Forfatterarkiv: Bjørn Skogstad

En for alle eller alle for en?

Søndagstanker — Søndag 29. mars 2020
4. søndag i fastetiden

Vårt samfunn er stengt ned for å spare det ene livet som kan gå tapt pga coronaviruset. I dagens tekst møter vi en helt motsatt tankegang hos myndighetene – en må dø for at de andre skal få leve.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 11, 45-53

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

Hva gjør vi med brysomme mennesker? Det enkleste er å distansere seg fra vedkommende. Jeg må ikke være sammen med et menneske jeg ikke liker. Kanskje det ikke lar seg gjøre, for eksempel om det er en kollega på jobben eller enda verre – en i familien. Da er det straks vanskeligere.

I dagens tekst møter vi en religiøs maktelite som skal forholde seg til en mann som i Guds navn utfører undre. Nå hadde han vekket Lasarus opp fra graven. Vitnene var mange og troverdige.
Hvordan kunne de distansere seg fra ham? De hadde prøvd en rekke ganger. Evangeliene beskriver flere slike forsøk, stridssamtaler kaller vi dem, for å svekke Jesu troverdighet, men uten å lykkes.

Planer blir nå iverksatt for å drepe ham. Lasarus måtte også dø. Det gjaldt å kvele dette «viruset» som bredte seg i folket. Vi får aldri vite hva som hadde skjedd hvis de bare hadde latt ham være. De satte i gang en skinnprosess og drepte ham. Det de ikke hadde kalkulert med var fortsettelsen – oppstandelsen. En ny løgn måtte spres – disiplene stjal liket. Det ryktet holder seg fortsatt.

Nå skal vi ikke gå påsken i forkjøpet. Men vi ser at løgn, falske anklager og vitnesbyrd og manglende rettsikkerhet, er noen av virkemidlene makthavere er villige til å bruke mot brysomme mennesker. Det har skjedd og skjer fortsatt. Men det blir ikke alltid slik makta vil ha det. Løgn skaper reaksjoner, falske anklager blir imøtegått, mangel på rettsikkerhet blir påpekt. Ingen, selv diktatorer, blir sittende evig. Retten vil vinne frem.

Når det gjelder Jesus, er det underlig å tenke på at en mann som gjorde godt skulle utgjøre en trussel. Sannheten kan være tung å svelge, når man lever på løgner.

Vi vet nå at hans død ble til velsignelse for oss. Det lå en merkelig plan bak det hele. Jesus varslet sine venner tre ganger om hva som skulle skje, men de lyttet ikke. Allikevel gjennomførte han det som måtte skje. Gud hadde en plan om å samle mennesker over hele verden til et hellig folk. Vanlige folk, slike som deg og meg, skulle samles til en kirke, en menighet, hvor vi delte troen og håpet om rettferdighet og evig liv. En mann måtte dø for folket. Det folket, som øverstepresten Kaifas søkte å beskytte, ble et større folk enn han noensinne kunne drømme om. Ja, han måtte dø, men ikke for å beskytte Kaifas og hans like, men for å forsone oss alle med Gud.

Til dagens situasjon:
Vi er på vei inn i «den stille uken». I år blir den det. Det blir stille i så vel gater som skiløyper og skiheiser. Når vi først er tvunget inn i stillhet – la oss gjøre noe ut av den. Påskefeiringen er en tradisjon langt eldre enn ferie, appelsiner, rød swix og båtpolish. Gjennom hver dag i påsken kan vi trenge dypere inn i påskedramaet i Bibelen. Lese tekster vi ikke har lest på lenge, søke å leve oss inn de mange menneskenes liv som vi møter i historiene, slik at påsken får en dypere dimensjon. Slik kan den stille tiden vekke noe nytt i oss.

Underet bæres frem

Søndagstanker — Maria budskapsdag
Søndag 22. mars. 2020

En god venn av meg skal snart bli bestefar. Men han sier selv at han allerede er bestefar. Fra dagen barnet ble unnfanget, ble han bestefar. Det gryende livet er, da er det også et barn. På samme måte ble Maria, Jesu mor, mor til underet i det øyeblikket unnfangelsen skjedde, og bar den usynlige frem.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 26-38

Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:         

  «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,         
 og du skal gi ham navnet Jesus.             

Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,
og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. 

Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;
det skal ikke være ende på hans kongedømme.» 

Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?»  Engelen svarte: 
«Den hellige ånd skal komme over deg,
og Den høyestes kraft skal overskygge deg.
Derfor skal barnet som blir født,
være hellig og kalles Guds Sønn. 

Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned.  For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

Det usynlige underet er like fullt et under. Det ennå usynlige barnet, fullt tilstede i Marias livmor, var et under, unnfanget på en måte som ingen annen har, eller vil komme til å oppleve. Han som allerede var, kom til oss som et menneske, gjennom Maria.

Maria bar frem underet gjennom et ni måneders svangerskap. Gud kom til oss som et barn. Paulus forklarer det slik: «Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. 5 Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn.» (Gal. 4, 4-5)

I tidens fylde, skriver Paulus. Nå var tiden kommet, og fra den dagen ble alt annerledes. Med Jesu liv og gjerning fikk vi alle en rettighet. Vi fikk retten til å bli Guds barn. Denne retten synliggjør og deler vi gjennom vår kirkes handlinger. Vi døper barna til Kristus, vi møter den usynlige gjennom nattverdens vin og brød og vi deler Ordet hvor den usynlige gir seg selv til oss. Dåpen, nattverden, Ordet er bærere av underet.

Akkurat som Maria, stiller jeg noen ganger meg selv spørsmål om underet er mulig. Kan jeg, som prest, gjennom sakramentene og ordet virkelig gi underet videre? Maria fikk til svar at «ingenting er umulig for Gud». Det svaret gir også meg tillit til at underet kan skje, også gjennom min tvil og følelse av utilstrekkelighet. Den samme tillit kan mottakeren hvile i, at Jesus møter han/henne gjennom ord og sakrament.

Vi feirer Maria budskapsdag i mars, ni måneder før jul. Slik kan vi ta del i Marias forventning og glede over Guds under.

En sluttkommentar til tiden vi lever i:
I disse tider med korona-smitte er gudstjenester og samlinger i kirker og bedehus avlyst. Vi må finne andre måter å styrke troen og fellesskapet på. Gud er ikke i karantene. Derfor er tiden inne for å be og lese i din bibel. Det er vel anvendt tid. Lytt gjerne på andakter og gudstjenester over radio og tv. Ring venner og kjente og del gode ord med hverandre. Slik kan denne merkelige tiden bli til velsignelse for både deg selv og andre.

Å erstatte det onde med det gode

Søndagstanker — Søndag 15. mars 2020
3. søndag i fastetiden

Dårlige vaner må erstattes av gode vaner. Hvis det ikke skjer oppstår et tomrom, et gap som lett fylles med nye uvaner. Da har man ikke oppnådd noe. Men når gode vaner fyller tomrommet etter dårlige, kan endring skje.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 11, 14-28.

En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:  

«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.    

Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.   

Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»   

Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’»

Når mennesker overgir sitt liv til Gud, er det mange vaner som må endres. Det er en helt naturlig reaksjon. Man har begynt noe nytt, og ønsker å holde fast på det. Da må gamle vaner og uvaner bort, slik at det blir rom for nye. For den nye og uerfarne troende er det viktig å få hjelp til dette. For hvordan skal man leve et kristent liv? Hva er viktig og hva er mindre viktig? Hvis man ikke får hjelp av en erfaren kristen kan det gå så galt at man forkaster det hele, og trekker konklusjoner som forhindrer ethvert forsøk på å søke seg til Gud igjen.

En nyomvendt kaster seg over sin bibel. Det gjorde i hvert fall jeg. Men heldigvis fikk jeg hjelp til å begynne å lese om Jesus, istedenfor å begynne på side 1, som man vanligvis gjør i en bok. Da lærte jeg å kjenne Jesus først. For det er ham troen dreier seg om. Jeg kom også inn i et kristent fellesskap med andre ungdommer, slik at vi kunne hjelpe hverandre å forstå hva det var å leve et kristent liv. Det handlet først og fremst om mitt forhold til Gud, ikke om hvor mange ganger jeg gikk i kirka eller hvor fromt jeg opptrådte.

I dagens tekst får vi en fortelling vi i dag kan synes er merkelig. Onde ånder er ikke akkurat noe vi frykter til daglig. De opptrer jo bare på skjermen i thrillere og fantasifilmer. På Jesu tid var annerledes. Kampen mellom det onde og det gode var tilstede i alle deler av livet og det gav seg bl.a. utslag i fysiske plager. Jesus befridde mange fra onde ånder og han var ikke alene om det. Også i dag kjemper mennesker mot det onde. Men kampen er flyttet inn i helsevesenets lokaler. I kirken er den ikke så tydelig lenger, allikevel er den der. Når et barn døpes lyder forsakelsen og troen. Vi forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Vi snur med andre ord ryggen mot den onde og vender oss mot den gode.

Derfor er det kristne livet hele tiden å vende seg mot den gode, mot Jesus. Det er der det gode livet er å hente. Hos ham fornyes vår tro, hos ham henter vi styrke og motivasjon.

I våre gudstjenester velsignes vi før vi vender tilbake til hverdagen. «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! Å ha Herrens ansikt vendt mot seg, se, det er vaksine mot det onde. Når Herren får fylle de tomme rom i oss, kan ikke det onde få fotfeste.

Den kjempende tro

Søndagstanker — Søndag 8. juni 2020
2. søndag i fastetiden

Det er langt fra alle som har en definert tro. Som ung hadde jeg flere samtaler med min sokneprest Ragnvald Hemstad. Jeg var usikker på flere ledd i trosbekjennelsen og han måtte svare på mange spørsmål. I dag er trosbekjennelsen blitt mitt faste ståsted.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 15, 21-28

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

Kvinnen som vi i dag møter i teksten kjempet for sin datter. Denne kampen førte hun overalt det var mulig å få hjelp. Straks hun fikk vite at Jesus var i området hennes, nærmest kaster hun seg over ham, og det så iherdig at disiplene blir brydd og ubekvemme. Til slutt overbeviser hun Jesus om å hjelpe og datteren blir frisk.

Hennes kamp for sin datter krysset både etniske, religiøse og sosiale grenser. Hva drev henne til slik frimodighet? Uten tvil kjærlighet til sin datter. Hun elsket sin datter og var villig til å bryte alle regler for å gi henne hjelp.

Hvor langt er du villig til å gå for å få hjelp? For noen år siden kom jeg i snakk med en mann som levde med sterke og invalidiserende smerter. Hvordan kunne jeg hjelpe ham? Jeg inviterte ham til forbønn, og jeg tror jeg gjorde det på en høflig og forsiktig måte. Kunne jeg få lov å be for ham? Svaret var nei. Så langt var han ikke villig til å gå, nei, så desperat var han ikke.

Av og til må vi våge å bryte grenser og be om hjelp, selv fra Gud. «Kom til meg», sier Jesus, «alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.»

Det var en gang en kvinne som nødet Jesus til å hjelpe henne. Hun trodde på andre guder enn ham, hun snakket et annet språk, hun var i konflikt med jødene og bodde utenfor deres område. Allikevel fikk hun hjelp. Jeg tror Gud svarer hver den som vil ha hjelp, uavhengig av ståsted og hvor stor eller liten tro som er involvert. Den kjempende tro vinner frem!

Velkommen til faste!

Søndagstanker — Søndag 1. mars 2020
Første søndag i fastetiden

Nå er vi ved inngangen til fastetiden. Mange av oss spiste fastelavnsboller forrige søndag. Nå er bollene spist opp og fastetiden inviterer oss til et litt enklere liv.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 4, 1-11

Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet:
Mennesket lever ikke av brød alene,
men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet:
Han skal gi englene sine befaling om deg.
Og:
De skal bære deg på hendene
så du ikke støter foten mot noen stein.»

Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet:
Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»

Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet:
Herren din Gud skal du tilbe,
og ham alene skal du tjene.»

Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

Fra gammelt av var det sterke tradisjoner til fastetiden. Man tok bl.a farvel til fet mat og spiste enkelt. Det var ikke for å spare verken penger eller klima, men for å forberede seg åndelig til påsketiden. Faste var synonymt med åndelig renselse, vekst og søken etter Gud.

Fasten i vår kirke har bakgrunn i jødedommens fastetradisjoner. Jesus selv fastet. Mest kjent er de 40 dager han fastet før han begynte sin gjerning som omreisende predikant. Da tar han et alvorlig oppgjør med fristelser og fristeren. Han fikk tilbud om all verdens rikdom, hvis han bare ville gi etter for fristelsene og bøye kne for fristeren. Heldigvis for oss motsto Jesus dette tilbudet. «Bare Gud skal man tilbe – ingen annen» var det kontante svaret. Og med det brøt Jesus fasten og englene kom og tjente ham. Han hadde bestått sin prøve.

Hva du gjør ut av fasten er mellom deg og Gud. I vårt samfunn er det ikke lenger en felles forståelse av fastens innhold. Ingen kollektiv enhet og oppmuntring til å avstå noe til fordel for noe annet.

Lenge har det vært en tradisjon i kristne hjem å spise litt enklere og sette av noen kroner hver dag, som så blir gitt til Kirkens Nødhjelp etter endt faste. Fasten blir svært meningsfull gjennom dette, både for den som gir og for den som mottar.

Hvordan du bruker fasten er opp til deg! Kanskje kan du legge vekk fjernkontroll og mobil og sette av noen minutter til ettertanke, bønn og bibellesning. Kanskje det kan berike ditt liv? Hva med å bruke litt av din tid sammen med en du ikke har sett på lenge. En tur til søndagens gudstjeneste?

Mange velger bort rødt kjøtt for å spare klimaet. Fortsett gjerne med det. Sett så av de pengene du sparer frem til påske og send de til Kirkens Nødhjelp. Da faster du, og din aktivisme får dobbel betydning.

De umulige

Søndagstanker — Søndag 23. februar 2020
Fastelavnssøndag

Men her komme me de umulige – hånd i hånd med de utrolige. Me ska få te det umuliga og me må gjørr det utroliga.»

I dag skal teksten til Gunnar Roaldkvam, formidlet av artisten Sigvart Dagsland, få være overskriften til søndagens tanker. For i dag skal vi gi oss i kast med det umulige, for å få til det utrolige.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 17, 20-26

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»

Av og til er tekstene i Johannesevangeliet veldig ordrike. De minner meg om noen jeg kjenner som evner å prate veldig mye om veldig lite. Ikke negativt ment, det er bare det at jeg er annerledes skrudd sammen. Jeg vil helst si mest mulig med færrest mulig ord. Vi har begge utfordringer: det er lett å miste fokus når ordene blir mange, og med få ord er det lett å formidle noe helt annet enn det som var ment.

Derfor tvinger jeg meg til å lese teksten om og om igjen for å prøve å forstå. For det er helt opplagt noe svært viktig Jesus bruker så mange ord i en bønn på.

Og jeg sitter igjen med en følelse av at her skal vi få til det utrolige gjennom det umulige: Gud i Jesus, Jesus i meg, derfor Gud i meg, og alle som tror blir derfor ett med hverandre – i kjærlighet!

Det kan være vanskelig nok å være ett med et menneske, om man ikke i tillegg skal være ett med alle som deler troen på Kristus. Det er ikke bare kjærlighet som kommer til uttrykk mellom trossøsken! Det grenser til det umulige.

Samtidig er det utrolig hva som kan skje når mennesker møtes under troens paraply. Selv har jeg opplevd rik velsignelse i møte med kristne mennesker over hele verden. Vi kjente hverandre uten å noensinne å ha møtt hverandre før – i Russland, i Kina, i Egypt. For det vi hadde felles var mye sterkere enn det som skilte oss – vi delte troen på Jesus som vår og verdens frelser. Vi var faktisk en troens familie!

Samtidig er troens søskenenhet og enheten mellom den enkelte av oss og Gud, ikke noe vi selv har lagt grunnlaget for. Det grunnlaget er Guds verk. Derfor kan det utrolige skje med det umulige.

Det store målet er at alle skal få høre om Jesus og at mennesker av alle folk, etnisitet, språk og kultur skal få dele et felles håp i troen på den oppstandne og levende Jesus Kristus.

Inntil det skjer skal vi anstrenge oss for å tale godt om hverandre i våre menigheter, støtte hverandre og leve i fordragelighet sammen. Det er kjærlighet i praksis. For hvis vi rakker ned på hverandre over små uenigheter, har vi ikke kjærlighet.
Det nytter ikke om jeg «har profetisk gave,          
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,          
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,         
men ikke har kjærlighet,          
da er jeg intet.»
(1 Kor 13.2)

Vi kan få til det «utroliga» når vi åpner opp for det «umuliga»: At Gud, i sin sønn, elsket oss til døden på et kors og ved sin oppstandelse beseiret døden og gav oss evig liv. Da blir små uenigheter for små til å bety noe, og gleden så stor at den overskygger alt.

Å vise sitt sanne jeg

Søndagstanker — Søndag 16. februar 2020
Kristi forklarelsesdag

Hvem er du? Har du en annen side enn den du viser dine venner, kollegaer eller livspartner? Vårt eget selvbilde kan være et annet enn våre nærmeste ser. De kan se en selvsikker person, mens du ser deg engstelig i speilet.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 17, 1-9

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.   

På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

Jesus hadde en side ved seg som kom til syne denne ene gangen. Det skremte Peter, Jakob og Johannes slik, at han påla dem å ikke fortelle det til noen før etter hans oppstandelse.

De fikk se hans guddommelige vesen.

Mange år etter, fikk Johannes igjen se Jesus i denne skikkelsen. Det står beskrevet i Åpenbaringsboken. Der igjen, lyder ordene: «Frykt ikke. Vær ikke redde.»

Jesus er Gud. Han og Faderen er ett. Når vi leser evangeliene kan vi glemme denne siden ved Jesus, og fokusere på hans menneskelighet. Da er det lett å tillegge ham menneskelig skrøpelighet og begrensning. Han ble trøtt, han gråt, han svarte noen ganger uforståelig og underlig. Var han virkelig Guds sønn – Frelseren?

Jesus måtte holde tilbake sin guddommelighet i møtet med oss. Vi blir redde når vi ser noe annet enn det vi forventer. Som når du selv viser en annen side ved deg selv til dine nærmeste.

En god venn av meg tok barten og skjegget en morgen og gikk så til frokostbordet hvor familien satt samlet. De ble redde og trodde han var syk fordi det var noe annerledes ved ham. Man kan le av slikt, men det forteller meg at det uventede skremmer oss. Tenk om Jesus hadde gått rundt som en skinnende sol. Hadde vi da fått tillit til ham, blitt glad i ham, våget å nærme oss ham?

Jesus var et helt og fullt menneske, og derfor kan vi identifisere oss med ham. Men han er også helt og fullt Gud. Det er vårt håp. Og vi trenger ikke å være redde for den siden av ham; Som han sa til Johannes: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åp. 1, 17-18)

Nå er såkornet bestilt!

Søndagstanker — Søndag 9. februar 2020
Såmannssøndagen

Vi møttes utenfor kontoret. Anders, bonde og altmuligmann, så glad og forventningsfull ut. Nå var såkornet bestilt, og han så frem til nok en våronn. Jeg må beundre bønder som hvert år modig sår og så lever på naturens nåde. Men ett er sikkert: Hvis man ikke sår, vokser det ingenting.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 8, 4-15

Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse:     

«En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!»   

Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal 

se, men ikke se,
og høre, men ikke forstå.

Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot; de tror bare en tid, og når de blir satt på prøve, faller de fra. Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt. Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.

Liknelsen om såkornet er den eneste liknelsen som Jesus forklarer for sine disipler. Det til tross for at de var godt kjent med bondens arbeid. Flere av dem hadde nok hjulpet til hjemme med både våronn og skuronn og hadde kjent på både skuffelse og glede over varierende grøde. Såkornet er Guds ord, sier Jesus i sin forklaring, og så deles menneskene inn i grupper etter hvordan de mottar ordet.

Jeg leser med iver bøkene til Hans Johan Sagrusten fra Verbum forlag. Han har de senere år gitt ut en rekke bøker om Bibelen, dets historie og om hvordan mennesker bruker den verden over. Det er fascinerende lesing. Fra den aller første kristne tid blir Jesu ord spredt vidt omkring. Evangeliene blir skrevet på papyrus og pergament, bokstav for bokstav blir kopiert og spredt ut til en stadig voksende kristen menighet. Fortsatt spres Bibelen i store opplag år etter år. Nå kan du få Bibelens mange forskjellige utgaver på nettet, laste den ned på din smarttelefon eller nettbrett, lese den eller høre den som lydbok. Aldri har Bibelens ord vært så tilgjengelig. Og som en følge av det vokser også den kristne kirke.

For utbredelse og vekst hører sammen. Såkornet spres ut i stadig større områder, og veksten uteblir ikke.

I boken «Rik bibelbruk» skriver Sagrusten om kinesere som tar imot ordet med glede og utholdenhet, så det bærer rik frukt. Millioner av mennesker tar imot ordet med glede. Også mange andre steder blir bibelordet tatt imot med stor glede.

I Norge kan det synes som om Gudsordet vokser opp i tornekratt. Bekymringer, rikdom og nytelse hemmer veksten. Men det er ikke hele bildet. Jeg kom nylig tilbake fra konfirmantleiren Hekta på Lillehammer. Tusenvis av ungdom får høre Guds ord og de blir utfordret til tro og tjeneste. Ordet spres, og veksten vil komme.

Som det står i Jesaiaboken:
For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake ditfør de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire,gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise,slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.

Trenger du tilgivelse?

Søndagstanker — Søndag 2. februar 2020
5. søndag i Åpenbaringstiden

Tynger samvittigheten deg? Kanskje var det noen ukloke ord som falt i en opphetet diskusjon. Eller du tok et valg som viste seg å få konsekvenser som tynger deg. Det finnes en vei ut av det. Den heter tilgivelse.

Tekst: Evangeliet etter Markus 2, 1-12

Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»   

Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»

Familien hadde glidd fra hverandre. Egentlig var de veldig glade i hverandre, men tiden gikk og ingen klarte å strekke ut en forsonende hånd. På dødsleiet fant de tilbake til hverandre. Familien fikk fred.

Denne hendelsen er dessverre ikke unik. Vonde ord, uenighet og forskjellige verdivalg kan sette spor gjennom generasjoner. Her om dagen hadde jeg en samtale med en som har arbeidet mye med krigens dager i Hølandsbygdene. Han kunne fortelle om familier som fortsatt ikke klarte å forsone seg med hverandre etter hendelser og valg som ble tatt før, under eller etter krigen.

Et såret sinn er vanskelig å lege. Bitterheten har lett for å spres i familien og overtas av nye generasjoner. «Evig eies kun et dårlig rykte» synger Henning Kvitnes. Det er dessverre mye sant i det.

Tilgivelse og forsoning er viktigere enn god helse. Det viste Jesus med tydelighet da den lamme mannen ble firet ned til ham. Det var mer enn sykdom som plaget mannen. Jesus tilgir ham alle hans synder, og mannen fikk fred med Gud. Fortellingen kunne ha sluttet lykkelig der. Etterspillet, det fysiske underet som skjer, fungerer som en bekreftelse på at Jesus har makt til å tilgi.

Denne Åpenbaringssøndagen møter vi tilgiveren. Jesus tar seg rett til å tilgi, en egenskap kun Gud har. Når vi kommer til Jesus med bønn og tilgivelse, lar han det skje. Vi får tilgivelse og regnes som rettferdige for Gud. Bibelordene er mange og tydelig om dette. Å bli regnet som rettferdig for Gud er en stor velsignelse. Fortellingen om Abraham, som også leses denne søndagen, forteller om det. Han hadde ingen gjerninger å vise til. Han ble gjort rettferdig for Gud fordi han trodde.

Kom til Jesus med din tro, stek eller svak, med all din vonde samvittighet, dine anklager og din bitterhet – og Gud vil tilgi deg.

Så kan du etterpå, i takknemlighet, selv gå og be om tilgivelse og forsoning med den du har forbrutt deg mot. Kanskje får du tilgivelse, kanskje ikke. For noen er det for sent, eller så er skaden så stor at den ikke kan tilgis. Vi må leve med konsekvensene av våre valg. Men Gud tilgir! Han som bad for sin bøddel og morder kan også tilgi deg.

«Naglet fast til dødens tre,
under himmelhvelvets torden,
Ba Guds dyrebare Ord
for en bøddel og en morder.
Og vi ser; Gud er god.»

(Salme 104 i Norsk Salmebok: I et skur ved Betlehem)

Lyset kom ham i møte

Søndagstanker — Søndag 26. januar 2020
4. søndag i Åpenbaringstiden

Denne setningen ble sagt av mor til Ari Behn etter hans tragiske dødsfall. Først reagerte jeg negativt på denne måten å ordlegge et selvmord på. Men så ser jeg at det er nettopp dette som skjer. Lyset, Jesus Kristus, kommer oss i møte, selv i stummende mørke.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 18, 35-43

Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.

Vi er i åpenbaringstiden, og denne søndagen blir vi vitne til et under. Jesus åpenbarer seg for oss som helbrederen. Fra de tidligere søndagene i åpenbaringstiden har vi i blitt kjent med kongen Jesus, gudsønnen Jesus, skaperen Jesus. Nå også helbrederen. Eller skal vi kalle ham lysgiveren?

Den blinde mannen, Bartimeus, levde i et mørke. Men selv om synet var borte var de andre sansene skjerpet. Han hørte og forstod raskt at her var muligheten han søkte. Han hadde uten tvil hørt om Jesus fra Nasaret tidligere. En blind mann som tigger langs veikanten får med seg snakket fra de forbipasserende. Jesus var på alles lepper og nå var han på vei til Jerusalem. Noe stort var i vente! Kunne han få til et møte med denne undergjøreren?

Møtet med Jesus gav ham synet igjen. Engang hadde han sett – før sykdom eller ulykke hadde blindet ham. Han visste hva han hadde hatt og lengtet tilbake til lyset. Med nytt syn, kastet han seg inn i lovsangen og fulgte Jesus. Hans blikk var nå fokusert på Jesus.

Tilbake til lysgiveren Jesus. At Jesus kan hjelpe den som er i fysisk mørke har vi nå lest. Kan Jesus også gi lys til den som beveger seg i et stort indre mørke? Kan Jesus gi tilbake håpet og livsmotet til mennesker som er sterkt deprimert?

Vi har flere fortellinger i evangeliene om mennesker som henvender seg til Jesus og får hjelp. Jeg kan ikke si med sikkerhet, men jeg vil tro at den blinde mannen ikke bare var plaget med sin sykdom, men også med sin psykiske helse. Det samme vil jeg tro gjaldt kvinnen fra Fønikia som tryglet om hjelp for sin datter, de spedalske som i tillegg til sin sykdom også mistet kontakten med familien og samfunnet. Hva gjør slikt med det indre mennesket? Det beste eksemplet på et menneske som sliter med sin psykiske helse er kanskje den samaritanske kvinnen. Hun snek seg i skam ut til brønnen i den sterke heten for å ikke bli sett av andre. Hennes indre var i kaos. Hun fikk ny frimodighet og selvtillit etter møtet med Jesus. Hun fikk et nytt fokus.

Det tror jeg kan være til stor hjelp for mennesker med depresjoner og psykisk lidelse. Å ha et fokus på Jesus betyr å ha fokus på en som står utenfor eget liv. Han står der som et fokuspunkt, og kan være en stabil klippe i et sinn som er i ubalanse og uro. «Hold blikket fast på han som er troens opphavsmann og fullender», oppmuntrer forfatteren av hebreerbrevet sine lesere. De kjempet for sin tro. Da hjelper det å ha et fokuspunkt.

Felles for dem alle er at Jesus kom dem i møte. Han møtte mennesker i fysisk, men også psykisk nød. Han er verdens lys, og vi kan absolutt kalle ham vår lysgiver. Jeg har bedt for mennesker med både fysiske som psykiske plager. De går til sin lege og sin psykolog, men troen er en viktig del av deres liv. Troen gir perspektiv og fokus og kan være et lys i et mørkt sinn. Takk til Gud, som kommer oss i møte!