Kategoriarkiv: Søndagstanker

Lukk deg opp!

Søndagstanker — Søndag 20. september 2020
16. søndag i treenighetstiden

Av og til får man en åpenbaring. Plutselig forstår man noe som man ikke har sett før. Kanskje en sammenheng, en struktur, en kjede av hendelser som tross alt hører sammen. Det åpnes opp. På samme måte kan Gud åpne våre sanser for en større forståelse.

Tekst: Evangeliet etter Markus 7,31-37

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Dette underet skiller seg ut. Det skjer på et sted hvor befolkningen er ikke-jødisk. Jesus utvider altså sin frelsesgjerning også til hedningene. Evangeliet – det gode budskap om Guds frelse er til oss alle. Jesus tar mannen vekk fra mengden. Han vil skjerme ham fra folkemengden, slik at mannens fokus kun er på Jesus. Når man ikke hører må øynene ha fokus. Jesus bruker et tydelig fysisk språk, nærmest tegnspråk, slik at mannen forstår hva han gjør. Det er kun ordet «Effata» han ikke får med seg. Men så hører han alt, og tungen løsner. Underet skjer.

Noen ganger skulle jeg ønske Jesus gjorde det samme med meg. Det er ikke noe i veien med min hørsel eller tale. Allikevel skulle jeg ønske at jeg lyttet og talte bedre. Det hender at jeg forklarer noe ting til mine konfirmanter, og rett etterpå spør de om akkurat det jeg har fortalt. Selv om de hørte, hørte de ikke.

Slik har jeg det også. Jeg hører, men hører ikke, jeg snakker, men ordene er intetsigende og uten innhold. Sånn må det kanskje være i blant. Det er ikke alt man klarer å lytte til eller ta stilling til selv med egne ord. Men noen ganger kan man bite seg i tungen over hva man faktisk sa, eller unnlot å si.

Jesu under forteller oss noe om det som ligger foran oss. Vi får et glimt at Gudsriket. Den store dagen da alle som er bundet skal bli frigjort. Noen er bundet av sykdom, andre av psykiske plager. Og vi er alle bundet til en kropp. Hele skapningen sukker som i fødselsrier, sier Paulus, og lengter frem mot den dagen da vi skal fødes på nytt.

Alt han har gjort er godt, sa folk om Jesus. Det vil han også gjøre mot oss!

Umulighetens evangelium?

Søndagstanker — Søndag 13. september 2020
15.søndag i treenighetstiden

I den prisbelønte filmen om Gandhi, får man et innblikk i hvordan ikke-vold ble praktisert i kampen for Indias selvstendighet. Det gjorde et stort inntrykk å se demonstranter bli slått ned uten å gjøre gjengjeld. Gandhi var inspirert av Jesu om å ikke gjengjelde ondt med ondt.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 5, 38-48

Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, *velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,• og be for dem som *mishandler dere og• forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.

Dagens tekst er en del av Bergprekenen i Matteusevangeliet. I en rekke tekstavsnitt tar Jesus et oppgjør med datidens holdninger og religiøs praksis. Ordene «Dere har hørt det er sagt» innleder disse tekstene. Og med ordene «Men jeg sier dere» gir Jesus sin radikale nytolkning. Vi kaller disse for anti-teser. I disse anti-tesene gis det ikke rom for forhandling eller kompromisser. I møte med disse faller alle våre gode intensjoner og kompromisser.

Hvordan kan man etterleve slike bud, er det overhodet mulig? Nei, vil jeg si, det er ikke mulig å være like konsekvent som Jesus her tar til orde for. Men, og det er et viktig men, det gir oss en retning og et ideal å strekke oss etter. Gud er fullkommen, og i Jesu ord finner vi et bilde på Guds fullkommenhet i møte med mennesker. Mennesker slår, mennesker tvinger, mennesker er tilbakeholde og gjerrige, mennesker hater og gjør forskjell på folk. Slik er ikke Gud! Gud slår ingen, tvinger ingen, er åpen og raus, elsker og behandler alle mennesker likt.

Å være fullkomne slik Gud er fullkommen klarer vi ikke. Til det sitter syndens realiteter for hardt i oss. Men vi kan strebe etter å være helhjertede i møte med andre, vi kan strebe etter å inkludere og behandle folk likt. Ved å gjøre det kan vi sammen få et lite glimt i Guds hjerte og kjærlighet til oss. Slike små glimt av nestekjærlighet varmer hjertet og gir fornyet kraft til å holde ut og fortsette arbeidet i livets tjeneste.

Hold ut,
hold sammen,
slå ring om det vakre som fins.
Slå ring om hverandre,
slå ring om din bror
og alt det som spirer og gror.

Jahn Teigen

Urettferdighetens evangelium?

Søndagstanker — Søndag 6. september 2020
14. søndag i treenighetstiden/Vingårdssøndagen

Som barn er vi opptatt av rettferdighet i de minste ting. Ingen skal få mer enn de andre. Som voksne forstår vi at vi må behandle folk mer etter evne og ferdigheter. I Guds rike nullstilles vi og behandles likt.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 20, 1-16

For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’   

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

Gud er god. Derfor behandles vi likt i møte med vår Skaper. Den som har seilet gjennom livet uten større utfordringer får lik lønn som den som har stått i konflikt, lidelse og utfordringer. Ingen fortjener noe mer av Gud enn andre. Vi blir likebehandlet og møtt med den samme nåde og den samme lønn.

Provoserende på en måte. Burde ikke den som har levd et hardt og strevsomt liv få mer goder enn den som har levd lett og godt? Allikevel må vi akseptere at Gud lønner annerledes enn vi gjør. Gud kaller oss til tjeneste i «vingården» gjennom hele livet. Noen tar imot utfordringen i ung alder, andre i livets siste fase. Arbeidet i vingården er arbeidet i menigheten og Guds rike. I den er alt arbeid verdifullt og eieren av vingården, Gud selv, verdsetter og lønner alt arbeid likt.

Hvis vi lar oss provosere over dette, kanskje du føler at Gud burde belønne deg mer etter alle år som frivillig i kirka og på bedehuset, tenk på hva du har fått gjennom din mangeårige tjeneste. Du har fått leve med Gud og i Guds plan og fått tatt del i velsignelsen livet igjennom. Det er en lønn i seg selv. Du har fått tjene en god Herre.
De som kommer sent, vil aldri få oppleve de samme velsignelser som deg. Men i det som kommer etter, står vi likestilt. Noe annet ville være umulig og utenkelig. Guds nåde har ingen A og B-lag.

I vårt samfunn har vi et prinsipp om likebehandling. Alle får den hjelp de trenger på våre sykehus uavhengig av sosiale rang. Alle barn og unge får det samme tilbudet om skolegang og videreutdanning. Selv om tilbudene varierer fra sted til sted, er prinsippet om likebehandling grunnleggende. Og der det er forskjeller må vi som engasjerte borgere kjempe for like rettigheter. Mann eller kvinne, rik eller fattig, innfødt eller innvandrer – alle har grunnleggende rettigheter. Dette som en følge av vårt kristen-humanistiske verdigrunnlag i samfunnet, nedfelt i Grunnloven. Det kan vi være stolte av, og det skal vi kjempe for å opprettholde. Et samfunn som ivaretar alle, også de svakeste, er et godt samfunn å leve i.

På den måten har liknelsen om vingården og den gode Herren, satt sterke spor også i vårt samfunnsliv. Så når mennesker opplever og uttrykker diskriminering og urett, skal vi lytte og handle. Black lives matter-bevegelsen i USA, gav store ringvirkninger også i Norge. Mange stod frem med fortellinger om urett knyttet til sin hudfarge og etnisitet. Intet samfunn er tjent med at det danner seg A og B-lag. Vi, som kaller oss kristne, må stå sammen med dem som opplever dette og løfte frem vår felles verdi. Da er vi tro mot vår Herres bud om å elske sin neste som seg selv samt å være lys i en mørk verden.

Å bli den beste utgaven av seg selv….!

Søndagstanker — Søndag 30. august 2020
13. søndag i treenighetstiden

Føler du at overskriften er litt slitsom? Der gjør jeg. Etter mange år med selvhjelpsmetoder og selv-dyrking for å bli den beste utgaven av seg selv, er jeg lei av å høre det. Å hele tiden skulle være på tå-hev for å utnytte sitt fulle potensiale er slitsomt. Hvem orker egentlig det?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 25, 14-30

Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.    

Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.   

Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’   

Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’

Teksten i dag handler tilsynelatende om penger og forvaltning av dem. En talent var en enorm sum, tilsvarende seks tusen dagsverk, nesten 17 årsverk for en vanlig dagarbeider på Jesu tid.

Når Jesus brukte slike enorme summer i sin liknelse, lyttet folk. Å ha en talent penger var uoppnåelig. Å få fem, ja, ti var ren fantasi. Men alle liker å høre fortellinger med store summer involvert. Hvem har ikke drømt om og snakket om hva man skulle gjort med en lottogevinst på noen millioner?

De tre tjeneren brukte sine talenter svært forskjellig. To lyktes å øke formuen, den tredje gravde den ned i bakken og lot den ligge urørt. Han fikk en talent og gav tilbake en. Sånn sett en grei deal, men det var det ikke. For talenter skal brukes, ikke graves ned. Verdier skal forvaltes riktig. For når penger settes i omløp skapes det arbeidsplasser, utvikling og muligheter for mange.

Og så skal vi over på noe helt annet enn pengeverdier, nemlig det vi i dag omtaler som talenter. Du og jeg har forskjellige naturgitte begavelser. Disse begavelsene kan vi videreutvikle og blir virkelig gode i. Dette kjenner vi godt fra idrettens verden, hvor Warholm og Ingebrigtsen-gutta, for å nevne noen, har trent opp sine begavelser til et toppnivå i verden. Men også på det intellektuelle, økonomiske og det kunstneriske plan snakker vi om talenter, særskilte begavelser som gjør at noen er i stand til å lage musikk, skrive, tegne, male, forme eller regne ut avanserte matematiske formler. Vi trives best når vi får gjøre det vi er gode på. Noen utvikler sitt talent til det ekstreme, andre slik at det gir glede for seg selv eller sine nærmeste. Å undertrykke eller å ikke få utvikle sitt talent kan oppleves som et tap eller savn.

Og så har vi de talenter, eller nådegaver, som Gud gir. Karismatikk kalles det, og da er vi der hvor teksten i dag knyttes opp mot menighetens tjeneste. Disse gavene er gaver Gud gir slik at menigheten skal fungere best mulig, slik at både den enkelte troende og fellesskapet styrkes. Paulus nevner en rekke nådegaver som tungetale, profetisk gave, forkynnelsens gave og helbredelsens gave.

Nådegaver finnes i alle menigheter, i alle kirkesamfunn. Uten de ville ikke menighetene fungere. Menigheten er et fellesskap hvor vi er avhengig av at hver og en av oss bidrar på en måte som vi føler oss komfortabel i. Her skal vi med frimodighet bruke våre naturlige begavelser i kombinasjon med de gaver Gud gir. Er du god på å lage struktur og systemer er det gull verdt for en stresset og usystematisk prest. Er du musikalsk er det rike muligheter for å bruke nettopp det i en menighet. Har du sosiale evner og lett for å komme i kontakt med folk, står mulighetene i kø.

Gud gir oss gaver hver enkelt av oss kan håndtere, slik som liknelsen forteller. Når de brukes blir det til velsignelse for mange.

Nå er det ingen audition i våre menigheter, hvor den enkelte får presentert seg og sine gaver. Jeg tror Gud gir oss gaver og oppgaver som vi kan utvikle oss i, og som, når vi går inn i dem, kan få den plass de skal ha. Vi kan begynne med å spørre Gud, oss selv, eller noen vi er trygge på: Hva er min gave, hva er det jeg best kan bidra med, hvor er min plass? I våre menigheter burde det være plass til alle som vil tjene Gud og sine medmennesker med sin unikhet.

Da bruker vi vårt fulle potensiale, men ikke på en måte som gjør meg sliten og lei. Tvert imot, da kan jeg bruke de egenskaper jeg har og som Gud har gitt meg, ikke for å berike meg selv, men på å berike fellesskapet i menigheten.
Det er mange som trenger et fellesskap hvor de kan få bidra med seg selv. Lykkelig er den menighet som klarer å åpne sine dører for mangfoldet og livsgleden det gir!

Vet Gud hva jeg trenger?

Søndagstanker — Søndag 23. august 2020
12. søndag i treenighetstiden

Denne søndagen blir vi oppfordret til å ikke bekymre oss for våre materielle behov. Jesus sier at Gud vet hva vi trenger. Er det så enkelt?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 6, 24-34

Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’  Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Et spurvepar har rede i hekken utenfor mitt kontorvindu. Hele dagen kan jeg høre de fly frem og tilbake i hektisk leting etter mat. Selv om Gud sørger for dem, slik teksten forteller meg, sitter de ikke og venter på at maten kommer flyvende til dem. De arbeider så lenge det er dag. Og blomstene i min plen, løvetannen, som jeg klipper ned med jevne mellomrom, slutter ikke å vokse av den grunn. Den kommer trassig tilbake.
Å legge sine bekymringer over til Gud, betyr ikke at jeg skal sette meg ned i tilbaketrukket tilstand og vente på at velstanden skal komme til meg. Jeg må, lik fuglene, arbeide for det jeg trenger.

Men hva trenger jeg egentlig?
Dagens tekst starter med en sterk oppfordring om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Hvem er det jeg tjener, er spørsmålet som lyder mot meg. Er det Gud eller det materielle – her kalt Mammon? Det er et ransakende spørsmål som trengs å stilles ofte. Hvem er det jeg tjener?

I en ideell verden ville alle mennesker ha nok. Ingen trengte å sulte, ingen trengte å lure på om de hadde et arbeid å gå til neste dag. Alle ville få hjelp ved sykdom og få den pleie de trengte. Men slik er det ikke. Selv om det er slik for de aller fleste av oss her i Norge, er det mange mennesker, også gode kristne, rundt om i verden som går til sengs uten å vite om de har nok til å overleve neste dag. Slik vi mennesker har valgt å styre verden, er det store ulikheter, og det skaper store bekymringer for svært mange.

Men slik var det også på Jesu tid. Ulikhetene var kanskje enda større og velstanden enda skjevere fordelt. Allikevel blir vi oppfordret til å ikke bekymre oss! Men — og dette er et viktig men — det som er avgjørende er vårt fokus. Først og fremst skal vi søke Guds rike og hans rettferdighet. Når det er fremste prioritet, skal det andre komme etter.

Det er virkelig å kaste seg ut på troens dyp! Våger jeg det? Si det heller slik: Lever jeg lenger av å bekymre meg for det materielle? Blir jeg lykkeligere av å eie mye? Det kommer lite godt ut av stress, bekymringer og mas. Men det kommer mye godt ut av å legge sitt liv i Guds hender. Da kan man i tillit til Gud gå studier, jobb , familie og økonomi i møte. Om med et stadig korrigerende spørsmål — hvem er det jeg tjener — i bakhodet, kan jeg sørge for å ha en rett prioritet. Gud først, så min neste og til slutt — alt det andre. Jo, det kan jeg våge!

Den bitre konsekvensen

Søndagstanker — Søndag 16. august 2020
11. søndag i treenighetstiden

Å, så vanskelig det kan være å ha barn! Du elsker ditt barn av hele ditt hjerte, allikevel lytter han ikke til deg, men gjør akkurat det du advarer mot. Å, som du lengter etter å bli hørt! Hvor mye hadde han ikke blitt spart for!

Dagens tekst er vond å lese. Selv etter tusenvis av år smaker jeg den grenseløse fortvilelsen i Jesu ord. Dag etter dag, gang etter gang hadde han kalt, tryglet og invitert folket til det gode liv. Men de ville ikke. Han kjempet mot hykleri og vranghet på tempelplassen, satte menneskers selvrettferdighet til veggs og pekte på Guds rettferdighet. Han gav folket et glimt av himmelen gjennom sine helbredelser. Men de ville ikke høre, de ville ikke se!

Vi hører Guds kall til Israel opp gjennom historien gjenta seg. Nå er tiden kommet da innbydelsen gis til andre. Fristen er utløpt!

Tekst: Evangeliet etter Matteus 23, 37-39

Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier:         
 ‘ Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

Jesus kaller templet for «huset deres». Det er ikke lenger Guds hus, ikke lenger møtestedet hvor Gud og mennesker møtes. Det funksjon var opphevet. 40 år etter lå tempelet i ruiner. I år 70 rev romerske styrker det ned, sten for sten. Byen ble lagt øde og det jødiske folket ble spredt over hele den kjente verden.

Møtestedet mellom Gud og mennesker er nå der hvor de troende samles i Jesu navn. Offertjenesten er avsluttet. Jesu offer er nok. Gud samler nå sitt folk fra alle folkeslag.

Er det ikke håp for det utvalgte folket lenger? Jo, Gud har ikke gitt opp sitt folk. De kalles til tro og tjeneste på lik linje med alle andre folk. Paulus skriver i Romerbrevet kapitel 9-11 om Israels folk og hvordan de en dag vil se Jesus som Messias. En dag vil de si: ‘ Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’ Det er fortsatt håp, men det er ikke lenger knyttet til templet og landet.

Mye kan sies om dette – og mange har sterke meninger om temaet. Men ett er sikkert – evangeliet er for alle, jøder og hedninger. Vi, hedningene, har fått tilgang til frelsen gjennom Jesus Kristus. Han, som lik en hønemor, ville beskytte sine unger under vingene sine – har spredt ut sine vinger til å romme langt flere. Hos ham er det liv, beskyttelse og fred.

Det provoserende fellesskapet

Søndagstanker — Søndag 9. august 2020
10. søndag i treenighetstiden

Kunstnerens oppgave er ikke nødvendigvis å forskjønne. Det er like mye kunstnerens oppgave å provosere. Når kunsten provoserer oss tvinges vi til å ta stilling. Jesus var en provokatør. Vi har lett for å glemme hvor provoserende han var i sin samtid. Har vi gjort ham for tam og snill?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 5, 27-32

Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

Når Jesus kaller tolleren Levi (Matteus) til disippel, var det nok flere i disippelflokken som følte seg provosert. Hva har en toller i vårt følge å gjøre? Tollerne arbeidet for den romerske okkupasjonsmakten. De var foraktet og skydd!

Men når han sitter til bords hos Levi og spiser sammen med hans kollegaer fra tollboden, renner det over av forargelse hos moralens voktere. Slike folk som Levi skulle man holde seg langt unna. Man innbød kun de til måltid som delte de samme holdninger og tanker som en selv. Måltidet var de «renes» fellesskap. Nå satt Jesus der, midt blant mennesker ingen ville dele rom, og slett ikke bord med. Og Jesus skulle liksom være en Guds mann!

Jesu svar på anklagene er rett frem og enkelt å forstå: Han er kommet for å kalle syndere til omvendelse. Da måtte han møte dem, dele tid og fellesskap med dem, slik at de fikk respekt for hverandre.

For noen år siden ble jeg skikkelig provosert av å se min biskop i Pride-toget på Karl Johan i Oslo! Hva hadde hun der å gjøre? Jeg er sikker på at hun også provoserte flere av deltakerne i Pride – hva hadde hun der å gjøre, en «mørkemann» fra kirken!

Nå tenker jeg annerledes om det, men det var en tankevekker for meg. Jeg måtte kjenne på min egen reaksjon og jobbe med den. Jeg forstod at Kirken må være der folk er. Biskopen var der med sin integritet og sine holdninger, og møtte mennesker med deres integritet og deres holdninger. Jesus ble ikke mindre seg selv av å være sammen med tollerne – ei heller biskopen. Tvert imot, tror jeg at deltakelsen åpnet hjerter og sinn for hverandre.

Hvem blir du provosert av? Skal vi ikke prøve å krysse grenser – møte mennesker som har andre historier enn vår egen, i håp om å bygge noen broer. Eller er det for mye å forvente?

Spør du Jesus, så tror jeg du får et spennende svar.

Trenger du avlastning?

Søndagstanker — Søndag 2. august 2020
9. søndag i treenighetstiden


Av og til trenger vi alle å få puste ut og finne styrken igjen. En hard arbeidsøkt, våkenetter og tunge tanker sliter på både kropp og sjel. En avlastning fjerner ikke livets vanskelige sider, men gir oss en hjelp til å stå i det litt lenger.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 11, 28-30

Jesus sier: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.

I hver begravelse jeg forretter leser jeg ordene fra dagens tekst: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Det er en helt konkret oppfordring til de sørgende. Når sorgen river og sliter i en, er det godt å få en å dele sorgen med. Jesus tilbyr oss hvile når sorgen raser.

I andre sammenhenger er teksten en oppfordring til å dele alt en selv sliter og strever med. Det må ikke være sorg, vi har alle vårt som vi strever med. Noen sliter med sin samvittighet. Hendelser i livet setter sine spor, og noen av dem legger seg som en tung bør rundt hjertet. Andre igjen klarer ikke å legge bekymringene vekk. Hvordan skal det gå? Hvordan skal jeg klare meg? Sykdom legger begrensinger på livet og ingenting blir som det engang var. Depresjon og angst er like rundt hjørnet.

Hva er det du strever med, hvilken bør tynger deg ned? Skriv det gjerne ned. Skriv ned hendelser, situasjoner eller det du bekymrer deg for. Les så invitasjonen fra Jesus høyt for deg selv.

Legg merke til at Jesus tilbyr en bærehjelp – et åk, som er godt og lett å bære. Et åk legger vi over skuldrene når vi skal bære tunge bører. Da fordeles tyngden og vi orker mer. Men når det gjelder sorger og bekymringer som vi bærer på, kan tyngden til slutt bli så stor at vi tvinges i kne. Jesu åk gir oss hvile i motsetning til tyngde. Det fjerner ikke alle dine problemer, men det gir deg hvile, midt i strevet.

Ta frimodig imot dette tilbudet fra Jesus. Det er til alle. Det står ikke at ditt strev må være slik eller sånn. Du kjenner best hva du strever med og hva du bærer på. Jesus sier om seg selv at han er mild og ydmyk av hjertet – ikke hard og streng. Den byrden du kommer med blir ikke fordømt eller funnet uverdig. Bare kom med den, og du blir lovet hvile.

Takk Jesus for at du vil gi meg hvile midt i mitt strev!

Hva er den største lykken i ditt liv?

Søndagstanker — Søndag 26. juli 2020
8. søndag i treenighetstiden

Det er et vanskelig spørsmål å få. En ordnet økonomi er bra å ha, men de færreste svarer at lykken er en velfylt bankkonto. God helse, barn, barnebarn, en god ektefelle eller kjæreste er mer vanlige svar. Når lykken er knyttet opp mot noe annet enn seg selv og sitt, nærmer vi oss det gode liv.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 6, 19-24

Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.   

Øyet er kroppens lampe. Om øyet ditt er klart, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men om øyet ditt er sykt, er det fordi kroppen er fylt av mørke. Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir ikke da mørket!   

Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.

Dagens tekst er hentet fra Jesu Bergpreken. Bergprekenen er en samling av Jesus-ord som har en enestående stilling langt utover den kristne kirke. Avsnittet som er dagens tekst, retter søkelyset mot vårt forhold til materielle verdier. Det er en viktig tekst, for den berører oss alle, til alle tider.

Jeg har lest at man har stilt spørsmål til mennesker som nærmer seg slutten av sitt liv, om hva de angret på eller ville gjort annerledes i livet sitt. Det var ingen som svarte: Jeg ville jobbet mer. Nei, tvert imot. De fleste ville ha brukt mer tid sammen med sine kjære. Når man ser døden nærme seg, blir de viktige verdiene mer tydelige.

Jesus sier at vi skal samle oss skatter i himmelen. Hans tilhørere skjønte umiddelbart hva han meste. Det var en kjent jødisk fromhetstradisjon at gode gjerninger i livet, bygget opp en skatt i himmelen. Men Jesus sier ikke at vi bygger opp en fortjeneste i himmelen, slik at Gud nærmest er pliktig til å slippe oss inn. Gode gjerninger er gode, men det er ikke de gode gjerninger vår frelse er bygget på. Jesus setter det i forhold til vårt eget hjerte. Det vi er opptatt av og som vi strever etter, fyller opp vårt hjerte og vårt sinn.

Hvis materiell lykke er det viktigste i livet, blir det liten plass til både gudsforholdet og forholdet til sine nærmeste. Ja, Jesus sier at man ikke kan tjene både pengene (Mammon) og Gud samtidig.

Forholdet til velstand har alltid vært et aktuelt og vanskelig tema for menigheten. I Paulus første brev til Timoteus gir han en hjelp til å forstå Jesu ord. Han skriver: Forman dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men til Gud, han som gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det. De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre. Slik samler de seg en skatt som blir en god grunnvoll for fremtiden, så de kan vinne det virkelige livet.

Disse ordene er ord som i høyeste grad treffer de fleste av oss som bor i Norge. Vi er de rike i denne verden, når man ser det i et større perspektiv. Vår rikdom skal brukes til å gjøre godt. På den måten kan vi få rett fokus.

Da kan vi få «friske øyne», som skinner av omtanke for vår neste. Da kan vi se hvordan vi kan forvalte den velstand vi har, og la selvopptattheten slippe taket i oss. Da gir vi Gud plass til å gjøre det gode gjennom oss.

Vi gir alt, alt for Norge!

Søndagstanker — Søndag 28. juni 2020
4. søndag i treenighetstiden

Det var tider det, når Norge spilte fotball i verdensklasse, Drillo var trener og gutta vant mot Brasil! Da sang det i gatene: «Vi gir alt, alt for Norge!» Det er lett å være entusiastisk når alt går bra. Å gi alt for å oppnå et mål, er en gammel tanke.

I dag henter vi prekenteksten fra et av brevene til Paulus. Han bruker et bilde fra idrettsbanen for å illustrere vår egen, indre kamp, for å oppnå seieren i det evige.

Tekst: Paulus første brev til Korintierne 9, 24-27

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

Paulus snakker om å holde budene og om å leve et helhetlig liv i pakt med evangeliet han selv forkynner. Paulus, jøde og fariseer, er oppvokst med budene. De er en naturlig del av ham. Som kristen vet han at budene ikke frelser, frelsen er å finne i Jesus og ham alene. Men allikevel er det viktig for ham å understreke at vi skal leve i pakt meg Guds bud. Tanker er at budene er Guds gode vilje for oss, og når de danner grunnvollen vi står på, både som enkeltperson og samfunn, så gagner det oss alle. Fremdeles er det et godt ståsted. Å ikke stjele, lyve, drepe, bryte ekteskapet, begjære din nestes eiendom, ligger så grunnleggende i oss, at vi nærmest tar de for gitt. På Paulus sin tid var det ikke selvsagt. Derfor kjempet han, og han oppfordret den kristne menighet om å dele denne kampen med ham. Oppfordringen er forståvidt like aktuell i dag – hver generasjon må få opplæring i gode allmenn-menneskelige verdier. Alle mennesker, kristne som ikke-kristne, trenger et felles og fast verdigrunnlag under sine føtter

Men så er det mer enn å holde bud som Paulus skriver om. Han vil vi skal holde fast på troen på Kristus – ja ofre alt for å fastholde den. Ved å gjøre det vinner vi seier og det evige liv! Et klart og tydelig mål.

Dette er en kamp hver og en av oss må stå i. Troen på Jesus er verdt å kjempe for. Jeg tror ikke vi har noen større utfordringer i den kampen enn den første kristne menighet hadde. De levde i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Det gjør vi også. Men tryggheten, både økonomisk og helsemessig hadde de ikke. Det har vi.

På min første misjonsreise til Øst-Europa, langt tilbake i Sovjetperioden, ble jeg smuglet inn til å besøke den kjente evangelisten Josef Bondarenkov. Han var mange ganger fengslet for sitt frimodige vitnesbyrd om Jesus i det ateistiske Sovjetsamfunnet. Han fortalte at når han ble kastet i fengsel, forkynte han frimodig om invitasjonen til Guds rike, og sakte ble fengselet fullt av gjestdeltakere som så frem til den store festen i Guds rike. Så ble han kastet ut av fengselet, og der fortsatte han å forkynne til han ble kastet inn igjen. Slik fortsatte hans liv. Han var bekymret for oss nordmenn. Vi hadde alt av materiell velstand, de selv hadde lite eller ingenting. Men de var i god åndelig form. Han så at vi var verre stilt, vår lengsel etter Guds rike hadde stilnet i jakten på det materielle.

I dag vet vi at det materiell kan ikke beskytte oss, ikke engang mot det minste virus. Det er på tide å begynne å lengte igjen – mot det som holder når allting annet vakler.
Det er verdt en kamp, i motgang som i medgang! Å gi alt – alt for å holde fast på Jesustroen. Hvordan den kampen viser seg i ditt liv, vet jeg ikke. Men for meg er det viktig å be, lese i Bibelen, gå til nattverd. Det styrker min tro. God kamp!