Søndag 17. april 2016 — 4. søndag i påsketiden
Det gjør inntrykk å se unge mennesker fortelle åpent om sine utfordringer i beste sendetid på NRK. Ungdommene sliter psykisk og fysisk med liv og idealer. De trenger hjelp for å få de til å passe sammen. To av Jesu nærmeste venner trengte også hjelp for å håndtere virkeligheten.
Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 14,1-11
«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.»
Jesus hadde flere ganger sagt at han var på vei til et annet sted. Han hadde snakket om at han skulle dø, at han skulle gjenoppstå, men ingen stilte spørsmål til hva han sa. Nå gjentar han det hele med andre ord, og han ber dem om å ikke være redde.
Men det er akkurat det Thomas er! Han er skremt av tanken på at Jesus skal dra fra ham. Han spør, åpent og ærlig, hvor Jesus skal. Han burde kanskje ha visst det, men nå klarer han ikke å holde igjen lenger. Svaret han får, har trøstet, inspirert og hjulpet mennesker siden: Jeg er veien, sannheten og livet! Også Filip får svar på sitt «umulige» spørsmål. Han ber Jesus vise ham Gud. Jesus peker på seg selv.
Filip og Thomas våger å spørre de enkle og ærlige spørsmålene. Jeg har alltid beundret dem som klarer det. Det er så mange ganger jeg har ønsket å spørre men ikke våget, fordi jeg tenker at mine spørsmål er dumme. Så våger noen å spørre, og det viser seg at mange lurer på akkurat det samme. Takk til deg som stiller spørsmål når du ikke forstår. Du har hjulpet mange flere enn deg selv!
Kanskje det er en god måte å møte mennesker på som ikke får livet til å fungere. Å spørre dem hva de strever med og hva de lengter etter. Sette ord på det. Kanskje det hjelper oss å forstå dem. Og kanskje de kan se at det å ikke strekke til er noe vi alle kjenner på. Det er ikke så farlig å ikke strekke til på alle plan. Det er ikke så farlig å skilles. Det som er farlig er å ikke spørre, ikke snakke, ikke være åpen og ærlig om det. Det gjelder også i vårt åndelige liv. Våger vi å skjelle på Gud når vi er opprørt? Våger vi å kjenne på våre egne følelser, snakker vi om det som er vanskelig med Gud, med våre medvandrere, med våre fortrolige? Eller tror vi al ingen andre føler som oss, og derfor ikke kan hjelpe? Han, som kaller seg veien, sannheten og livet, tåler hele deg. Spør!