Kategoriarkiv: Søndagstanker

Vi gir alt, alt for Norge!

Søndagstanker — Søndag 28. juni 2020
4. søndag i treenighetstiden

Det var tider det, når Norge spilte fotball i verdensklasse, Drillo var trener og gutta vant mot Brasil! Da sang det i gatene: «Vi gir alt, alt for Norge!» Det er lett å være entusiastisk når alt går bra. Å gi alt for å oppnå et mål, er en gammel tanke.

I dag henter vi prekenteksten fra et av brevene til Paulus. Han bruker et bilde fra idrettsbanen for å illustrere vår egen, indre kamp, for å oppnå seieren i det evige.

Tekst: Paulus første brev til Korintierne 9, 24-27

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

Paulus snakker om å holde budene og om å leve et helhetlig liv i pakt med evangeliet han selv forkynner. Paulus, jøde og fariseer, er oppvokst med budene. De er en naturlig del av ham. Som kristen vet han at budene ikke frelser, frelsen er å finne i Jesus og ham alene. Men allikevel er det viktig for ham å understreke at vi skal leve i pakt meg Guds bud. Tanker er at budene er Guds gode vilje for oss, og når de danner grunnvollen vi står på, både som enkeltperson og samfunn, så gagner det oss alle. Fremdeles er det et godt ståsted. Å ikke stjele, lyve, drepe, bryte ekteskapet, begjære din nestes eiendom, ligger så grunnleggende i oss, at vi nærmest tar de for gitt. På Paulus sin tid var det ikke selvsagt. Derfor kjempet han, og han oppfordret den kristne menighet om å dele denne kampen med ham. Oppfordringen er forståvidt like aktuell i dag – hver generasjon må få opplæring i gode allmenn-menneskelige verdier. Alle mennesker, kristne som ikke-kristne, trenger et felles og fast verdigrunnlag under sine føtter

Men så er det mer enn å holde bud som Paulus skriver om. Han vil vi skal holde fast på troen på Kristus – ja ofre alt for å fastholde den. Ved å gjøre det vinner vi seier og det evige liv! Et klart og tydelig mål.

Dette er en kamp hver og en av oss må stå i. Troen på Jesus er verdt å kjempe for. Jeg tror ikke vi har noen større utfordringer i den kampen enn den første kristne menighet hadde. De levde i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Det gjør vi også. Men tryggheten, både økonomisk og helsemessig hadde de ikke. Det har vi.

På min første misjonsreise til Øst-Europa, langt tilbake i Sovjetperioden, ble jeg smuglet inn til å besøke den kjente evangelisten Josef Bondarenkov. Han var mange ganger fengslet for sitt frimodige vitnesbyrd om Jesus i det ateistiske Sovjetsamfunnet. Han fortalte at når han ble kastet i fengsel, forkynte han frimodig om invitasjonen til Guds rike, og sakte ble fengselet fullt av gjestdeltakere som så frem til den store festen i Guds rike. Så ble han kastet ut av fengselet, og der fortsatte han å forkynne til han ble kastet inn igjen. Slik fortsatte hans liv. Han var bekymret for oss nordmenn. Vi hadde alt av materiell velstand, de selv hadde lite eller ingenting. Men de var i god åndelig form. Han så at vi var verre stilt, vår lengsel etter Guds rike hadde stilnet i jakten på det materielle.

I dag vet vi at det materiell kan ikke beskytte oss, ikke engang mot det minste virus. Det er på tide å begynne å lengte igjen – mot det som holder når allting annet vakler.
Det er verdt en kamp, i motgang som i medgang! Å gi alt – alt for å holde fast på Jesustroen. Hvordan den kampen viser seg i ditt liv, vet jeg ikke. Men for meg er det viktig å be, lese i Bibelen, gå til nattverd. Det styrker min tro. God kamp!

Vi er innbudt til fest!

Søndagstanker — Søndag 21. juni 2020
Tredje søndag i treenighetstiden

Det er hyggelig å bli innbudt til fest. Enda hyggeligere er det å innby til fest. Kommer gjestene? Vil de si ja? For hvert ja, gleder jeg meg, og for hvert nei, blir jeg litt trist. Dagens fortelling handler om en vert som virkelig ville holde fest, selv om gjestene uteble.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 14, 15-24

En av gjestene sa til Jesus: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Men Jesus sa til ham:

«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»

Det siste året har jeg invitert og blitt invitert til fest flere ganger. For nokså nøyaktig ett år siden var jeg invitert til eksamensfest på Teologisk fakultet i Oslo. Jeg visste knapt hvilket ben jeg skulle stå på i ren glede. I september i fjor inviterte jeg og Bjørkelangen menighet til ordinasjonsfest i Bjørkelangen kirke i september. For en dag! Og nå, den 21. juni, inviteres det til innsettelsesfest for meg som sokneprest i Løken og Søndre Høland sokn i Søndre Høland kirke. Så heldig jeg er som ønskes så velkommen inn i kirkens fellesskap! Jeg håper og ønsker at alle får oppleve en slik velkomst ved gå inn i og være en del av kirkens store fellesskap.

Nå man inviterer til fest er gleden over å møte gjestene, å ha noen å dele dagen med, like stor som sin egen glede. Men tenk om de ikke hadde kommet, om de hadde vært så opptatt med sitt eget at de ikke ville dele gleden med meg!

Den gjestfrie verten i dagens tekst ble sint når gjestene ikke ville komme. Han utvidet straks invitasjonen og bordene ble fylt opp av mennesker som normalt ikke ville blitt invitert. Og når det fremdeles gjensto ledige plasser, nødet han forbipasserende inn, slik at festen kunne starte.

I Jesu fortelling forstår vi at verten er Gud selv. Invitasjonen til festen er gjennomgående i Bibelens tekster. Guds gjestebord er overdådig, fylt av «fete, margfulle retter og gammel, klarnet vin». Der er det ikke spart på noe.

Når Gud inviterer til fest, sier man ikke nei. Da er det om å gjøre å prioritere rett. Ansvar for egen eiendom, ja, selv familie må vike når den invitasjonen kommer. Lykkelige oss som er invitert til fest i Guds rike. Jesus sendte ut sine disipler til verdens ende for å invitere til denne festen. Fremdeles står invitasjonen ved lag og fremdeles er tidsfristen for å si ja åpen. Gud gleder seg over hver og en som sier ja. Og den som svarer nei, har ennå sjansen til å tenke seg om – festen har ennå ikke startet.

En liknelse forteller noe sant uten nødvendigvis å gi alle detaljer og svar. Men helt sikkert er det at Gud er raus med invitasjonene. Du og jeg er innbudt til fest!

Himmel eller helvete!

Søndagstanker — Søndag 14. juni 2020
2. søndag i treenighetstiden

Det finnes mange malerier fra middelalderen hvor himmel og helvete males ut med detaljerte penselstrøk. Himmelrikets gleder øverst og helvetes skrekk nederst. At maleriene hadde en pedagogisk hensikt er åpenbar. Her skulle ingen være i tvil om hvilket valg det enkelte mennesket hadde. Det var himmel eller helvete, livets vann eller ilden som aldri slukket!

Tekst: Evangeliet etter Matteus 3, 11-12

Døperen Johannes sa: «Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»

Døperen Johannes var ingen diplomat. Hans krasse kritikk av stormenn, geistlige og kongelige vakte nok beundring i de brede lag av folket. Endelig en som sto opp for den jevne mann og kvinne! Han sto i en lang tradisjon av profeter som kalte folket til omvendelse. Maktmisbruk og flerguderi fikk sin påtale, og med jevne mellomrom kom det «vekkelser over landet».

I dagens tekst møter vi Johannes om forbereder folket til å møte Mesteren, Messias. Det var like rundt hjørnet – nå var tida til å forberede seg. Folket kom i tusenvis og døpte seg. En av dem var Jesus selv.

Jesus kom med enda større kraft enn Johannes. For vannet som Johannes døpte med, renset nok kroppen, men ikke det indre. Jesus døpte med Den hellige Ånd og ild. Ånden som gir liv, og ilden som fortærer alt. Jesus er både frelser og dommer! Bildet fra landbruket skjønte alle – agnene er verdiløse og brennes opp mens det verdifulle kornet samles og tas vare på.

I dag males helvete på en annen måte. Tørkerammede områder, ekstreme skogbranner, flomstore elver og ekstremvær, jorderosjon og temperaturøkninger, klimaflyktninger, nedsmelting av is, drukning av øysamfunn, plastforurensning av havene, artsmangfold som forsvinner og pandemier som herjer! Enden er nær!

Allikevel lever de fleste av oss som om ingenting har skjedd mens dommen over vårt kollektive overforbruk sakte kommer oss i møte. Gretha Thunberg, den svenske miljøaktivisten, er dagens Johannes, som advarer oss mot konsekvensene av våre handlinger.

Men hvem er miljøfrelseren? Det kommer ingen himmel-sendt miljøfrelser. Kallet til en ansvarlig forvaltning av jorden, har lydt til oss gjennom alle år, helt fra 1. Mosebok ble skrevet frem til i dag. Du og jeg, ja, hvert menneske, må kalles til miljøomvendelse, samtidig som vi må leve med konsekvensene av våre handlinger. Gretha må komme inn i våre kirker og vekke oss opp! Kirken må snakke om miljø og kalle oss alle til innsats. Det er ikke partipolitikk, men livspolitikk. Bibelen forteller om en ny himmel og en ny jord som skal komme. Inntil det skjer, må vi ta vare på den vi har. Der er her vi deler livet.

En dag skal du og jeg kalles til ansvar. Jesus «skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde», som det står i trosbekjennelsen. Tanken er rystende. På lik linje med våre individuelle liv må vi stå til ansvar for vårt misbruk av jorden. Hvem kan da stå oppreist foran Gud?

Det er vårt håp at Jesus er dommeren. Uten han ville det sett håpløst ut. Hans død på korset var dommen som lød over oss alle. Hans død var vår død. Han er dommeren som selv tok dommen. Og med sin oppstandelse vant han livet tilbake. Han er vår livgiver!

Ingen liker å snakke om eller skrive om dommen. Men uten en dom, hvordan skal den lidende få sin rett? Vi har en rettferdig og en nådig dommer. Stol på ham! Stol på Ånden som gir liv!

All, alle, alt.

Søndagstanker — Søndag 7. juni 2020
Treenighetssøndag

All, alt og alle er store ord. Jeg er varsom med slike. Alle får lov, sier konfirmanten. Alt er sånn, sier aktivisten. Det blir feil. Alle kan ikke settes i samme bås, det må differensieres. Men av og til kan ordene brukes. «All makt skal ligge i denne sal», sa Johan Sverdrup om Stortingets funksjon. «Jeg har fått all makt», sa Jesus.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 28, 16-20

Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

På Treenighetssøndagen møter vi en av de mest kjente fortellingene om Jesus. Noen kaller den misjonsbefalingen, andre dåpsbefalingen. Begge er like riktige. Vi kan også kalle den allmakts-erklæringen. For her trer Jesus frem som hersker og herre på en til nå uhørt måte og bruker ordene all, alt og alle. Han står frem som Pantocrator – den allmektige.

Allmektig – igjen et ord som nærmest er ufattelig. Opp gjennom historien har noen menneske stått frem med ambisjoner om å være allmektige. Det ender alltid galt. Menneskers maktvilje er destruktiv og selvsentrert. Guds makt har et annet fokus. Den gir liv, omsorg og håp.

Når Jesus gir oppdraget om å spre hans lære til sine venner, gir han dem ikke noen superkrefter. Han gir dem et løfte om å være med dem, med sin evne til å bringe liv og håp, alle dager. Det er vår styrke. For evangeliet skal ikke spres med makt og tvang. Det tas imot og vokser frem i mennesker der omsorg, omtanke og livet står i fokus. La oss være rause med det gode, slik at folkeslag og all slags folk kan få høre de gode nyhetene: Gud har gjestet oss og vist oss sitt ansikt – Guds navn er Jesus.

Denne søndagen skal jeg ha min første gudstjeneste som sokneprest i Løken og Søndre Høland sokn. Det blir gudstjeneste i Søndre Høland kirke på Hemnes og to konfirmanter skal døpes i en egen dåpsgudstjeneste. Dagens tekst kunne ikke passet bedre!

Så får vi fortsette med den nærmest ufattelige oppgaven, med troen på og styrken i at Han er med oss alle dager inntil verdens ende.

Fred være med dere!

Søndagstanker — Søndag 31. mai 2020
Pinsedag

Det er godt å bli hilst med fred. Før var det vanlig å hilse «Guds fred i stua» når man kom inn i et hjem. I dag er måten vi hilser annerledes. Men hver gang du kommer til en gudstjeneste møter du denne hilsenen. Den kommer fra Jesus selv. Han hilste sine venner med fred, og det gjør han fortsatt i dag!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 20, 19-23

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

Det er pinse og denne søndagen feires det høytidsgudstjenester i hele landet vårt. Pinsedag er kirkens bursdag! Fra pinsedag startet for alvor fortellingen om Jesus å spre seg. Jesus gav disiplene Den hellige Ånd for å styrke dem. Det nyttet ikke å sende ut en flokk redde disipler som lukket seg inne bak stengte dører. De trengte trygghet – og fred! Jesus hilste dem med fred. Fra den dagen var de ikke redde lenger. Den samme hilsenen møter oss i dag. Vi skal heller ikke være redde. Kristus er oppstanden, Den hellige Ånd er gitt oss. Vår oppgave er den samme som disiplene fikk – vi sendes ut for å fortelle om veien til fred og frelse.

Søndag skal jeg feire gudstjeneste i Nes kirke. Endelig kan vi feire vanlig gudstjeneste igjen. Igjen skal vi bli møtt med en fredshilsen fra Gud selv. Det trenger vi sårt, tidene er urolige. Kirken har overlevd flere pandemier, kriger og uår. Fredshilsenen har lydt hele veien. Fred med Gud er en Guds gave. Den er slitesterk og tåler selv de tøffeste motbører.

Søndag er også min siste dag som prest i Nes. 1. juni tiltrer jeg som sokneprest i Løken og Søndre Høland sokn. Det er spennende, men også vanskelig å gå inn i en ny jobb. Da er det godt å bli møtt med en fredhilsen fra Mesteren selv.

Vi bygger kirke sammen

Søndagstanker — Søndag 24. mai 2020
Søndag før pinse

Det er så godt å få god hjelp! Jeg er nok praktisk på flere områder, men du verden så mange det er som er mer praktisk anlagt enn meg. Mandag fikk jeg besøk av to dyktige håndverkere. De har et helt annet håndlag og forståelse av verktøy og materialer enn det jeg har. Med deres hjelp ble arbeidet gjort unna på kort tid. På samme måte skal alle som hører Jesus til bygge kirke sammen. Vi kan streve og komme til kort. Heldigvis har vi en skikkelig god håndverker å støtte oss til – Den hellige ånd.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 15, 26-27

Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.

Det å bygge kirke, er ikke det samme som å bygge et fysisk kirkebygg. Vi trenger kirker, bygninger, for å ha et sted å møtes, men kirken – det er alle som tror på Jesus. Det er det store fellesskapet av mennesker, lokalt, nasjonalt og internasjonalt som hører Jesus til. Vi er kirken. Kirken er alle som har hørt fortellingen om Jesus og knyttet seg til ham. Og denne kirken, den lever av å dele seg. Den deler fortellingen om Jesus til stadig nye mennesker, slik at også de skal få anledning til å tro på den korsfestede og oppstandne. Vi kaller det å vitne. Også andre ord kan brukes for å tydeliggjøre hva det er: å avlegge vitneutsagn, å bevitne, å gå god for, å bekrefte og å tale vel om.

Å gå god for Jesus kan vi gjøre på mange måter. En ting er ordene vi sier. De er viktige. Ord tales, skrives ned, festes til film og høres av mange. Gjennom innspillinger av gudstjenester i tiden når kirkene har vært stengt, har tusenvis lyttet og sett gudstjenester som det normalt ville komme 20 for å delta i. Ord når langt. Men ord kan ha en begrensning. De må bli forstått av mottakeren. Språket forandrer seg hele tiden. Noen ganger synes selv jeg at kirkens språk blir vanskelig å forstå. Akkurat som jeg sliter med å forstå hva to ungdommer snakker om når de blir ivrige. Deres ordforråd er annerledes enn mitt.

Heldigvis kan vi gjøre annet enn å bruke ord. Handling taler mer enn tusen ord, sies det. Det er sant. Fortellingen om Jesus kan formidles i handling. Svært mange institusjoner og organisasjoner som hjelper mennesker med spesielle behov, er drevet ut fra Jesu nestekjærlighetsbud. På samme måte kan du og jeg, ved å gi litt tid, lytte, hjelpe, formidle Jesus uten å bruke ord.

Alt dette og mer til gjøres for å vitne om Jesus. Og heldigvis har vi Talsmannen, Den hellige ånd, med oss i dette arbeidet. Talsmannen er vår gode hjelper, som selv vitner og som hjelper oss å holde motet oppe.

Sammen bygger vi kirke.

Gratulerer med dagen!

Søndagstanker — Søndag 17. mai 2020

I dag feirer vi! I Norge feirer vi vår grunnlovsdag på en måte som gir gjenklang over hele verden. Jeg har stått ved Triumfbuen i Paris 14. juli og sett stridsvognene rulle forbi, i Moskva marsjerer de militære. I Norge er det barna som marsjerer og gardetroppen innbyr til vals på Karl Johan. For et skue!

Dagens tekst er hentet fra et annet folketog. Glade pilegrimer på vei til Jerusalem for å feire gudstjeneste ved tempelet.

Tekst: Salmenes bok 127, 1-3

En sang ved festreisene. Av Salomo.                  

Hvis Herren ikke bygger huset,       
arbeider bygningsmennene forgjeves.         
Hvis Herren ikke vokter byen,          
våker vaktmannen forgjeves.             

Forgjeves står dere tidlig opp og setter dere sent ned          
og spiser brødet dere har slitt for.         
Det samme gir han sine venner mens de sover.            

Barn er en gave fra Herren,        
livsfrukt er en lønn.
          

Da grunnloven ble skrevet, var kirkens stilling i samfunnet en ganske annen enn den er nå. Det var et livssynsmonopol. I dag er det viktig å markere mangfold, også i livssyn. Det er bra, slik må det være.

Men det hersker ingen tvil om at Norge er, og kommer til å være, sterkt preget av verdier som den kristne kirke har formidlet gjennom generasjoner. Korset i flagget minner oss om at vi har en sterk kristen historisk bakgrunn som preger oss alle. I vår grunnlov i dag står det at landet er bygget på kristne og humanistiske verdier.

Det er verdier vi skal holde fast på, og som vi skal la få prege vår feiring og vår hverdag. Menneskets absolutte verdi er en slik grunnleggende kristen grunnverdi. Medmenneskelighet og likeverd likeså.

Når vi feirer med flagg, taler og stolthet, er det viktig at vår feiring ikke blir en selvforherligende fest, hvor vi løfter frem egen fortreffelighet. Ingen er et bedre menneske fordi man er norsk. Nordmenn er ikke mere verdt enn andre mennesker. Det er viktig å understreke. Vi skal feire vår nasjon uten å falle inn i nasjonalisme.

Nasjonalisme har en stygg tendens til å hevde overlegenhet overfor andre. Derfor synes jeg det er flott at vi kan tillate andre lands flagg også på 17. mai. De vil aldri «utkonkurrere» det norske flagget, men fortelle om deltakende jubel fra mennesker med en annen nasjonalitet som bor i Norge. De vil også glede seg over å bo i et land med en sterk og inkluderende grunnlov. Det samiske flagget vaier i dag like naturlig som det norske. Slik kan vi også tillate svenske, pakistanske og danske flagg, for å nevne noen, å juble over 17. mai.

I dagens bibeltekst oppfordrer salmisten oss til å bygge og vokte landet med Herrens hjelp. Ellers er vårt strev forgjeves. Som kirke og som kristne skal vi fortsatt be om Guds velsignelse over land og folk. Vi skal være frimodige i arbeidet for vår neste og dele gudsordet videre til nye generasjoner. For vi tror at dette bidrar til et godt samfunn med respekt for hverandre, ærlighet og tillit mellom myndighetene og folket og vilje til å beskytte de minste i samfunnet.

God 17. mai. Gud velsigne land og folk!

Bli i Jesus!

Søndagstanker — Søndag 10. mai 2020
5. søndag i påsketiden

Det er tid for hagearbeid. I min hage er det mange trær og for å komme til et sted måtte jeg kutte av en grein på en bjørk. Den var puslete og liten. Men det skulle jeg ikke ha gjort. Mitt bjørketre «blødde» lenger etter at greinen var fjernet. Greinen var ikke død, den levde og forberedte seg på en ny vår. Det minnet meg om liknelsen Jesus fortalte om vintreet.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 15, 1-8

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.

Liknelsen om vintreet er fortellingen om det store fellesskapet. Et vintre består av både stamme og greiner. Et vintre uten greiner er ikke et vintre, ei heller greiner uten en stamme. Til sammen er de et hele. Dette fellesskapet brukes Jesus som en sammenlikning på mitt og ditt forhold til ham. Så lenge vi er knyttet til Jesus har vi liv og vårt liv bærer frukt. Da flyter livet fra ham til oss. Det er ikke snakk om hva slags frukt eller hvor mye vi bærer – bare vi blir i ham, vil vi bære frukt.

Å bære frukt er et merkelig bilde. Allikevel skjønner vi det intuitivt. Det handler om å bringe noe frem. Frukt er til glede for menneskene. Rik frukt handler om overflod og godhet.

Jeg kjenner flere som kjemper med sin tro. Det kan være hendelser i livet som de mener diskvalifiserer dem fra å kunne kalle seg kristne. Andre igjen har opplevelser i møte med kristne eller kristne fellesskap de ikke vil bli identifisert med. Det handler altså ikke om de tviler på Jesus eller hans ord, men på hendelser i deres eget liv. Hvis de ber om mitt råd anbefaler jeg dem å bli bedre kjent med Jesus. Bli på vintreet, som Jesus ville sagt. Det er i ham, ikke i våre nederlag eller negative erfaringer, livet er å hente.
Noen ønsker ikke å kalle seg kristne, ordet er for noen så belastet med vonde opplevelser eller med fordommer i deres miljøer. Så kall deg noe annet – Jesus kaller ingen til å bli kristne, men å bli i ham.

En mann jeg nylig begravet gikk aldri i kirken, deltok aldri i noen bønnefellesskap eller bibelgrupper, men hver kveld leste han i sin bibel og trodde på sin Frelser. Han «ble i ham», selv om han av personlige grunner ikke ønsket å vise det. Hans liv bar rik frukt og han var høyt elsket av mange.

Å stå frem som kristen er å blottstille seg. Da blir man gjenstand for andres vurderinger og meninger om hvordan man bør, skulle eller må være. Det kan oppleves skremmende. Det forstår jeg. Derfor erkjenner jeg at det er en stor skjult menighet i Norge, som «er i ham» og som, sitt skjulte trosliv til tross, bærer frukt ut til glede for mange.

At mange av dem kunne ha hatt stor glede av å dele sin tro og sitt liv med andre er jeg også sikker på. Den åpne bekjennelse kan gi styrke til troen. Men det aller viktigste er å bli i ham som er livets kilde.

Gud er vinbonden, sier Jesus i liknelsen. Gud skal få stelle med sitt vintre, sin menighet, uten at vi skal blande oss inn i det. Som prest i kirken vil jeg innby til fellesskap, men først og fremt oppmuntre mennesker til å bli i ham. Det gjør vi bl.a. ved å lese om ham, be og snakke til ham, lytte og bli inspirert av ham. Da kan også de av oss som ikke synes så godt, eller som kjemper med å holde seg fast, bære mye frukt og være hans disipler.

Den korte og den lange ventetiden

Søndagstanker — Søndag 3. mai 2020
4. søndag i påsketiden

Jeg er dårlig på å vente. Du også? I dag forventer jeg svar nesten med en gang når jeg sender en melding. I min ungdom hadde jeg en brevvenn. Da gikk det fort en måned før jeg fikk svar, og jeg ventet med glede, for jeg visste det kom et svar. Hvor lenge kan man egentlig vente før håpet svinner?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 16, 16-22

Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.   

Jesus forbereder sine venner på hva som skal skje. Det er lett for oss å forstå hva han siktet til når han sa: En liten stund. Men for disiplene var det ikke så enkelt. De måtte gjennom vonde dager med gråt og klage før de igjen fikk se ham.

Vi vet at etter langfredag kommer påskedag. Den feirer vi med glede hvert eneste år. Vår ventetid er kort – for disiplene var den lang og nærmest uutholdelig. Selv om Jesus hadde forberedt dem, var det ingen av dem som forstod før i etterkant.

Det er en ventetid til, som er betydelig lengre, og som vi står midt i. Den lange ventetiden til Jesu gjenkomst. I vår trosbekjennelse sier vi at Jesus «skal derfra komme igjen, for å dømme levende og døde». Denne ventetiden er kirkens og troens tid. Det er om å gjøre å ikke miste håpet, å holde fast på troen at rettferdigheten skal vinne frem. Her kan vi til tider kjenne på samme maktesløshet og håpløshet som disiplene. Vi er forberedt, Jesus har sagt det til oss, men klarer vi å holde på det? Vil han finne troen på jorden når han kommer? Det var et spørsmål Jesus selv stilte seg (Lukas 18.8).

Heldigvis får vi hjelp til å holde fast på troen. Ånden arbeider for oss, for å minne oss om Jesu ord om at frelsen og forløsningen en dag vil komme. Paulus ordlegge dette på en fin måte. Han sier: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran. (Fil. 3.13)

Alt for ofte kommer mine gamle nederlag opp i minnet. Jeg kan lære av dem, men å spille dem opp i mitt indre gang på gang, skaper ikke noe godt. Men å legge det gamle bak og se fremover med fornyet håp, det skaper noe godt og positivt. Slik vil jeg vente – med glede over det som skal komme, noe nytt, noe annerledes. Noe helt annet! Velsignet ventetid!

Hvordan leder vi vår kirke?

Søndagstanker — Søndag 26. april 2020
3. søndag i påsketiden

Jeg har hatt gleden av å arbeide sammen med mange gode ledere gjennom mine år i kirke- og misjonsarbeid. God ledelse kjenner man på kroppen. Det er lett å arbeide når man har en god leder som tillater at man både lykkes og feiler. Et kjennetegn på en god leder er at hun/han leder ut fra et godt forbilde. Som kirke har vi et forbilde i Jesus selv – den gode gjeteren, som gir oss et eksempel på god ledelse.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 10, 11-18

Jesus sier: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.   

Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Ingen av oss er som Jesus. Ingen av oss klarer å kopiere hans væremåte og holdninger. Samtidig skal vi strekke oss langt for å etterlikne han mest mulig, både personlig og i møte med våre medmennesker. Som kirke og menighet er vår oppgave å møte våre medmennesker med evangeliet. For å gjøre det må vi lage organisasjoner og strukturer og disse trenger ledere. Det er prester, pastorer og proster, biskoper og eldsteråd, tilsynsmenn, generalsekretærer, regionledere, menighetsrådsledere og kirkeverger for å nevne noen.

I vår kirke er det mange arbeidslag som sliter med arbeidsmiljøet. Sterke personligheter, skarpe fronter og harde ord fører til sykemeldinger, manglende frimodighet og forfall av frivillige.. Uavklarte forventninger skaper usikkerhet, manglende oppfølging eller uklarhet gir et dårlig arbeidsmiljø. Ekstra vanskelig blir det hvis medarbeidere eller ledere i vår kirke åndeliggjør holdninger eller væremåter som skaper spenninger. Da har man en oppskrift på kaos og konflikt.

Det er mange årsaker til dårlig arbeidsmiljø i vår kirkes mange arbeidslag, men god ledelse er uansett avgjørende for at alle skal dra i samme retning. God ledelse kan bety å ta vanskelige, men viktige valg for at fellesskapet skal fungere.

Jeg har selv arbeidet som leder og synes det var svært vanskelig. Det er ikke gitt at man er en god leder selv om man ønsker å være det.

Jesus var villig til å gå i døden for sine. Ingen av oss trenger å gjøre det. Men hvis man ikke lenger kan samarbeide med kollegaer eller de ikke kan samarbeide med deg, kan det være et riktig valg å slutte i jobben og finne et annet arbeidslag. Det er en god holdning å tenke at man selv ikke er uunnværlig eller at man har alle de gode løsningene selv. Samtidig arbeider vi i strukturer som lager regler for hvordan et arbeidsmiljø skal organiseres for at det skal fungere best mulig. Det betyr at medarbeidere som ikke klarer å forholde seg til disse reglene også må få et valg om å bli eller slutte. Ingen av oss har alle de rette svarene. Ydmykhet til hverandre og lojalitet til strukturer må ligge som et felles verdigrunnlag for å arbeide sammen. Og heldigvis er ingen av våre tariffer og organisasjonsmodeller hentet rett ut fra Skriften. De kan endres i demokratiske prosesser hvor alle ansatte og ledere har stemmerett.

La oss be for våre ledere og være redelige i møte med dem, enten de sitter i det lokale bedehusstyret, i Kirkerådet eller et sted imellom. Det er mye bedre enn å baksnakke dem på lunsjrommet eller kritisere dem på sosiale media. Det skaper bare en enda verre situasjon. Skal vi være tro mot vårt forbilde, Herren selv, må vi snakke godt om hverandre, strekke oss langt og være villig til å innrømme egne feil og ikke være så snar om å peke på andres, enten du er leder eller ansatt, frivillig eller medlem. Sammen er vi kirke og sammen er vi Kristi kropp i verden.