Kategoriarkiv: Søndagstanker

Gud gir – vi deler

Søndagstanker — Søndag 18. august 2019
10. søndag i treenighetstiden

Gud gir, vi deler» heter den store trosopplæringsreformen i kirken. Vi deler videre av Guds rikdom til oss. Det kunne like gjerne vært navnet på en tilgivelsesreform. Gud gir (tilgivelse), vi deler (tilgivelse). En slik reform kunne kanskje ha reddet mange mennesker fra bitterhet og sorg.

Tekst: Evangeliet etter Markus 11, 25-26

Jesus sier: «Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres. Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.»

Iblant sier Jesus ord så skarpe at det gjør vondt! Dagens bibeltekst fra evangelisten Markus er noen av dem. Her gis det ikke rom for tolkninger – tilgi for selv å bli tilgitt.

Kan vi ta det på alvor? Jo, så absolutt. De samme ordene finner vi i Matteusevangeliet, i Efeserbrevet og i Kolosserbrevet. Dette var kjent blant de første kristne. Tilgivelse forutsetter vilje til å selv tilgi.

På den ene side, så er det bra at Jesus setter dette på spissen. For hvis han bad oss å vurdere alvorhetsgraden av overgrepet som skal tilgis, så hadde vi slitt med å sette grenser. Hva er egentlig så alvorlig at det må tilgis og hva kan man leve videre med uten oppgjør? Slike grenser er umulige å sette. Det noen kan leve med, kan andre ikke utstå. Nei, det er bedre med en absolutt grense. Alt skal tilgis!

På den annen side, så er det et umulig krav! Ingen kan tilgi alt. Vel, kanskje noen, men alle jeg kjenner sliter med å tilgi overgrep og svik. Det gjør så vondt, man er så såret at Jesu ord om å tilgi oppleves helt hinsides.

Da er det viktig å si: Ingen kan kreve å bli tilgitt! En overgriper kan ikke forlange å bli tilgitt av det menneske han har forbrutt seg mot. «Tilgivelse forutsetter at de to partene kan bruke de samme ordene om det som er skjedd og som skal tilgis. Der det ikke finnes en gjensidig forståelse og anerkjennelse av uretten finnes det heller ikke noe grunnlag for tilgivelse.» (Sjur Isaksen, prest og lærer på MF)

Gud har tatt første skritt på veien til tilgivelse og helbredelse. Gud gav sin sønn, seg selv, for å sone menneskenes skyld og synd. I lyset av det er mine overgrep eller mitt behov for å bli tilgitt/gi tilgivelse små. Allikevel er det noe med det å være menneske. Vi er ikke Gud. Vi har begrensinger, vi har ikke det samme perspektivet som Gud har. Derfor kan det oppleves fullstendig urimelig å bli presset til å tilgi.

Hva kan vi så gjøre? Svaret er enkelt. Vi kan overgi alt til Gud. Alt! Vår vilje eller manglende vilje, vår evne eller manglende evne, vår frustrasjon og lidelse, vår bitterhet og vår sorg. Alt kan vi lesse over på Gud og la Gud være den som sørger for videre fremdrift. En dag skal Gud gjøre opp det endelige regnskapet. Hver enkelt av oss skal bøye kne for Gud. (Rom 14, 12)

Når vi overlater dommen til Gud kan livet vende tilbake til oss. For innestengt eller manglende tilgivelse kan ta knekken på oss. Det binder oss til overgrepet og gir oss ikke fri. Det er ingen lett løsning, men det er en løsning.

Døm ikke!

Søndagstanker — Søndag 11. august 2019
9. søndag i treenighetstiden.

Av og til får jeg høre at kristne mennesker dømmer andre? Gjør vi virkelig det? I så fall skjer det uten noen form for fullmakt. For det er sjelden Jesus er så tydelig i språket som når han underviser sine venner om å ikke dømme!

Tekst: Evangeliet etter Lukas 6, 36-42

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»

Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.

Gud er raus, derfor skal vi være rause. Gud er barmhjertig, derfor skal vi være barmhjertige. Gud gir, og vi skal dele videre. Alt dette møter jeg hos mennesker som deler troen på Kristus. Rause, snille mennesker som er forsiktige i sin omgang med harde og uforsonlige ord.

Jeg møter også det motsatte. Mennesker som er så tydelige i sin fordømmelse av andres levemåte og vurderinger at det grenser til forakt eller hat. Det er ikke mange, men også disse kaller seg kristne.

Hvem tror du inspirerer sin nabo, sitt barn eller sine kollegaer til å tro på Jesus? Det bør det være liten tvil om. Det er det menneske som omsetter troen på Kristus i kjærlighet for sin neste på en måte som ikke fordømmer. Så er det alle de kristne som står et sted midt imellom. Som har masse kjærlighet i seg og som samtidige har klare meninger om hva som er rett og galt og som leter etter måter å si det på.

Det er ikke lett å være en kristen med et gudgitt ansvar om å forvalte sannheten til verden! Særlig ikke i en samtid hvor grenseløs toleranse er det store idealet. Hvordan kan man da hevde en sannhet, at noe er rett eller galt? Skal ikke alle få gjør sin greie uten innblanding?

Å være en kristen er å følge Kristus. Ofte spør jeg meg selv i møte med andre: Hva ville Jesus gjort nå? Det er en god hjelp for meg til å sortere både følelser og egne holdninger. Jesus kunne være tydelig. Han slo hardt ned på hykleri og misbruk av Guds navn. Men i møte med mennesker er det omsorg og kjærlighet som kjennetegner han. Slik ville han at disiplene skulle opptre. For også de var syndere som ikke så verden med et sant og rent blikk. De så «med en bjelke» i øyet – altså preget av sine egne vurderinger, og ikke i stand til å se klart.

Det er viktig at kristne som står i rampelyset har meninger i møte med samtiden. Tvillingreduksjon er noe kirken og den kristne må kunne si noe om, uten å bli kalt dømmende. Men i møte med et menneske som har fått utført tvillingreduksjon er det kjærlighet som gjelder, intet annet. Denne balansegangen er viktig. Selvsagt skal kristne, på lik linje med alle andre, prøve å påvirke vår samtid. Men i møtet med et medmenneske skal vi tie stille og la omsorg og kjærlighet tale tydeligst.

Født på ny?

Søndagstanker — Søndag 23. juni 2019
2. søndag i treenighetstiden

Tekst: Evangeliet etter Johannes 3, 1-13


Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.»

Han visste at Jesus var fra Gud. Allikevel nølte han med å vende seg til ham. Det var et dramatisk skritt å ta – hva ville kollegaene si! Men hva er viktigst? Hensynet til andre eller seg selv?

 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»  

Nikodemus forstår ikke. Han tenker bokstavelig. «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?»

Han får ikke noe svar. Tvert i mot får han enda mer å gruble på.

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd.

Jesus ser at Nikodemus er forvirret: Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.’ Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» Født av Ånden? Nikodemus hører, men forstår ikke. Dette er ord han kjenner, men ikke på den måten. Vind, ånd, født på ny? Det er nok best jeg spør en gang til: «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Han føler seg som en elev som blir stilt til veggs av sin lærer. Dette burde han kanskje forstått. Nikodemus kjenner skriftene. Esekiel skrev om ånd og vann og nytt liv. Kan det være det samme? Jesus avslutter: Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen.

Samtalen er over. Nikodemus, den lærde, går. Vi møter han to ganger senere i evangeliet når han forsvarer Jesus overfor sine kollegaer og når han er med på å gi Jesus en verdig begravelse. Det er ingen tvil om at møtet med Jesus har gjort noe med han.

Å bli født på ny/igjen, kan også forstås som å bli født ovenfra. Å bli født ovenfra må bety at det er Gud som handler, og at vi mennesker bare må ta imot. Akkurat som i dåpen. Gud gir og vi tar imot. Da er man født på ny ovenfra, for å leve et liv sammen med Gud. Jeg tror Nikodemus ble født på ny. Han valgte å tro på Jesus og lot livet sitt ble preget av det. Det var et godt valg!

En gang døpt, alltid døpt. På samme måte som du blir født en gang og aldri kan ugjøre det, kan du aldri ugjøre din dåp.

Du kan vende deg mot din mor som har født deg, og mot din Gud som har født deg ovenfra i dåpen. Allikevel står fødsel og dåp fast.

Kan en mor glemme, kan Gud glemme?

Nå er det på tide!

Søndagstanker — Søndag 16. juni 2019
Treenighetssøndag

Hva er det på tide å gjøre? Jo, Paulus er klar – nå er det på tide å vende om. For vi er ikke lenger uvitende om sannheten.

Tekst: Apostlenes gjerninger 17, 22-34

Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»

Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» å gikk Paulus fra dem. Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.

Det var en gang….. Når du hører denne begynnelsen, vet du at du hører på et eventyr. Apostlenes gjerninger er en bok som man nesten skulle tro var et eventyr. Den er spennende, dramatisk, engasjerende, detaljert og oppbyggelig. Men det er ikke et eventyr. Boken forteller hvordan hva som skjedde etter Jesu oppstandelse. Hvordan disiplene snudde motgang til medgang og hvordan datidens sivilisasjon tok imot nyhetene om at Gud var steget ned til vår verden.

Mennesker over hele den kjente verden tok imot nyheten med å omvende seg. Det vil si, de forandret retning i sitt liv. De snudde seg fra det onde og vendte sin oppmerksomhet mot den gode! Jesus fra Nasaret.

I dag når vi hører kallet til omvendelse, så tenker vi kanskje at dette er gammelt nytt. Vi har hørt det før, det kan da ikke være så nøye!

Vi vet mer i dag enn hva Paulus visste om verden og om hvordan livet har blitt til. Allikevel kalles vi til et retningsskifte. For kallet har ikke forandret seg, selv om vi tenker annerledes om verden. Mennesket søker fremdeles etter den ukjente Gud som kan gi dem ro i sjelen og hensikt i livet.

I dag lyder kallet fra tusen kirker i Norge: Du trenger ikke lete lenger. Gud har vist seg for oss i mennesket Jesus!

Dette kallet skal hver ny generasjon få lov til å høre. Det er godt nytt for generasjon etter generasjon. For på samme måte som mennesker i alle generasjoner søker mening, møter Gud hver generasjon med mening. Det er godt nytt i vente!

Fredsarven

Søndagstanker — Søndag 9. juni 2019
Pinsedag

Hva gir jeg videre? Hva består min arv av? En bolig, en bil, noen gjenstander og kanskje litt penger? Jesus etterlot seg fred. Fred?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 14, 23-29

Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg. Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.

Det er kanskje feil å si at Jesus etterlot seg en arv. Jesus er jo ikke død. Allikevel etterlot han seg noe til sine venner da han gikk tilbake til sin Far.

Han etterlot seg sin fred. En fred han hevder er helt annerledes enn den fred vi kan finne her på jorden.

Hva kan han mene med det?

Fred kan jo bety så mangt. Det er noe vi føler, noe vi lever i, noe vi savner. Fred er både konkret og noe sjelelig. Vi kan ikke ta på fred, så det er ingen gjenstand. Allikevel er det noe vi alle tror på, håper på og lengter etter.

«Her er det så fredelig», kan vi si. Da er det fravær av lyder, støy eller travelhet man tenker på. Kirkerommet oppfattes av mange som fredelig – selv om barn leker bak i kirken, menigheten synger og naboen snorker lett. Freden er i noe annet enn lydløsheten.

Fred kan bety fravær av konflikter og krig, fravær av uro og spenninger. Men fred kan være en indre fred, en fred til tross for uro og spenninger, krig og konflikter.

Fred er altså så mangt. Hva kan Jesu fred bety? Her må hver kristen gi sitt svar. Når jeg skal dele min opplevelse betyr Jesu fred identitet og sammenheng. Da Gud kalte meg til å bli en kristen, var det dette som virkelig ble annerledes. Jeg var ingen rotløs person og jeg manglet ikke identitet i min familie og slekt. På ingen måte! Allikevel fikk jeg en opplevelse av at alt falt på plass. Jeg var ingen tilfeldighet, en av mange. Jeg var villet, ikke bare av mine foreldre, men av Gud. Jeg hørte til og ble regnet med i et større fellesskap, den store sammenhengen. Selve verden så annerledes ut.

Fortsatt sitter dette i meg, mange år etter. Jeg vet hvem jeg er, elsket og tilgitt, regnet med av Gud. Og jeg vet hvor jeg går når mitt liv er over. Det er Jesu fred for meg. Derfor lar jeg ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet i møte med livet og fremtiden. Det er jammen nok å bli angstfylt av. Men nei, jeg nekter å si at det er håpløst.

For Den hellige ånd minner meg på at det er Gud som rår. Det er i Jesus veien, sannheten og livet finnes.

Pinsedag er dagen da freden vendte tilbake til redde disipler. Så lenge de hadde Jesus i sin midte var de trygge. Nå kom freden tilbake gjennom Den hellige ånd. Ånden blir i alle som hører Gud til, og aldri skal han forlate sin menighet.

Så vær ikke redd! Guds fred være med deg!

Veiledning når det kniper

Søndagstanker — Søndag 2. juni 2019
Søndag før pinse

Veiledning når det kniper er tittelen på en bok jeg lånte av min kone. Den var til stor hjelp. Det gjør godt å få veiledning når man trenger hjelp. Plutselig ser man utveier og løsninger. For meg er det vanskelig å be om hjelp, og det tror jeg mange med meg strever med. Men å be om hjelp kan være det smarteste man gjør.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 16, 12-15

Jesus sa: Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.

Løftet om Den hellige Ånd ligger og dirrer i luften. Vi står i et tomrom mellom påske og pinse. Navnet på søndagen forteller at vi er på vei mot noe stort – søndag før pinse. Det vil skje noe som vi må forberede oss på, noe som vil endre vårt liv.

Vi venter på pinse og vi venter på Den hellige ånd. Når Jesu ord lød første gang må ventetiden ha vært intens og ulidelig spennende. Hvem var egentlig denne sannhetens ånd som skulle komme?

I dag vet vi hvem som kom. Den hellige ånd forvandlet redde disipler til modige misjonærer og forkynnere. De fikk kraft til å gå videre. Dette skal vi se nærmere på når pinsen kommer.

I dag er det et ord jeg ønsker å stoppe opp ved. Det er ordet veiledning. Jesus sier at Ånden skal veilede disiplene til sannheten.

Når Jesus sier han er veien, sannheten og livet, så vil jo det bety at åndens oppgave er å lede oss til Jesus. I vår kirke sier vi at ånden gis ved dåpen. Dermed er Åndens oppgave å vise oss vei til Jesus gjennom hele vårt liv. Fra dåp til død peker Ånden oss mot Jesus.

Det er spennende å høre mennesker fortelle om sin vei til kristen tro. Noen forteller at de ikke fant ro i livet før de aksepterte at Jesus er Herre og Gud. De var som om deres indre kompass hele tiden pekte en vei, uavhengig av hvilken retning de beveget seg i.

Jeg snakker også med mange som forteller at det gir dem en ro i kroppen av å komme til kirken. Det har nok noe med rommet i seg selv å gjøre, men jeg tror også det har med Jesus å gjøre. Det er som om deres indre uro forsvinner for en stund. Så går de ut igjen, og fortsetter sine urolige liv. Hvorfor går de ikke tilbake?

Ikke nødvendigvis til kirken, men til Jesus. Hva er det som gjør at mange hele livet leter etter mening, men avskriver at Jesus kan gi nettopp det?

«Stakkars kristne», sa en kvinne, «dere må ha det kjedelig som må gå på gudstjenester og møter og sånt noe.» Hun søkte Gud alle andre steder. Det med Jesus hørtes bare kjedelig ut for henne. Helt til hun fikk et råd om å begynne å be til Jesus. Nå er hun en kristen og er på ingen måte kjedelig.

Hvor lett det er å innbille seg ting. Som at det er kjedelig å tro på Jesus fordi man synes at gudstjenesten er kjedelig. Eller å tro at kristendom er irrelevant fordi den er totusen år gammel. Men gudstjenester finnes i alle fasonger og nettopp fordi kristendommen er relevant finnes den i blant oss, selv etter totusen år. Den har ikke overlevd av seg selv!

Søk veiledning! Det er mitt beste råd i dag. Søk veiledning hos både Gud og mennesker. Vi kan lære mye av hverandre. Men sannheten lærer vi å kjenne når vi søker Gud – Hans navn er Jesus.

«Kron ham, allheims drott»

Søndagstanker — Torsdag 30. mai 2019
Kristi Himmelfartsdag

Jesus ber til Gud om å bli herliggjort. Han får svar på sin bønn. Han blir tatt opp til himmelen og får tilbake den herlighet og makt han tidligere hadde. Men det var en korsmerket Jesus som vendte tilbake!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 17, 1-5

Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa:

«Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.

Kristi Himmelfartsdag er kroningsdagen til Jesus. Han vender tilbake til himmelriket og får tilbake kongekronen han engang forlot for å bli sendt til vår «arme jord».

Derfor feirer vi helligdag! Slik vi feirer helligdag når vi kroner våre konger i Nidarosdomen i Trondheim, feirer vi på Kristi Himmelfartsdag Jesu kroning i himmelen saler. For Riket er hans, makten og æren i evighet, slik vi ber i Vår Far.

Jesus ber om å få tilbake sin herlighet i dagens bibeltekst. Det er en bønn han fikk oppfylt. Men veien frem til den ble virkeliggjort var tung. Den gikk gjennom forræderiet til Judas, gjennom romerske piskeslag, folkets hån, korsets pine og dødens makt. Det var en korsmerket Jesus som steg opp til sin kronestol. Veien til herlighet gikk gjennom menneskets mørkeste sider.

Før Jesus forlot oss, fullførte han den oppgaven han var satt til. Å gjøre Gud kjent for oss, slik at vi, du og jeg, også kan finne frem til det evige liv: Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.

Å kjenne Gud og ham som Gud har sendt, er det evige liv. Kjenner du ham, har du det evige liv i deg. Det er et veldig løfte.

Forstår du dette, spør Paulus sine venner i Efesos. Når du kjenner Gud, så kjenner du ham som har alt under sine føtter, forklarer han. Jesus er satt som Herre:  over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle. (Ef. 1. 21-23)

Det betyr at ingenting som måtte hende oss er sterkere enn ham. Ingen makter kan endre det som er gjort. Ingen navn skal bli større enn hans, ingen åndskrefter kan overvinne Jesus. Og denne makt, Jesus, er satt som Herre over kirken – Guds hellige folk.

Når man ser kirken fra avstand, kan den se skrøpelig og falleferdig ut. I Norge står det et kirkebygg «på hver en bakketopp» som minner oss om at Kristus er kongen over alle konger. Men kirken er ikke bygninger og monumenter, den er mennesker som kjenner Gud gjennom frelseren Jesus. De er Jesu vitner på jord.

Det er en veldig arv vi har fått, å formidle det gode budskap til kommende generasjoner. Synes du det ser overveldende ut? Fortvil ikke! Gud står sammen med oss. Hans Ånd, som «gir visdom og åpenbaring» vil minne oss om den veldige kraft vi har ved vår side.

Til kroningsdagen på Kristi Himmelfartsdag synger vi en gammel salme, hvor både himmelens hær, de hellige og hans menighet på jorden sammen oppfordres til å krone Jesus som universets konge. Du finner den på nr 220 i vår nye salmebok.

Lov Jesus namn og herredom, høgenglar i hans slott!
Ber krona fram med hyllingsljom,
og kron han, kron han
Kron han, kron han allheims drott!

Du vitneflokk i himmelkor som tolmods krans har nått,
Kved kongskvad for den Herre stor,
og kron han, kron han
Kron han, kron han allheims drott!

Du frelste hær av Adams ætt, løyst ut av naud og nott,
Pris han som nåde gav for rett,
og kron han, kron han
Kron han, kron han allheims drott!

Kvart folk i kvar ei hemsens bygd her under soltjeld blått,
Gjev han åleine herrehøgd,
og kron han, kron han
Kron han, kron han allheims drott!

Ja, gjev me med Guds kvite hær av all vår hug og hått,
syng songen ny for Herren kjær,
for Jesus, Jesus, Jesus,
Jesus, allheims drott!

(Salme 220 i Norsk Salmebok)

God kroningsdag!

Hvordan få Guds oppmerksomhet?

Søndagstanker — Søndag 26. mai 2019
6. søndag i påsketiden

Hvilke ritualer må gjennomføres og hvilke ord må sies for å få Guds oppmerksomhet? I det siste har jeg sett mange kompliserte ritualer på tv. Sjamanismen byr på kompliserte ritualer, mange ord og sterke følelser. Må det være slik?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 6, 7-13

Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be: 

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme. 
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød, 
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere. 
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet. 
Amen.

Kan det være så enkelt? Ingen besvergelser, hemmelige ord, bevegelser, tente lys og duftende røkelse?

Ja, så enkelt er det å få Guds oppmerksomhet. Selv uten å be har vi Guds oppmerksomhet, sier Jesus, men ordene i Vår Far gir oss hjelp til å gjenkjenne og etterlyse Guds handlinger. Det er befriende enkelt.

Allikevel dras vi mennesker mot det rituelle. Kanskje vi kjenner på at vi må fortjene Guds oppmerksomhet, og bli belønnet når vi gjør de riktige handlingene. Det er jo sånn overalt ellers, vi strever og får lønn for strevet. Hvis du tenker Gud er slik, gjør du Gud veldig liten. Da er din gud en gud med liten g. En av mange, en som ikke engang kan være tilstede uten å bli lokket frem av dine kjempende ord. Da er det ikke «Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper», du tilkaller, men noe helt annet. Gjør ikke den feilen, gå ikke for det nest beste. Det gjør deg ikke nødvendigvis godt.

En gudstjeneste består av mange ord. Ingen av ordene er nødvendige for Gud, de er nødvendige for oss. Vi bruker ordene for å minne hverandre på hvem som handler i dåpen, hvem som er tilstede i nattverden, hvem som har talt og handlet gjennom Bibelens ord og vår historie. Vi trenger ordene og vi trenger å dele dem med hverandre.

Slik er det med bønnen Vår Far. Når vi ber sammen deler vi håp og tro og minner hverandre om at vi står midt i Guds store verden. Når vi ber alene går vi inn i Guds store rom med alt vårt smått. Den er ikke et magisk verktøy for å få Gud i tale, men den hjelper oss til å se et større bilde.

Salmen «Alltid freidig» sier dette på en måte som har vært til støtte for mange: «Aldri redd for mørkets makt! Stjernene vil lyse; med et Fadervår i pakt skal du aldri gyse.»

Du har det du trenger i den korte bønnen Vår Far. Det er bare å ta den i bruk!

Bevare dem vel!

Søndagstanker — Søndag 19. mai 2019
5. søndag i påsketiden

Mai måned i Norge er en fantastisk tid. Naturen våkner, åkrene får grønnskjær og hvitveisen pynter grøfter og skråninger. Kvinner og menn, barn og unge feirer livet, friheten og grunnloven 17. mai. Men det aller flotteste er konfirmantene!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 17, 6-11

Jesus sier: «Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.»

Hvert år, på denne tiden, skjer det en fantastisk transfigurasjon rett foran våre øyne. Det er forvandlingen våre konfirmanter gjennomgår. De legger vekk hverdagsklærne og trekker i finstasen. Vekk med olabukser, hettegensere og siste mote. Frem med bunader, dress og kjoler. Guttene blir unge menn, jentene blir unge kvinner. De retter seg i ryggen og viser frem en side ved seg som jeg blir like begeistret for hvert år. De viser oss at de er å regne med. De er her, midt i blant oss, og viser oss at de er den kommende generasjonen på vei mot storhet.

Da ber jeg – Gud, bevar dem vel gjennom livet! Den samme bønnen ber vi hver søndag i kirkene våre. Vi ber om at Gud skal bevare våre konfirmanter. Er ikke det en flott bønn! Det er mange vi ber for i kirken, syke, ensomme, flykninger og andre som strever. Men konfirmantene ber vi for om de strever eller ei, bare fordi vi vil dem vel i livet.

Ordene er hentet fra Jesus selv. Han ber til sin Far at alle som er overgitt til ham skal bli bevart i denne verden. Vår felles verden er flott, men den kan være et farlig sted. Konfirmantene er nødt til å finne sin egen vei i livet. Det er ikke uten risiko. Selv om vi så gjerne vil legge alt til rette for dem, kan vi ikke det. Men vi kan legge dem over i Guds hender og be om at Gud bevarer dem i Jesu navn. Bevart i Gud, hva som enn skjer. Vær med du også, be for våre konfirmanter!

Ikke gå!

Søndagstanker — Søndag 12. mai 2019
4. søndag i påsketiden

Når min eldste sønn skulle leveres i barnehagen, var det en kamp i meg. Han ville ikke la meg gå. Å, som jeg strevde med å gi han fra meg, og som han strevde med å gi slipp. Heldigvis ble det bedre etter hvert.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 14, 1-11

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.

Det er ingen tvil om at Tomas elsket Jesus. Når Jesus vil dra til Betania etter at Lasarus døde, blir han advart. Jesus var i livsfare der, så nær Jerusalem. Men Jesus hører ikke på advarslene. Da sier Tomas til de andre: Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham! Tomas var forberedt til å følge Jesus gjennom alt.

Også Filip, en tidligere disippel av Johannes Døperen, var en av de første som ble kalt av Jesus. Han ble umiddelbart overbevist om at Jesus var Messias, og introduserer Natanael for Jesus som «ham som Moses har skrevet om i Loven, og som også profetene har skrevet om».

Etter å ha fulgt Jesus gjennom tre år, begynner Jesus å forberede sine venner om at han må dra fra dem. Da slår usikkerheten og frykten inn.

Tomas vil vite nøyaktig hvor han går, så han kan følge etter. Filip vil skape seg trygghet. Hvis Jesus drar, må han først vise dem Gud, slik at han ikke mister motet.

De to apostlene blir forsikret om at Jesus selv er nok. Han er veien, han og Far er like. Det er nok å kjenne ham. Og om ordene ikke skulle være nok – så minner Jesus dem på hva de har vært med på og alle de mektige gjerningene Jesus hadde gjort.

Å skilles fra en du har kjær er skremmende og vondt. Tomas og Filip våger å sette ord på sin frykt. Det skal de ha stor takk for.

Tenk om vi kunne våge å spørre når vi var usikre. Sette ord på det vanskelige i stedet for å holde det inne i oss. Det er ikke lett, jeg kjenner selv på det, og lager meg tanker og scenarier i hodet som ikke stemmer i det hele tatt. Hvorfor sa han det? Hva mente hun, egentlig. Er jeg god nok? Hva skal jeg gjøre nå?

Tomas og Filip fikk svar som har hjulpet utallige mennesker med å finne ro i tro og liv. Å kjenne Jesus er nok. Han er veien, sannheten og livet, har du lært ham å kjenne, så kjenner du vår himmelske Far.

Så enkelt er det. «Tro på Gud og tro på meg!» Det er nok.