«Gi oss i dag vårt daglige brød»

Søndagstanker — Søndag 5. mai 2019
3. søndag i påsketiden

UUten mat og drikke, duger helten ikke!» Ja, vi har hørt det mange ganger. Vi trenger mat og drikke for å leve. Men et menneske trenger også mye mer. Et menneske trenger håp. Uten håp er mennesket bare en skygge av seg selv.

Tekst: Evangeliet etter Markus 6, 30-44

Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.   

Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.   

Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?» «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.» Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset. Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist.

Det sies at de to brødundrene er de mest imponerende, men også de mest unødvendige under Jesus gjorde. 9000 menn og i tillegg tusenvis av barn og kvinner, fikk spise seg mette på mat Jesus fremskaffet av «ingenting». De samme menneskene hadde nok klart å gå til nærmeste gårdsbruk eller butikk for å kjøpe mat til seg selv og sine. Ingenting tilsier at det var sult i landet.
Så hvorfor underet?

Jeg tror det har med Jesu medfølelse å gjøre. Menneskene som strømmet til, kom ikke for å få mat, men for noe annet. Apostlene hadde vært på prekenturne og gjort det godt. De hadde utvidet sitt arbeidsområde og mange mennesker var sterkt berørt av forkynnelsen apostlene hadde brakt til torgs. Nå kom folket for å få møte mannen bak, Jesus. De kom i tusenvis og lot ikke apostlenes behov for hvile hindre seg.

Jesus fikk inderlig medfølelse med folket. De var «som sauer uten gjeter», sier teksten. Og Jesus tar rollen som folkets gjeter. Derfor brødunderet. Men hva gjør en gjeter? Hva var det folket trengte?

En gjeter har mange arbeidsoppgaver. Gjeteren skal lede flokken til steder hvor den kan finne mat og drikke. Gjeteren beskytter flokken mot angrep og farlige situasjoner og sørger for at flokken er trygg.

Jesus så at menneskene trengte mye, mye mer enn bare mat og drikke. Mat kunne han gi dem, brødunderet finner sted. Men det vi ikke får vite i teksten er undervisningen Jesus gav. Den blir ikke gjengitt, men jeg vil tro den handlet om å gi folk trygghet på at de var elsket av Gud. At de hadde trygghet og håp i troen på deres himmelske Far. Det var like viktig som å gi folket mat.
Jesus sier i Johannesevangeliet: Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene.

Å bli sett gir håp. Å være elsket gir håp. Å være elsket av Gud er det største et menneske kan oppleve.

Appell i forbindelse med solidaritetsmarkering for Sri Lanka

Årnes kirke 28. april 2019

Kjære alle sammen. Takk for at du er her i dag. Det betyr mye!

Da jeg fikk høre om bombene på Sri Lanka påskedag, var det nærmest uvirkelig. Å angripe en kirke på påskedag, den mest gledesfylte dagen i året for den kristne kirke, og drepe mennesker som feirer at livet vant over døden, er en horribel handling. Hotellene som ble angrepet hadde invitert til påskelunsj, og dermed var også de angrepene knyttet opp mot påsken gledesbudskap. Det var et målrettet angrep på den kristne kirke.

I etterkant har vi fått vite at terrorangrepet var en gjengjeldelse for terrorangrepet mot en moske på New Zeeland i mars. Slik er ekstremismens stupide logikk. Det er hat, fordommer og intoleranse som driver en terrorist. Ikke kjærlighet, ikke kunnskap, ikke toleranse. De kan prøve å legitimere sine handlinger, men til syvende og sist er terror drap. Vi fordømmer det på det sterkeste og ved å samles her i dag viser vi vår avsky for slike feige handlinger.

Bombene på Sri Lanka har så langt drept 253 mennesker og dobbelt så mange er skadet. Terroristene fikk verdens oppmerksomhet. Men de fortjener ikke vår oppmerksomhet.

Det er folket på Sri Lanka som fortjener vår oppmerksomhet, våre bønner og våre tanker. Det vil vi gi dem.

Sri Lanka er et vakkert land. Jeg har selv hatt gleden av å besøke øya flere ganger. Der har jeg møtt mennesker og steder som har gjort et sterkt inntrykk. Landet er flerkulturelt og flerreligiøst. Buddhismen er statsreligion, men store befolkningsgrupper er hinduister, muslimer og kristne. Landet har på ingen måte vært forskånet for uro, både politisk og religiøst. En lang og blodig borgerkrig ble endelig avsluttet i 2009. Ennå gjenstår forsoningsarbeid mellom singalesere og tamiler. Men landet har hatt ti år med fred før terroren rammet. Ti år med gjenreisning og fornyet håp for fremtiden.

Det er dette håpet terroristene forsøker å knuse. Men de skal ikke lykkes med det.

Hva kan vi gjøre i denne situasjonen?

Vi kan be. Vi tror på en levende Gud som lytter når vi ber. Derfor er vi frimodige når vi ber. Hva kan vi be om?

  • Vi kan be for de etterlatte – om Guds omsorg og tilstedeværelse.
  • Vi kan be om helbredelse for de mange skadde og om fornyet kraft for dem som pleier dem.
  • Vi kan be om at ekstremister, uansett hvordan de legitimerer sine overgrep, ikke skal vinne frem, men bli stilt til ansvar for sine handlinger.
  • Og vi kan be om at Guds folk på Sri Lanka skal kunne gjenspeile Guds kjærlighet og gjennom det bringe forsoning inn i en svært vanskelig situasjon for landet.

Ved siden av å be kan vi vise medmenneskelighet! Vi som kirke, og som kristne er kalt til å elske vår neste. I dag og i tiden fremover er vår neste en srilankeser. Kjenner du noen fra Sri Lanka? Vis dem at du bryr deg. Ta kontakt.

Vi har selv opplevd terror. VI vet selv hvor godt det er å bli sett i en slik situasjon. La oss nå gi den samme oppmerksomhet til våre venner fra Sri Lanka.

Hvordan kan jeg tro uten bruksanvisning?

Søndagstanker — Søndag 28. april 2019
1. søndag i påsketiden

Noen tror på Gud mens andre ikke får det til? Det sies at Norge er et av verdens mest sekulariserte land, det vil si at vi er det land hvor flest mennesker ikke tror på noen guddom. Hva kan det komme av? Kan det skyldes et behov for bevis, en slags bruksanvisning for tro?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 20, 24-31

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» 28 «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

Tomas tror etter hvert på den oppstandne Jesus. Det gjør han i likhet med 35% av Norges befolkning (Vårt Land 17. april). I motsetning til Tomas har ingen av oss fått anledning til å møte Jesus ansikt til ansikt på samme måte som han. Derfor lyder ordene «salige er de som ikke ser, men likevel tror» direkte til oss.

Hva er det med Tomas som ikke tror før han selv får møte Jesus ansikt til ansikt? Var han bare trassig og bitter fordi han ikke hadde vært tilstede da Jesus kom til sine venner? Eller var han rett og slett så faktaorientert at han ikke kunne tro uten å få se og ta på Jesus?

Kanskje er det bare slik mange mennesker er. Noen trenger solide fakta for å kunne forstå og tro, slik som noen mennesker som må lese bruksanvisningen før de tar noe nytt i bruk.

Heldigvis for oss alle, de som ikke umiddelbart trenger, og de som trenger en bruksanvisning, så har vi evangeliets tekst. Det er skrevet med en hensikt; For at vi skal tro. I evangeliet har vi «bruksanvisningen» som skal hjelpe oss til tro. Den er rikholdig nok «for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.»

«Kan jeg stole på evangeliet da?» er neste spørsmål. Ja, det kan du. Evangeliene har en sterk troverdighet. De er skrevet i nær tid etter Jesu liv, og er skrevet ned av forfattere som stod Jesus nær. Evangeliene har vært utsatt for mange forsøk på å devaluere deres troverdighet. Så langt har de overlevd og de gir et enestående vitnesbyrd om en mann som sier seg å være både menneske og Gud. Verdt å lese!

Preken Udenes kirke søndag 28. april 2019

1.søndag i påsketiden.
Tekst: Evangeliet etter Johannes 20, 24-31

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. 31 Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

Kjære gullkonfirmanter, kjære ledsagere, kjære dåpsfølge og kjære alle sammen.
Mye har forandret seg siden gullkonfirmantene sto til konfirmasjon. Mye har forandret seg i livet til nybakte foreldre.
Ingen av oss er som vi en gang var, selv om vi gjerne liker å tro det.

Ingenting er egentlig som før. Alt har endret seg. Eller har det det, som Tomas Feldberg sier i Tidsbonanza!

Jeg har oppdaget at i all endring som har foregått, så er det noe som ikke forandrer seg stort – det er måten vi mennesker opptrer på.

Vi lærer annerledes,
vi lever annerledes,
vi tenker annerledes,
men i bunn og grunn er vi de samme.

Vi er fremdeles like mye styrt av ufornuft som av fornuft.
Om vi er klokere, tror jeg ikke vi er visere.
Vi blir like sure nå som da, like glade, like bitre og like lykkelige eller ulykkelige.
Kanskje mer ulykkelige egentlig, ettersom alt skulle ligge til rette for at vi skulle ha det så bra.

Og vi har et like stort sprik i oss når det kommer til gudstro.

Fortellingen om Tomas synes jeg illustrerer på en glimrende måte hvor like vi er nå som da.

Tomas tror etter hvert på den oppstandne Jesus. Det gjør han i likhet med 35% av Norges befolkning i følge avisen Vårt Land, 17. april i år.

I motsetning til Tomas har ingen av oss fått anledning til å møte Jesus ansikt til ansikt på samme måte som han. Derfor er det imponerende av mer enn en tredjedel av oss tror på en oppstanden Jesus. Ingen sak å tro når beviset står rett foran deg!

Men, hva er det med Tomas som ikke tror før han selv får møte Jesus ansikt til ansikt?

  • Var han bare trassig og snurt fordi han ikke var tilstede da Jesus kom.
  • Hadde han vanskelig for å stole på andre?
  • Var han rett og slett så hekta på fakta at han ikke kunne tro på noe uten å få ta og se på det.
  • Eller var han så skuffet av Jesus at han ikke orket noe mer av ham?

La oss ta det siste først. Selvsagt var han skuffet!
Disiplene hadde for bare 14 dager siden gått inn i Jerusalem med tusenvis av mennesker som jublet ropte og sang for Jesus. Jesu venner solte seg i glansen av sin populære leder. De var hans nærmeste allierte og de så frem til heder og ære, kanskje også en posisjon i Jesu nye regjering….?

Nå satt de gjemt inne i et hus i Jerusalem og håpet at ingen skulle finne dem. De snek seg ut en og en for å ikke skape oppmerksomhet, de snakket lavt og var redde for å ende opp som deres leder.

Selvsagt var Tomas skuffet.

Akkurat like skuffet som mange nordmenn er av enkelte som gir seg ut for å være kristne. De som hadde en håpløs konfirmantprest som bare var streng og gammeldags og fordømmende, eller som den skinnhellige naboen som sladret om alt og alle men satte opp et pent og fromt ansikt i kirka, eller onkel Per som drakk og slo og allikevel forlangte respekt for sin gudstro.

Det er så mange som har møtt mennesker som ikke hørte, som ikke gjorde, som ikke støttet, som ikke var hederlige, at de ikke orker noe mer av slikt i livet sitt.
Og hvis disse menneskene i tillegg var kristne, så røyk gudstroen ut samtidig.

Selvsagt er Tomas skuffet – men jeg tror ikke det var det som gjorde at han ikke ville tro på Jesu oppstandelse.
Han hadde håpet og opplevd så mye, og nå var håpet borte. Når du tar håpet vekk fra et menneske, så er det mye som rakner.

Da rakner troen på fremtiden. Hvorfor i det hele tatt gidde å bry seg, ingenting blir jo bedre. Bitterheten er like rundt hjørnet og roper på deg.
Man blir sur og gretten og ønsker at alle skal få det like surt og grettent som du har det.
Og bak neste hjørne står desperasjonen og venter på deg for å ta deg med til håpløsland – der hvor alle nett-troll bor som ikke unner andre hverken glede eller spenning.
Kanskje var det en desperat Tomas som ropte Nei!

Kanskje Tomas ikke klarte å stole på noen mer.
Han hadde stolt på Jesus og så ble det ikke slik han hadde tenkt.

Akkurat som de mange jeg gikk sammen med i ungdomsforening i ung alder. Vi sto sammen på møter og sang «O Happy Day» og fortalte om vår tro med en fantastisk frimodighet. Vi hadde det fint, vi sto sammen og troen var det selvfølgeligste i vår verden.

Men nå, når jeg møter flere av dem, er troen parkert bakerst i garasjen. Det glimter til i øynene når man snakker om det som var, men troen som var så sterk – er det bare filler igjen av.
Hva har skjedd?
De fikk en kjæreste eller ektefelle som ikke ville være med på møter og gudstjenester, og for å være en god partner så blir man hjemme.

Noen fikk venner og studiekamerater som snakket nedsettende om kristendommen og de klarer ikke å si i fra om at det er viktig for dem.

Andre flyttet til et nytt sted og klarte ikke å finne fotfeste i en ny menighet eller i et nytt fellesskap og ble stående alene.

Så tror man at mangelen på tro skyldes at troen ikke var sann, at det bare var en ungdomsflørt med det religiøse.

Men det er jo ikke sant – tvert imot – den døde en sakte død av kvelning, av mangel på luft og miljø. Ingen klarer å leve alene med sin tro.
Da blir troen erstattet av noe annet. Savn, nostalgi, eller sinne fordi det som var så fint ikke er mer.
Kanskje trodde Tomas at alt det som var med Jesus bare var løgn og det er derfor han sier nei!

Eller er det bare slik noen er. De trenger solide fakta for å kunne forstå og tro, slik som noen mennesker som må lese bruksanvisningen før de tar noe nytt i bruk. Tro kan være vanskelig …

Heldigvis for oss alle, vi som ikke umiddelbart trenger, og de som trenger en bruksanvisning, så har vi evangeliets tekst. For i siste verset av dagens tekst, så har vi en forløsende setning.

Der står det at evangeliet er skrevet med en hensikt – for at vi skal tro. I evangeliet har vi «bruksanvisningen» som skal hjelpe oss til tro. Den er rikholdig nok «for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.»

«Kan jeg stole på evangeliet da?» er neste spørsmål.
Kan jeg stole på fortellingen om Jesus.
Jo, det kan du.

Evangeliene har en unik og sterk troverdighet. De er skrevet i nær tid etter Jesu liv, og er skrevet ned av forfattere som stod Jesus nær.

Evangeliene har vært utsatt for mange forsøk på å devaluere deres troverdighet. Men de har overlevd alle angrep og gir et enestående vitnesbyrd om en mann som sier seg å være både menneske og Gud.

Jesus sier «salige er de som ikke ser, men likevel tror» direkte til oss. Og det på tross av mennesker som skuffer oss.
På tross av at livet ble annerledes enn det vi håpet – på tross av alt, så tilbyr Jesus oss fred med oss selv og med Gud. «Min Herre og Gud,» sa Tomas til slutt. Måtte vi alle klare å si det samme.

Amen.

Graven er tom

Søndagstanker — Påskedag
Søndag 21. april 2019

Tenk om du gikk til din kjæres grav og fant den åpen og tom. For et sjokk! Hva ville du tenkt? Tankene svirret like kraftig hos Jesu venner da de fant en åpen og tom grav. Hvor var Jesus?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 20, 1-10

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde.

Disiplene gikk så hjem.

Døde vender ikke tilbake til livet. Det er like sikkert som at vann ikke renner oppover. At Jesus var død er ubestridt, selv om mange forsøker å hevde det. Romerne visste hvordan man drepte et menneske. De var profesjonelle drapsmenn og gav ikke fra seg en levende Jesus ned fra korset. Jesus ble svøpt inn og lagt i grav av sørgende venner. Hadde det vært livstegn i ham, ville de ha sett det.

Men nå er graven tom! Likklærne ligger pent sammenrullet. Et levende menneske trenger ikke likklær. Lik-kledet i Torino forteller om en enorm energiutstråling i en ufattelig kort tid, slik at bildet av en korsfestet og torturert person sved seg inn i linet. Hvis det er samme kledet, har vi et bilde av den døde.

Hvor er Jesus? Har noen røvet liket? Nei, graven var bevoktet og forseglet. Redde disipler gjemte seg, de dro ikke på gravskjending.

Graven er tom – og Maria, Peter og Johannes, disippelen Jesus hadde kjær, begynner å forstå. Han er oppstanden! Oppstandelsestroen vokser frem, og senere samme dag får de selv møte den oppstandne. Maria først, så Peter og Johannes og de andre vennene.

Hva betyr dette for oss! Det betyr alt. Livet har vunnet – døden er beseiret. Like sikkert som vi dør, står vi opp igjen til et nytt liv, slik det står i Romerbrevet: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. 9 Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde.»

Oppstandelsestroen fødte en kirke – også her i Norge. Kirken trosser døden og feirer livet, selv når det ser som mørkest ut. For vi har en levende Herre – Jesu Kristus!
«Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid; den har oss givet lyset og livet, lyset og livet i dagning blid. Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid!»

God påske!

Brød & Cirkus

Søndagstanker – Søndag 7. april 2019
4. søndag i fastetiden

Hvert år samler tusenvis av konfirmanter inn millioner av kroner til Kirkens Nødhjelps arbeid. I år kommer konfirmantene til din dør den 9. april. Ta vel imot dem. Aksjonen het i mange år: «Brød for verden» og navnet hadde en dobbelthet i seg. Det finnes brød i verden og brød av en annen verden!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 6, 24-36

Da folk så at verken Jesus eller disiplene hans var der, gikk de i båtene og dro over til Kapernaum for å lete etter ham. De fant ham på den siden av sjøen og sa til ham: «Rabbi, når kom du hit?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette. Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere. For på ham har Far, Gud selv, satt sitt segl.»

Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.» «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva vil du gjøre?» spurte de. «Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å spise.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.

Men jeg har sagt dere: Enda dere har sett meg, tror dere ikke.

Min eldste sønn er baker og lager de flotteste brød du kan tenke deg. Når han kommer på besøk til familie og venner, og har med seg fersk brød, smiler alle litt bredere! Brød er viktig og det å dele et måltid binder oss sammen.

Det er ikke rart at Jesus brukte det livgivende brødet som et symbol på den livsviktige oppgaven han hadde i verden. Nemlig å gi folket evig liv, gjennom næringsrik åndelig kost fra Gud – seg selv! 

Jesus kaller seg livets brød, på samme måte som han kaller seg verdens lys, han tilbyr oss det levende vann.  Han kaller seg veien, sannheten og livet. Jesus er ikke beskjeden i måten han omtaler seg selv, og han gjør det med selvsikkerhet og overbevisning. Han bruker ord og begreper som vi forstår.

Allikevel virket det som om hans samtidige ikke helt ville forstå. Deres fedre hadde fått manna i ørkenen, et mel som hver dag på mirakuløst vis var tilgjengelig hver morgen. De ønsket seg et tilsvarende brød fra Jesus. De ønsket seg brød og sirkus – spennende underholdning av Jesus og gratis mat!

I Årnes, hvor jeg nå arbeider som sokneprest i Auli menighet, arrangerer kommunen hvert år en matfestival som kalles Brød&Cirkus.  Mat og underholdning! Et uslåelig konsept.

På den festivalen står også representanter fra menighetene i Nes og serverer kaffe og vafler, slik vi har lært av Sjømannskirka. Det er populært. Vi tilbyr også næring, men ikke bare for kroppen men også for sjel og ånd.

Jesus er Guds sønn – han er sendt til verden for å gi oss liv. Og det livet han gir – det vannet og brødet – for å bruke hans egne ord, stiller uroen i oss og knytter oss sammen med Gud. Som mennesker trenger vi mer enn bare å stille tørsten og hungeren. Vi trenger å vite at vi er elsket, har en hensikt, har en misjon. Det får vi i Gud. Skal du i kirken søndag? Der møter du livets brød i nattverden. Ta imot livet!

Troen holder, også gjennom prøvelser

Søndagstanker — Søndag 31. mars 2019
1. søndag i fastetiden

Det var som om Gud holdt meg opp, så jeg klarte å stå på beina!» Det sa mannen som opplevde å miste sin kone i kreft. En annen venn av meg forteller om Guds tydelige nærvær selv om sykdom bryter ned kroppen hans. Livet kan være tøft, men det kan også troen være.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 22,28-34

Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.   

Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.»

Disiplene hadde holdt ut gjennom tøffe år med Jesus. De hadde vært med på oppturer og nedturer. Nå står de foran den siste store prøvelsen, å se sin mester bli korsfestet og drept. Vil de holde ut det også?

Hva med Peter – han som sverger å stå sammen med Jesus i alt. Vi vet hva som skjedde, Peter fornektet til tross for alle sine gode intensjoner. Som Peter har vi alle gode intensjoner om å holde ut og holde fast gjennom alle livets utfordringer. Så møter livet oss som en knyttneve.
«Da jeg kom hjem, lå min mann død på gulvet i stua», forteller en kvinne meg. «Min sønn er alvorlig kreftsyk», sier mannen jeg møter på jobben.

Slike hendelser kan ta troen vekk fra noen, mens andre holder fast, ja, kanskje enda mer enn før. Vi reagerer svært forskjellig i møte med de store utfordringene.

Men det vi skal vite, og som Peter også fikk høre, er at Jesus ber for oss om at vår tro ikke må svikte. Det er godt å vite at noen ber for deg når livet er på sitt verste. Så la ikke troen lide skipbrudd når døden møter deg. La ikke troen gå under med at ditt ekteskap kollapser eller at sykdom overtar livet ditt.

«Jeg håper og ber videre» sier mannen med en kreftsyke sønn. Hun er en trofast kirkegjenger, kvinnen som mistet sin mann. Troen har holdt og troen har holdt dem oppe. Tro er i mange tilfeller en viljesak. Å ville holde fast, selv når alt synes håpløst.

Hold fast, hold ut! For som Peter svarer, når Jesus spør disiplene om også de vil gå vekk fra ham: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.» (Joh 6,66-69)

De visste! Derfor valgte de å holde fast.

En velsignet mentor!

Søndagstanker — Søndag 24. mars 2019
Maria budskapsdag

Når det skjer overganger i livet er det godt å ha en mentor. En mentor kan gi deg råd, få deg selv til å tenke klart og hjelpe deg til å ta beslutninger. Jomfru Maria trengte helt klart en mentor og hun dro til sin slektning Elisabet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 39-45

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

Vi vet ingenting om Marias mor. Det hadde vært naturlig for Maria å snakke med sin mor om sin graviditet. Men tenåringer (Maria var ikke eldre) den gang som nå kan noen ganger snakke lettere med en som ikke er så nær. Og Marias mor kan jo ha hatt problemer med å forstå hva som egentlig skjedde. Engelens ord om at hennes slektning Elisabet var blitt med barn i høy alder, ansporet Maria til å besøke henne. Så der har vi det – den unge jenta og den voksne Elisabet søker hverandre i møte med sin første graviditet.

Deres møte er vakkert beskrevet. Elisabet ser ikke ned på den unge jenta. Hun løfter henne opp med sine ord, og Guds ånd viste Elisabet at barnet Maria bar var unikt.

Maria ble hos Elisabet i tre måneder, helt frem til Elisabet fødte. Kanskje var Maria med på fødselen og fikk se Johannes før hun reiste hjem. Det sier ikke bibelteksten noe om. Den forteller heller ikke hva de to snakket om og gjorde i tiden før fødselen. Men hva snakker to kvinner om når de sammen venter barn? De forbereder hverandre, styrker og trøster hverandre etter hvert som svangerskapet gir nye utfordringer og ubehag.

Marias ja og vilje til å bære frem Jesus er prisverdig. Hun blir med ett den viktigste kvinnen i historien. Om ni måneder feirer vi barnets fødselsdag. Han ble verden frelser. Men også Elisabets barn var velsignet. Mentoren var velsignet med et barn hun ikke lenger trodde hun kunne få. Og hennes sønn fikk en rolle i historien som ingen annen. Han, Johannes, ble den siste profeten som forberedte folket på at Messias, frelseren, skulle komme, og han fikk æren av å innvie Jesus til sin tjeneste da han døpte ham i Jordan-elven.

Maria er et eksempel på mange måter. I dag vil jeg løfte frem hennes praktiske grep, det å skaffe seg en veileder når fremtiden var i endring. Hun fant sin mentor i Elisabet og brukte tid sammen med henne. Trenger du en mentor? Et menneske som kan hjelpe deg i din livssituasjon. For endringer rammer oss alle og endringer fører til nye utfordringer. Gjør som Maria. Søk hjelp og råd! Det er ikke et svakhetstegn. Det er et styrketegn!

«De kommer fra Øst og Vest…»

Søndagstanker — Søndag 17. mars 2019
2. søndag i fastetiden

Se, jeg gjør alle ting nye, står det i Åpenbaringsboken. Den kristne tro har et håp i seg for evigheten, Guds rike. For å komme dit må man være frelst. Men hva er nå det?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 13. 22-30

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.

Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Fastetiden er full av alvorlige tekster. Forrige søndag handlet det om Jesus i Getsemane-hagen, hvor han i fortvilelse ber om å få slippe lidelsen som kom. Nå møter vi en tekst som i hvert fall burde ryste trygghetssøkende folkekirkelige nordmenn. – Hva, blir ikke alle frelst!

Her om dagen hadde jeg konfirmanter i Årnes kirke. Vi gikk gjennom trosbekjennelsen og sammen klarte vi å lære den utenat. Der dukker navnet Kristus opp, og jeg forklarte entusiastisk at det norske ordet frelser betyr redningsmann. Da spør en gutt: Hvordan blir man frelst?

Hva ville du ha svart? Jeg slo opp på Wikipedia og leste hva det står om frelse i kristendommen. Det var ikke rent lite! Og ganske så vanskelig forklart. Hvis du hadde spurt på Bjørkelangen bedehus, hvor jeg tilbrakte mange dager i min ungdom, ville du fått et svar som likner på dette: Tro på Jesus, bekjenn dine synder og ta imot Gud nåde.

Vi lager oss alle fasiter på hvordan man blir frelst basert på hvordan vi selv har opplevd å komme til tro. Noen vil si i dåpen, andre gjennom nattverden. Andre i vår intensjon om å leve etter Guds vilje eller i en hengiven overgivelse til Jesus.

Men tilbake til min konfirmant. Han fikk et tredelt svar. 1. Du blir frelst i dåpen. 2. Du blir frelst gjennom nattverden (fordi den gir deg del i Kristus). 3. Du blir frelst når du søker Jesus med et ærlig sinn.

Andre ville svart annerledes og mer fyldig. Men det nytter ikke å bli dogmatisk når en konfirmant spør og hans venner lytter nysgjerrig. Da må det være så enkelt at de kan gjøre jobben.

Så får vi håpe det er nok for Herren når han en gang kommer og kaller inn til fest! For Jesus har det med å overraske og å snu våre forestillinger på hodet. Selvsikre gjør han usikre og usikre gir han trygghet, de første blir de siste og de siste blir de første. Inntil da: Gå i fred og tjen Herren med glede!

Tid for tro!

Søndagstanker — Søndag 10. mars 2019
Første søndag i fastetiden

Hvis du skulle dø i morgen, hvem ville du vært sammen med i dag?
Barn, søsken, foreldre, din ektefelle? Jesus valgte å være sammen med sine nærmeste venner, Jakob, Peter og Johannes. Den stunden preget resten av deres liv. Alle som har tatt farvel med en man har kjær, preges for livet. 

Tekst: Evangeliet etter Matteus 26,36-45

Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. 4Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.»

Fortellingen om Jesus er en merkelig gudehistorie. Ikke rart at den vakte både latter og hån når den ble presentert så vel for antikkens søkende som for det moderne, kritiske mennesket. En gudesønn som lider, ja, ikke bare lider, han velger å lide! For et tåpelig bedrag! Samtidig vekker fortellingen om Jesus en gjenkjennelse hos de mange som har smakt livets bitre sider, slik som smerte, sorg, gru, fortvilelse og håpløshet. Det kom ingen Zevs som reddet situasjonen, ingen udefinerbar gudommelig kraft steg frem. Selv Jesu venner sovnet da det gjaldt som mest å holde seg våken. Alle sviktet.

Bibelen har ingen superhelter. Selv den store David svikter. Han dreper en mann for å få tilgang til hans attraktive kone.  Også Samson, kjempen med de store kreftene, blir rundlurt i en forræders armer. Bibelen taler sant om mennesket – om en ånd som er villig til å ofre seg og gjøre rett, men også om en kropp som er svak og som søker letteste vei. Så er det denne Jesus da. Han velger lidelsens vei når han kunne valgt en annen lettere vei. Valgte han feil?

Han valgte rett! Han valgte å kjempe kampen fremfor å flykte fra den. En kamp som endte i død. Den ukjente forfatteren av Hebreerbrevet skriver at Jesus ble «opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham» på grunn av det valget.

Hva kan det bety?

Evig frelse betyr liv. Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Dødskreftene er overvunnet. Vår død fører oss ut i noe annet, noe større. Det betyr ikke ikke-eksistens, slik som hinduisme og buddhisme og moderne ny-spiritualitet søker etter. Det er heller ikke selvrealisering som ikke-religiøs tro søker etter. Det handler om en annen form for eksistens.  Dette tilbudet om evig frelse gjelder alle mennesker, og innebærer en form for gjenopprettelse av det tapte paradis. En tilstand som Jesus beskriver slik:

Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.

Jakob, Johannes og Peter glemte aldri kvelden da Jesus overgav seg til døden. Resten av deres liv og deres død bar preg av det.  Mange kjenner sangen «Den stunda i Getsemane». I den synger vi: Av kjærleik der du sveitta blod, av kjærleik der du bad, av kjærleik skjelvande du stod, så eg går frelst og glad.

Fastetiden er en tid for undring og forsakelse. En kan undre seg over det «å være frelst og glad». Nå søker vi ikke frelse, men god helse, stod det i avisen Vårt Land. Men i møte med døden må selv god helse gi tapt. Nå er det tid for tro!