Søndag 17. april 2016 — 4. søndag i påsketiden

Det gjør inntrykk å se unge mennesker fortelle åpent om sine utfordringer i beste sendetid på NRK. Ungdommene sliter psykisk og fysisk med liv og idealer. De trenger hjelp for å få de til å passe sammen. To av Jesu nærmeste venner trengte også hjelp for å håndtere virkeligheten.  

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 14,1-11

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.»

Jesus hadde flere ganger sagt at han var på vei til et annet sted. Han hadde snakket om at han skulle dø, at han skulle gjenoppstå, men ingen stilte spørsmål til hva han sa. Nå gjentar han det hele med andre ord, og han ber dem om å ikke være redde.

Men det er akkurat det Thomas er! Han er skremt av tanken på at Jesus skal dra fra ham. Han spør, åpent og ærlig, hvor Jesus skal. Han burde kanskje ha visst det, men nå klarer han ikke å holde igjen lenger. Svaret han får, har trøstet, inspirert og hjulpet mennesker siden: Jeg er veien, sannheten og livet!  Også Filip får svar på sitt «umulige» spørsmål. Han ber Jesus vise ham Gud.  Jesus peker på seg selv.

Filip og Thomas våger å spørre de enkle og ærlige spørsmålene. Jeg har alltid beundret dem som klarer det. Det er så mange ganger jeg har ønsket å spørre men ikke våget, fordi jeg tenker at mine spørsmål er dumme. Så våger noen å spørre, og det viser seg at mange lurer på akkurat det samme. Takk til deg som stiller spørsmål når du ikke forstår. Du har hjulpet mange flere enn deg selv!

Kanskje det er en god måte å møte mennesker på som ikke får livet til å fungere. Å spørre dem hva de strever med og hva de lengter etter. Sette ord på det. Kanskje det hjelper oss å forstå dem. Og kanskje de kan se at det å ikke strekke til er noe vi alle kjenner på. Det er ikke så farlig å ikke strekke til på alle plan. Det er ikke så farlig å skilles. Det som er farlig er å ikke spørre, ikke snakke, ikke være åpen og ærlig om det. Det gjelder også i vårt åndelige liv.  Våger vi å skjelle på Gud når vi er opprørt? Våger vi å kjenne på våre egne følelser, snakker vi om det som er vanskelig med Gud, med våre medvandrere, med våre fortrolige? Eller tror vi al ingen andre føler som oss, og derfor ikke kan hjelpe? Han, som kaller seg veien, sannheten og livet, tåler hele deg. Spør!

21. februar 2016 — 2. søndag i fastetiden

Det sies at ingenting heter en gratis lunsj. Det ligger alltid en forventning om en gjenytelse når leverandører, kunder og andre inviterer. Finnes det noen som ikke forventer noe igjen?

Tekst: Profeten Jesaias bok kap. 55, 1.7

Kom, alle tørste, kom til vannet!
Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis!
Kom, kjøp korn uten penger,
vin og melk uten betaling!           

Hvorfor bruke penger
på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter?
Hør nå på meg,
så skal dere få spise det som godt er,
og fryde dere over fete retter.           

Vend øret hit og kom til meg,
hør, så skal dere leve!
Jeg vil slutte en evig pakt med dere,
min godhet mot David står fast.           

Se, til vitne for folkene satte jeg ham,
til fyrste og hersker over folkene.          

Se, et folkeslag du ikke kjenner,
skal du kalle på,
et folkeslag som ikke kjenner deg,
skal løpe mot deg for Herren din Guds skyld,
Israels Hellige, som gjør deg herlig.          

Søk Herren mens han er å finne,
kall på ham når han er nær!          

Den urettferdige skal vende seg bort fra sin vei,
ugjerningsmannen fra sine tanker,
og vende om til Herren, som vil vise barmhjertighet,
til vår Gud, for han er rik på tilgivelse.

For noen år siden arbeidet jeg i Oslo. Hvert år fikk jeg en invitasjon til julelunsj på et flott hotell i byen. Vi som jobbet i misjonsbransjen, var ikke vant til den slags luksus. Selv små gaver vi fikk, f.eks. konfektesker, ble delt eller loddet ut blant medarbeiderne, slik at ingen skulle få mer enn andre. Det var vårt trykkeri som inviterte og jeg og mine medarbeidere nøt lunsjen. Men en klar smak av merkjøpsforventning snek seg inn i sennepssillen. «There’s no such thing as a free lunch», som en venn fra Sri Lanka sier.

Men hva med livssynsorganisasjoner og fellesskap — tilbyr de noe gratis? En medarbeider i Aeropagos, en kristen organisasjon som spesialiserer seg på religionsdialog og -studier, kristen åndelighet og bistand, forteller meg at folk står i kø for gratis forbønn på alternative messer. Ingen andre tilbyr noe gratis. Så selv der, i den åndelige «jungelen» er det vanskelig å få en gratis åndelig konsultasjon.  Også i Aurskog, min egen menighet, oppdager jeg til min store forbauselse at folk betaler for healing, altså en type forbønn. Det skjer midt på lyse dagen, på en stand på Aurskog Mart’n. Menigheten har akkurat feiret gudstjeneste i mart’n-teltet, og jeg går meg en tur for å se på tilbudene.  Med store bokstaver og med navnet 777, tilbys betalt forbønn. Når begynte Gud å kreve penger for å bli hørt?

I bibelordet i dag tilbyr Gud gratis frelse med ordene: «Kom og kjøp uten penger!» Kan det være sant? Da må det i det minste være en forventning om en slags gjenytelse?

Nei, Bibelens ord kan ikke misforstås. Guds nåde gis gratis! Du kan ikke betale Gud for hans kjærlighet.  «Can’t buy me love» – som The Beatles synger så herlig bibelsk korrekt! Guds kjærlighet kan kun mottas, ikke betales.

25. januar 2015

4. søndag i åpenbaringstiden

Tekst Joh 9,1-7.35b-38

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.

Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

«Rettroende» med makt er livsfarlige. Fortellingen om den blinde mannen som Jesus helbredet, illustrerer det på en tydelig måte. Hele kapittel 9 i Johannesevangeliet er god og anbefalt lesing. Der møter du de rettroende, de som hevder å ha sannheten i sin egen lomme, i møte med en mann som ikke passer inn i deres system. Den mannen er Jesus. Han hadde gjort noe så galt som å helbrede en blind mann på hviledagen. Det måtte straffes. Underet ble oversett, den nå-seende mannen blir kastet ut av hjemmet, synagogen og fellesskapet, umyndiggjort og latterliggjort. Jakten på Jesus var i gang.

Den eneste som tok mannen på alvor og gav han et fellesskap, var Jesus. Og det gjør han med tydelighet og klarhet. For han er «verdens lys». Han gjemmer seg ikke, han skjuler seg ikke bak bortforklaringer og intetsigende tåkeprat. «Jeg er Menneskesønnen, jeg er Messias, jeg er Frelseren», sier han. Det fellesskapet tok mannen imot. Han så, trodde, og tilbad. For Jesus er den eneste som er verdt vår tilbedelse!

Rettroende er farlige mennesker. De tviholder på systemer som i realiteten fornekter sannhet, menneskelighet og kjærlighet. Rettroende og makt er livsfarlig kombinasjon. Det har vi tidligere sett i kirken, og vi ser det i verden i dag. Rettroende, enten de kaller seg muslimer eller buddhister, kristne, jøder eller hinduister, skal ikke få lov til å skade andre. Når det skjer, misbrukes Gud og vantro skapes. Jesus inviterer til tro, ikke til vold. For han er verdens lys!

 18. januar 2015

3. søndag i åpenbaringstiden

Tekst: Johannes 4, 4-26

Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.

Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene.  Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»  «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra?  Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»

Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

I en tid som nå, hvor troen på en Gud synes å skape flere komplikasjoner enn gleder, er det viktig å være klar og tydelig.

Som kristne tror vi at Jesus er Messias. Han er Kristus, han er Frelseren, for å bruke de titler vi har om ham.

Ingen andre enn ham.

Da kvinnen ved brønnen fikk denne overtydelige og klare beskjed, skapte det noe i henne.

Hun begynte å tro.

I fortsettelsen av teksten kan vi lese mer om reaksjonene i landsbyen. Det kan dere gjøre hjemme. Men reaksjonen var ikke demonstrasjoner, brenning av flagg eller kirker, ikke plyndring av annerledestenkende sin eiendom, eller krenkende karikaturer og drap!

Reaksjonen var glede.

Glede over at han som gir livet var kommet til byen!

Akkurat som et barn trenger tydelighet og klare rammer, trenger verden det samme.

Akkurat som et barn trenger å høre til et sted, trenger millioner av mennesker i vår rotløse verden, en kirke som støtter dem og som inviterer til fellesskap.

Jesus skapte denne rammen, denne tydeligheten og dette stedet hos kvinnen ved brønnen. Han kjente henne, han behandlet henne tydelig, uten å krenke, og han inviterte henne inn i et fellesskap med seg.

Vår oppgave som kristne, som foreldre, og som menighet er å gjøre akkurat det samme.

Vi må invitere til fellesskap som er åpne, være tydelige uten å krenke, behandle folk med respekt og nestekjærlighet. Og peke på hvem Jesus er. Han er Messias, Guds sønn til vår verden, ja, Gud selv.

Som kristne tror vi ikke på hverken Allah eller Muhammed, på Buddha eller Krishna. Bibelen er vår troskilde, ikke Koranen eller Bhagavadgita.

Men vi spotter ikke, eller krenker ikke dem som tilhører andre trossamfunn enn oss og som tror annerledes.

Som kristne inviterer vi alle til et troens fellesskap. Vi er, som kristne forpliktet til å føre ordet om Jesus videre, ikke lukke det inne av frykt for andre. Og vi må våge å bære konsekvensene av det. Misjon er å bringe evangeliet videre til alle mennesker, til alle tider. Vi skaper ikke fred ved å la det være, nei, vi skaper fred ved å gjøre det. For vi forteller om ham, som Bibelen kaller Fredsfyrsten.

Fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn er ufattelig rik. Den forteller om oppreisning for en kvinne, sunket ned i skam og synd. Men den forteller også om tydelighet, redelighet og klarhet.

I en tid med utydelighet, uredelighet og tåkelegging, trenger vi slike tekster mer enn noensinne!

11. januar 2015

2. søndag i åpenbaringstiden

Tekst: Mark 1,3-11

En røst roper i ødemarken:
Rydd Herrens vei,
gjør hans stier rette!

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»

På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»

Da jeg var en ung kristen, i alderen 16-17 år, hadde jeg en fast bønn: «Han skal vokse, jeg skal avta». Ordene lånte jeg fra døperen Johannes i Johannes evangeliet kap. 3. Det var viktig for meg å ha et sterkt fokus på Jesus, og ikke bare på meg selv. Som ungdom har man lett å bli veldig egoistisk…..

Men egoismen henger i, også når man er noen år eldre. Livsvisdom er bra, men om man er stort klokere, vet jeg ikke. Derfor gjør det godt å lese om døperen Johannes. Han visste hva han var kalt til. Det holdt han fast på, helt til det kostet ham livet. Han skulle rydde vei for Herren! Forberede folket for Jesus og så bøye av og gi plass til ham «som er mye sterkere enn meg, som jeg ikke er verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen for.» Omvendelse og tilgivelse var det Johannes Døperen kunne tilby gjennom sin dåp, men Jesus kunne tilby nytt liv! Det er det Den hellige Ånd gir – nytt liv!

Hvorfor døpte Jesus seg? Hadde han noen synd å få tilgivelse for? I følge Bibelen, nei! Men ved sin dåp startet han opp det arbeidet som endte i Jerusalem tre år senere med den tomme grav. I vannet ble han senket ned, til kulden og døden. Og fra vannet stod han opp, til solas livgivende varme og livet. Ved dåpen ble han klargjort til sin tjeneste for folket, for livet, for deg og meg. Vi kan minnes denne underlige Johannes Døperen med takknemlighet. Han ryddet vei for Herren, og Herren gikk veien videre, til korsets død og oppstandelsens lys!

14. desember 2014

3. søndag i advent

Tekst: Lukas 3, 7-18

Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»

«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han.  Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»

Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.

Folket gikk med forventning om at Messias, Frelseren, skulle komme. De håpet Johannes var ham. Han avviser det og viser til en annen. Johannes oppfordret til omvendelse og en ny moralsk og etisk start i livet. Johannes la et grunnlag, ryddet en vei, som Frelseren skulle gå inn i. Folket dirret av forventninger.

Det er tredje søndag i advent, og det norske folk går i forventning. Men forventningen til Messias har bleknet. Vi har hørt det før… Jesus, Frelseren, kom til verden, men det er så lenge siden.

Vi repeterer hendelsen hvert eneste år og våre forventinger har mistet noe av sin glans.

Når jeg kjenner etter, så lengter jeg etter julelønna (med halv skatt!), julematen og noen dager fri fra jobben for å være sammen med familien.

Samtidig vet jeg at Julen handler om noe helt annet. Den handler om et under, som har endret grunnlaget for hele mitt liv. Gud er kommet inn i min og vår verden!

Det er godt vi har adventstiden, som gir oss tid til å tenke etter. Tid til å kjenne på forventninger og ønsker. Og tid til å kjenne etter hva det under vi igjen skal gå i møte, har betydd for oss. Ingen slipper unna, sier Johannes, alle skal møte Herren og avgi et regnskap for sitt liv.  Jeg takker Gud for at han vil stå ved min side den dagen, og si: «Han er min! Regnskapet er gjort opp!»

6. desember 2014

2. søndag i advent

Tekst: 1 Kor 15,50-57

Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet.

Død, hvor er din brodd?

Død, hvor er din seier?

Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!

Min postkasse bugner for tiden av reklame med særdeles gode tilbud til julefeiringen. Mat og gaver skal kjøpes inn. Det kan synes som om det meste dreier seg om den kommende julen. Adventstiden er i ferd med å miste sin egenverdi. Og det er trist, for adventstiden i seg selv, har en stor egenverdi!

Forrige søndag ble det ropt ut et nådens år for oss alle. Gud møter oss med nåde! Denne søndagen ropes det ut en triumferende seier over døden! Dødens makt er brutt, livet har seiret! Vi kunne gått i fakkeltog og feiret! Døden, den endelige barriære som møter oss alle, har mistet sin makt.  

Det forgjengelige, sier Paulus, altså vår kropp, skal brytes ned. Vi skal alle dø. Men som et korn som legges i jorden, så spirer noe nytt frem. Det forgjengelige gir liv til det uforgjengelige- Det som ikke skal brytes ned og dø, men leve evig. Og alt dette blir gitt oss som gave ved at Jesus stod opp fra de døde. Døden ble en gang for alle beseiret. Den enes død, den andres brød, sies det. I dette tilfelle kan vi si, Den enes død, vår alles seier.

Kan vi tro det? I så fall kan perspektivet over eget liv få et annet preg. Vi trenger ikke å haste med å leve. Livet kommer oss i møte, også når døden besøker oss.

Søndag 16. november

23. søndag i treenighetstiden

Tekst: Markus 10, 28-31

Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg.»  Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. Men mange av de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.»

Boken «Mors og Fars historie» av Edvard Hoem gjorde et sterkt inntrykk på meg. Edvards far var lekpredikant i Gudbrandsdalen, og under krigen holdt han 700 møter i hjemmene. Han brant for evangeliets sak. Samtidig mistet han tid sammen med sin lille familie. Prisverdig? Ikke lett å mene noe om det. I dag gir også foreldre avkall på tid med familien for å vie seg til jobb og trening. Er det noe bedre? Hoems far så et større perspektiv over menneskers liv, og valgte å prioritere det fremfor egen vinning og egen familie. Samtidig omsatte han sin tro i handling, da han giftet seg med den unge jenta som var gravid med en tysk soldat. Hun fikk en familie å føde sitt barn inn i, og barnet fikk et hjem.

Bildet er alltid sammensatt. Vi skal være forsiktige med å lage enkle karikaturer over andres liv. I dagens tekst er Peter opptatt av hva han får tilbake for å ha gitt opp alt for Jesu skyld. . What’s in it for me? Peter historie er kjent. Han døde på en romersk stadion, korsfestet oppned til pøblenes jubel. Det er ikke mye glamorøst med den lønna! Jesus lovet forfølgelse, og det fikk Peter. Peter kunne når som helst unngått den, ved å si fra seg troen på Jesus. Men det gjorde han altså ikke. Ikke de andre apostlene heller. Kun apostelen Johannes døde en naturlig død, riktignok etter årevis i landsforvisning. Det forteller meg at det apostlene fikk oppleve sammen med Jesus, var mye mere verdt enn noe annet, til og med deres eget liv. Var de fanatikere og religiøse ekstremister, slike vi møter i ISIL i dag? Nei, de truet ingen. De brukte ikke våpen. Deres våpen var ord og oppofrelse for andre. De døde ikke for å bli martyrer. De døde for å hjelpe andre. Det er et annet fokus!

Søndag 9. november 2014

22. søndag i treenighetstiden

Tekst: Matt 12,33-37

Jesus sa; Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.

Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde? For det hjertet er fullt av, det sier munnen. Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd.

Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter ordene dine skal du kjennes rettferdig, og etter ordene dine skal du dømmes skyldig.

Ord kan bygge opp, og ord kan rive ned. Hvor lett er det ikke å huske på ord som negative, kritiske og som gjør vondt! De sitter som om de var risset inn i pannen vår. De gode derimot, har en tendens til å bli glemt, skjøvet i bakgrunnen, eller kanskje mistrodd. «Var de egentlig ærlig ment?»

At tungen er vanskelig å temme, skriver apostelen Jakob om slik: «Med den lovpriser vi vår Herre og Far, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde. Fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine søsken!»

Nei, slik må det ikke være. Og Jesus viser til vårt innerste. Hvis det er fullt opp av misunnelse, negativitet og sladder, så er det det som renner ut av munnen vår! Fyller vi derimot på med positive tanker og takknemlighet, så vil også våre ord bære preg av det. En kamerat sa til meg på mitt 50-årslag: «Når jeg er sammen med deg, så slutter jeg å banne!» Hvis man er bevisst på sitt eget språk, så smitter det over. Ikke minst i møte med barn. De er som speil, og i dette tilfelle som en ordbok. De kopierer våre ord og våre holdninger. Bruker vi tiden rundt kjøkkenbordet til å snakke ned våre naboer, så undre deg ikke når barnet ditt gjør akkurat det samme.

Våre ord er verdifulle! Og alt som er verdifullt forvalter man med omtenksomhet. Bygg opp, ikke riv ned!

Søndag 2. november 2014

Allehelgensdag

Tekst: Matt 5,1-12

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:

«Salige er de som er fattige i ånden,
 for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.

Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Allehelgensdag er en minnedag. Det har blitt en tradisjon å lese opp navnene på de som er gått bort siden forrige Allehelgensdag og tenne lys for hver enkelt av dem.  For noen er det første gang de har vært i kirken siden begravelsen. Kirkens rom har blitt så knyttet til sorgen og tapet de har opplevd at de ikke har orket å være tilstede. Men på Allehelgensdag kommer de, for å gjenoppleve minnene, og takknemligheten over den tid man fikk sammen. En mor fortalte meg at bare det å komme inn i kirken fikk bena hennes til å skjelve av sorg. Allikevel ville hun prøve å komme, og jeg oppmuntret henne til å sette seg på bakerste benk, slik at hun raskt kunne gå ut hvis det ble for vanskelig. Sorgen er individuell, og den sørgende må finne sin tid for å finne fast grunn.

Dagens tekst er saligprisningene fra Jesu bergpreken. En preken hvor Jesus lover den sørgende trøst. Døden rammer oss alle, venner, familiemedlemmer og til slutt oss selv. Hvem kan gi trøst, hvem kan stå sammen med oss i møtet med døden slik at livet igjen kan leves. I møtet med døden og sorgen blir mine egne ord fattige. Da er det godt å vise til Jesu ord fra Åpenbaringsboken: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

Disse ordene leste jeg for en dame som lå på det siste. Hun var urolig og redd i møtet med døden. Ordene grep fatt i henne og redselen forsvant. Hennes liv, og død, lå i Jesu hender.

Og salige er de sørgende, for de skal trøstes.