Kategoriarkiv: Søndagstanker

Sorgen og gleden de vandrer i hope…

Søndagstanker — Søndag 17. februar 2019
Såmannssøndagen

Kontraster tiltrekker hverandre. Det ene utfyller og definerer det andre. Det gode blir synlig mot det onde, det onde blir synlig i møte med det gode. Denne kontrasten kjenner vi igjen. Både ømhet og hat kan blusse opp sterkt og uventet i oss alle.   

Tekst: Evangeliet etter Matteus 13, 24-30S

Han la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?’ ‘Det har en fiende gjort’, svarte han. Tjenerne spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke det bort?’ ‘Nei’, svarte han, ‘for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.’» 

Jesu billedbruk om ugress i åkeren tør være godt kjent for mange. Kveke i åkeren er svært vanlig. Kveke er en av de mest vanlige åkerugress. Den er vanskelig å bli kvitt og den trekker næring, sol og plass fra kornet. I tillegg holder den vedlike smittsomme sykdommer som rammer kornet. Derfor er det viktig å bekjempe kveken, men når kornet først har begynt å spire er det for sent å sprøyte. Da er slektskapet med kornet så nært at det vil drepe dem begge.  De må begge vokse opp, og så må ugresset fjernes. 

Slik er dem med oss mennesker også. Det finnes ikke bare gode og bare onde mennesker. Vi har en blanding av dem begge i oss.  Vi klarer ikke å tvinge det onde ut av oss, ei heller klarer vi bare å være gode. Å leve med denne tosomheten er en del av det å være menneske.  

Samtidig hører vi Kristus til! 

Vi har et håp om at det gode skal seire, slik Kristus seiret over det onde. Ved å søke det gode i livet, blir det onde mindre. Ved å bruke tid på det gode påvirkes vi i riktig retning. Dette gjelder både i våre personlige liv som i samfunnslivet. Hvis du ønsker godhet, må du gi godhet. Ønsker du raushet, må du selv være raus. Vil du at barna dine skal være åpne og inkluderende, vær det selv! 

Kirken er et sted hvor vi øver oss i alt dette. Gjennom gudstjenester og samlinger søker vi kontakt med vårt store forbilde – Jesus. Han møtte mennesker med respekt, tydelighet og kjærlighet. Han så tydelig at mennesket trengte hjelp til å finne rett fokus. Derfor sier han: Jeg er veien, sannheten og livet. Vi trenger trøst. Derfor sier han: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!  Vi trenger håp. Derfor sier han: Se, jeg gjør alle ting nye! 

Ugresset og kornet vokser i lag. Det gode og det onde lever tett sammenvevd i oss.  Derfor må du og jeg leve i en ufullkommen tilværelse. Men en dag skal ugresset, det onde, renses vekk. Det er det Gud som skal gjøre. Inntil da skal vi leve nær Jesus, slik at vi ikke mister fokus.   

Hold fast!

Søndagstanker — Søndag 10. februar 2019
6. søndag i Åpenbaringstiden

Vi blir stadig færre i Norge som sier at vi har en religiøs tro. Men jeg tror ikke det er færre som har tro. Troen får nye ansikter og ideer. Det gode liv finnes bl.a. i mindfulness og meditasjon. Allikevel er det verdt å holde fast på Kristus. For i ham finnes mer enn tilfredstillelse her og nå.

Tekst: Evangeliet etter Markus 13, 21-27

Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Se, der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd. Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal
           solen bli formørket
           og månen miste sitt lys.
       Stjernene skal falle fra himmelen,
           og himmelrommets krefter skal rokkes.
Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. 

Det er lett å bli imponert over verdensrommets bevegelser og hendelser. Når solen og månen blir formørket, når stjerneskudd faller og romteleskop gir oss bilder av fjerne galakser, kan vi føle oss små og ubetydelige. Men solen og månen reflekterer ikke over sin egen og andres tilstand, det gjør vi. Så hvem som er liten og hvem som er stor kan sees på forskjellige vis.    

Vi har sett mange måneformørkelser, det skremmer oss ikke lenger. Vi vet hva som skjer og astronomene forklarer hendelsene minutt for minutt på sakte-tv.  

Men en dag skal vi være vitne til noe som aldri er skjedd før og som ingen astronomer kan forklare. Da, sier Bibelen, skal Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Fra den dagen vil ingenting bli som før. Da vil Gud gjøre alle ting nye, som det står i Åpenbaringsboken. Noen kaller dette for Dommens dag. Jeg vil foretrekke å kalle den for Gledens dag! For da er all vår sorg over. Døden skal ikke være mere, savn og sykdom skal forsvinne og Gud selv skal vandre sammen med oss. Det gir grunn til forventing og glede. 

Alle inviteres til å dele denne gledens dag. Derfor forkynner vi Kristus, derfor løfter vi frem disse håpstekstene i våre kirker og bedehus, når vi døper våre barn, ved vielser, i konfirmasjoner og begravelser.  Alle vil vi ha med, som både Arbeiderpartiet og Søndagsskolen sier, og alle som hører Kristus til vil være blant «de utvalgte». 

Det provoserer kanskje at det er noen «utvalgte» som skal få ta del i denne festen. For da må vel noen nødvendigvis stå utenfor?  Jo, bibeltekstene bekrefter det. Noen blir stående utenfor, og leseteksten til søndagen bekrefter det. Der står det at «de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn» blir stående utenfor. 

Jeg synes dette er vanskelig. Samtidig er det heldigvis verken deg eller meg, men Gud som har det siste ordet i saken. Kristus kom for å frelse, ikke for å dømme, derfor skal vi være rause med å invitere til fellesskap med Kristus og rause med å inkludere alle.

Vår fremste utfordring er å holde fast på Jesus som frelseren. De er mye religiøsitet i våre nabolag. Nå som da er det mye og mangt som lokker og som vil ta vårt fokus fra oss. Men ingen andre er som Jesus. Han er Veien, Sannheten og Livet. Hold fast på det. Tro på ham!

«Vil du bli frisk?»

Søndagstanker — Søndag 3. februar 2019
5. søndag i Åpenbaringstiden

For et merkelig spørsmål!  Hvem vil ikke være frisk. Hvem vil svare nei på et slikt spørsmål? Eller er spørsmålet relevant? Hvis man har vært syk over lenger tid, eller har en kronisk funksjonshindring, så kanskje man er så vant til sin situasjon det at en helbredelse ikke er i tankene engang. 

Tekst: Evangeliet etter Johannes 5, 1-15

Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse,  for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.

Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.

Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» 1Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.

I dag har vi en lang bibeltekst å lese. Men den er verdt tiden det tar å lese den. Her får vi mye informasjon, og spennende reaksjoner fra flere. For å ta stedet Betesda-dammen først. Stedet er funnet etter arkeologiske utgravninger og ligger der teksten forteller – ved Saueporten i Jerusalem. Igjen får vi bekreftet evangelienes presise fortellinger. Hva som forårsaket bevegelsen i vannet vet vi ikke, men det er helt tydelig at dette fenomenet tiltrakk seg mange syke mennesker. Og teksten stiller heller ingen kritiske spørsmål til at man ble helbredet når vannet var i bevegelse. Så la oss gå ut fra at det skjedde. Men mannen på båren hadde ikke klart å vinne kappløpet om å være den første i vannet når det ble opprørt. Etter 38 år med sykdom lå han blant de siste i helsekøen ved Betesda-dammen. Man kan ikke annet enn å beundre hans utholdenhet.

Jesus stiller ham så spørsmålet «Vil du bli frisk?». Er det så merkelig? Jeg vil tro at barmhjertige mennesker sørget for mat og drikke til de syke ved dammen. De lå under skyggen av buegangene og hadde til tross et fellesskap der med de andre. Å være syk trenger jo ikke å være bare elendighet. Det er en situasjon som man kan venne seg til.

Jeg har ikke skrevet noe om det i min blogg før, men jeg har selv en kronisk sykdom som har gitt meg en del plager. Jeg har i 22 år levd med øyesykdommen grønn stær. Det er en sykdom som gjør deg blind hvis den ikke behandles. Særlig de siste to årene har den gitt meg en del utfordringer og plager. Etter fire operasjon på Ullevål i løpet av det siste året, ser det ut som om situasjonen har stabilisert seg inntil videre.

Gjennom alle disse årene har jeg fått den beste behandling. Øyeleger, sykepleiere og annet helsepersonell har stått på for meg, og mine arbeidsgivere og min nære familie har møtt meg med raushet og forståelse når jeg har trengt hvile og rekonvalesens etter operasjoner og inngrep. Jeg lever godt med min sykdom. Så godt, at jeg har aldri oppsøkt noen for å be om å bli helbredet. Selv om en god venn av meg med varme hender flere ganger har tilbudt meg forbønn. Jeg innrømmer at det nesten skremmer meg litt. For jeg blir jo så godt i varetatt med min sykdom. 

Tenk om det var meg Jesus spurte: Vil du bli frisk? Jeg vet ikke hva jeg hadde svart!

Mannen på båren visste heller ikke hva han skulle svare. Han svarte verken ja eller nei, men begynte å forklare hvilke problemer han hadde. Det var vel for godt til å være sant å tro at et slikt spørsmål virkelig ville gi noen forandring. Og hvem var egentlig denne mannen som spurte? Ikke kjente han Jesus og hvorfor og hvordan skulle han hjelpe ham? 

Allikevel får han hjelp. Der og da, og mannen tar båren sin og forlater sin kjente plass ved i helsekøen ved Betesda-dammen. 

Hvorfor Jesus hjalp akkurat denne mannen, vet vi ikke. Var det fordi han aldri ville rekke å komme til det helbredede vannet og dø med sin sykdom? Eller var det for å vise alle at Gud ser til de svakeste fremfor de med spisse albuer og et stort støtteapparat rundt seg?

Kanskje var det for å vise et lite glimt av himmelrikets krefter? Vi vet ikke, men jeg tror fortellingen har vært til inspirasjon og trøst for mange mennesker med kroniske lidelser og sykdom.

De andre syke som lå ved dammen ble ikke helbredet. De fortsatte å leve sine liv med sykdommen og de utfordringer det gav. Det betyr ikke at de var mindre verdt. Jesus helbredet noen, andre gikk han forbi. Det vil alltid være syke og fattige i vår verden, og ansvaret for å gi de pleie og hjelp er vårt store fellesprosjekt. Jesus har gitt oss et eksempel og åpnet opp Guds rike for oss.  Det var hans oppgave.

Derfor føler jeg meg privilegert når mennesker av god vilje og med stor ekspertise hjelper meg med mine plager. Min gudstro blir ikke svakere eller borte av den grunn. Tvert i mot, jeg takker Gud for all hjelp jeg får.

Men tenk om jeg fikk spørsmålet av Jesus «Vil du bli frisk?» Jeg håper jeg hadde vært modig og svart ja!

«Som det sies…»

Søndagstanker — Søndag 27. januar 2019

4. søndag i Åpenbaringstiden

Min gamle sjef i Norsk Misjon i Øst, John Victor Selle, møtte mange utfordringer i sitt arbeid for de forfulgt kristne. Men ofte når det så vanskelig ut, sa han: Det er håp i hengende snøre! Alle som hadde vært på fisketur, skjønte hva han mente, men noen måtte tenke seg om både en og to ganger. 

Ordtak er en viktig del av vårt språk. De er korte, fortettede setninger med et erfaringsrikt innhold. Mennesker har til alle tider laget seg ordtak, og Bibelen har et rikholdig utvalg av datidens ordtak. Kan de fortsatt gi mening? Dagens tekst er hentet fra den urgamle boken Salomos Ordspråk. Synes du disse gir mening? 

Tekst: Ordspråkene 14, 21-22. 26.31

Synd gjør den som forakter sin neste,
salig er den som viser medynk med de fattige.
De som tenker ut ondt, farer alltid vill,
de som har godt i sinne, møter godhet og troskap.
Et sannferdig vitne berger liv,
den som farer med løgn, er en sviker.
Den som undertrykker den svake, håner hans skaper,
den som hjelper den fattige, gir Gud ære.

Man trenger ikke å ha studert verken litteratur eller historie for å finne mening i disse ordtakene.  Men til stor forskjell fra mange andre ordtak, peker disse ordtakene ut en retning.  De prøver å gi tilhøreren hjelp til å leve et rett liv. De beskriver noe opphavsmannen opplevde i sin samtid: svik, forakt, onde tanker og hensikter, løgn og undertrykkelse.  Deretter viser de de gode alternativene: medynk, godt i sinne, sannferdighet, hjelpsomhet. 

Slik kunne den enkelte snu sitt eget og andres liv til det bedre. Og det på en måte som Gud velsigner. Det er nemlig slik Gud ønsker at vi lever.

De aller fleste nordmenn vil si ja til medfølelse, gode tanker, sannferdighet og hjelpsomhet. Det er flotte verdier som man gjerne møter. Og de aller fleste vil nok også være enig i at løgn, undertrykkelse, svik og forakt ødelegger både mennesker og samfunn. 

Bibelens ordtak har fortsatt noe viktig å si oss. Og hvis du slår opp i Bergprekenen i Matteusevangeliets kapitel fem, så vil du se at Jesus målbærer de samme gode verdiene.

Dagens politisk klima i Norge er preget av harde ord og sterke meninger om sine motstandere. På sosiale medier spys det ut nedsettende ord og personangrep. Hvis man skal dra bibelteksten inn i vår samtid, så ville jeg ha valgt vers 22 som et råd til alle som har sterke og uforsonlige meninger: De som tenker ut ondt, farer alltid vill, de som har godt i sinne, møter godhet og troskap.

Hvem tror du på?

Søndagsstanker — Søndag 20. januar 2019
3. søndag i Åpenbaringstiden

Det er spennende å spørre folk hva de tror på. Da får man gjerne svar som kjærligheten, det gode, fellesskapet. Det blir hakket mer spennende er å spørre hvem de tror på. Hva ville du ha svart?

Tekst: 2. Mosebok 3, 13-15

 Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.

I en undersøkelse for Norsk Monitor i 2016, svarte for første gang 50 % av Norges befolkning at de ikke trodde på Gud. Ingen slike undersøkelser er helt nøyaktige, men den gir oss absolutt grunn til å tro at gudstroen er nedadgående. Samtidig hører jeg i samtaler med mennesker at de tror på svært mye.  Noen tror på en kraft i universet, en energi, en årsak. Det finnes tro på krefter som ikke kalles Gud.

Moses derimot trodde på en gud, men når Gud kaller, måtte han få vite sin Guds navn. Han får svaret: Jeg er.

Jeg er er et godt navn, og gir mer innhold enn navnet Gud. Gud er jo egentlig bare et ord som er en fellesbetegnelse på en helligdom, noe en holder for hellig og opphøyd.  Gud kan være så mangt – og mennesker fra de fleste religioner tror på gud. Men ikke alle tror på Jeg er.

Det navnet forteller mye.  Ordet Jeg forteller om en person, og ordet er forteller om en egenskap, en tilstedeværelse.

Den gud som kalte Moses er altså en person, tilstede, reell og virkelig. Dette begynner å bli spennende.

Det er flere som har forsøkt å definere hvem Gud er. Paulus skriver i sitt brev til menigheten i byen Korint:  Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden, ja, det er mange guder og mange herrer. Men for oss er det én Gud, vår Far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt. Og det er én Herre, Jesus Kristus. Alt er til ved ham, og ved ham lever vi. (1 Kor 8,5-6)

Nå blir det enda tydeligere hvem Jeg er er. Jeg er er vår alles Far som har skapt alt, og vi får nok et navn å forholde oss til: Jesus Kristus.

I personen Jesus har Jeg er vist seg for oss! Slik står det i Evangeliet etter Johannes: Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne (Jesus), som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.

Oppsummert kan vi si at Jeg er er en person, skaper av alt som omgir oss, tilstede og virkelig og hans navn er Jesus.

Å tro på en kraft er upersonlig, som kraften i stikkontakten. Du ber ikke til den. Men du kan be til personen Jesus. Å tro på en årsak høres mer ut som en fysikktime. Jesus er mer enn en årsak, han er årsaken til alt.

Før jul spurte en reporter folk på gata om hvem som betydde mest for dem, Jesus eller julenissen. Det var få som sa julenissen. Jesus betyr mye for folk. Mange har et positivt bilde av Jesus. Fortsatt fylles våre kirker opp til høytidene, og i konfirmasjoner og dåp, vielser og begravelser lytter tusenvis til fortellingene om Jeg er som viste seg i personen Jesus. Det gir grunn til å tro at troen lever godt i Norge.

Kraften i et vitnesbyrd!

Søndagstanker – Søndag 13. januar 2019
2. søndag i Åpenbaringstiden

Det er sterkt å høre mennesker forteller om sitt liv og om hendelser som har preget deres hverdag. Alle har sin egen fortelling, den er ekte og ingen har rett til å betvile den. Et vitnesbyrd har stor kraft. 

Tekst: Evangeliet etter Johannes 1, 29-34

Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»

Døperen Johannes hadde en fortelling som endret hans liv. Først ble han kalt av Gud til å døpe mennesker med vann til omvendelse. For en merkelig beskjed å få! Så får han vite at han, gjennom sin dåpstjeneste skal forberede folket til å ta imot Guds sønn! Og endelig får han selv se denne personen komme i mot seg, en mann med Guds ånd over seg, og Johannes utbryter: Han er Guds Sønn! Flere av Johannes sine etterfølgere slutter seg da til Jesus. Johannes blir arrestert og drept. Jesus blir det nye samlingspunktet.

På en reise i datidens Sovjetunionen ble jeg kjent med en mann med en lang kriminell bakgrunn. Han var tatt inn fra gata av en russisk prest, Georgij Edelstein. Denne presten var også utstøtt, og fikk ikke lov til å arbeide som prest. Hans mappe hos det hemmelige politiet var tykk og omfattende. Edelstein var en dissident som ikke lot være å fortelle mennesker om Jesus i et ateistisk samfunn.  Men Georgij lot seg ikke kue. Han flyttet ut på landsbygda utenfor byen Kostroma og begynte å restaurere falleferdige kirker som var brukt som fjøs, garasjer og lager. Arbeidsstyrken hans var tidligere kriminelle som ingen ville vite noe av. De ble gitt tillit og et sted å bo. Deres takk var å rydde, støpe, snekre og sette i stand kirkene. De fikk mat av naboer og ukjente. De levde i tro på at maten og materialene kom. Sakte, men sikkert ble kirkene igjen brukt til gudstjeneste. Mannen jeg ble kjent med lånte meg sin seng og delte sin mat med meg. Vi spiste stekte poteter og vasket oss i kaldt vann. Til tross for enkle forhold takket han Gud for Georgij og for sitt nye liv. Da vi dro gav han meg et ikon. Det hadde han malt selv. Ikonet henger i min stue og jeg ser på det hver dag. Det er et vitnesbyrd om et forandret liv etter møtet med Gud og Georgij!

Ta vare på ditt vitnesbyrd, din trosfortelling, og gi den til mennesker som kommer deg i møte. Kanskje den kan gi styrke, mot og oppmuntring til flere. Det er gjennom vitnesbyrdet fra menneske til menneske evangeliet har spredd seg utover verden. Det hele startet med Johannes, nå er det din og min tur å peke på Jesus og si: Han er Guds Sønn!

Gå i lyset!

Søndagstanker — Søndag 6. januar 2019
Kristi Åpenbaringsdag.

Vi mennesker er flinke til å skjule oss. Det er så mye som vi ikke tør å stå frem med. Å være hele seg, ærlig og åpent, kan få store omkostninger. Men det gjør oss ikke godt å leve i skjul.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 12, 42-47

Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.

Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.

Å komme ut av skapet er blitt et begrep. Det handler om å komme frem og åpent vedkjenne seg sin seksuelle legning, slik at man kan slippe å skjule seg. Det kan ha store omkostninger å stå frem, men i vårt samfunn blir mennesker i hovedsak møtt med aksept når de «kommer ut av skapet». Og bra er det. Å skjule store deler av sitt liv for andre har også store omkostninger. Men det er ikke bare sin seksuelle legning mennesker skjuler. I dag er det å stå frem med sin kristne tro svært vanskelig for mange. Det er forbundet med så stor grad av latterliggjøring eller skepsis at man lar det være. Hvordan har det blitt slik?

Det er nok mange årsaker til det. Men en av dem er å miste status. Kan man være en profilert kristen i et samfunn hvor mange betrakter kristentro som avleggs, gammeldags og fordomsfullt?

I løpet av sin tid i Israel møtte Jesus flere som ikke våget å stå frem med sin tro på ham som Messias. To av dem var menn i høy posisjon i samfunnet. Nikodemus og Josef var medlemmer av datidens storting og trodde på Jesus i det skjulte. Nikodemus kom til Jesus om natten når ingen så ham. Josef gav Jesus den graven han hadde fått laget til seg selv. Å stå frem som Jesus-troende ville føre til at de mistet sin status.

Det er i denne konteksten Jesus roper ut dagens tekst: «Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket.» Han kaller både Josef, Nikodemus og utallige andre som av forskjellige grunner ikke kommer ut av skapet. Og ropet har fremdeles gyldighet.  Jeg har møtt mange som ikke står frem. De sender sine barn til trosopplæring i våre menigheter, de stiller opp på «kake og trillebår-dugnad» når de blir spurt, men å åpent si at også de deler kirkens tro er svært vanskelig.

Som jeg skrev, det kan være mange grunner til det, men nå er tiden til å oppmuntre alle til å komme seg ut av mørke skap. For det er ikke godt å leve skjult. Det gjør godt å slippe lyset til i alle deler av livet.

Gud åpenbarte seg ved å sende sitt lys til verden. Det lyset var Jesus. Gud gav oss et ansikt, et menneske å tro på. Jesus har ikke til oppgave å dømme oss, men å frelse oss. Vi dømmer hverandre nok uten Jesus. Lyset kom for at vi skulle slippe å bli i mørkret. Å være i mørkret er slitsomt, det er lettere å leve når lyset slipper til.

Slipp lyset inn – kom ut av skapet!  Når mange nok gjør det, blir omkostningene mindre. Det er verken avleggs eller gammeldags å tro på Jesus. Det gjør godt!

Hva er viktigst å se før du dør?

Søndagstanker — Søndag 30. desember 2018
Romjulssøndag

«Dette må du se før du dør» – det er mange boktitler som vil fortelle oss hva som er viktigst i livet.  Jeg har flere – «tusen album, 1000 filmer, hundre hovedsteder», osv. Men er det egentlig så viktig?   

Tekst: Evangeliet etter Lukas 2, 25-35

I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.         
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.»

Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.

Simeon hadde en viktig ting å gjøre før han døde. Han skulle se Frelseren. Det hadde han fått som et løfte fra Gud. Derfor holdt han seg nær templet i Jerusalem og ventet tålmodig. Hvor mange hovedsteder han fikk med seg i livet vet vi ikke. For han var det en ting som var viktig.

Hva er viktig for deg? Hva må du gjøre innen du dør? I dag har vi muligheter til å oppleve og å reise som ingen generasjon før har hatt. Jeg har så absolutt fått min del av det. Jeg har vært i mange land og sett og opplevd mye. Og mange har reist enda mer enn meg. For enkelte av oss er en helgetur til en ny hovedstad noe man gjør regelmessig. Begrepet «bucket list» er kommet for å bli. Det er en liste over ting man må gjøre før man dør.

Samtidig er det veldig krevende å få med seg alt dette viktige. Det koster penger og tar tid. Det krever vilje til å fokusere og å forsake andre viktige gjøremål.

Dør man lykkeligere etter å ha sett alle hovedsteder i Europa? Kanskje. Kanskje dør man lykkeligere hvis man har vandret Grønland på langs og Sahara på tvers, eller etter å ha besteget Jotunheimens ti høyeste topper. Jeg er ikke sikker.

Ett vet jeg i hvert fall. Du dør lykkeligere hvis du har møtt Jesus før du dør. Han er den viktigste person du kan møte.  Ja, så viktig er dette møtet at han kommer deg i forkjøpet og møter deg i din dåp. Der får du ditt første møte med han som er et «lys for verden».

Hvorfor er dette så viktig? Hvis Jesus er Gud, så er ingenting viktigere enn det.  Det er flott å ha opplevelser i kroppen – særlig hvis du kan dele de med andre. Det er flott å ha spist mat fra alle land i verden, særlig hvis du har delt den med andre. Men ingenting kan være større enn å møte vår og verdens Skaper og Frelser i Jesus. Han er «Ordet som ble menneske». Han er den som alle ting er blitt til ved. Hva kan overgå det?

Simeon fikk se Jesus. Han fikk fred før han døde. – Min fred gir jeg dere, sier Jesus, ikke den fred som verden gir.  Vi får ikke fred av å ha sett alle land i verden. Tvert imot – det må være ganske stressende å få det til. Finn freden først. Så kan du oppleve verdens Guds rike skaperverk med ro og fred i deg.

En velsignet adopsjon

Søndagstanker — Søndag 23. desember 2018
4. søndag i adventstiden

Hun var gravid med en annen. Den gang som i dag skjer dette hele tiden. Menn og kvinner oppdrar barn som har andre biologiske mødre og fedre. Men dette var noe annet. Både Maria og Josef fikk vite at dette barnet var av Den hellige ånd. Utenkelig! 

Tekst: Evangeliet etter Matteus 1, 18-25

Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:

Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.

Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.

Marias lydighet da hun fikk vite at hun skulle bli med barn er beundringsverdig. Men det er også Josefs lydighet. Han gjør som engelen i drømmen sier, han adopterer barnet Maria bærer og gir ham navnet Jesus. Josef og Maria må ha hatt en lang alvorsprat om hva de begge hadde opplevd. De må begge ha vært samstemt og enige om at dette barnet var annerledes. Og i tro ble barnet født inn i familien og gitt en oppvekst som tømmermannens og Marias førstefødte. Det er lite vi vet om Josef. Men både han og Maria skal ha ære for sin lydhørhet og lydighet.

Hvor mange engler som åpenbarte seg for dem i Jesu oppvekst forteller ikke evangeliene noe om. Det må ha vært underlig å oppdra et barn som de hadde blitt fortalt skulle bli verdens frelser. Kanskje det travle og krevende livet skjøv erindringene om englebesøk i bakgrunnen. Men borte ble det ikke!

Det er fjerde søndag i advent! Dagen som så ofte forsvinner i travelheten rundt jul. Men historien om Josef er verdt å minnes. Det er mange menn i dag som tar ansvar for andre menns barn og gir de en god og kjærlig oppvekst. Intet barn skal stilles ansvarlig for sine fedres valg, gode eller dårlige. Det kan være vanskelig å likebehandle eget barn og andres barn. I familier med større barn fra tidligere forhold kan det også være vanskelig for den «nye faren» å få respekt. Men det må vi som er voksne tåle. Et barn er et barn og skal gis så vel omsorg som kjærlighet.

Josef lærte Jesus å tømre. Slik bidro Jesus til familien frem til han startet sin gjerning som overreisende predikant. Josef gav Jesus tillit og Menneskesønnen gav tretti år av sitt liv i tjeneste for sine aller nærmeste, Maria og Josef!

Til alle fedre som oppdrar andres barn – gi aldri opp. For Jesus sier av egen erfaring: «Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.»  (Matt. 18.5)

Se hva jeg gjør!

Søndagstanker — Søndag 16. desember 2017
3. søndag i adventstiden

Vi sier at handlinger forteller mer enn ord. Ingen som sulter blir mett av ord og løfter om mat. Handlinger skaper troverdighet og gjør oss trygge. Slik er det også med troen. En tro som har slått rot i et menneske vises i handlinger. Slik kan troen få troverdighet.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 5, 31-36

Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham. 

Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.

Denne teksten skal ikke handle om meg og deg. Vi kan nok til tider streve med oss selv og de valg og handlinger vi gjør. Nei, i dag handler bibelteksten om Jesus som viser til sine handlinger.

Han ble anklaget av jødiske «lærde» fordi han hadde helbredet en mann på hviledagen. Det var et alvorlig brudd i de «rettroendes» øyne. Men enda verre var at han kalte Gud sin Far og på den måten gjorde seg lik Gud.

Det er da Jesus viser til gjerningene. Visstnok hadde andre talt godt om ham. Johannes Døperen var vel ansett og kjent for alle. Han gav Jesus det beste vitneutsagn. Men når ord ikke nådde frem, så lar Jesus sine gjerninger vise hvem han er.

Dagens tekst fikk meg til å finne frem min bibel og lese litt ekstra. For hvilke gjerninger gjorde Jesus? Jo, jeg har lest evangelienes fortellinger mange ganger.  Men det var spennende å lese en gang til og la fortellingene utfordre meg til å se Jesus i gjerningenes lys. Det var jo slik jeg kom til tro, jeg fant fortellingen om Jesus troverdig. Igjen sitter jeg styrket tilbake. Fortellingen om Jesus er sterk og troverdig. Hans gjerninger forteller om en Gud som elsker. En Gud som bryr seg om meg.

Det nærmer seg jul. Ventetiden er snart over. For så høyt elsker Gud verden at han gav sin sønn, den enbårne, til oss alle. En sønn, hvis gjerninger taler om sin Fars kjærlighet til vår verden. Finn gjerne frem din bibel og les en gang til om hvordan Guds kjærlighet til oss vises gjennom Sønnens gjerninger. Lev deg inn i fortellingen og tenk at du er den syke ved Betesda, eller den blinde utenfor Jeriko, så vil du selv se hvor høyt elsket du er!