Kategoriarkiv: Søndagstanker

..da tiden var inne.

Søndagstanker — Søndag 21. mars 2021
Maria Budskapsdag

Når er den rette tid? Alt har sin tid, står det i Bibelen. Men når er den rette tid? Se, det kan være vanskelig å vite. Når skal jeg fri? Når skal jeg si opp jobben? Når skal vi få barn? Når skal jeg gå av med pensjon?

Maria, Jesu mor, bryter ut i lovsang etter å ha fått englebesøk. Hun hadde fått en oppgave – hun skulle bli mor til verdens frelser. Hva sier man til slikt? Hennes reaksjon var en lovsang – for nå var tiden kommet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 46-55

Da sa Maria:         

 «Min sjel opphøyer Herren,             
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.   
 For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.          
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,    
for store ting har han gjort mot meg,          
han, den mektige; hellig er hans navn.    
Fra slekt til slekt varer hans miskunn          
over dem som frykter ham.     
Han gjorde storverk med sin sterke arm;          
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.     
Han støtte herskere ned fra tronen         
og løftet opp de lave.     
Han mettet de sultne med gode gaver,          
men sendte de rike tomhendte fra seg.    
Han tok seg av Israel, sin tjener,          
og husket på sin miskunn    
slik han lovet våre fedre,          
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Denne helgen feirer vi Maria Budskapsdag. Vi er nå en graviditet unna jul. Tiden arbeider med oss frem mot Jesu fødsel.

Men igjen, når er den rette tid?

For Gud var den rette tid kommet når Maria får beskjeden om å føde Guds sønn. Da var alt gjort klart, alle planene var lagt. Nå gjenstod bare gjennomføringen. Gud og mennesker skulle forsones – den nye Adam, Jesus, skulle stå frem og bringe salighet og frelse tilbake til hver og en av oss. For en plan!

Hvordan gikk det?

Ved første øyeblikk virker denne redningsplanen merkelig og litt puslete. For å sikre gjennomslag umiddelbart, ville jeg ha valgt noen helt annen enn en fattig og ukjent ung kvinne fra Nasaret. Hva med en keiserdatter i Roma? Det hadde gjort umiddelbart inntrykk. Og budskapet om den unge gutten hadde når den kjente verden på kort tid. Og hadde jeg bestemt, ville ikke Jesus død på et kors, men blitt den evige hersker, som i godhet og rettferdighet ville styrt verden fra sin trone. Da ville ingen vært i tvil, verken om Guds eksistens eller hva som var rett og galt! Men hva spiller det for rolle hva jeg tenker om dette? Guds plan er annerledes enn min. Guds tid var inne og Gud gjennomførte sin plan slik den måtte gjennomføres.

Det fører meg til en erkjennelse at jeg og Gud tenker ganske så annerledes. Der jeg tror jeg har svaret – har kanskje Gud et helt annet. Når jeg spør og spekulerer på hva som er den rette tid, kan det være lurt å ta med Gud inn i likningen. Til og med be om at jeg skal få gå i Guds plan med mitt liv og mine valg og ikke forhaste meg inn i mine kjappe konklusjoner! Det er ikke lett for oss rastløse sjeler å vente. Gud valgte Maria – i dag priser hele verden Maria for hennes ja. Guds plan kom da tiden var inne.

«Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen.»

Redningen kommer utenfra deg selv!

Søndagstanker — Søndag 14. mars 2021
4. søndag i fastetiden

Tenk deg at du som redningsmannskap rykker ut til en bilulykke. Bilen er sterkt kvestet og inne i bilen sitter en kvinne, fastklemt, skadet og uten sjanse til å komme seg fri. Allikevel takker hun nei til hjelp fra redningsmannskaper og nei takk til smertestillende, bandasjer og akutthjelp. Dette vil hun ordne opp i selv – «har hun klart å rote det til, så skal hun også klare å ordne opp». Går du?

Tekst: 2. Korinterbrev 5, 18-21

Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.

Noen ganger må man ta imot hjelp! Vi vil så gjerne ordne opp selv og rydde opp i eget rot. Men det kan bli for mye, alt for mye, slik at vi ikke er i stand til å gjøre det. Da må vi svelge vår stolthet og si ja! Da vil du også oppleve at det finnes mange som vil hjelpe, som har en oppgave i å hjelpe, og som gjør det profesjonelt og godt.

Redningsmannskapet ville ikke latt kvinnen ordne opp selv. De ville skåret kvinnen fri og reddet hennes liv, selv om hun takket nei. Hun var ikke i stand til å se sin egen situasjon. Redningen måtte komme utenfra.

Hva har dette å gjøre med søndagens tekst? Jo, den forteller akkurat det samme, men på et annet vis. Den sier at du er redningsløst bundet i ditt eget liv. Synd binder deg til hender og føtter, og du kan ikke vri eller riste deg selv ut av det. Selv om du prøver på alle vis å skape det gode liv, klarer du ikke å finne det. Noen ganger er livet bra, men de gode øyeblikkene er bare det – korte øyeblikk.

Hjelpen finnes. Gud har svart på en overraskende måte. I stedet for å forlange bot og bedring, moralske skippertak og soning, gir Gud oss en gave – forsoning. Denne gaven løfter oss ut av vår egen bundethet og setter oss fri. Det er ingen billig gave – den kostet Jesus livet. Men hvis du vil ha den, kan du bare løfte blikket og si ja, takk!

Denne gaven er så overveldende rik at Paulus formelig skriker ut: «La dere forsone med Gud!» i håp om at vi skal reagere.

Hvis jeg hadde stilt meg opp på kirketrappa og ropt ut over bygda mi: «La dere forsone med Gud!», så tror jeg ikke så veldig mange hadde kommet. Har vi hørt det for mange ganger, slik at vi ikke lenger reagerer? Eller er det ingen som ser seg i behov for forsoning?

Joda, vi trenger forsoning. Vi trenger tilgivelse og kjærlighet, både i nære forhold og i forhold til Gud. Men kanskje vi ikke lenger ser synden så godt? Det kan skyldes mange ting, men at den er der, er helt opplagt. Kanskje vi skal øve oss opp i å gjenkjenne synd igjen – slik at vi også kan verdsette forsoningen? Det er lettest og best, å begynne med seg selv. Ta frem din bibel og les deg gjennom fortellingene om Jesus. For meg er det alltid en øyeåpner!

God lesing og god forsoning!

Troskamp!

Søndagstanker — Søndag 7. mars 2021
3. søndag i fastetiden

Alle tror på noe. Det kan være Gud eller guder, ånder, skjebnen, astrologi, spådomskort, karma. Noe kalles overtro – svart katt over gata, frykt for nr. 13, gå aldri under en stige, bank i bordet og kors på halsen. Noen tror på begreper og idelogier, som menneskerettigheter, demokrati og velferdsstaten. Andre tror de er sin egen lykkes smed og noen tror de graver sin egen grav. Tro er så mangt. Kan tro også inkludere tvil? Absolutt. Det får vi et godt eksempel på i dagens tekst.

Tekst: Evangeliet etter Markus 9, 17-29

En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.    

Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»

Det første vi spør oss er gjerne – hva feilet egentlig denne gutten? Det kan virke som om han led av kraftige epileptiske anfall. Datiden forklarte det med onde ånder. All sykdom ble forstått på denne måten. Jesus «truet» feberen ut av Peters svigermor. Jesus synes å gå inn i datidens forståelse av sykdomsårsaken – demoner. Og hvordan håndterer man demoner – man driver de ut med bønn og overbevisning i tro på at den sterke kunne rense ut de svake. Tro var nøkkelen til helbredelse.

Guttens far hadde helt sikkert bedt for gutten sin og bedt sykdommen forlate ham – uten resultat. Derfor henvender han seg til en som er sterkere i troen enn ham: «Om det er mulig for deg….?

Det var det – Jesus drev ut sykdommen av gutten og gav ham tilbake til faren. Men han gjør det med en sterk irettesettelse av tilhørernes vantro – alt er mulig for den som tror! Farens tro var så absolutt til stede. «Jeg tror», roper han. Men etter gjentatte mislykkede forsøk, selv disiplenes klarte det ikke, var hans tro blitt til vantro. «Hjelp meg i min vantro!»

Så er vi der – midt i troskampen. Hva skal vi tro og hvem skal vi tro på? Det gjelder ikke bare i møte med sykdom, men på alle livets områder. Tro handler jo ikke bare om hvordan vi skal møte kriser. Tro er en helhet rundt livet. Alt vi møter, møter vi i tro. Da er det ikke likegyldig hva du tror på.

Jesus sier: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! Han er den, som tross vår tvil, kan skape en helhetlig mening i vår tilværelse. Hvem du er, hvorfor du er og hvem du går til.

Uforbeholden kjærlighet

Kjære leser av Søndagstanker!

Etter noen ukers fravær er jeg tilbake med nye søndagstanker. Min mor, Liv Skogstad, døde 29. januar. Etter hennes død har jeg vært nødt til å legge arbeidet med Søndagstanker til side. Det er vondt å miste sin mor. Som prest har jeg mange ganger snakket med pårørende som har mistet sin mor. Nå forstår jeg deres sorg på en annen måte. Min mor var syk, og hun hadde det ikke bra mot slutten. Men det gjør ikke tapet mindre. Nå, litt i etterkant, begynner de gode minnene å tre frem og sykdommen trer litt tilbake. Da kjenner jeg enda sterkere på hvem hun var, samtidig som takknemligheten vokser.

Søndagstanker — Søndag 28. februar 2021
2. søndag i fastetiden

Fortellingen fra Lukas denne søndagen, bringer et sterkt minne tilbake. For noen år siden var jeg og kona på Kreta. I byen Chania er det et historisk museum og jeg valgte å besøke det mens min kone gikk i butikker. Det er et lite, men innholdsrikt museum, og jeg arbeidet meg sakte gjennom det. Plutselig ble jeg stående og stirre. En alabastkrukke fra Jesu tid lå i en monter foran meg. Historien om kvinnen som salvet Jesus kom til meg sterkt og klart. Alabastkrukken brakte historien til live og fortalte meg om uforbeholden kjærlighet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 7, 36-50

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»    

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Hva slags liv hadde denne kvinnen levd? Et syndefullt liv er alt vi får vite. Vi trenger ikke å spekulere i det – hun var en kvinne som trengte tilgivelse og nytt håp. Hun søkte det, i hengivenhet mot Jesus, og fikk både tilgivelse og frelse. Det er en vakker fortelling. Jesus gir kvinnen lov til å uttrykke sin kjærlighet overfor ham på denne fullstendig ydmyke og såre måten. Var det meg det skjedde med, ville jeg blitt flau og holdt henne tilbake, bedt henne om å slutte. Men ikke Jesus. Han lar henne holde på, gråte, tørke, kysse og smøre inn hans føtter med verdifull salve.

Han lar seg elske fordi han så hennes behov for å vise takknemlighet. Hun hadde fått tilgivelse og nytt håp gjennom Jesus. Hvordan kunne hun takke ham nok!

Hvordan kan vi takke Jesus nok? For å kunne takke, må man først ha fått noe. Hvis du ikke opplever å ha fått noe av Jesus, hvordan takke ham? Men hvis du, som kvinnen, har opplevd å få tilgivelse og nytt håp gjennom Jesus, er det vanskelig å få takket nok.
Ofte når jeg ber stopper ordene opp. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få uttrykt min takknemlighet på en god måte. Da ender ofte min bønn slik: Du vet, Herre!

For hvordan skal jeg klare å ordlegge hva jeg har fått? Det er mange ting å takke for – familie, barn, venner, arbeid, kall til tjeneste, tak over hodet og sikkerhet. Men dypere enn det vil jeg takke for mening, for dybde i livet, for identitet og tilhørighet – for tilgivelse og for håpet jeg bærer.

Av og til blir ordene små og utilstrekkelige. Som prest er jeg glad for ordene som er formet gjennom århundres arbeid med liturgi og salmer. Innholdsrike ord, erfarte ord som kan gi meg ord til takk. For vi er mange som kvinnen som har fått mye tilgitt, og som har mye å takke for.

God søndag!

Tid for vekst

Søndagstanker — Søndag 31. januar 2021
Såmannssøndagen

De ivrigste hageentusiastene har allerede planlagt den kommende sesongen. Frø, potter, gjødsel og jord er allerede kjøpt inn. Frø skal sås i rett tid, slik at de kan plantes ut når solen varmer jorden opp til våren.

Tekst: Evangeliet etter Markus 4, 26-34

Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.» Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»    

Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.

Det er 16 minusgrader ute og langt unna vekstsesong. Men det er noen som sår tidlig. Høsthveten er sådd mange steder og venter på vårens varme for å fortsette sin vekst. Det er virkelig et under at livet er så standhaftig og levekraftig.

Når Jesus skal beskrive Guds rike sammenligner han det med kornet som bærer livet i seg. Guds rike vokser ut ifra ordets såkorn. Ordene har skaperkraft i seg. Når de blir sådd i våre tanker og sinn, har de en evne til å vokse i betydning og forståelse, slik at de bryter ut i tro. På denne måten har Guds rike vokst seg gjennom verden og gjennom tiden.

Noen ganger må det skje noe med oss for at vi skal forstå ordenes mening og rekkevidde. Endring skaper ny forståelse. Det kan være døden som møter oss, i familie og vennekrets, og med ett blir ordene som livet og håpet fylt med innhold. Andre ganger er det meningsløshet og håpløshet som møter oss, og som gjør at ordene om Guds tilstedeværelse i alle ting bryter igjennom.

Hvilke ord fikk betydning for deg i ditt liv? Mange jeg kjenner har et ord eller et vers fra Bibelen som betyr noe spesielt for dem. Mitt vers er fra Apostlenes gjerninger kap 16.31: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Disse ordene har gitt meg en tillit til at min stedfortrendene tro vil bringe tro til mine nære og kjære. Det har betydd mye for meg.

Ord har en voldsom kraft i seg. Ord kan sitte fast i en gjennom hele livet. Derfor er det viktig å både kontrollere sine egne ord til andre slik at man ikke ødelegger andres liv og selvtillit. Vi kan i tankeløshet slenge ord ut av oss, som blir som en kreftsvulst i andres liv. Ord har makt – det så vi etter fire års tankeløse og manipulative ordspill fra Det hvite hus.

I vår kirke prøver vi å spre Ord som kan gi vekst og liv. Ordene er gitt oss gjennom Bibelen, og vi prøver å formidle de direkte og gjennom vår tolkning og forståelse av dem. I Bibelselskapets meldingsblad leser jeg om hva Bibelens ord utretter rundt om i verden. I Kina leses Guds ord i utallige små grupper og det skaper enorm vekst i menighetene og i Iran vokser den kristne tro gjennom ordene fra Jesus i en så stor skala at det vekker bekymring i landets ledelse.

På en liten restaurant i Albania gav jeg en servitør et nytestamente. Det kom rett fra trykkeriet og var på hennes eget språk. Hun hadde et bibelsk navn og jeg slo opp der hennes navn var nevnt. Hun hadde aldri sett eller lest i en bibel før. Troen var forbudt i Albania. Hun glemte serveringen, satte seg ved nabobordet og leste ivrig. Uken etter holdt jeg gudstjeneste i hennes landsby for hundrevis av deltakere, for første gang på nesten femti år. Hun stod i første rekke ved det provisoriske alteret. Ordet slo rot og vokste i henne.

Vil du vokse – fyll på med de gode ord!

Hvem har skylda?

Søndagstanker — Søndag 24. januar 2021
4. søndag i åpenbaringstiden

Det var ikke min feil!» Hvor ofte har du hørt det? Hvis du har barn, så har du nok hørt det mange ganger. Min yngste sønn prøvde å kamuflere at det var han som tok kokesjokoladen i skapet. Han brettet papiret så fint tilbake at det så ut som sjokoladen var urørt. Det han ikke tenkte på var at kun han i familien hadde så fint håndlag. Han var lett å avsløre. Men hva med sykdom – hvem har skylda for det?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 9,1-7.35b-38

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende. 

Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

Hvis du spiser for mye, lar være å holde deg i aktivitet og i tillegg ignorerer kroppens advarsler, så kan man kanskje si at du har påført deg selv livsstilssykdommer. Men når du blir født blind, hva da? Er det da foreldrene, miljøet eller forfedrene som har skylda?

På Jesu tid, som i dag, leter man etter hvem eller hva som har skylda. Jesus snur dette på hodet. Han registrerer at situasjonen er som den er og handler ut fra det. At mannen var blind så han som en mulighet til å gjøre godt – ikke for å plassere skyld.

Tenk om vi kunne ha den tilnærmingen litt oftere. Selvsagt skal vi se etter årsaker til at ting skjer. Men situasjonen er som den er, så er muligheten der til å gjøre godt. Vi så dette med all tydelighet etter raset i Gjerdrum. Det var flott å være vitne til den massive omsorgen for de rammede fra så vel offentlig myndighet som fra enkeltpersoner og lag og foreninger. Undersøkelser videre vil vise om slike ras kan forhindres i fremtiden, men der og da var det om å gjøre livet litt enklere for de rammede.

Den gode gjerning Jesus gjorde for den blinde mannen førte til tro. Gode, uselviske gjerninger, gjør at håp tennes, mistro og mistillit svekkes slik at troen på det gode kan tre frem.

Les gjerne hele kapittel 9 i Johannesevangeliet. Det er en fornøyelig historie!

Så lenge det er dag, må vi gjøre Guds gjerninger, sier Jesus. Vi skal gjøre dem i lys av Jesus. Han er verdens lys og kan bringe håp til en verden i uro og mennesker i krise. Han kan også bringe håp til mette og fornøyde nordmenn og kvinner, som tilsynelatende har nok med seg selv. For det er bare tilsynelatende. I mine mange møter med mennesker i alle slags livssituasjoner, trer både uro, frykt, brutte relasjoner og vanskelige og slitsomme liv frem. Vi trenger alle en som kan kaste det gode lys over vårt liv. Noen ganger til endring, andre ganger til forsoning med seg selv og andre. Mange trenger trøst og en å snakke fortrolig med.

Ser du mulighetene fremfor å plassere skyld?

Det er jeg!

Søndagstanker — Søndag 17. januar 2021
3. søndag i åpenbaringstiden

Alle som har hatt hjemlengsel vet hvor godt det er å høre mor ellers fars stemme igjen. Alle som lengter etter sin venn, gleder seg til å møtes igjen. Kvinner ved brønnen lengtet etter Messias. Hun får svar av Jesus selv: Det er jeg!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 4, 4-26

Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.    

Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene.  Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»  «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra?  Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»    

Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

«Det er lengselen som driver oss», synger Jahn Teigen, i sin sang «Mil etter mil». Vi går mil etter mil med en lengsel i oss. Hva vi lengter etter er ikke alltid tydelig, det er en uro i oss – en kløe vi ikke blir kvitt. Vi lengter uten helt å kunne definere hva vi lengter etter. Dypest sett, sier ekspertene, lengter vi etter å bli bekreftet, sett og akseptert.
Men den dypeste lengsel tror jeg er å bli elsket ubetinget, uten vilkår og reservasjoner.

I dagens tekst møter vi en kvinne som har havnet utenfor «det gode selskap». Hennes privatliv var rotete, sladderen gikk. Hun går til brønnen for å hente vann rundt middagstid, når solen steker som verst. Er det for å slippe å møte andres anklagende blikk? Derfor virker hun overrasket over å møte en mann der, attpåtil en jødisk mann som snakker til henne! Vi får en kort forklaring i teksten – «For jødene omgås ikke samaritanene.» Årsaken er historisk forankret, helt tilbake til 587 f. Kr da det første tempelet ble revet og store deler av befolkningen ble deportert til Babylon. Andre fikk lov til å flytte inn i de jødiske bosettingene, og samaritanene var blant dem. Samaritanene ble ikke anerkjent av jødene som rene, selv om de dyrket den samme gud.

Allikevel blir kvinnen uten navn, sett, bekreftet og akseptert. Mannen hun møtte var tydeligvis ikke som de hun hadde møtt før. Denne mannen så noe mer. Samtalen med den samaritanske kvinnen er den lengste samtalen Jesus hadde med en kvinne som er nedskrevet i evangeliene. Den har fått store ringvirkninger, for i denne samtalen åpner Jesus opp Guds rike for alle mennesker, ikke bare for det jødiske folket.

Hans tilbud om å gi henne levende vann, kan vi forstå som et tilbud om frelse, en forsoning og fred med Gud. Denne troen har sin kilde utenfor oss selv – fra Gud. Derfor kalles Jesus den levende vann, som ikke tørker ut eller som gjør oss tørste igjen.
Kvinnen forstår ikke, akkurat som Nikodemus, da han helt bokstavelig tolker Jesu ord om å bli født på nytt, som en ny fysisk fødsel. Levende vann! Jo, noe slikt ville hun gjerne ha, for å slippe den tunge vandringen til brønnen hver dag!

Men troen er ikke en måte å unnslippe slitet vi mennesker må gjennomleve. Troen er tilbedelse i ånd og sannhet. Det er vissheten om å høre til. Å være elsket av Gud, betingelsesløst og uten vilkår. Når vi våger å gripe det, kan vår uro og lengsel stilne. «Som hjorten lengter etter bekker med rennende vann, lengter min sjel etter deg, min Gud», skriver salmisten i Salme 42 og han fortsetter, «Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.»

Hva lengter du etter?
Kan din lengsel og uro finne sitt svar i Jesus, slik kvinnen fant sitt.

En ny start

Søndagstanker — Søndag 10. januar 2021
2. søndag i åpenbaringstiden

Sjelden har vi lengtet som nå etter en ny start. Året vi har lagt bak oss var tungt. Det nye året skinner blankt og ubrukt foran oss. Kan det gi oss en ny start?

Tekst: Evangeliet etter Markus 1, 3-11

En røst roper i ødemarken:
           Rydd Herrens vei,
           gjør hans stier rette!

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»

Søndagens tekst forteller om en ny start – en ny start som virkelig endret verden.
Det går et tidsskille mellom Døperen Johannes og Jesus fra Nasaret. Johannes stod i en lang tradisjon profeter som på forskjellig vis varslet Messias komme. Han ble anerkjent som en profet, en røst i ødemarken, som kalte til oppbrudd og omvendelse. Hans gjerning ble forstått som den Elia som skulle komme og rydde vei for Messias.
Han ble den siste profet i Det gamle testamentet.

Med Jesu dåp i Jordan av Johannes trer vi inn i Det nye testamentet. Det er der det hele starter. Fra da av trer Johannes ned og Jesus stiger opp. Johannes sin dåp med vann til omvendelse erstattes av Jesu dåp i «vann og ånd».

En ny start for oss alle. Fra nå av er Gud selv steget ned til jorden, i menneskesønnen Jesus, som forsoner Gud og mennesker.

Det er urolige tider vi lever i. Pandemien har satt våre liv på vent. Nye vaksiner gir oss håp om en ny start. I USA venter man på en ny start etter at nasjonen har opplevd uro og usikkerhet i forbindelse med valg og uroligheter. Men menneskeheten har levd med pandemier og uroligheter gjennom hele historien. Den ene avløser den andre. Sånn sett lever vi i en flyktig verden.

Den nye starten med Jesus er en sikker grunn til å møte det flyktige med. Vår tidsregning begynner med Jesu dåp – det er et bilde på hvor viktig denne starten var. Den forandret alt, og gav mennesker et håp i liv og død, i uroligheter og frykten for det usikre.

Frykt ikke, var de første ordene til englene som varslet Jesu fødsel. Frykt ikke, var ordene til Maria og Josef.
Frykt ikke, lyder fortsatt til oss alle. En ny start er gitt oss alle. I ham drives frykten ut.

Gledelig jul!

Søndagstanker — 25. desember 2020
Juledag

Sammen med hele Guds menighet på jord, skal vi i dag ta del i det store lovsangskoret. Etter hvert som solen bryter frem fra Øst mot Vest, lyder lovsangen fra land etter land. Gud kom til vår verden og satte oss fri! Det lille barnet er himmelen på jord!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 1, 1-14

Dagens hellige evangelium er hentet fra evangelisten Johannes.

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.              

Alt er blitt til ved ham,         
uten ham er ikke noe blitt til.                  

Det som ble til    
i ham, var liv,         
 og livet var menneskenes lys.              

Lyset skinner i mørket,          
og mørket har ikke overvunnet det.        

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.  Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.  Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.               

Det sanne lys,          
som lyser for hvert menneske,          
kom nå til verden.               

Han var i verden,          
og verden er blitt til ved ham,          
men verden kjente ham ikke.              

Han kom til sitt eget,          
og hans egne tok ikke imot ham.              

Men alle som tok imot ham,          
dem ga han rett til å bli Guds barn,          
de som tror på hans navn.               

De er ikke født av kjøtt og blod,          
ikke av menneskers vilje          
og ikke av manns vilje,          
men av Gud.              

Og Ordet ble menneske          
og tok bolig iblant oss,          
og vi så hans herlighet,          
en herlighet som den enbårne Sønn          
har fra sin Far,          
full av nåde og sannhet.

Ordet ble menneske – det er kjerneordet i dagens tekst. Ordet – Gud gjester jorden – Gud vandrer på jord — Hvor har vi hørt det tidligere? Kanskje lyder det noe kjent fra fortellingen i Bibelens første bok, de aller første kapitlene, om Skapelsen, om Adam og Eva og om hagen. I den hagen vandret Gud sammen med menneskene og delte livet med dem. De hørte sammen, ingenting skilte dem fra hverandre.

Så skjer det noe. Noe som for alltid endret forholdet dem imellom. De klarer ikke å vandre sammen lenger. De klarer ikke lenger å se hverandre inn i øynene. Løgnen og sviket kom inn, forholdet ble ødelagt. Menneskets vandring i verden ble en vandring med et avstandsforhold til Gud. En avstand ingen ønsket, verken Gud eller mennesket.
Årene går og tilbake satt vi mennesker med en vag erkjennelse av Gud, med en lengsel, et ønske om tilhørighet. Med årene glemte mange Gud og hevet seg selv opp til Herre over liv og død.

Så skjer det noe. Igjen vandrer Gud sammen med oss. Ikke på samme måte som sist. Guds herlighet er dekket av menneskelig kjøtt og blod. I en kropp, i et menneske, i Jesus fra Nasaret.

Kjenner vi Gud igjen? Klarer vårt blikk å se gjennom årtuseners støv og tåke som har lagt seg over vårt minne om Gud. Det er som minnet etter en kjær venn som vi mistet kontakten med for lenge siden. Eller som et barn som ikke lenger husker ansiktet til sin mor som gikk bort i barnets unge år. Minnet er der, men det er uskarpt og tåkete.
Gud vandrer i vår midte, og menneskene lengter og kjemper for å vekke minnene som er ligger dypt inne i vårt eget DNA. I kjernen av det å være.

På Jesu egen tid var det noen som så det. Som våknet opp av sin dvale og fant sine minner. De så hans herlighet. De så Gud og vandret sammen med ham i den nye hagen – den som strakk seg fra Galilea til Jerusalem.

Men det var mange som ikke så. Kanskje klarte de ikke å riste av seg støvet, tåken eller så var deres forventninger og håp annerledes. Slik er det til denne dag. Noen ser, andre ikke. Noen venter på noe annet, andre har sluttet å vente. Men forandrer det at Gud gjestet verden? På ingen måte.

For det Ordet brakte med seg til sin vandring på jorden var det sanne lys. Han var selv lys og brakte med seg et lys som søker seg mot menneskers sinn overalt og til alle tider.
Det er et lys som overvinner mørkret. Det er et lys som aldri slukkes – det er et lys fra evighet til evighet. I det lyset må ondskap vike.

Vi kalles inn til å leve i det lyset. Å igjen få vandre i hagen med Gud, i denne hagen som er vår tid og vårt liv – din og min vandring fra vugge til grav, gjennom død og forbi.

Kan du si nei?

Selvsagt kan du si nei. Men si heller ja! Si ja til livet, til lyset – ta imot retten til å bli kalt et Guds barn. Det du ble skapt til. Da vil du se hans herlighet – og hvor enn stusselig du synes ditt liv er, så vil det være et liv i herlighet. For du har funnet frem, slik gjeterne gjorde, til barnet i krybben. Til himmelen på jord!

Velsignet jul!

Gledens adventssøndag

Søndagstanker — Søndag 20. desember 2020
4. søndag i advent

Å kjenne barnet bevege seg inne i mors liv for første gang, beveger de fleste fedre. Vi fedre, som står så utenfor under graviditeten, får endelig kjenne barnets bevegelse og liv. For en glede!

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 39-45

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

Gjennom adventstiden har vi blitt møtt med utfordrende og krevende tekster om omvendelse. I dag får vi dele gleden to kvinner opplever i møtet med hverandre og deres barn. Selv om barna ennå ikke er født, gleden til stede også hos dem. Johannes sparker, og mor Elisabet tolker dette som et tegn på glede. Barna, Jesus og Johannes, begge navngitt av engler, kjenner på mystisk vis til hverandre.

Mor Maria og mor Elisabet hadde mye å snakke om. Selv om aldersforskjellen var stor, var de begge i samme situasjon. Maria ble i hjemmet til Elisabet og Sakarja i tre måneder, helt frem til Elisabet fødte. Erfaringen Maria fikk med seg var sikkert god hjelp for henne når hun selv skulle forberede sin fødsel.

Lukas tegner opp et tydelig skille mellom de to barna. Johannes er av jorden, Jesus av Ånden. Johannes er en tjener, Jesus er Herren. Men de to kvinnene var på samme linje – utvalgt til å bære barn inn i verden. Deres opplevelser er de samme kvinner til alle tider opplever. Denne søndagen vil jeg tilegne alle kvinner som har båret et barn i sitt liv. At Marias og Elisabets barn var kalt på spesielt vis, gjorde nødvendigvis ikke graviditeten lettere å bære, ei heller fødselen. Takk til dere alle, som har båret livet videre i deres egen kropp!

Som prest har jeg gleden av å snakke med mange mødre og fedre som kommer til dåp. Noen er foreldre for første gang, og deres liv har blitt snudd på hodet. «Det er helt fantastisk», utbrøt en far. Endelig kunne han holde barnet i sine hender, et barn moren allerede hadde kjent i lang tid.

Det går mot Kristusmesse – eller jul som vi kaller det i nord. Vi lengter mot lyset i mørketid. Nå er livets lys snart her – han som er varslet å være alle menneskers lys kommer som et lite barn. Født til verden. for å dele liv og tid og rom med oss. Gud til ære – oss til gavn.

«Det sanne lys,som lyser for hvert menneske,kom nå til verden.»

Joh. 1.9