sak og som vil sørge for min rettferdighet.

Vi har alle en gjenløser som heter Jesus. Hans livsoppgave er å sette mennesker fri. Det gjør han ved å binde mennesker til seg. Det høres ut som en merkelig motsetning. Han løser ved å binde. Men det gir mening når man vet hvordan det ble gjort. Han så at mennesket ikke kunne bære døden alene. Så han går frivillig i døden, kjemper med den, og bryter ut av den.

Ved oppstandelsen seiret han over døden. Og han inviterer oss alle til å dele denne seieren med ham ved å binde seg til ham. Denne bindingen vil holde oss fast til ham også gjennom dødens kaos.

Bindingen skjer første gang ved dåpens nåde. Da ble vi bundet til Kristus. Vi sa verken ja eller nei, vi tok bare imot. Det var ikke noe vi fortjente – vi bare tok imot. Slik kan vi hver dag ta imot – ta imot og forsterke bindingen til Herren, slik at den forblir sterk. Når vi gjør det, vil selv døden måtte gi tapt. Da lyder løftet over oss at vi å få dele livet igjen, på et sted, hvor verken sykdom, sorg eller nød skal prege våre liv. Der skal Herren selv vandre sammen med oss og tørke bort hver tåre på våre kinn. Inntil da kan vi øve oss på å ta imot – til Guds ære og vår frelse.