Kategoriarkiv: Reisebrev

Ich bin auch ein Berliner!

Vår nyere tids historie kommer nær når man går gjennom Brandenbürger Tor i Berlin. Denne porten inn til Berlins sentrale bykjerne, engang en tollport inn til byen, har blitt et symbol på gjenforeningen av de to tyske statene som fant sted 3. oktober 1990. Ved Brandenbürger Tor har jeg opp gjennom årene blitt stoppet av muren, feiret uavhengighetsdagen, spist currywürst og drukket glühwein sammen med feststemte mennesker. Ved Brandenbürger Tor har jeg følt meg som en europeer.

Da den annen verdenskrig var over, lå Berlin i ruiner. Omfattende alliert bombing, artilleri og gatekamper ødela store deler av byen. Også Brandenbürger Tor ble hardt skadet. Hestefirspannet i bronse(kvadrigaen) på toppen av porten var så ødelagt, at den vi nå ser er en kopi. Et av hestehodene på den originale er bevart og kan beskues på Märkisches Museum.  Brandenbürger Tor ble brukt som en grenseovergang mellom Øst og Vest-Berlin frem til Berlin-muren ble reist 13. august 1961. Muren vest for porten og en sikkerhetssone på østsiden gjorde at den ble liggende i ingenmannsland helt til murens fall 9. november 1989. Porten ble endelig og symboltungt åpnet i desember 1990, da lederne for Øst og Vest-Tyskland sammen gikk gjennom den. Igjen var Tyskland samlet.

Elsa_Bjørn

Elsa og meg i Berlin

 

11. april i år fikk jeg gleden av å gå arm i arm med Elsa gjennom porten. Det var en helt spesiell opplevelse. Historien ble med ett levende. Elsa Ødegård er en dame på 90 år fra Aurskog i Norge. Da hun ble født i 1924, kjempet det tyske demokratiet en hard kamp i Weimar-republikken. Landet reiste seg sakte etter første verdenskrig. Berlin var en urolig by, og gradvis tapte demokratiet i takt med nasjonalsosialismens fremvekst. Da Elsa ble 9 år var Hitler valgt til rikskansler, og året hun ble 16 marsjerte unge tyske soldater gjennom Brandenbürger Tor på sin vei mot Norge. Frem til hennes 21-årsdag er Norge i krig. Ikke bare Europa, men store deler av verden ligger i krigens favntak. Det ble fem år med forbud mot å samles, fem år hvor hun og hennes venner må møtes i det skjulte for moro og fest, fem år med knapphet og usikkerhet om hvem man kunne stole på, hvem som samarbeidet med eller kjempet mot okkupasjonen.

Året Elsa ble 37 år, arbeidet østtyske murere hektisk sammen med sine sovjetiske venner for å bygge en mur til beskyttelse for sosialismen. Rundt Vest-Berlin og langs grensen mot Vest delte et Jernteppe Europa i to. Hun, og hennes familie, vokste opp med et delt Europa og et delt Berlin helt frem til 1989. Og som 66-åring, ble hun vitne til at Tyskland igjen fant sammen.

Nå går vi der, arm i arm, gjennom Brandenbürger Tor. Elsa er mor, bestemor og oldemor. Hennes etterkommere lever i et Europa ganske så annerledes enn det Europa Elsa ble født inn i.

Historien formes av mennesker. Noen bidrar mer synlig enn andre. Statsministere og ledende beslutningstakere blir nevnt i historiebøkene, mens andre lever sine liv i stillhet. Men uten den ene, vil den andre ikke fungere. Elsas arv til sine, er et Europa hvor grensene er åpnere enn noensinne, hvor økonomien er jevnere fordelt enn før, og hvor krigens spor sakte blir borte. Både jeg og Elsa har vært med på å spille en rolle i dette, der vi går arm i arm gjennom Brandenbürger Tor.  Vissheten om det, får meg til å tenke: Ich bin auch ein Berliner!

☧ Roma – et studie i det groteske og vakre

hadrianHar du aldri vært i Roma, så legg byen inn i din reiseliste! Roma er så uvirkelig, at det kan være behov for mange besøk for å gripe virkeligheten som presenteres for den interesserte turist! Byen med sin 2600-årige historie har påvirket oss alle på forskjellig vis. Når du hører kirkeklokkene invitere deg til gudstjeneste, har det sitt utspring i at det i antikken ble ringt med en klokke foran basilikaen når børsen åpnet. Basilikaen ble også prototypen på det første kristne gudshuset, og man beholdt innringingen til gudstjeneste. Basilikaen var både børs og katedral, og fremdeles ringes vi inn, til så vel gudstjeneste som til åpning av børsen.

Roma er både grotesk og vakker. Her møtes makten, den keiserlige, den kirkelige og den nasjonale. Her har keisere og paver markert revir med overdådige bygninger og monumenter. Da keiser Hadrian innviet Pantheon i år 118 e. kr. sto han ved sitt sete som mellommannen mellom gudene og menneskene. Med himmelen åpen over seg og det krumme marmorgulvet under seg var det ingen tvil om hvem som hadde makten. Keiseren ble også da dyrket som en gud, som et tegn på underkastelse av hans jordiske autoritet.

Pantheon står fremdeles og inviterer til undring og forbløffelse. I dag er templet en kirke, keiserens plass er bygget ut med Kristus, mellommannen mellom Gud og mennesker.. Innholdet er endret, men begrepene er de samme, virkemidlene likeså.

Et besøk i Vatikanet både skremmer og imponerer en enkel trosopplærer fra Aurskog. Men så var vel også hensikten med St. Peterskirken og St. Petersplassen nettopp det! Å imponere den tilreisende ved å vise kirkens makt og guddommelige status i form av overveldende prakt. Sjelden har jeg følt meg så langt fra Jesu ord om ikke å samle oss skatter på jord. For her er skattene i rikt omfang. Det er underlig å se hvordan makt og prakt her kombineres. Intet er spart, alt er gitt for å etterlikne en himmelsk glans. At innsamlingen til kirkens bygging vakte vrede i et lutfattig Europa på 1500-tallet er forståelig. Martin Luther skrev forarget om avlatsselgerne som solgte nåde for penger, penger som ble brukt til Bellinis og Michelangelos storslåtte verker og kupler. En reformasjon ble født, en kirke ble vakt i opprør mot en annen.

For den historisk interesserte er Roma mer enn Mekka. Da keiser Titus kom hjem fra sitt felttog mot jødene, bar hans soldater skattene fra templet i Jerusalem og tusenvis av jødiske slaver fulgte triumftoget inn i byen. Disse store ressurser ble satt inn i byggingen av Colosseum. 5000 jødiske slaver arbeidet i ti år fra år 70, for å bygge verdens største amfiteater hvor Romas befolkning ble underholdt i flere hundre år. Et konkret minne om de jødiske arbeiderne finner du i en freske oppunder en buegang, hvor templet i Jerusalem er avbildet med søyleganger og tilliggende hus. Et bilde for å minnes hjemmet og for å minne oss om den tragedie som lå bak de jødiske slavenes skjebne. Et av verdens underverk ble erstattet av et annet.

At maten og overnattingen er dyr får så være. Du reiser rikere tilbake fra Roma enn da du kom.