Vel overstått påske!

Søndagstanker — Søndag 19. april 2020
2. søndag i påsketiden
Tekst: Evangeliet etter Johannes 21, 1-14

For et merkelig uttrykk! Vel overstått… Akkurat som om det var om å gjøre å bli ferdig med påsken, eller julen, eller ferien. Kanskje er det slik at vi alle lengter tilbake til hverdagen, slik at vi kan glede oss til ferie og fest igjen. For uten hverdag, ingen fest.

Etter påskefeiringen har «hverdagen» kommet tilbake. Men etterdønningene varer lenge.  Visste du at dønninger på havet kan vandre hundrevis av kilometer. Selv om de ikke er så høye og dramatiske som vindbølger kan de ha en energi stor nok til å velte selv den mest robuste oljerigg.  Slik er det også med Jesu død og oppstandelse. Den energien som ble utløst ved Jesu oppstandelse forandrer fortsatt menneskers liv, snart to tusen år senere.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 21, 1-14

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.    

Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.    

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.    

Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

Etter de voldsomme opplevelsene i påsken, har Peter og disiplene trukket seg tilbake til det kjente – hverdagen. De gjenopptar jobben, de øser ut båten, henter frem utstyret – garn, årer og arbeidsklær, og legger ut. Det er noe godt med det kjente slitet. Man vet hva som skjer. Det er jo spennende når ting skjer, men det kan bli litt for mye av og til. Jeg tror Peter måtte ha en pause. Han hadde vært gjennom et følelsesmessig jordskjelv i påsken.

Men dønningene satt i, for å si det sånn! Jesus er ikke et påskefenomen. Også i hverdagen etter påsken er han den oppstandne! Og han møter sine venner på en måte de kan forstå. Med et måltid, stekt fisk og brød, rundt et leirbål.

Slik er det. Det er ikke bare helligdagene som er hellige – hverdagene er også det. De er hellige, fordi vi møter den hellige også da. Derfor er ingen dag forgjeves eller unødig. Ingen dager er bortkastede eller overflødige. Rutinene bærer oss mer enn festene, hverdagene er flere enn helligdagene. Det er i det daglige livet troen lever, uten de store ord, men med dyp forankring. For hvis den ikke duger i hverdagen, er festtroen lite verdt.

Nå lengter vi intenst etter hverdagen. Vi begynner å bli slitne etter å ha levd i en unntakstilstand siden 12. mars. Samtidig vet vi at den kan vare lenge ennå.

Så hva kan vi gjøre?

En venn av meg fra Sri Lanka, Mano Sekaram, skrev i en hilsen til sine medarbeidere at det nå var på tide å ta vare på og utvikle sin spiritualitet. Det er et godt råd. Søk Gud, bruk tid til å styrke din tro. Søk den oppstandne, han som lever og er til stede i så vel hverdag som fest og i unntakstilstand.

Styrk din neste – be for venner og uvenner. Legg de over i Guds hånd og be om frelse og kjærlighet, utholdenhet og tro.

Styrk dine barn og andre som du har ansvar for. Les bibelfortellinger for barna dine, la de få høre fortellingen om den oppstandne, som er med oss alle dager. Gi dem håp og tro på Gud i vanskelige tider, så vil de også bære Gud med seg når dagene igjen blir til hverdag.

Han er oppstanden! Halleluja!

Søndagstanker 12. april 2020
Påskedag

I dag, påskedag, feirer vi livet. I dag kan vi hilse hverandre med ordene «Jesus er oppstanden». Og vi kan svare, slik våre ortodokse trossøsken gjør: Ja, han er sannelig oppstanden!
I dag feires det over hele verden at graven er tom. Jesus stod opp fra de døde. Døden er beseiret, livet vant.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 24, 1-9

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

Midt i dødens verden, feirer vi livet. Kvinnene som kom til graven så bare død. De ventet ingen oppstandelse. De var nedbøyd, både i hode og i sinn. Med ett forandret deres verden seg.
Tom menn i skinnende klær minner dem om hva Jesus selv hadde sagt:

‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp’.

Da husket de – ord som de ikke hadde ønsket å huske, stod klart for dem. Han hadde sagt det! Kunne det virkelig være sant! Hendelsene videre i Lukasevangeliet forteller om mennesker som gradvis utvikler en tro på at det faktisk hadde skjedd. Peter løp til graven – han undret seg. Emmaus-vandrerne vandret med den oppstandne, men klarte ikke å kjenne ham igjen. Så stod han der- midt blant dem og fremdeles kunne de ikke tro av bare glede. Først når han ber om å få spise kryper troen på det umulig inn i dem. Det enkle forklarer det umulige. Slik er vi gjerne.

Graven er tom — Kristus er oppstanden — han lever i dag!

Troen på den oppstandne er vår skatt! Det er oppstandelsestroen som gir kirken liv! Ikke seremonier, flotte ord og vakker musikk. Det er den oppstandne Kristus som er vår glede og grunnlaget for vår eksistens.

Denne troen gir meg håp, den gir meg glede, den gir meg mening. Jeg er ikke alene, Jesus vandrer meg meg. Vi er mange som synger:

Jesus, Guds sønn,død på et kors,
for alle for oss, lever i dag.
Ja, han er her, ja, han er her.
Herren vår Gud vil vi takke!

Gledelig påske – Kristus er oppstanden!

En for alle eller alle for en?

Søndagstanker — Søndag 29. mars 2020
4. søndag i fastetiden

Vårt samfunn er stengt ned for å spare det ene livet som kan gå tapt pga coronaviruset. I dagens tekst møter vi en helt motsatt tankegang hos myndighetene – en må dø for at de andre skal få leve.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 11, 45-53

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

Hva gjør vi med brysomme mennesker? Det enkleste er å distansere seg fra vedkommende. Jeg må ikke være sammen med et menneske jeg ikke liker. Kanskje det ikke lar seg gjøre, for eksempel om det er en kollega på jobben eller enda verre – en i familien. Da er det straks vanskeligere.

I dagens tekst møter vi en religiøs maktelite som skal forholde seg til en mann som i Guds navn utfører undre. Nå hadde han vekket Lasarus opp fra graven. Vitnene var mange og troverdige.
Hvordan kunne de distansere seg fra ham? De hadde prøvd en rekke ganger. Evangeliene beskriver flere slike forsøk, stridssamtaler kaller vi dem, for å svekke Jesu troverdighet, men uten å lykkes.

Planer blir nå iverksatt for å drepe ham. Lasarus måtte også dø. Det gjaldt å kvele dette «viruset» som bredte seg i folket. Vi får aldri vite hva som hadde skjedd hvis de bare hadde latt ham være. De satte i gang en skinnprosess og drepte ham. Det de ikke hadde kalkulert med var fortsettelsen – oppstandelsen. En ny løgn måtte spres – disiplene stjal liket. Det ryktet holder seg fortsatt.

Nå skal vi ikke gå påsken i forkjøpet. Men vi ser at løgn, falske anklager og vitnesbyrd og manglende rettsikkerhet, er noen av virkemidlene makthavere er villige til å bruke mot brysomme mennesker. Det har skjedd og skjer fortsatt. Men det blir ikke alltid slik makta vil ha det. Løgn skaper reaksjoner, falske anklager blir imøtegått, mangel på rettsikkerhet blir påpekt. Ingen, selv diktatorer, blir sittende evig. Retten vil vinne frem.

Når det gjelder Jesus, er det underlig å tenke på at en mann som gjorde godt skulle utgjøre en trussel. Sannheten kan være tung å svelge, når man lever på løgner.

Vi vet nå at hans død ble til velsignelse for oss. Det lå en merkelig plan bak det hele. Jesus varslet sine venner tre ganger om hva som skulle skje, men de lyttet ikke. Allikevel gjennomførte han det som måtte skje. Gud hadde en plan om å samle mennesker over hele verden til et hellig folk. Vanlige folk, slike som deg og meg, skulle samles til en kirke, en menighet, hvor vi delte troen og håpet om rettferdighet og evig liv. En mann måtte dø for folket. Det folket, som øverstepresten Kaifas søkte å beskytte, ble et større folk enn han noensinne kunne drømme om. Ja, han måtte dø, men ikke for å beskytte Kaifas og hans like, men for å forsone oss alle med Gud.

Til dagens situasjon:
Vi er på vei inn i «den stille uken». I år blir den det. Det blir stille i så vel gater som skiløyper og skiheiser. Når vi først er tvunget inn i stillhet – la oss gjøre noe ut av den. Påskefeiringen er en tradisjon langt eldre enn ferie, appelsiner, rød swix og båtpolish. Gjennom hver dag i påsken kan vi trenge dypere inn i påskedramaet i Bibelen. Lese tekster vi ikke har lest på lenge, søke å leve oss inn de mange menneskenes liv som vi møter i historiene, slik at påsken får en dypere dimensjon. Slik kan den stille tiden vekke noe nytt i oss.

Underet bæres frem

Søndagstanker — Maria budskapsdag
Søndag 22. mars. 2020

En god venn av meg skal snart bli bestefar. Men han sier selv at han allerede er bestefar. Fra dagen barnet ble unnfanget, ble han bestefar. Det gryende livet er, da er det også et barn. På samme måte ble Maria, Jesu mor, mor til underet i det øyeblikket unnfangelsen skjedde, og bar den usynlige frem.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 26-38

Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:         

  «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,         
 og du skal gi ham navnet Jesus.             

Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,
og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. 

Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;
det skal ikke være ende på hans kongedømme.» 

Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?»  Engelen svarte: 
«Den hellige ånd skal komme over deg,
og Den høyestes kraft skal overskygge deg.
Derfor skal barnet som blir født,
være hellig og kalles Guds Sønn. 

Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned.  For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

Det usynlige underet er like fullt et under. Det ennå usynlige barnet, fullt tilstede i Marias livmor, var et under, unnfanget på en måte som ingen annen har, eller vil komme til å oppleve. Han som allerede var, kom til oss som et menneske, gjennom Maria.

Maria bar frem underet gjennom et ni måneders svangerskap. Gud kom til oss som et barn. Paulus forklarer det slik: «Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. 5 Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn.» (Gal. 4, 4-5)

I tidens fylde, skriver Paulus. Nå var tiden kommet, og fra den dagen ble alt annerledes. Med Jesu liv og gjerning fikk vi alle en rettighet. Vi fikk retten til å bli Guds barn. Denne retten synliggjør og deler vi gjennom vår kirkes handlinger. Vi døper barna til Kristus, vi møter den usynlige gjennom nattverdens vin og brød og vi deler Ordet hvor den usynlige gir seg selv til oss. Dåpen, nattverden, Ordet er bærere av underet.

Akkurat som Maria, stiller jeg noen ganger meg selv spørsmål om underet er mulig. Kan jeg, som prest, gjennom sakramentene og ordet virkelig gi underet videre? Maria fikk til svar at «ingenting er umulig for Gud». Det svaret gir også meg tillit til at underet kan skje, også gjennom min tvil og følelse av utilstrekkelighet. Den samme tillit kan mottakeren hvile i, at Jesus møter han/henne gjennom ord og sakrament.

Vi feirer Maria budskapsdag i mars, ni måneder før jul. Slik kan vi ta del i Marias forventning og glede over Guds under.

En sluttkommentar til tiden vi lever i:
I disse tider med korona-smitte er gudstjenester og samlinger i kirker og bedehus avlyst. Vi må finne andre måter å styrke troen og fellesskapet på. Gud er ikke i karantene. Derfor er tiden inne for å be og lese i din bibel. Det er vel anvendt tid. Lytt gjerne på andakter og gudstjenester over radio og tv. Ring venner og kjente og del gode ord med hverandre. Slik kan denne merkelige tiden bli til velsignelse for både deg selv og andre.

Å erstatte det onde med det gode

Søndagstanker — Søndag 15. mars 2020
3. søndag i fastetiden

Dårlige vaner må erstattes av gode vaner. Hvis det ikke skjer oppstår et tomrom, et gap som lett fylles med nye uvaner. Da har man ikke oppnådd noe. Men når gode vaner fyller tomrommet etter dårlige, kan endring skje.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 11, 14-28.

En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:  

«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.    

Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.   

Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»   

Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’»

Når mennesker overgir sitt liv til Gud, er det mange vaner som må endres. Det er en helt naturlig reaksjon. Man har begynt noe nytt, og ønsker å holde fast på det. Da må gamle vaner og uvaner bort, slik at det blir rom for nye. For den nye og uerfarne troende er det viktig å få hjelp til dette. For hvordan skal man leve et kristent liv? Hva er viktig og hva er mindre viktig? Hvis man ikke får hjelp av en erfaren kristen kan det gå så galt at man forkaster det hele, og trekker konklusjoner som forhindrer ethvert forsøk på å søke seg til Gud igjen.

En nyomvendt kaster seg over sin bibel. Det gjorde i hvert fall jeg. Men heldigvis fikk jeg hjelp til å begynne å lese om Jesus, istedenfor å begynne på side 1, som man vanligvis gjør i en bok. Da lærte jeg å kjenne Jesus først. For det er ham troen dreier seg om. Jeg kom også inn i et kristent fellesskap med andre ungdommer, slik at vi kunne hjelpe hverandre å forstå hva det var å leve et kristent liv. Det handlet først og fremst om mitt forhold til Gud, ikke om hvor mange ganger jeg gikk i kirka eller hvor fromt jeg opptrådte.

I dagens tekst får vi en fortelling vi i dag kan synes er merkelig. Onde ånder er ikke akkurat noe vi frykter til daglig. De opptrer jo bare på skjermen i thrillere og fantasifilmer. På Jesu tid var annerledes. Kampen mellom det onde og det gode var tilstede i alle deler av livet og det gav seg bl.a. utslag i fysiske plager. Jesus befridde mange fra onde ånder og han var ikke alene om det. Også i dag kjemper mennesker mot det onde. Men kampen er flyttet inn i helsevesenets lokaler. I kirken er den ikke så tydelig lenger, allikevel er den der. Når et barn døpes lyder forsakelsen og troen. Vi forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Vi snur med andre ord ryggen mot den onde og vender oss mot den gode.

Derfor er det kristne livet hele tiden å vende seg mot den gode, mot Jesus. Det er der det gode livet er å hente. Hos ham fornyes vår tro, hos ham henter vi styrke og motivasjon.

I våre gudstjenester velsignes vi før vi vender tilbake til hverdagen. «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! Å ha Herrens ansikt vendt mot seg, se, det er vaksine mot det onde. Når Herren får fylle de tomme rom i oss, kan ikke det onde få fotfeste.

Den kjempende tro

Søndagstanker — Søndag 8. juni 2020
2. søndag i fastetiden

Det er langt fra alle som har en definert tro. Som ung hadde jeg flere samtaler med min sokneprest Ragnvald Hemstad. Jeg var usikker på flere ledd i trosbekjennelsen og han måtte svare på mange spørsmål. I dag er trosbekjennelsen blitt mitt faste ståsted.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 15, 21-28

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

Kvinnen som vi i dag møter i teksten kjempet for sin datter. Denne kampen førte hun overalt det var mulig å få hjelp. Straks hun fikk vite at Jesus var i området hennes, nærmest kaster hun seg over ham, og det så iherdig at disiplene blir brydd og ubekvemme. Til slutt overbeviser hun Jesus om å hjelpe og datteren blir frisk.

Hennes kamp for sin datter krysset både etniske, religiøse og sosiale grenser. Hva drev henne til slik frimodighet? Uten tvil kjærlighet til sin datter. Hun elsket sin datter og var villig til å bryte alle regler for å gi henne hjelp.

Hvor langt er du villig til å gå for å få hjelp? For noen år siden kom jeg i snakk med en mann som levde med sterke og invalidiserende smerter. Hvordan kunne jeg hjelpe ham? Jeg inviterte ham til forbønn, og jeg tror jeg gjorde det på en høflig og forsiktig måte. Kunne jeg få lov å be for ham? Svaret var nei. Så langt var han ikke villig til å gå, nei, så desperat var han ikke.

Av og til må vi våge å bryte grenser og be om hjelp, selv fra Gud. «Kom til meg», sier Jesus, «alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.»

Det var en gang en kvinne som nødet Jesus til å hjelpe henne. Hun trodde på andre guder enn ham, hun snakket et annet språk, hun var i konflikt med jødene og bodde utenfor deres område. Allikevel fikk hun hjelp. Jeg tror Gud svarer hver den som vil ha hjelp, uavhengig av ståsted og hvor stor eller liten tro som er involvert. Den kjempende tro vinner frem!

Velkommen til faste!

Søndagstanker — Søndag 1. mars 2020
Første søndag i fastetiden

Nå er vi ved inngangen til fastetiden. Mange av oss spiste fastelavnsboller forrige søndag. Nå er bollene spist opp og fastetiden inviterer oss til et litt enklere liv.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 4, 1-11

Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet:
Mennesket lever ikke av brød alene,
men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet:
Han skal gi englene sine befaling om deg.
Og:
De skal bære deg på hendene
så du ikke støter foten mot noen stein.»

Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet:
Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»

Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet:
Herren din Gud skal du tilbe,
og ham alene skal du tjene.»

Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

Fra gammelt av var det sterke tradisjoner til fastetiden. Man tok bl.a farvel til fet mat og spiste enkelt. Det var ikke for å spare verken penger eller klima, men for å forberede seg åndelig til påsketiden. Faste var synonymt med åndelig renselse, vekst og søken etter Gud.

Fasten i vår kirke har bakgrunn i jødedommens fastetradisjoner. Jesus selv fastet. Mest kjent er de 40 dager han fastet før han begynte sin gjerning som omreisende predikant. Da tar han et alvorlig oppgjør med fristelser og fristeren. Han fikk tilbud om all verdens rikdom, hvis han bare ville gi etter for fristelsene og bøye kne for fristeren. Heldigvis for oss motsto Jesus dette tilbudet. «Bare Gud skal man tilbe – ingen annen» var det kontante svaret. Og med det brøt Jesus fasten og englene kom og tjente ham. Han hadde bestått sin prøve.

Hva du gjør ut av fasten er mellom deg og Gud. I vårt samfunn er det ikke lenger en felles forståelse av fastens innhold. Ingen kollektiv enhet og oppmuntring til å avstå noe til fordel for noe annet.

Lenge har det vært en tradisjon i kristne hjem å spise litt enklere og sette av noen kroner hver dag, som så blir gitt til Kirkens Nødhjelp etter endt faste. Fasten blir svært meningsfull gjennom dette, både for den som gir og for den som mottar.

Hvordan du bruker fasten er opp til deg! Kanskje kan du legge vekk fjernkontroll og mobil og sette av noen minutter til ettertanke, bønn og bibellesning. Kanskje det kan berike ditt liv? Hva med å bruke litt av din tid sammen med en du ikke har sett på lenge. En tur til søndagens gudstjeneste?

Mange velger bort rødt kjøtt for å spare klimaet. Fortsett gjerne med det. Sett så av de pengene du sparer frem til påske og send de til Kirkens Nødhjelp. Da faster du, og din aktivisme får dobbel betydning.

De umulige

Søndagstanker — Søndag 23. februar 2020
Fastelavnssøndag

Men her komme me de umulige – hånd i hånd med de utrolige. Me ska få te det umuliga og me må gjørr det utroliga.»

I dag skal teksten til Gunnar Roaldkvam, formidlet av artisten Sigvart Dagsland, få være overskriften til søndagens tanker. For i dag skal vi gi oss i kast med det umulige, for å få til det utrolige.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 17, 20-26

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»

Av og til er tekstene i Johannesevangeliet veldig ordrike. De minner meg om noen jeg kjenner som evner å prate veldig mye om veldig lite. Ikke negativt ment, det er bare det at jeg er annerledes skrudd sammen. Jeg vil helst si mest mulig med færrest mulig ord. Vi har begge utfordringer: det er lett å miste fokus når ordene blir mange, og med få ord er det lett å formidle noe helt annet enn det som var ment.

Derfor tvinger jeg meg til å lese teksten om og om igjen for å prøve å forstå. For det er helt opplagt noe svært viktig Jesus bruker så mange ord i en bønn på.

Og jeg sitter igjen med en følelse av at her skal vi få til det utrolige gjennom det umulige: Gud i Jesus, Jesus i meg, derfor Gud i meg, og alle som tror blir derfor ett med hverandre – i kjærlighet!

Det kan være vanskelig nok å være ett med et menneske, om man ikke i tillegg skal være ett med alle som deler troen på Kristus. Det er ikke bare kjærlighet som kommer til uttrykk mellom trossøsken! Det grenser til det umulige.

Samtidig er det utrolig hva som kan skje når mennesker møtes under troens paraply. Selv har jeg opplevd rik velsignelse i møte med kristne mennesker over hele verden. Vi kjente hverandre uten å noensinne å ha møtt hverandre før – i Russland, i Kina, i Egypt. For det vi hadde felles var mye sterkere enn det som skilte oss – vi delte troen på Jesus som vår og verdens frelser. Vi var faktisk en troens familie!

Samtidig er troens søskenenhet og enheten mellom den enkelte av oss og Gud, ikke noe vi selv har lagt grunnlaget for. Det grunnlaget er Guds verk. Derfor kan det utrolige skje med det umulige.

Det store målet er at alle skal få høre om Jesus og at mennesker av alle folk, etnisitet, språk og kultur skal få dele et felles håp i troen på den oppstandne og levende Jesus Kristus.

Inntil det skjer skal vi anstrenge oss for å tale godt om hverandre i våre menigheter, støtte hverandre og leve i fordragelighet sammen. Det er kjærlighet i praksis. For hvis vi rakker ned på hverandre over små uenigheter, har vi ikke kjærlighet.
Det nytter ikke om jeg «har profetisk gave,          
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,          
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,         
men ikke har kjærlighet,          
da er jeg intet.»
(1 Kor 13.2)

Vi kan få til det «utroliga» når vi åpner opp for det «umuliga»: At Gud, i sin sønn, elsket oss til døden på et kors og ved sin oppstandelse beseiret døden og gav oss evig liv. Da blir små uenigheter for små til å bety noe, og gleden så stor at den overskygger alt.

Å vise sitt sanne jeg

Søndagstanker — Søndag 16. februar 2020
Kristi forklarelsesdag

Hvem er du? Har du en annen side enn den du viser dine venner, kollegaer eller livspartner? Vårt eget selvbilde kan være et annet enn våre nærmeste ser. De kan se en selvsikker person, mens du ser deg engstelig i speilet.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 17, 1-9

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.   

På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

Jesus hadde en side ved seg som kom til syne denne ene gangen. Det skremte Peter, Jakob og Johannes slik, at han påla dem å ikke fortelle det til noen før etter hans oppstandelse.

De fikk se hans guddommelige vesen.

Mange år etter, fikk Johannes igjen se Jesus i denne skikkelsen. Det står beskrevet i Åpenbaringsboken. Der igjen, lyder ordene: «Frykt ikke. Vær ikke redde.»

Jesus er Gud. Han og Faderen er ett. Når vi leser evangeliene kan vi glemme denne siden ved Jesus, og fokusere på hans menneskelighet. Da er det lett å tillegge ham menneskelig skrøpelighet og begrensning. Han ble trøtt, han gråt, han svarte noen ganger uforståelig og underlig. Var han virkelig Guds sønn – Frelseren?

Jesus måtte holde tilbake sin guddommelighet i møtet med oss. Vi blir redde når vi ser noe annet enn det vi forventer. Som når du selv viser en annen side ved deg selv til dine nærmeste.

En god venn av meg tok barten og skjegget en morgen og gikk så til frokostbordet hvor familien satt samlet. De ble redde og trodde han var syk fordi det var noe annerledes ved ham. Man kan le av slikt, men det forteller meg at det uventede skremmer oss. Tenk om Jesus hadde gått rundt som en skinnende sol. Hadde vi da fått tillit til ham, blitt glad i ham, våget å nærme oss ham?

Jesus var et helt og fullt menneske, og derfor kan vi identifisere oss med ham. Men han er også helt og fullt Gud. Det er vårt håp. Og vi trenger ikke å være redde for den siden av ham; Som han sa til Johannes: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åp. 1, 17-18)

Nå er såkornet bestilt!

Søndagstanker — Søndag 9. februar 2020
Såmannssøndagen

Vi møttes utenfor kontoret. Anders, bonde og altmuligmann, så glad og forventningsfull ut. Nå var såkornet bestilt, og han så frem til nok en våronn. Jeg må beundre bønder som hvert år modig sår og så lever på naturens nåde. Men ett er sikkert: Hvis man ikke sår, vokser det ingenting.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 8, 4-15

Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse:     

«En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!»   

Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal 

se, men ikke se,
og høre, men ikke forstå.

Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot; de tror bare en tid, og når de blir satt på prøve, faller de fra. Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt. Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.

Liknelsen om såkornet er den eneste liknelsen som Jesus forklarer for sine disipler. Det til tross for at de var godt kjent med bondens arbeid. Flere av dem hadde nok hjulpet til hjemme med både våronn og skuronn og hadde kjent på både skuffelse og glede over varierende grøde. Såkornet er Guds ord, sier Jesus i sin forklaring, og så deles menneskene inn i grupper etter hvordan de mottar ordet.

Jeg leser med iver bøkene til Hans Johan Sagrusten fra Verbum forlag. Han har de senere år gitt ut en rekke bøker om Bibelen, dets historie og om hvordan mennesker bruker den verden over. Det er fascinerende lesing. Fra den aller første kristne tid blir Jesu ord spredt vidt omkring. Evangeliene blir skrevet på papyrus og pergament, bokstav for bokstav blir kopiert og spredt ut til en stadig voksende kristen menighet. Fortsatt spres Bibelen i store opplag år etter år. Nå kan du få Bibelens mange forskjellige utgaver på nettet, laste den ned på din smarttelefon eller nettbrett, lese den eller høre den som lydbok. Aldri har Bibelens ord vært så tilgjengelig. Og som en følge av det vokser også den kristne kirke.

For utbredelse og vekst hører sammen. Såkornet spres ut i stadig større områder, og veksten uteblir ikke.

I boken «Rik bibelbruk» skriver Sagrusten om kinesere som tar imot ordet med glede og utholdenhet, så det bærer rik frukt. Millioner av mennesker tar imot ordet med glede. Også mange andre steder blir bibelordet tatt imot med stor glede.

I Norge kan det synes som om Gudsordet vokser opp i tornekratt. Bekymringer, rikdom og nytelse hemmer veksten. Men det er ikke hele bildet. Jeg kom nylig tilbake fra konfirmantleiren Hekta på Lillehammer. Tusenvis av ungdom får høre Guds ord og de blir utfordret til tro og tjeneste. Ordet spres, og veksten vil komme.

Som det står i Jesaiaboken:
For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake ditfør de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire,gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise,slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.