Søndag 26. oktober 2014

Bots – og bønnedag

Tekst: Luk 13,22-30

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.

Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.  Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

I boken Stengrunnen av biskop Bo Giertz, beskrives et møte mellom en døende mann og en tafatt prest. Den døende, Johannes, har levd i troen på Kristus, men klarer ikke å se annet enn sin synd i møtet med døden. Han tviholder på livet i en rallende uro. Presten, magister Savonius, klarer heller ikke å gi ham ro. Han har selv aldri møtt eller hatt syndenød. Hans gudsbilde var romantisert og idyllisert. Troskrisen blir først forløst når nabokona Katrina kommer. Hun hjelper Johannes til å tro på sine synders tilgivelse. Hun viser til Bibelens ord om Jesus som dør for Johannes’ synd. Johannes dør med ro i sjel og sinn. Han kjemper seg inn gjennom den trange dør.

Er det slik det er? Må vi snakke om synd og tilgivelse i dag? Jeg har inntrykk av at mange menigheter gjør ordene «Gjør døren høy og porten bred» til slagord for sin store åpenhet. Og åpenhet er bra. Veien inn til kirken skal være åpen og bred. Kirken skal være det stedet i verden hvor alle ønskes velkommen inn. Og samtidig som vi åpner kirkens dører skal vi åpne Jesu ord vidt og bredt. Og da kommer vi ikke utenom dagens tekst. En tekst som er ubehagelig og krevende. For den sier noe om at det er ikke nok å kjenne til Jesus, man må også ta stilling til ham for å vinne det evige liv. Jesus er en krevende frelser. «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.» I møte med Jesus, nullstilles vi. Da nytter det ikke å peke på sitt eget velmente liv og gode ambisjoner. Vi kalles inn til et liv i tro og tjeneste. Og inn i et oppgjør med oss selv og Gud. Slik som Johannes i boken Steingrunnen.

Søndag 12. oktober 2014

18. søndag i treenighetstiden

Tekst: Matteus 8, 14-17

«Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham.

Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja:

Han tok bort våre plager
og bar våre sykdommer.»

Igjen og igjen leser vi i evangeliene om hvordan Jesus helbredet mennesker. Noen ganger får vi en konkret fortelling om et enkelt menneske, andre ganger hører vi om en mengde syke og besatte som blir helbredet og satt fri. Peters svigermor er en av de konkrete vi hører om. Hun ble helbredet og dermed gjort i stand til å fungere i sin rolle, nemlig vertinnerollen. Å bli helbredet får konsekvenser langt utover fravær av sykdom. Den setter oss i stand til å fungere, i arbeidslivet, i familien og overfor våre medmennesker. Derfor ber vi frimodig om helbredelse, for det helbreder ikke bare oss, men også vår neste.

Hvorfor helbredet Jesus? Det var tilsynelatende uendelig mange som trengte hjelp. Av sympati og medlidenhet, ja! Men viktigst, helbredelsene var et forvarsel. De pekte frem mot den endelige frelse, når «han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» (Johannes Åpenbaring 21, 4) Helbredelsene gav håp og tro på det endelige oppgjør med kreftene som bryter ned.

Helbredelsene hadde også en annen dimensjon. Profeten Jesaja forteller om Herrens lidende tjener, som tok våre plager og sykdommer på seg helt til han ble såret og knust under deres tyngde. På en måte kan vi se Jesus som et trekkplaster for sykdom, elendighet og menneskelig synd. Det klebet seg til ham, og han bar alt sammen, tålmodig, men i høyeste grad ufortjent. Helt til korset ble de båret, og der ble de spikret fast på et tre. Blodet og livet rant ut av ham, «han ble såret for våre lovbrudd og knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jesaja 53,5).

Dette er den klassiske forståelsen av Jesus død. Den stedfortredende død. Og den gir fortsatt håp til oss den som ser sitt eget grunnfjell av synd, men som også tror at syndens konsekvenser er lagt død ved Jesu død og oppstandelse! Jeg er en tilgitt synder, og i tilgivelsens lys vil jeg leve!

Søndag 5. oktober 2014

17. søndag i treenighetstiden

Tekst: Johannes 11, 17-46

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme.

Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»

Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham. Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.

Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de.

Jesus gråt.

«Se hvor glad han var i ham», sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?»

Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?»

Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.»

Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!»

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.

Oppvekkelsen av Lasarus var spikeren i kista for Jesus! Hendelsen var for stor, for oppsiktsvekkende og for godt kjent til å dysses ned av presteskapet og makthaverne i Jerusalem. En helbredelse eller to i utkantene kunne man leve med, men ikke dette. Fra nå av la man planer for å drepe både Jesus og Lasarus. Han gikk jo rundt som et levende bevis for Jesu overveldende evner og makt.

Fortelling om Maria, Marta, Jesus og Lasarus er vakker og svært dramatisk. Sorgen, bebreidelsen og de sterke følelsene rev i Jesus. Han var opprørt og rystet i sitt innerste. Jesus visste at Lasarus var død før han ankom (se vers 14), men synet av de sørgende og minnene som vaktes i møtet med sine kjære venner, vakte opp de sterke følelsene. Underet skjer! Lasarus kalles tilbake til livet.

Jeg snakket nettopp med en ambulansearbeider. Han fortalte om de sterke følelsene som ble vakt i ham, så snart han hørte et orgel spille i kirken. Det ble for mye, tårene rant, han måtte ut. En konfirmant orker ikke å være i kirken, minnene om hans brors begravelse blir for sterke. Møtet med kirken kan være sterk for mange. Følelser, minner og sanseinntrykk fra tidligere tider sitter som spikret fast. Kirken er stedet for de sterke følelser. Den tåler det, og vi trenger ikke å holde de tilbake. For ikke bare minner og hendelser er som spikret fast, vår frelser ble spikret fast og vant med sitt offer våre liv tilbake. Kirken er livets arnested. Den kaller oss til å møte oss selv og ham, som selv er oppstandelsen og livet. Den som tror på ham skal leve om han enn dør! Det er spikret fast – en gang for alle!

Søndag 28. september 2014

16. søndag i treenighetstiden

Tekst: Markus 7, 31-37

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet.

De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.

Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Jesus helbredet et stort antall mennesker som led av forskjellige plager. Og han oppfordret, ja, befalte sine disipler om å gjøre det samme. Gjennom kirkens og de troendes historie har syke mennesker blitt bedt for og salvet med olje. Også jeg har gjort det. Og mens jeg gjør det, roper min fornuft «dette går ikke»!

I møte med den syke, er det som om sykdommen også lammer min tro. Å be om helbredelse for den kreftsyke, den døende og den kronisk syke virker nærmest tåpelig og umulig. Allikevel gjør jeg det. Hvorfor? Ikke fordi jeg vil virke from eller gudfryktig, jeg sitter ofte med et bankende hjerte av avmakt, men fordi jeg vet at den som handler ikke er meg, men Jesus!

Den som griper troen på Jesus, om det enn virker smått og tafatt, handler på et oppdrag. Den som ber i Jesu navn blir nærmest som en skjøteledning, som i den ene enden er koblet til Herrens kraft, og som i den andre enden kobles til den syke. Vi bringer noe videre, noe gjennom oss, som tilkommer den syke. Iblant til helbredelse, andre ganger til styrke, men aldri forgjeves.

Av Guds nåde lever vi, og i Guds nåde dør vi. Derfor ber vi om helbredelse for våre syke venner, kjente og ukjente. Og all skapning, som det står i Romerbrevet, lengter etter den fulle helbredelse, å bli gjort hel.

Alt han gjør er godt, står det om Jesus. Så la oss be frimodig videre, selv om vår fornuft kjemper med avmakten.

Søndag 21. september 2014

15. søndag i treenighetstiden

Tekst: Matteus 5, 38-48

Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’  Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.  Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.  Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.  

Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’  Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere.  

Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme?

Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.

Hvordan skal vi møte ondskap, overgrep og urett? Vold avler vold, og sommeren 2014 har vi sett hvordan voldsspiralen har kvernet rundt og ført til utallige lidelser, død og fortvilelse i Gaza og Israel. I Syria og Irak kjemper kristne for sine liv, rent bokstavelig, og vi har hørt uhyrlige historier hvor ondskapen viser sitt rette ansikt. Skal vi be kristne og muslimske flyktninger å vende det andre kinnet til? Skal vi be både palestinere og israelere å ikke ta til motverge når rakettene faller?

Jesu ord synes umulige å følge og uendelige naive i møte med det grusomme. Allikevel vet jeg, når jeg virkelig kjenner etter, at den eneste muligheten jeg har for å stanse overgrep og voldsspiralen på, er ved å ikke gå til gjengjeld! Men det koster. Et av mine barn opplevde mobbing. Hvordan møte det? Jeg bad han om å ignorere, gå vekk, ikke bry seg. I dag angrer jeg, og jeg ønsker at jeg bad ham slå tilbake. Hvorfor? Mobberen møtte ingen konsekvenser, sårene forble hos mobbeofferet, ikke mobberen. Er jeg villig til å la mitt barn bære sårene for at jeg skulle prøve å etterleve Jesu ord. Nei. Jeg lærte at jeg ikke skal fortelle andre hvordan de skal møte ondskap. Det er en beslutning de må ta selv i møte med Jesu ord. Først da kan man også tåle å bære konsekvensene. Hvis jeg vil møte ondskap med kjærlighet, må jeg selv våge å bære konsekvensene. Slik Jesus gjorde. Han levde i en svært brutal verden. Hans ikkevold-holdning tok livet av ham. Allikevel vant ham. Selv døden kan ikke holde det gode fast. Og når mange tenker slik, vil det gode vinne frem. Gud, gi meg mot til å våge det tilsynelatende umulige, og kjærlighet til å hjelpe dem som lider!

Søndag 14. september 2014

Vingårdssøndagen/14. søndag i treenighetstiden

Tekst: Matteus 20, 1-16

For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården.

Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk.

Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’

Slik skal de siste bli de første og de første de siste.

Tenk om en arbeidsgiver prøvde seg på noe liknende i dag! Det hadde blitt lagt merke til! Men Jesus snakker ikke om hvordan vi skal organisere våre arbeids- og lønnsregulativ. Jesus forteller om himmelriket. I møte med det himmelske blir alt snudd på hodet! Det er lik lønn for alle, uavhengig av den innsats som er gjort på forhånd. Å si «man får sin lønn i himmelen» for å kompensere for forskjeller her på jord, har altså ingen bibelsk støtte.  Heldigvis! En forskjellsbehandling i det himmelske, ville være å ta inn vår menneskelige, ofte forfeilede logikk, inn i det ufeilbarlige. I møtet med det himmelske behandler Gud oss likt. Vingårdssøndagens tekst forteller oss om nåde. Nåde er et ord som sjelden blir brukt i vår hverdagstale, selv om vi alle har et desperat behov for det. Nåde er å bli elsket selv om vi hater.  Nåde er å få, uten at man selv gir. Nåde er å bli tilgitt, når man selv er full av bebreidelser og misunnelse.  Nåden er det som gir oss en ny start der alt har kjørt seg fast. Alle trenger vi nåde, og i møte med Gud gis denne nåde i rikt monn.

I nattverden blir dette synliggjort på en tydelig måte. Der lyses tilgivelse og nytt liv over nattverdsgjestene uten noen form for krav. Ingen blir spurt om verken verdighet eller fromhet. Etter nattverdsmåltidet blir disse ord lest over oss: «Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sitt hellige legeme og blod som han gav til soning for alle våre synder. Han styrke og holde oss opp i en sann tro til det evige liv.»

De første og de siste likestilles. Vår fortjenestetanke blir nullstilt!

Søndag 7. september 2014

13. søndag i treenighetstiden

Tekst: Matt. 25, 14-30

Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.

Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.

Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’

Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’

Hva er rettferdig? Det er ikke et enkelt spørsmål. Er det rettferdig at noen får mer enn andre? Når vi er barn, svarer vi nei! Alle skal ha likt, og vi har målt opp brus og godteri med millimetermål. Men når vi er voksne da? Kan en få et gode på jobben, og andre ikke? Refleksen slår inn og sier nei, men det skjer hele tiden. Noen får mer, mens andre får mindre. Vi bedømmes og belønnes på ulikt vis. Rett og rettferdig er to ulike måleenheter. Jo før vi aksepterer dette, desto mindre unødig irritasjon må vi bære. Urett derimot, skal vi alltid slå ned på! Der hvor mennesker krenkes, skal de ansvarlige stilles til ansvar.

Fortellingen om de tre tjenerne er en av flere som kan oppleves urettferdig. Men er den det? Hver tjener fikk utdelt etter evne. To brukte evnene sine, og det gikk godt for dem. Men de med minst evner frøs fast i prestasjonsangst, og lot være å bruke de evner han tross alt hadde. Han mistet alt. Vi er utstyrt på svært forskjellig vis. Noen er vise, kloke, smarte, har utstråling, disiplin og arbeidsevne. Andre sliter på flere områder og kan ikke stille opp i den harde konkurransen. Men teksten sier oss at vi alle har evner, og de evner skal vi bruke så godt vi kan. Å bli god på det man kan er en livsbejaende, men også til tider krevende øvelse. Hva er jeg god på, hva er mitt talent?  Er jeg der jeg virkelig trives og kan utfolde meg på en best mulig måte?

Hele kapittel 25 i Matteusevangeliet er utfordrende. Den kalles domkapittelet – og med rette. Men den ender i en fortelling om det å gjøre godt mot vår neste, kanskje engang uten at vi er klar over det. Det skjer når vi er der våre talenter får utfolde seg!

Søndag 31. august 2014

2. søndag i treenighetstiden

Tekst: Nehemja 9, 19-21

Men i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen.
Skysøylen vek ikke fra dem om dagen, men førte dem på veien;
og ildsøylen vek ikke fra dem om natten, men lyste opp veien de skulle gå.
          
Du ga dem din gode Ånd for at de skulle få visdom.
Du nektet dem ikke manna til mat og ga dem vann mot tørsten.
Du sørget for dem i førti år, i ørkenen manglet de ikke noe.
Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene hovnet ikke opp.

Har du lett for å bekymre deg? Da er du i de manges selskap. Det er få som lever et ubekymret liv, og skulle man møte en som gjør det, er det vanskelig å tro det er sant. I dagens tekst fra Nehemja, en reformator og administrator som levde i Israel ca 450 f.Kr., minnes folket at Gud, til tross for deres bekymring, sørget for dem. Slik hadde Gud sørget for sitt folk opp gjennom tidene. Og Nehemja minner om at når det gikk dårlig med folket, var det ikke Gud som glemte, men folket som glemte Gud.

Jesus påminner oss om dette, å stole på Gud, fremfor å stole på vår bekymring. For «hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?» Det eneste vi til syvende og sist kan stole på, er at Gud er Gud, og at Gud kjenner våre behov. Vi mennesker er ytterst sårbare. På vei mot toppen kan sykdom føre oss til bunns, i vår lykke kan ulykken skje. Våre planer kan lykkes, men også mislykkes. Gud leker ikke med våre liv, men vi har så lett for å leke Gud og tro at vi er usårlige. «Søk først Guds rike», sier Jesus, «så skal dere få alt det andre i tillegg.» Når vi legger våre planer og vår bekymring på andreplass, og lar Gud får førsteplass, kan vi si som Hebreerbrevets forfatter: «Herren er min hjelper, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?»

24. august 2014:

11. søndag i treenighetstiden

Tekst: Matt. 23, 37-39

Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.

Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier:

          ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

Dagens tekst er en sterk tekst om Jerusalems skjebne! Matteusevangeliet ble samlet i sin helhet etter Jerusalems fall i år 70, og Jesu ord må ha vært skremmende profetisk lesning. For tempelet, et av verdens underverker, lå i ruiner, oppimot en million mennesker var drept og den kristne menighet var spredt over hele den antikke verden. For det jødiske folk var katastrofen total. De mistet sitt land, sitt religiøse samlingspunkt, og ikke før i våre dager har de kunnet vende tilbake.

Det hadde skjedd før! Det første templet i Jerusalem ble ødelagt i år 587 f.Kr. Den gang var det babylonerne som hærtok landet, rev ned templet og førte de ledende jødiske menn og kvinner til landflyktighet. Men de fikk løfte gjennom profetene om å få komme hjem.

Etter 70 år vendte de tilbake, et nytt tempel ble reist og landet reiste seg igjen. Så skjer det samme igjen. Men denne gangen synes ødeleggelsen av templet endelig. Noen drømmer fortsatt i dag om et nytt tempel i Jerusalem, men som kristne kan vi ikke støtte dette. Gud har sendt sin sønn til verden, og derfor trenger vi ikke ett tempel som en fysisk møteplass mellom Gud og mennesker. Gud er nær oss, der vi er! Gudsriket skal ikke gjenopprettes før Jesus kommer tilbake. Store tanker og drømmer? Vel, hvis Gud er Gud, er også Gud historiens Gud!

10. søndag i treenighetstiden

Tekst: Luk 5, 27-32

Deretter gikk Jesus ut.

Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham.

Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»
Tollerne har fått et urettmessig dårlig rykte opp gjennom tidene. «Tollere og syndere» er blitt likestilte begreper i hverdagstalen. Og dagens tekst er nok opphavet til dette. Tollerne var ikke vel ansett, bl.a. fordi de samlet inn penger til de romerske okkupantene. Men tollere og alle oss andre står på lik linje – vi trenger Guds tilgivelse og oppreisning. Levi forlot alt da Jesus kalte ham. Han nølte ikke, men tok imot oppfordringen og dermed sjansen til et nytt liv. Hva som ventet ham når Jesus kalte, visste han ikke, men det gamle livet hadde mistet sin glans. I etterkant ser han at det var en Guds gave.

Matteus, apostelen og evangelisten, har satt dype spor etter seg. Han skrev evangeliet etter Matteus, hvor han legger svært stor vekt på de lange linjene i Guds frelseshistorie. Han skriver også om sin egen omvendelse, men bruker ikke sitt eget navn, Levi, lenger. Han har lagt det gamle bak seg, og gir seg selv det nye navnet Matteus, som betyr nettopp «gudsgave». I møtet med Jesus, fikk han legge sitt gamle liv, preget av korrupsjon, forræderi, baktaling og synd, fra seg og leve ett nytt.

Den store salmedikteren og kongen, David, bar også på gammel uoppgjort synd. Det kostet: «Mine knokler tæret bort mens jeg stønnet hele dagen» skriver han.  Helt til Gud kalte ham til omvendelse og oppreisning. Til frihet! Å følge Jesus er nettopp det. Å få frihet til å leve!