Forfatterarkiv: Bjørn Skogstad

Uforbeholden kjærlighet

Kjære leser av Søndagstanker!

Etter noen ukers fravær er jeg tilbake med nye søndagstanker. Min mor, Liv Skogstad, døde 29. januar. Etter hennes død har jeg vært nødt til å legge arbeidet med Søndagstanker til side. Det er vondt å miste sin mor. Som prest har jeg mange ganger snakket med pårørende som har mistet sin mor. Nå forstår jeg deres sorg på en annen måte. Min mor var syk, og hun hadde det ikke bra mot slutten. Men det gjør ikke tapet mindre. Nå, litt i etterkant, begynner de gode minnene å tre frem og sykdommen trer litt tilbake. Da kjenner jeg enda sterkere på hvem hun var, samtidig som takknemligheten vokser.

Søndagstanker — Søndag 28. februar 2021
2. søndag i fastetiden

Fortellingen fra Lukas denne søndagen, bringer et sterkt minne tilbake. For noen år siden var jeg og kona på Kreta. I byen Chania er det et historisk museum og jeg valgte å besøke det mens min kone gikk i butikker. Det er et lite, men innholdsrikt museum, og jeg arbeidet meg sakte gjennom det. Plutselig ble jeg stående og stirre. En alabastkrukke fra Jesu tid lå i en monter foran meg. Historien om kvinnen som salvet Jesus kom til meg sterkt og klart. Alabastkrukken brakte historien til live og fortalte meg om uforbeholden kjærlighet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 7, 36-50

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»    

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Hva slags liv hadde denne kvinnen levd? Et syndefullt liv er alt vi får vite. Vi trenger ikke å spekulere i det – hun var en kvinne som trengte tilgivelse og nytt håp. Hun søkte det, i hengivenhet mot Jesus, og fikk både tilgivelse og frelse. Det er en vakker fortelling. Jesus gir kvinnen lov til å uttrykke sin kjærlighet overfor ham på denne fullstendig ydmyke og såre måten. Var det meg det skjedde med, ville jeg blitt flau og holdt henne tilbake, bedt henne om å slutte. Men ikke Jesus. Han lar henne holde på, gråte, tørke, kysse og smøre inn hans føtter med verdifull salve.

Han lar seg elske fordi han så hennes behov for å vise takknemlighet. Hun hadde fått tilgivelse og nytt håp gjennom Jesus. Hvordan kunne hun takke ham nok!

Hvordan kan vi takke Jesus nok? For å kunne takke, må man først ha fått noe. Hvis du ikke opplever å ha fått noe av Jesus, hvordan takke ham? Men hvis du, som kvinnen, har opplevd å få tilgivelse og nytt håp gjennom Jesus, er det vanskelig å få takket nok.
Ofte når jeg ber stopper ordene opp. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få uttrykt min takknemlighet på en god måte. Da ender ofte min bønn slik: Du vet, Herre!

For hvordan skal jeg klare å ordlegge hva jeg har fått? Det er mange ting å takke for – familie, barn, venner, arbeid, kall til tjeneste, tak over hodet og sikkerhet. Men dypere enn det vil jeg takke for mening, for dybde i livet, for identitet og tilhørighet – for tilgivelse og for håpet jeg bærer.

Av og til blir ordene små og utilstrekkelige. Som prest er jeg glad for ordene som er formet gjennom århundres arbeid med liturgi og salmer. Innholdsrike ord, erfarte ord som kan gi meg ord til takk. For vi er mange som kvinnen som har fått mye tilgitt, og som har mye å takke for.

God søndag!

Tid for vekst

Søndagstanker — Søndag 31. januar 2021
Såmannssøndagen

De ivrigste hageentusiastene har allerede planlagt den kommende sesongen. Frø, potter, gjødsel og jord er allerede kjøpt inn. Frø skal sås i rett tid, slik at de kan plantes ut når solen varmer jorden opp til våren.

Tekst: Evangeliet etter Markus 4, 26-34

Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.» Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»    

Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.

Det er 16 minusgrader ute og langt unna vekstsesong. Men det er noen som sår tidlig. Høsthveten er sådd mange steder og venter på vårens varme for å fortsette sin vekst. Det er virkelig et under at livet er så standhaftig og levekraftig.

Når Jesus skal beskrive Guds rike sammenligner han det med kornet som bærer livet i seg. Guds rike vokser ut ifra ordets såkorn. Ordene har skaperkraft i seg. Når de blir sådd i våre tanker og sinn, har de en evne til å vokse i betydning og forståelse, slik at de bryter ut i tro. På denne måten har Guds rike vokst seg gjennom verden og gjennom tiden.

Noen ganger må det skje noe med oss for at vi skal forstå ordenes mening og rekkevidde. Endring skaper ny forståelse. Det kan være døden som møter oss, i familie og vennekrets, og med ett blir ordene som livet og håpet fylt med innhold. Andre ganger er det meningsløshet og håpløshet som møter oss, og som gjør at ordene om Guds tilstedeværelse i alle ting bryter igjennom.

Hvilke ord fikk betydning for deg i ditt liv? Mange jeg kjenner har et ord eller et vers fra Bibelen som betyr noe spesielt for dem. Mitt vers er fra Apostlenes gjerninger kap 16.31: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Disse ordene har gitt meg en tillit til at min stedfortrendene tro vil bringe tro til mine nære og kjære. Det har betydd mye for meg.

Ord har en voldsom kraft i seg. Ord kan sitte fast i en gjennom hele livet. Derfor er det viktig å både kontrollere sine egne ord til andre slik at man ikke ødelegger andres liv og selvtillit. Vi kan i tankeløshet slenge ord ut av oss, som blir som en kreftsvulst i andres liv. Ord har makt – det så vi etter fire års tankeløse og manipulative ordspill fra Det hvite hus.

I vår kirke prøver vi å spre Ord som kan gi vekst og liv. Ordene er gitt oss gjennom Bibelen, og vi prøver å formidle de direkte og gjennom vår tolkning og forståelse av dem. I Bibelselskapets meldingsblad leser jeg om hva Bibelens ord utretter rundt om i verden. I Kina leses Guds ord i utallige små grupper og det skaper enorm vekst i menighetene og i Iran vokser den kristne tro gjennom ordene fra Jesus i en så stor skala at det vekker bekymring i landets ledelse.

På en liten restaurant i Albania gav jeg en servitør et nytestamente. Det kom rett fra trykkeriet og var på hennes eget språk. Hun hadde et bibelsk navn og jeg slo opp der hennes navn var nevnt. Hun hadde aldri sett eller lest i en bibel før. Troen var forbudt i Albania. Hun glemte serveringen, satte seg ved nabobordet og leste ivrig. Uken etter holdt jeg gudstjeneste i hennes landsby for hundrevis av deltakere, for første gang på nesten femti år. Hun stod i første rekke ved det provisoriske alteret. Ordet slo rot og vokste i henne.

Vil du vokse – fyll på med de gode ord!

Hvem har skylda?

Søndagstanker — Søndag 24. januar 2021
4. søndag i åpenbaringstiden

Det var ikke min feil!» Hvor ofte har du hørt det? Hvis du har barn, så har du nok hørt det mange ganger. Min yngste sønn prøvde å kamuflere at det var han som tok kokesjokoladen i skapet. Han brettet papiret så fint tilbake at det så ut som sjokoladen var urørt. Det han ikke tenkte på var at kun han i familien hadde så fint håndlag. Han var lett å avsløre. Men hva med sykdom – hvem har skylda for det?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 9,1-7.35b-38

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende. 

Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

Hvis du spiser for mye, lar være å holde deg i aktivitet og i tillegg ignorerer kroppens advarsler, så kan man kanskje si at du har påført deg selv livsstilssykdommer. Men når du blir født blind, hva da? Er det da foreldrene, miljøet eller forfedrene som har skylda?

På Jesu tid, som i dag, leter man etter hvem eller hva som har skylda. Jesus snur dette på hodet. Han registrerer at situasjonen er som den er og handler ut fra det. At mannen var blind så han som en mulighet til å gjøre godt – ikke for å plassere skyld.

Tenk om vi kunne ha den tilnærmingen litt oftere. Selvsagt skal vi se etter årsaker til at ting skjer. Men situasjonen er som den er, så er muligheten der til å gjøre godt. Vi så dette med all tydelighet etter raset i Gjerdrum. Det var flott å være vitne til den massive omsorgen for de rammede fra så vel offentlig myndighet som fra enkeltpersoner og lag og foreninger. Undersøkelser videre vil vise om slike ras kan forhindres i fremtiden, men der og da var det om å gjøre livet litt enklere for de rammede.

Den gode gjerning Jesus gjorde for den blinde mannen førte til tro. Gode, uselviske gjerninger, gjør at håp tennes, mistro og mistillit svekkes slik at troen på det gode kan tre frem.

Les gjerne hele kapittel 9 i Johannesevangeliet. Det er en fornøyelig historie!

Så lenge det er dag, må vi gjøre Guds gjerninger, sier Jesus. Vi skal gjøre dem i lys av Jesus. Han er verdens lys og kan bringe håp til en verden i uro og mennesker i krise. Han kan også bringe håp til mette og fornøyde nordmenn og kvinner, som tilsynelatende har nok med seg selv. For det er bare tilsynelatende. I mine mange møter med mennesker i alle slags livssituasjoner, trer både uro, frykt, brutte relasjoner og vanskelige og slitsomme liv frem. Vi trenger alle en som kan kaste det gode lys over vårt liv. Noen ganger til endring, andre ganger til forsoning med seg selv og andre. Mange trenger trøst og en å snakke fortrolig med.

Ser du mulighetene fremfor å plassere skyld?

Det er jeg!

Søndagstanker — Søndag 17. januar 2021
3. søndag i åpenbaringstiden

Alle som har hatt hjemlengsel vet hvor godt det er å høre mor ellers fars stemme igjen. Alle som lengter etter sin venn, gleder seg til å møtes igjen. Kvinner ved brønnen lengtet etter Messias. Hun får svar av Jesus selv: Det er jeg!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 4, 4-26

Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.    

Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene.  Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»  «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra?  Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»    

Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

«Det er lengselen som driver oss», synger Jahn Teigen, i sin sang «Mil etter mil». Vi går mil etter mil med en lengsel i oss. Hva vi lengter etter er ikke alltid tydelig, det er en uro i oss – en kløe vi ikke blir kvitt. Vi lengter uten helt å kunne definere hva vi lengter etter. Dypest sett, sier ekspertene, lengter vi etter å bli bekreftet, sett og akseptert.
Men den dypeste lengsel tror jeg er å bli elsket ubetinget, uten vilkår og reservasjoner.

I dagens tekst møter vi en kvinne som har havnet utenfor «det gode selskap». Hennes privatliv var rotete, sladderen gikk. Hun går til brønnen for å hente vann rundt middagstid, når solen steker som verst. Er det for å slippe å møte andres anklagende blikk? Derfor virker hun overrasket over å møte en mann der, attpåtil en jødisk mann som snakker til henne! Vi får en kort forklaring i teksten – «For jødene omgås ikke samaritanene.» Årsaken er historisk forankret, helt tilbake til 587 f. Kr da det første tempelet ble revet og store deler av befolkningen ble deportert til Babylon. Andre fikk lov til å flytte inn i de jødiske bosettingene, og samaritanene var blant dem. Samaritanene ble ikke anerkjent av jødene som rene, selv om de dyrket den samme gud.

Allikevel blir kvinnen uten navn, sett, bekreftet og akseptert. Mannen hun møtte var tydeligvis ikke som de hun hadde møtt før. Denne mannen så noe mer. Samtalen med den samaritanske kvinnen er den lengste samtalen Jesus hadde med en kvinne som er nedskrevet i evangeliene. Den har fått store ringvirkninger, for i denne samtalen åpner Jesus opp Guds rike for alle mennesker, ikke bare for det jødiske folket.

Hans tilbud om å gi henne levende vann, kan vi forstå som et tilbud om frelse, en forsoning og fred med Gud. Denne troen har sin kilde utenfor oss selv – fra Gud. Derfor kalles Jesus den levende vann, som ikke tørker ut eller som gjør oss tørste igjen.
Kvinnen forstår ikke, akkurat som Nikodemus, da han helt bokstavelig tolker Jesu ord om å bli født på nytt, som en ny fysisk fødsel. Levende vann! Jo, noe slikt ville hun gjerne ha, for å slippe den tunge vandringen til brønnen hver dag!

Men troen er ikke en måte å unnslippe slitet vi mennesker må gjennomleve. Troen er tilbedelse i ånd og sannhet. Det er vissheten om å høre til. Å være elsket av Gud, betingelsesløst og uten vilkår. Når vi våger å gripe det, kan vår uro og lengsel stilne. «Som hjorten lengter etter bekker med rennende vann, lengter min sjel etter deg, min Gud», skriver salmisten i Salme 42 og han fortsetter, «Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.»

Hva lengter du etter?
Kan din lengsel og uro finne sitt svar i Jesus, slik kvinnen fant sitt.

En ny start

Søndagstanker — Søndag 10. januar 2021
2. søndag i åpenbaringstiden

Sjelden har vi lengtet som nå etter en ny start. Året vi har lagt bak oss var tungt. Det nye året skinner blankt og ubrukt foran oss. Kan det gi oss en ny start?

Tekst: Evangeliet etter Markus 1, 3-11

En røst roper i ødemarken:
           Rydd Herrens vei,
           gjør hans stier rette!

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»

Søndagens tekst forteller om en ny start – en ny start som virkelig endret verden.
Det går et tidsskille mellom Døperen Johannes og Jesus fra Nasaret. Johannes stod i en lang tradisjon profeter som på forskjellig vis varslet Messias komme. Han ble anerkjent som en profet, en røst i ødemarken, som kalte til oppbrudd og omvendelse. Hans gjerning ble forstått som den Elia som skulle komme og rydde vei for Messias.
Han ble den siste profet i Det gamle testamentet.

Med Jesu dåp i Jordan av Johannes trer vi inn i Det nye testamentet. Det er der det hele starter. Fra da av trer Johannes ned og Jesus stiger opp. Johannes sin dåp med vann til omvendelse erstattes av Jesu dåp i «vann og ånd».

En ny start for oss alle. Fra nå av er Gud selv steget ned til jorden, i menneskesønnen Jesus, som forsoner Gud og mennesker.

Det er urolige tider vi lever i. Pandemien har satt våre liv på vent. Nye vaksiner gir oss håp om en ny start. I USA venter man på en ny start etter at nasjonen har opplevd uro og usikkerhet i forbindelse med valg og uroligheter. Men menneskeheten har levd med pandemier og uroligheter gjennom hele historien. Den ene avløser den andre. Sånn sett lever vi i en flyktig verden.

Den nye starten med Jesus er en sikker grunn til å møte det flyktige med. Vår tidsregning begynner med Jesu dåp – det er et bilde på hvor viktig denne starten var. Den forandret alt, og gav mennesker et håp i liv og død, i uroligheter og frykten for det usikre.

Frykt ikke, var de første ordene til englene som varslet Jesu fødsel. Frykt ikke, var ordene til Maria og Josef.
Frykt ikke, lyder fortsatt til oss alle. En ny start er gitt oss alle. I ham drives frykten ut.

Gledelig jul!

Søndagstanker — 25. desember 2020
Juledag

Sammen med hele Guds menighet på jord, skal vi i dag ta del i det store lovsangskoret. Etter hvert som solen bryter frem fra Øst mot Vest, lyder lovsangen fra land etter land. Gud kom til vår verden og satte oss fri! Det lille barnet er himmelen på jord!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 1, 1-14

Dagens hellige evangelium er hentet fra evangelisten Johannes.

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.              

Alt er blitt til ved ham,         
uten ham er ikke noe blitt til.                  

Det som ble til    
i ham, var liv,         
 og livet var menneskenes lys.              

Lyset skinner i mørket,          
og mørket har ikke overvunnet det.        

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.  Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.  Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.               

Det sanne lys,          
som lyser for hvert menneske,          
kom nå til verden.               

Han var i verden,          
og verden er blitt til ved ham,          
men verden kjente ham ikke.              

Han kom til sitt eget,          
og hans egne tok ikke imot ham.              

Men alle som tok imot ham,          
dem ga han rett til å bli Guds barn,          
de som tror på hans navn.               

De er ikke født av kjøtt og blod,          
ikke av menneskers vilje          
og ikke av manns vilje,          
men av Gud.              

Og Ordet ble menneske          
og tok bolig iblant oss,          
og vi så hans herlighet,          
en herlighet som den enbårne Sønn          
har fra sin Far,          
full av nåde og sannhet.

Ordet ble menneske – det er kjerneordet i dagens tekst. Ordet – Gud gjester jorden – Gud vandrer på jord — Hvor har vi hørt det tidligere? Kanskje lyder det noe kjent fra fortellingen i Bibelens første bok, de aller første kapitlene, om Skapelsen, om Adam og Eva og om hagen. I den hagen vandret Gud sammen med menneskene og delte livet med dem. De hørte sammen, ingenting skilte dem fra hverandre.

Så skjer det noe. Noe som for alltid endret forholdet dem imellom. De klarer ikke å vandre sammen lenger. De klarer ikke lenger å se hverandre inn i øynene. Løgnen og sviket kom inn, forholdet ble ødelagt. Menneskets vandring i verden ble en vandring med et avstandsforhold til Gud. En avstand ingen ønsket, verken Gud eller mennesket.
Årene går og tilbake satt vi mennesker med en vag erkjennelse av Gud, med en lengsel, et ønske om tilhørighet. Med årene glemte mange Gud og hevet seg selv opp til Herre over liv og død.

Så skjer det noe. Igjen vandrer Gud sammen med oss. Ikke på samme måte som sist. Guds herlighet er dekket av menneskelig kjøtt og blod. I en kropp, i et menneske, i Jesus fra Nasaret.

Kjenner vi Gud igjen? Klarer vårt blikk å se gjennom årtuseners støv og tåke som har lagt seg over vårt minne om Gud. Det er som minnet etter en kjær venn som vi mistet kontakten med for lenge siden. Eller som et barn som ikke lenger husker ansiktet til sin mor som gikk bort i barnets unge år. Minnet er der, men det er uskarpt og tåkete.
Gud vandrer i vår midte, og menneskene lengter og kjemper for å vekke minnene som er ligger dypt inne i vårt eget DNA. I kjernen av det å være.

På Jesu egen tid var det noen som så det. Som våknet opp av sin dvale og fant sine minner. De så hans herlighet. De så Gud og vandret sammen med ham i den nye hagen – den som strakk seg fra Galilea til Jerusalem.

Men det var mange som ikke så. Kanskje klarte de ikke å riste av seg støvet, tåken eller så var deres forventninger og håp annerledes. Slik er det til denne dag. Noen ser, andre ikke. Noen venter på noe annet, andre har sluttet å vente. Men forandrer det at Gud gjestet verden? På ingen måte.

For det Ordet brakte med seg til sin vandring på jorden var det sanne lys. Han var selv lys og brakte med seg et lys som søker seg mot menneskers sinn overalt og til alle tider.
Det er et lys som overvinner mørkret. Det er et lys som aldri slukkes – det er et lys fra evighet til evighet. I det lyset må ondskap vike.

Vi kalles inn til å leve i det lyset. Å igjen få vandre i hagen med Gud, i denne hagen som er vår tid og vårt liv – din og min vandring fra vugge til grav, gjennom død og forbi.

Kan du si nei?

Selvsagt kan du si nei. Men si heller ja! Si ja til livet, til lyset – ta imot retten til å bli kalt et Guds barn. Det du ble skapt til. Da vil du se hans herlighet – og hvor enn stusselig du synes ditt liv er, så vil det være et liv i herlighet. For du har funnet frem, slik gjeterne gjorde, til barnet i krybben. Til himmelen på jord!

Velsignet jul!

Gledens adventssøndag

Søndagstanker — Søndag 20. desember 2020
4. søndag i advent

Å kjenne barnet bevege seg inne i mors liv for første gang, beveger de fleste fedre. Vi fedre, som står så utenfor under graviditeten, får endelig kjenne barnets bevegelse og liv. For en glede!

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 39-45

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

Gjennom adventstiden har vi blitt møtt med utfordrende og krevende tekster om omvendelse. I dag får vi dele gleden to kvinner opplever i møtet med hverandre og deres barn. Selv om barna ennå ikke er født, gleden til stede også hos dem. Johannes sparker, og mor Elisabet tolker dette som et tegn på glede. Barna, Jesus og Johannes, begge navngitt av engler, kjenner på mystisk vis til hverandre.

Mor Maria og mor Elisabet hadde mye å snakke om. Selv om aldersforskjellen var stor, var de begge i samme situasjon. Maria ble i hjemmet til Elisabet og Sakarja i tre måneder, helt frem til Elisabet fødte. Erfaringen Maria fikk med seg var sikkert god hjelp for henne når hun selv skulle forberede sin fødsel.

Lukas tegner opp et tydelig skille mellom de to barna. Johannes er av jorden, Jesus av Ånden. Johannes er en tjener, Jesus er Herren. Men de to kvinnene var på samme linje – utvalgt til å bære barn inn i verden. Deres opplevelser er de samme kvinner til alle tider opplever. Denne søndagen vil jeg tilegne alle kvinner som har båret et barn i sitt liv. At Marias og Elisabets barn var kalt på spesielt vis, gjorde nødvendigvis ikke graviditeten lettere å bære, ei heller fødselen. Takk til dere alle, som har båret livet videre i deres egen kropp!

Som prest har jeg gleden av å snakke med mange mødre og fedre som kommer til dåp. Noen er foreldre for første gang, og deres liv har blitt snudd på hodet. «Det er helt fantastisk», utbrøt en far. Endelig kunne han holde barnet i sine hender, et barn moren allerede hadde kjent i lang tid.

Det går mot Kristusmesse – eller jul som vi kaller det i nord. Vi lengter mot lyset i mørketid. Nå er livets lys snart her – han som er varslet å være alle menneskers lys kommer som et lite barn. Født til verden. for å dele liv og tid og rom med oss. Gud til ære – oss til gavn.

«Det sanne lys,som lyser for hvert menneske,kom nå til verden.»

Joh. 1.9

Den store snuoperasjonen

Søndagstanker — Søndag 13. desember 2020
3. søndag i advent

Å si at noen snur seg fort rundt, kan bli oppfattet negativt. En politiker som skifter mening med en gang meningsmålingene går imot, har vi lite til overs for. Men det å vende om er noe ganske annet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 3, 7-18

Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»    

«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»    

Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»    

Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.

Johannes ryddet vei, slik «en bror i femteklasse» kan gjøre for en liten julebukk på vei til bestemor. Johannes, den siste av profetene i den gamle pakten, er krass og sterk i sin tale. Det nyttet ikke å peke på forfedrene og alt godt de gjorde. Nei, den enkelte måtte rydde opp og vende om og gjøre opp sin sak med Gud. For nå var det alvor. Og folket responderte. De tok et personlig ansvar og bad om råd for hvordan de skulle leve. Omvendelsen var konkret og overkommelig. «Del mat og klær med den som ikke har. Vær rettferdig, ikke misbruk din makt. Ta ansvar!»

Det er dine handlinger som forteller hvem du er, ikke hvem du kommer fra og hvilke aner du har. Omvendelsen var personlig og mante hver enkelt til konkrete handlinger i tråd med Guds lov.

«Jeg har begynt å få litt mer interesse for religionen», fortalte en godt voksen mann meg her om dagen. «Før var jeg ikke interessert, men nå synes jeg det er godt å være i kirken iblant.» Han er en av mange som har en tilknytning til kirken og som med stigende alder har begynt å reflektere over både liv og død.

Jeg håper han kommer til kirken på søndag. Da vil han få høre at «religionen» ikke kan hjelpe han, akkurat som Johannes sa. Handlinger, ritualer og stemninger frelser ingen. De er bare kulissene som omkranser mysteriet.

Adventstiden blir lett for å bli bare koselig og lun og varm. Dagens tekst kaller på angeren og boten – derfor den lilla fargen. Samtidig kaller dagens tekst på forventingen om han som kommer med Hellig Ånd og ild – Messias. Han er den som til syvende og sist kan se hva som foregår i vårt indre – om vår omvendelse er ekte eller om vi bare snur oss om etter vinden. Lignelsen med agnene og hvetekornene skiller den som snur seg med vinden og den som i sin fulle tyngde tar budskapet om omvendelse inn over seg.

«Religionen» har sin tiltrekningskraft. Den skaper stemninger og følelser. Men et personlig forhold til Jesus skaper omvendelse og nytt liv. Det er «religionens» kjerne.
Som Pelle Karlsson sang: «Han er min sang og min glede, han er min Herre og Gud. Jesus i dine hender jeg hviler til livets slutt.»

Vi trenger håp for fremtiden

Søndagstanker — Søndag 6. desember 2020
Andre søndag i advent.

Klarer du å lese nyhetene uten å bli nedstemt? Det hender at jeg blar over artiklene om klimaødeleggelser, virus, plast i havet og avskoging i Amazonas. Jeg orker ikke alltid å ta det inn over meg. Finnes det håp?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 21, 27-36

Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse:        

«Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.»

Hva er ditt dypeste håp? Det ligger som en bjelke under alle andre små og store forhåpninger for ditt liv på jorden. Tenk litt på det, mens du leser videre.

Selv har jeg lett for å bli engasjert i det jeg holder på med. Det kan gjøre at jeg blir litt «fartsblind» og kun ser det jeg holder på med som viktig og rett. Men selv det mest intense engasjement går over og jeg kan se tilbake på det med både takknemlighet, litt større perspektiv og visdom. Da ser jeg at det også finnes andre viktige saker å engasjere seg i, som kan gå sammen med det jeg tidligere var engasjert av. Engasjement og håp endres med tid og alder. I dag er barna voksne. Det gir meg og kona mulighet til å sette søkelys på hverandre igjen. Jobben har blitt mindre viktig, helsa er blitt viktigere.

Men under alt dette trenger jeg noe mer. For selv om min helse er god, er verdens helse i krise. Alt brytes ned, mennesket slutter ikke med sin grådighet, krig og terror bryter ut, en dag her, en dag der.

John Lennon synger i sin sang «Imagine» at hvis vi bare sluttet å tro på Gud så ville alt bli bra. Hvis vi alle kunne leve for i dag og slippe båndet til våre eiendeler, så ville jorden og vårt fellesskap bli et himmelrik. Selv om jeg virkelig holder av John Lennon, så er dette en tåpelig og naiv tekst. Historien har vist at selv uten tro opptrer mennesker like destruktivt og ondt. For ikke å snakke om vår trang til å eie og holde fast på hva vi har, koste hva det koste vil! Hvilket håp har egentlig ateisten?

Hva kan gi håp? Har du klart å finne ditt innerste, dypeste håp? Fra jeg var ganske ung, bare 16 år, har jeg hatt et håp for fremtiden. Ikke bare for meg, men for hele verden. Det håpet heter Jesus Kristus.

Det er ingen flukt fra virkelighetens verden å ha et håp i Kristus. Jeg er fortsatt engasjert i miljø, i mitt lokale idrettslag, min familie og min jobb. Men jeg vet at Gud er historiens Herre. En dag skal alt som lider bli satt fri, alt skal endres til det beste. Jesus sier om seg selv at han er begynnelsen og slutten – Alfa og Omega. Jeg virrer ikke målløst og hensiktsløst gjennom universet. Mitt liv har en hensikt og det ligger i Guds hender. Engang skal jeg få se det klart. Det er håp for fremtiden!

Nok et nådens år!

Søndagstanker — Søndag 29. november 2020
Første søndag i advent

Vi begynner et nytt år i kirken. En ny start og en ny mulighet til å dele de gode nyheter om Jesus Kristus. Det er ennå tid – det er ennå håp å finne!

Tekst: Evangeliet etter Lukas 4, 16-22a

Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: 

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren. 

Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham.  Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»  Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn.

Da Jesus leser disse ordene lar han samtidig ordene få virkning. Ingen prest i hele verden vil noensinne kunne gjøre det samme. Som prester repeterer og minner vi hverandre om de ord Jesus sa og de handlinger han gjorde. Når Jesus begynner sin preken konstaterer han at Ordet nå er gått i oppfyllelse. Nå er nådens år begynt! Og det året har ennå ikke møtt sin slutt.

Det er ennå nåde å finne, det er fortsatt godt nytt til de fattige – det er frihet for fanger, helse for de syke, frihet for de undertrykte.

Det ropes ut til oss alle!
Men, jeg er verken fattig, syk, undertrykt eller i fengsel, sier du kanskje. Allikevel er du inkludert. I møte med Gud er vi alle fattige. Vi er alle underlagt skaperverkets nedbrytende krefter. Vi er alle fanget i vår egen forestillingsverden, og vi er alle underlagt dødens og syndens lov.

Vi kalles til tro. Fremtidens landskap har endret seg. Vi lever livet under nådens flagg! I ly av det flagget er det håp å hente. Vi sier at så lenge det er liv er det håp. Det er like sant å si at så lenge det er håp er det liv. For håpet, troen, gir liv.

Bruk det nye kirkeåret til å finne håpet. Et nytt kirkeår er ingen repetisjon av det gamle. Det nye året er godt budskap for oss som lengter etter rettferdighet, for oss som sørger, for oss som er fattige i oss selv. Under nådens flagg kan vi finne vårt håp og vår frihet.