Kategoriarkiv: Søndagstanker

Det koster å ha et mål

Søndagstanker — Søndag 20. oktober 2019
19. søndag i treenighetstiden
Tekst: Evangeliet etter Lukas 9,57-62

Brødrene Ingebrigtsen trener i stedet for å være sammen på venner på fest. Å bli best koster mye. Da nytter det ikke å skyve det viktigste foran seg for å gjøre det som er mindre viktig. Skal man lykkes må man være forberedt og villig til å ta de omkostninger det har.

Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»   

Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»   

Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Man skulle tro at Jesus var sjeleglad (virkelig) når mennesker kom og ville gå sammen med ham. Er det ikke det vi ber om hele tiden – at mennesker rundt oss vil følge Jesus. Men når de tre i dagens tekst vil følge eller ble oppfordret til å følge Jesus, så var det mer enn å gi en tilslutning til hans lære. Det var virkelig å gå sammen med ham mot Jerusalem. En vandring over år, uten noen særlig komfort, uten tre-stjerners hoteller og luftkjølte suiter. Ingen garanti for tre måltider om dagen, og slett ingen garanti mot hån og spott!

Var de virkelig villige til å ta kostnadene det innebar? Var de villige til å fokusere rett – eller var de mer opptatt av hvordan det sto til hjemme?

For Jesus var det en ting som nå virkelig betød noe. Nå var Menneskesønnen kommet til verden – nå skulle Guds rike forkynnes. Nå var tiden! Da var det viktig å tåle konsekvensene av å satse alt.

Jeg har møtt mennesker som har vært villig til å ofre alt for å forkynne evangeliet. Vanlige mennesker med en overbevisning om at ingenting er viktigere enn det. En av dem var Joseph Bondarenko. Jeg møtte han i Latvia i 1988, under den kalde krigen. Bondarenko var en baptistpastor som ikke sluttet å forkynne evangeliet inn i en grå ateistisk sovjetisk hverdag. Det førte til en rekke fengselsdommer. «Vi ber for deg i Norge», sa jeg til han. Han svarte: «Jeg ber for dere også, at dere ikke skal glemme Kristus i all deres velstand».

Richard Wurmbrand, rumensk pastor som ble frikjøpt fra fengsel og tortur av norske kristne for 50.000 kroner, fortalte meg at han, alvorlig torturert, sang lovsanger i iskalde fengselsceller. For å få en rytme ristet han på kjettingene rundt håndleddene.

Slike møter gjør inntrykk. Jeg kunne ha fortalt om flere, men jeg tror du forstår hvor mye de var villige til å forsake og satse.

Vi er heldige som ikke må lide for vår tro på Kristus. Men det kan koste også i Norge, det kan bety at vi må ta noen valg som andre kan reagere på eller som gjør at du må velge noe fremfor noe annet.

Du vet best selv hvilke valg du må ta. Hva fører deg til Kristus og hva fører deg bort fra Kristus? Hva styrker troen din og hva svekker troen din? Ta de valg som styrker din livsvandring med Jesus.

Smittefare!

Søndagstanker — Søndag 13. oktober 2019
18. søndag i treenighetstiden

Vi sier vi blir berørt av andres smerte. Men ville du røre ved et menneske som kunne gi deg en dødelig sykdom?

Tekst: Evangeliet etter Markus 1, 40-45

En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!»  Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»

Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.

I dag vet vi mer om sykdommer enn man gjorde på Jesu tid. Men også i dag er spedalskhet, lepra, en fryktet sykdom. Opp gjennom historien har den beste måten å beskytte seg mot lepra vært å holde seg borte fra de rammede. På Jesu tid fulgte man forskriftene fra gammel tid om å isolere de syke. De var urene i gudstjenestelig sammenheng og kunne ikke delta i det religiøse og sosiale liv på lik linje med friske. Det er i seg selv vondt å bli syk, men i tillegg å miste det sosiale og religiøse nettverket, er svært vanskelig og ødeleggende.

Den spedalske kommer til Jesus. Han må ha hørt noe om Jesus som gav ham håp, For han bryter alle regler ved å nærme seg Jesus. Også Jesus bryter reglene ved å røre ved ham.

Mannen blir frisk og kan igjen bli en del av samfunnet. Men det underlige skjer. Nå er det Jesus som blir isolert. Rollene byttes. Han må holde seg på de øde stedene, der hvor den spedalske før gikk.

«Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han» står det i den gamle Jesaiaboken. Jesus, i sin inderlige medfølelse med mennesker som lider, må også bære tyngden av lidelsen og smerten. Og det står videre:

«Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd, 
knust for våre synder. 
Straffen lå på ham, vi fikk fred, 
ved hans sår ble vi helbredet.

Historien om Jesus er historien om Gud som kommer til oss. Gud som bærer vår lidelse, vår skyld og som blir knust under tyngden av den.

Hvorfor: Fordi Gud har en inderlig medfølelse med oss.

Fortellingen om møtet mellom den spedalske og Jesus fikk store konsekvenser. Da svartedøden rammet Norge, døde 260 av landets 300 prester. De døde fordi de rørte ved de syke, stelte dem, gav dem den siste olje og bad for dem med håndspåleggelse. De våget å røre ved de utstøtte, fordi Jesus gjorde det, til velsignelse for de lidende.

Også i dag er det mange som lider og som er isolert av sine plager. Men Gud er også der, ved den hiv-rammedes side, hos den psykisk syke, sammen med den ingen annen utholder.

Takk til alle som i dag «rører» ved de utstøtte og isolerte og de som ikke blir regnet med. Dere gjør en Guds gjerning til velsignelse for de lidende og til et vitnesbyrd om den oppstandne Jesus Kristus.

Å være tiltrukket av døden

Søndagstanker — Søndag 6.oktober 2019
17. søndag i treenighetstiden

Denne søndagen vil jeg skrive om livet. Men livet har en kontrast som gjør livet rikt og stort, nemlig døden. Derfor må også døden få plass når livet skal løftes opp.

Tekst: Paulus brev til Filipperne 1, 20-26

Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.   

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen. Da skal dere få rikelig grunn til å være glade og stolte i Kristus Jesus for min skyld, når jeg kommer til dere igjen.

Teksten i dag er hentet fra et brev som Paulus skrev til den kristne menigheten i byen Filippi. Paulus er i fengsel, han bærer lenker for sin tro på Kristus. Allikevel skriver han et brev som «renner over» av glede, takknemmelighet og ro.

Paulus er sannsynligvis allerede dømt til døden. Han kjenner seg tiltrukket av å få dø. Da vil han få møte Kristus og være sammen med ham. For Paulus er det bedre enn noe annet.

Men Paulus vil også leve videre. Han visste at andre trengte ham og han fikk leve ennå en stund. Den tiden benyttet han til å styrke og oppmuntre sine venner gjennom utsendinger, brev og sin forbønn.

Når så Paulus blir henrettet av de romerske myndighetene etterlater han seg menigheter i vekst og en arv som vi ennå blir velsignet av -hans mange brev til menighetene i oldkirken.

Nok om Paulus. Hva med oss opp i dette?

Når jeg møter sørgende i forberedelser til begravelser spør jeg ofte om de snakket om døden sammen før ektefellen døde. Svaret er som regel nei. VI er ikke så gode på å snakke om å dø. Vi er bedre til å snakke om at det skal gå bra, ofte mot bedre vitende, eller så venter vi med samtalen om døden til det så å si er for sent.

Min sterke oppfordring er: Snakk om døden når du lever. Vent ikke til det er for sent! For når man snakker om døden, så blir livet så sterkt. Man må ikke være syk eller døende for å snakke om døden. Du venter ikke med å spare til pensjon til du blir pensjonist. Du forbereder deg lenge før!

Denne uken hørte jeg på morgenandakten på NRK1. Der fortalte presten om en mann som snakket om sin sykdom og sin kommende død med sin ektefelle, sine venner og sin familie. Hans åpenhet gjorde livet frem mot døden intenst og kraftfullt. Han og hans kone så hverandre tydeligere. Selvfølgelighetene forsvant, gleden ble sterkere.

Vi skal alle dø. Men inntil da skal vi leve. I stedet for å «glemme» døden, så kan bevisstheten om at jeg en gang skal dø, gjøre livet så mye rikere. Når vi slutter å ta livet som en selvfølge, setter vi sånn pris på det.

La oss leve «slik at vi ikke blir til skamme i noe», som Paulus skriver. At vi kan ære Livets opphavsmann ved å leve denne gaven som livet er, rikt og sterkt.

Til Lags åt alle kan ingen gjera

Søndagstanker — Søndag 29. september 2019
16. søndag i treenighetstiden

Tekst: Evangeliet etter Matteus 11, 16-19

Denne søndagsbetraktningen starter vi med diktet «Til Lags åt alle kan ingen gjera» av Ivar Aasen:

Til Lags aat alle kann ingen gjera;
det er no gamalt og vil so vera.
Eg tykkjer stødt, at det høver best
aa hjelpa den, som det trenger mest.
 
Og kor du bryggjar og kor du bakar,
d’er alltid ein, som det ikkje smakar;
og naar den eine daa gjerer Rop,
so ropar sidan den heile Hop.
 
D’er mange nog, som vil Domar vera
og læ aat alt, som dei andre gjera.
Og Lyte finna dei rundt i Kring,
og sjølve gjera dei ingen Ting.

Det kan virke som om Ivar Aasen hadde Jesu ord friskt i minne. For som Ivar Aasen ser ut over sin samtid, ser Jesus ut over sin samtid og sier:

 Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre:

‘Vi spilte på fløyte for dere,
men dere ville ikke danse.
Vi sang klagesanger,
men dere ville ikke sørge.’

For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.»

Den asketiske Johannes levde under et strengt regime. Der var det nøysomhet og han fastet og levde et liv som skilte seg ut. Der var det ikke overflod på annet enn refs. Mange søkte til ham, men like mange, om ikke flere, vendte seg bort fra ham.

Jesus var av en annen karakter. Han levde ikke som Johannes. Selv om han praktiserte og levde som en from jøde, var han ikke noen fanatiker. Han tillot sine venner å plukke aks for å mette seg på sabbaten, han drakk vin, var i bryllup og spiste gode middager hos både tollere og syndere. Fremfor å ri regler, var han fleksibel og så bak budene og inn til deres hensikt.

Men både Jesus og Johannes fikk smake på trollenes dom. Datidens nett-troll ville ikke bli engasjert av verken den ene eller den andre, de holdt kjølig distanse og svertet dem begge; Johannes som besatt og Jesus som en livsnyter uten måtehold og moralsk ryggrad.

Det er lett å stå på avstand og kjølig ironisere over dem som skiller seg ut. Se på den frisyren, der han Trump står og snakker FN midt imot, og se på den veslevoksne Greta Thunberg der hun prøver å danse med de store!

Det er både trist, opprørende og skamfullt å være vitne til at voksne mennesker går til personangrep på andre fremfor å faktisk høre hva de sier. Alle burde vi høre på både Trump og Thunberg og så gjøre oss opp en mening om dem. Ikke la deg friste til kjappe poenger på andres bekostning. Hvis du ikke har noe å si, la det være!

Men har du lyttet og satt deg inn i hva som blir sagt, så skal jeg lytte til deg. Og lever du som du lærer, skal jeg respektere deg, ja, kanskje også følge deg.

Det vil alltid være noen som vil holde avstand. Det er ikke let «å gjera alle åt lags». Uansett hvordan jeg i dag prøver å fortelle om Jesus, så vil det alltid være noen som ironiserer over det hele «Ja, ja, han får nå holde nå, så får vi se hvor langt han kommer med det!»

Men noen hører og noen lar ordene komme inn til seg. Derfor holder vi på, og derfor fortsetter vi å tolke og tale Jesu ord inn i vår samtid. Så får vi heller tåle kjøligheten, latteren og ironien. For de som lytter og lar seg begeistre av Livet, vinner alt!

En søndag ulik alle andre!

Søndagstanker — Søndag 22. september 2019
15. søndag i treenighetstiden

Søndag 22, september blir jeg ordinert til prest i Den norske kirke. Det skjer i Bjørkelangen kirke, en kirke som jeg har et varmt forhold til. Det var der det hele startet – for lenge siden!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 15, 9-12

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

Søndagens prekentekst er en kjærlighetserklæring fra Gud. Det kommer godt med. For jeg kommer til å være både nervøs og alvorlig når biskopen spør meg om jeg vil tjene Gud og kirken i troskap. Da er det godt å vite at Gud vil meg vel og ber meg om å bli værende i hans kjærlighet. Når Gud, som elsker meg, kaller meg til tjeneste, føler jeg meg trygg.

Det har tatt lang tid å komme til denne dagen. Det er 37 år siden jeg møtte opp på Menighetsfakultetet for første gang. «Enten er jeg stokk dum eller veldig tålmodig», fleipet jeg på stabsmøtet i Nes etter at jeg stolt var ferdig utdannet teolog i sommer. Da kommer det slagferdig fra Pål, ledende kirketjener: «Eller begge deler!». Det er god stemning blant de ansatte i Nes kirkelige fellesråd.

Men hva kan det bety å bli i hans kjærlighet? Er det en betingelse knyttet til det – å være flink og holde masse bud? I så fall er det tungt og strevsomt. Jeg tror ikke Jesus mente det slik. Det er ikke betinget kjærlighet Gud gir oss. Budet Jesus gir oss er å videreføre noe: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

Ingenting er så flott som å være i lag med venner, kollegaer eller familie når man opplever seg sett, hørt og inkludert. Da kan man være knakende uenig, men allikevel vite at man er elsket, da kan man være vrang og sta, men allikevel forstått. Jeg tror det er det Jesus mener.

Jeg er sett, hørt og inkludert av Gud. Jeg er i hans kjærlighet! Derfor prøver jeg å se, høre og inkludere andre. Gudskjærligheten smitter. Det er jo slik vi ønsker at det skal være i våre menigheter, på skolen, i familien og i kollegafellesskapet. Når sjefen ser meg, når far hører på meg, når vennene inkluderer meg, har jeg en god dag. Da blir jeg inspirert til å gjøre det samme.

Og hva er så resultatet av dette: Det er glede. Da kan vi føle glede over å være sammen, glede oss til å være sammen med kollegaer, til venner på skolen, til menighetens samlinger, til fellesskapet i familien.

Og denne søndagen inneholder en spesiell glede for meg: Glede over å bli kalt til tjeneste i en kirke som betyr så mye for meg!

Gledelig søndag!

Lønn for strevet!

Søndagstanker — Søndag 15. september 2019
Vingårdssøndag/14. søndag i treenighetstiden

Vi forventer å få lønn når vi har gjort en jobb. Det kan være i form av penger, vitnemål eller annen form for anerkjennelse. I Guds rike er lønn knyttet til når vi mister noe for Jesu navns skyld.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 19, 27-30

Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?» Jesus sa til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Når alt blir født på ny og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner som dommere over Israels tolv stammer. Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv. Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første.

De færreste av oss mister noe fordi vi tror på Jesus. Vi mister ikke arven, blir ikke kastet ut hjemmefra eller mister livet som martyrer. Derfor blir denne teksten underlig og lett å misforstå. Skal vi søke etter å forlate/miste goder og trygghet for å oppnå lønn hos Gud?
Nei, vi skal være takknemlige hvis vi slipper å miste ektefelle, barn, åkrer, jobb eller annet for Jesu navns skyld. Det er nemlig noen som gjør det.

Du skal ikke lete langt for å finne de som har mistet mye for sin tro på Jesus. Noen av dem har kommet til Norge som flyktninger. De kommer fra Pakistan og Syria, fra Irak eller Iran. Noen av dem har omvendt seg til kristen tro og har blitt forfulgt for det. Andre er fordrevet gjennom krig og etnisk utrensning fordi de er kristne. De har mistet alt for Jesu navns skyld, og Jesus sier at de skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv. Deres tro har kostet dem dyrt. De av oss som er så heldige å bli kjent med dem, forstår at lidelse for sin tros skyld ikke er noe man oppsøker frivillig. Det koster.

Apostlene ble alle drept for sin tro på Kristus. Alle så nær som Johannes, som etter landsforvisning døde en naturlig død i Efesos. De skal også få sin «lønn» for alt de mistet. Hvordan den vil manifestere seg får vi tidsnok vite, det er ingen grunn til å spekulere over det. Jesus tar sine venner på ordet og gir de svar. De skal ikke ende tomhendt.

Det vi alle kan gjøre er å strekke oss mot Kristus. Legge bak oss det som var og strekke oss mot det som ligger foran oss. For et sted der fremme ligger seierskransen og venter på oss – når alt blir født på ny!

Del oppgavene, så får alle det bedre!

Søndagstanker — Søndag 8. september 2019
13. søndag i treenighetstiden

Utbrenthet er en folkesykdom. Mange bærer på for mye ansvar som man kanskje kunne delt med andre. Klarer du å dele ansvar?

Tekst: Apostlenes gjerninger kap. 6, 1-7

På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem.   

Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.

Teksten i dag handler om å dele ansvar. Det er det vi gjør ved å stemme. Denne helgen er det valg til både kommune og fylkesstyre. I kirken velges det menighetsråd og bispedømmeråd. Jeg håper du vil delta i valget, både det politiske og det kirkelige. Når vi stemmer gir vi ansvar til mennesker vi stoler på og som er villige til å bruke sin tid og sine evner til et felles gode. Din stemme er viktig. Godt valg!

Når den første menigheten i Jerusalem begynte å vokse, kom utfordringene på rekke og rad. Blant de nye medlemmene var det mange som trengte hjelp for å overleve. Fattigdommen var stor og menigheten ble det sosiale nettverket som de var helt avhengige av for å få daglig brød. Disiplene måtte finne nye løsninger. De var opptatt av å forkynnelsen, nå stod de til knes i klager og misnøye. Det førte til konflikt samt at forkynnelsen ble forsømt. Løsningen ble en arbeidsfordeling og de første diakonene ble valgt. De fikk ansvar for det sosiale nettverket og matutdelingen, og disiplene fikk konsentrere seg om de de var kalt til. Resultatet var oppmuntrende. Menigheten vokste videre og nådde stadig nye grupper. En rekke prester kom til troen og kunne bidra med sin ekspertise inn i menighetens arbeid. Arbeidsfordeling og strukturer fungerer!

På samme måte har vi i kirken i dag en arbeidsfordeling mellom prester, kateketer og trosopplærere, diakoner, kirkeverger og kirkegårdsarbeidere. Hvis et ledd svikter, så lider alle. Hvis alle ledd fungerer, så fungerer menigheten. Vi er helt avhengige av hverandre.

Det samme gjelder på alle arbeidsplasser. Delt ansvar og klare strukturer er med på å lage gode arbeidsplasser og forhindrer at mennesker blir misfornøyd og utbrent.

Dette vet vi. Allikevel er det lett å ta for mye ansvar. Viljen til å strekke seg langt er ofte større enn evnen. For mye jobb, for mye ansvar eller uklare ansvarsområder har gjort utbrenthet til en alt for vanlig diagnose. Skoleungdom og studenter står også i fare for å slite seg ut. Høye forventninger til seg selv og fra skole og familie, kan slite ut unge som gjerne vil innfri. Når er man flink nok?

Det beste blir det godes fiende. Ingen kan lykkes i alt. Det kan ta årevis å komme seg etter å ha kjørt seg ut. Om det ikke er tapte år, så er det vonde år å komme seg gjennom.

Vi må lære oss å dele ansvar. Tro ikke at bedehuset går under hvis du ikke stiller på alt. Du blir utslitt, og ingen trives i lag med noen som opplagt ikke ønsker å være der. Det samme gjelder på skolen, jobben og hjemme. Si ifra! Del på gledene, del på sorgene, del på ansvaret. Da får alle det bedre.

Fortell!

Søndagstanker — Søndag 1. september 2019
2. søndag i treenighetstiden

Barna elsker å høre fortellinger, og når du forteller dine egne fortellinger gjør det ekstra inntrykk. Slik er det gjennom hele livet. Folk lytter når vi deler egne opplevelser.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 4, vers 27-30 og 39-43.

I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk:  «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»

Da dro de ut av byen og kom til ham.

Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.

Kvinnen ved brønnen – vi er ikke engang sikre på hennes navn – ble en av de første som begeistret fortalte andre om sitt møte med Jesus. Hun hadde ikke gått på bibelskole eller kurs i evangelisering. Hun hadde ikke lært apologetikk eller taleteknikk. Hun var forundret og overveldet – dette måtte hennes naboer få høre! Kanskje var han Messias?

Hennes begeistring førte til nysgjerrighet. Dette måtte de undersøke. Og etter å ha møtt Jesus selv ble de selv overbevist! «Vi har hørt ham selv, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

Jeg skulle gjerne ha visst hva Jesus sa til hennes naboer. Det får vi aldri vite, men Jesus må ha gjort et stort inntrykk på dem. De nødet ham til å bli, og han tilbrakte to dager der før han og disiplene dro videre.

Du må ikke ha en bachelorgrad for å peke mot Kristus. Det holder lenge med egen begeistring. Mennesker er nysgjerrige. Når vi forteller om egne opplevelser gjør det inntrykk. De fleste av oss kvier oss for å for å bruke de store ordene om Jesus. Mange er allergiske mot pågående evangelisering. Men det er mange andre gode måter å fortelle om vår tro og våre opplevelser med Jesus på.

Hva kan vi så fortelle om? Du kan fortelle om gode gudstjenester du har vært med på. Om en god preken, en flott dåp, om stemningen og roen du fikk ved å være i kirken. Kanskje noen trenger å finne akkurat den roen? Du kan fortelle om at det var godt å gå til nattverd, at det gir deg fred, eller om en salme som du er så glad i som ble spilt. Kanskje var det noen konfirmanter som leste en tekst som berørte deg, eller en bønnevandring du fikk være med på. Du kan fortelle om begravelsen hvor du fikk oppleve håp midt i sorgen, eller velsignelsen som traff nettopp deg den dagen. Om bibelordet som du leste over morgenkaffen og som talte til deg akkurat den dagen. Du kan fortelle at du synes det er godt å be og legge dagen over i Guds hender. At du fikk et bønnesvar når barnebarnet, som gruet seg til skolen, kom hjem og fortalte om en god dag. At morgenandakten på radioen var god å høre på, og at fellesskapet på bedehuset gir deg både venner og nye tanker.

Det er så mye positivt vi kan fortelle. Det er ikke så viktig å poengtere at du ikke er helt enig med presten i alle ting, eller at du heller vil knele enn stå ved nattverden. Slik ting kan skape et negativt inntrykk av noe du er glad i. La oss heller snakke hverandre opp og la de små detaljene ligge. De er ikke så viktige. Det viktige er at Gud møter deg på mange forskjellige måter og at det skaper en trygghet i ditt liv.

I Romerbrevet står det at «Evangeliet er Guds kraft til frelse». Kanskje synes du at dine ord blir stusselige og ikke gode nok. Si til deg selv at det er ikke er hvor flink du er som er det viktigste. Det viktigste er at du deler dine egne opplevelser. De skaper nysgjerrighet. Evangeliet har en kraft i seg selv. Fortell, og la det virke.

Oh, Freedom!

Søndagstanker — Søndag 25. august 2019
11. søndag i treenighetstiden

Er du fri eller er en slave? Spørsmålet kan synes merkelig i vår tid. Slaver var vel kjent på Jesu tid. Men i dag?

Tekst: Evangeliet etter Johannes, 8, 31-36.

Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»

Slave – selve ordet synes ekkelt og frastøtende. Slave. Smak på det. Det er et fornedrende og sleipt ord. Å være slave er å miste sin egenrett til å bestemme over sitt liv og sin fremtid. Å være slave er å ikke være i stand til velge fritt og uavhengig av andres vilje.

Slaveriet er avskaffet og eksisterer kun i kriminelle sammenhenger og der hvor demokrati og menneskerettigheter ikke har fått fotfeste. Allikevel brukes ordet fortsatt i vårt samfunn i form av ordet gjeldsslave. Flere enn vi tror slaver under et økonomisk trykk som tar friheten og gleden fra en. Årsaken til det kan være mange: Egen uforstand, dårlig dømmekraft eller uforutsette hendelser som har satt en i en økonomisk vanskelig situasjon. Gjeldsslaver kan få hjelp til å rette opp økonomien, og et populært tv-program har gjort det til underholdning å hjelpe mennesker ut av et økonomisk uføre – Luksusfellen.

Jesus bruker ordet slave i forbindelse med å være slave under synd. Synd og skyld knebler mennesker og holder de nede. Det kan være hendelser i livet som forgifter sinnet og som knebler friheten. Men like mye er det en grunnleggende «egenskap» i mennesket som forhindrer en åpen kontakt med Gud. Men også her er det en vei ut.

For at vi skal få et nært og personlig forhold til Gud, må vi få ryddet unna synd og skyld. Forrige søndag skrev jeg om at vi må tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt oss. Her er nøkkelen. Gud tilgir synd, når vi selv anerkjenner at den henger ved oss. Da får Sønnen frigjort oss og vil blir virkelig fri!

Selverkjennelsen om at vi er syndere kan være vanskelig, særlig for moralske oppegående mennesker som prøver å gjøre livet godt for seg selv og sine nærmeste. Synd knyttes mot handlinger, og disse kan man jo unngå. Men ingen av oss klarer å leve perfekte liv. Og om vi så hadde gjort det, er vi allikevel uperfekte. Jesus måtte ta i bruk sterke ord for å få sine omgivelser til å forstå at synd er ikke knyttet til handlinger, men til vår egen eksistens og vår avstandtagen til Gud.

Etter en gudstjeneste med nattverd, sa en trofast kirkegjenger til meg: «Det er for ofte nattverd, jeg rekker jo ikke å synde mellom hver gang!» Han hadde forstått at i nattverden gis vi tilgivelse for våre synder. Men han tenkte at synd kun er knyttet opp mot handling. Hver dag trenger vi å overgi oss til Gud, sier Martin Luther. For vi er innadvendte og vårt største fokus er oss selv. Men vårt fokus skal være slik: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.» I møte med dette, må vi alle bøye kne og be om tilgivelse, slik at vi blir satt fri til å gjøre nettopp det.

Dette er ikke et pessimistisk menneskesyn – det er et reelt menneskesyn. Derfor er den kristne tro en positiv frihetstro som setter mennesker fri: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri»

Gud gir – vi deler

Søndagstanker — Søndag 18. august 2019
10. søndag i treenighetstiden

Gud gir, vi deler» heter den store trosopplæringsreformen i kirken. Vi deler videre av Guds rikdom til oss. Det kunne like gjerne vært navnet på en tilgivelsesreform. Gud gir (tilgivelse), vi deler (tilgivelse). En slik reform kunne kanskje ha reddet mange mennesker fra bitterhet og sorg.

Tekst: Evangeliet etter Markus 11, 25-26

Jesus sier: «Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres. Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.»

Iblant sier Jesus ord så skarpe at det gjør vondt! Dagens bibeltekst fra evangelisten Markus er noen av dem. Her gis det ikke rom for tolkninger – tilgi for selv å bli tilgitt.

Kan vi ta det på alvor? Jo, så absolutt. De samme ordene finner vi i Matteusevangeliet, i Efeserbrevet og i Kolosserbrevet. Dette var kjent blant de første kristne. Tilgivelse forutsetter vilje til å selv tilgi.

På den ene side, så er det bra at Jesus setter dette på spissen. For hvis han bad oss å vurdere alvorhetsgraden av overgrepet som skal tilgis, så hadde vi slitt med å sette grenser. Hva er egentlig så alvorlig at det må tilgis og hva kan man leve videre med uten oppgjør? Slike grenser er umulige å sette. Det noen kan leve med, kan andre ikke utstå. Nei, det er bedre med en absolutt grense. Alt skal tilgis!

På den annen side, så er det et umulig krav! Ingen kan tilgi alt. Vel, kanskje noen, men alle jeg kjenner sliter med å tilgi overgrep og svik. Det gjør så vondt, man er så såret at Jesu ord om å tilgi oppleves helt hinsides.

Da er det viktig å si: Ingen kan kreve å bli tilgitt! En overgriper kan ikke forlange å bli tilgitt av det menneske han har forbrutt seg mot. «Tilgivelse forutsetter at de to partene kan bruke de samme ordene om det som er skjedd og som skal tilgis. Der det ikke finnes en gjensidig forståelse og anerkjennelse av uretten finnes det heller ikke noe grunnlag for tilgivelse.» (Sjur Isaksen, prest og lærer på MF)

Gud har tatt første skritt på veien til tilgivelse og helbredelse. Gud gav sin sønn, seg selv, for å sone menneskenes skyld og synd. I lyset av det er mine overgrep eller mitt behov for å bli tilgitt/gi tilgivelse små. Allikevel er det noe med det å være menneske. Vi er ikke Gud. Vi har begrensinger, vi har ikke det samme perspektivet som Gud har. Derfor kan det oppleves fullstendig urimelig å bli presset til å tilgi.

Hva kan vi så gjøre? Svaret er enkelt. Vi kan overgi alt til Gud. Alt! Vår vilje eller manglende vilje, vår evne eller manglende evne, vår frustrasjon og lidelse, vår bitterhet og vår sorg. Alt kan vi lesse over på Gud og la Gud være den som sørger for videre fremdrift. En dag skal Gud gjøre opp det endelige regnskapet. Hver enkelt av oss skal bøye kne for Gud. (Rom 14, 12)

Når vi overlater dommen til Gud kan livet vende tilbake til oss. For innestengt eller manglende tilgivelse kan ta knekken på oss. Det binder oss til overgrepet og gir oss ikke fri. Det er ingen lett løsning, men det er en løsning.