Søndagstanker — Søndag 30. mai 2021
Treenighetssøndag

Dagens tekst er lang og innholdsrik. Den er vel verdt å dykke inn i. Møtet mellom Saulus og Jesus forandret din og min historie. Saulus skifter navn til Paulus, sitt romerske navn, og begynner sin forkynnergjerning rundt om i den antikke verden. Forfølgeren ble evangelist.

Tekst: Apostlenes gjerninger 9, 1-19

Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til øverstepresten og ba om brev til synagogene i Damaskus for å kunne finne dem som hørte til Veien, både menn og kvinner, og føre dem i lenker til Jerusalem. Underveis, da han nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham. Han falt til jorden og hørte en stemme som sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» «Hvem er du, Herre?» spurte Saul. Og svaret lød: «Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg nå og gå inn i byen. Der vil noen si deg hva du skal gjøre.» Mennene som fulgte ham, sto målløse; de hørte stemmen, men så ingen. Saulus reiste seg og åpnet øynene, men han kunne ikke se. Så de tok ham i hånden og leide ham inn til Damaskus. I tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk.    

I Damaskus bodde en disippel som het Ananias. I et syn sa Herren til ham: «Ananias!» Han svarte: «Her er jeg, Herre.» Og Herren sa: «Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset til Judas skal du spørre etter Saulus fra Tarsos. For se, han ber. Og han har hatt et syn og sett en mann som heter Ananias komme og legge hendene på ham, så han får synet igjen.» Men Ananias svarte: «Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen og alt det onde han har gjort mot dine hellige i Jerusalem. Og nå er han her med fullmakt fra overprestene for å legge i lenker alle som påkaller ditt navn.» Men Herren sa til ham: «Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk. Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld.» Da gikk Ananias, og han kom inn i huset, la hendene på ham og sa: «Saul, min bror! Herren selv, Jesus som viste seg for deg på veien hit, han har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den hellige ånd.» Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han kunne se. Han sto opp og ble døpt. Så spiste han og kom til krefter.        

Han ble noen dager hos disiplene i Damaskus.

Saulus opplevde et personlig jordskjelv. Han trodde han gjorde Guds gjerning ved å forfølge dem som trodde på Jesus. Nå ble han selv møtt av Jesus og han forstår at han har motarbeidet og forfulgt Gud. Derfor bruker jeg ordene personlig jordskjelv. Han måtte orientere seg helt på nytt. Det gikk hardt inn på han. Han verken spiste eller drakk på tre dager – hvordan skulle han makte det…

Gud hadde en plan med Saulus. Han var en høyt utdannet mann, en romersk borger, han kjente skriftene, profetene og profetiene om Messias.

Nå falt brikkene på plass og med ny kunnskap og iver begynte han å fortelle om Jesus. Ingen kunne stå seg mot han når han overbeviste ut ifra Skriftene, at Jesus var Messias.
Så opplever han selv å bli truet, slik han selv truet de som tilhørte Veien. Planene om å drepe han ble lagt, og han må rømme Damaskus, smuglet ut over bymuren. Fra nå av ble hans liv et kappløp mot forfølgelse, vold og trusler, men også et liv som bar rik frukt. Til slutt blir han henrettet i Roma. Han etterlot seg en arv som vil stå til evig tid.

Også i dag møter mennesker Jesus på samme måte som Saulus. De får se Jesus. Disse møtene skjer oftere enn vi tror. Nylig fortalte en ungdom fra Løken, hvor jeg er prest, om et slikt møte. Disse møtene styrker den troende, og gir de en visshet om at de hører Kristus til.

Hvordan er det med deg? Trenger du et møte med Jesus. Jeg kan ikke love deg det, men Jesus sier: «Be, så skal du få, let, så skal du finne, bank på og det skal åpnes opp for deg.» Ha tillit til hans egne ord. Snakk med Jesus. Be ham møte deg på en måte som du trenger til visshet, tro og tjeneste.

Søndagstanker — Søndag 9. mai 2021
6. søndag i påsketiden

Når mine barn ber om hjelp prøver jeg, så langt som det er mulig, å hjelpe. Når de leter etter svar, prøver jeg å lete sammen med dem, og når de banker på min dør ønsker jeg dem velkommen. Vi vil så gjerne gjøre mot dem som vi ønsker at de skal gjøre mot oss. Kjenner du deg igjen?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 7, 7-12

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.    

Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.

Denne søndagen kalles også bønnens dag. I teksten, som vi finner i Bergprekenen, kaller Jesus oss til bønn med ord som nærmest tvinger oss til bønn. Løftene er så sterke at det ville være rart å ikke benytte anledningen. Jesus kaller til bønn fordi bønn gjør en forskjell.

Hva skjer når du ber? Du åpner deg opp for Guds svar. En ting er deg, dine ord og dine ønsker. Man skulle så gjerne fått alt man ber om, men slik vet vi alle at det ikke fungerer. Gud er ingen maskin som man kan putte en krone på å få ut en ønsket gjenstand eller svar. Gud er suveren til å svare slik Gud vil svare. Løftet er at Gud vil svare. Det er ikke lite!

De som tror på Bibelens Gud, tror på en Gud som forplikter seg. Det er enestående og unikt. Når Gud forplikter seg, er det ut ifra sin kjærlighet. Gud er i sitt vesen ikke i stand til å legge oss for hat eller møte oss med tomme løfter. Tvert imot. Gud elsker og møter oss med forpliktelse og løfter. Det er enestående rikt.

I den kjente salmen «Gud, du er rik, din godhet er stor!» synger vi:
«Vi er ditt verk! Du eier oss, Gud,
med alle de goder vi har.
Du byr oss forvalte dem etter de bud
du gav oss, vår Skaper og Far.»

Vi er skapt av Gud til å tjene vår neste, ikke for å tjene oss selv. Derfor lover Gud å lytte når vi ber, at vi skal finne når vi leter, at dører skal lukkes opp. Vi forvalter en verden, og vi er ikke overlatt til oss selv i den oppgaven.
La oss be med stor frimodighet!

Søndagstanker — Søndag 2. mai 2021
5. søndag i påsketiden

Vinteren var lang i år. Det virket som den aldri tok slutt. Men sakte så vi tegnene på endring. Og nå liggeren åkrene bare, hestehoven har forlengs vist seg og trekkfuglene vender tilbake. For ingen tvilte vel på at våren ville vinne?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 13, 18-21.

Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»    

Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»

Kan Guds rike opprettes på jorden? Noen har gjennom historien løp forsøkt å etablere kristne samfunn hvor Guds lover gjaldt. Det endte i katastrofe. Tvang og maktmisbruk ble brukt for å få mennesker til å underordne seg. Ledere ble tyranner. I vår tid har islamister forsøkt å opprette sitt gudsrike med makt. Mennesker som ikke deltok med ønskelig entusiasme eller som tilhørte andre trossamfunn ble forfulgt, presset på flukt eller drept.

Guds rike vil aldri komme til oss som en statsdannelse. Ingen nasjon kan utnevne seg til å være Guds rike. Det er ikke slik det fungerer. Guds rike er noe som vokser frem av vanlige menneskers tro og handlinger. Det skal engang vise seg i sin fylde i en omskapt verden – ikke før.

Men vi kan få noen glimt av gudsrikets egenskaper når vi møter eller blir møtt av mennesker med godhet og omsorg. Vi kan kjenne sann glede og dyp takknemlighet, vi kan kjenne ærefrykt for livet og naturen, vi kan kjenne Guds rike gjennom lovsang og tilbedelse.

Slike egenskaper vil særprege Guds rike. Noen ganger får vi et glimt av det, og vi kan lære oss å verdsette disse øyeblikkene.

Jesus gir oss noen bilder på hvordan dette kan skje. En deig som blir gjennomsyret av en surdeig, et lite frø som vokser fra til et stort tre.  Felles for disse hverdagsbildene er hvordan noe som kan se lite og uanselig ut med tid blir noe stort og vakkert.
Det hele startet med 12 disipler. De hadde ingen makt, ingen våpen og ingen maktmidler. Allikevel finner vi i dag kirker i alle land, åpne eller skjulte. Mennesker av nær sagt alle folkeslag har grepet troen på Jesus. Hvis du søker etter tegn på når det fullendte Gud rike skal komme, så er nettopp dette et av dem.

Jesus sa selv; «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Aldri før har så mange folkeslag hørt evangeliet, og aldri før har så mange misjonsorganisasjoner arbeidet målbevisst og koordinert for å nå de gjenværende.
Dette er gode nyheter. Guds rike vokser i verden, antall mennesker som deler troen på Kristus øker og det til tross for mange tomme kirkebenker på gudstjenester her hjemme. Vi må huske at vi bare er en liten del av verden.

Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny,
visst skal solen flomme fra en himmel uten sky,
visst skal noen danse, visst skal noen le,
visst skal barna klatre høyt i livets tre!

(Skeie/Tveit)

Vi trenger ikke tvile på at Gudsriket engang skal bryte gjennom. Det er bare et spørsmål om tid.

Søndagstanker — Søndag 25. april 2021
4. søndag i påsketiden

Den lille forskjellen kan gjøre en stor endring. Litt krydder i en matrett kan løfte det ordinære til noe helt spesielt. Den store forskjellen løfter det kjente til en helt ny dimensjon. Når Jesus sier at vi skal elske hverandre, slik han har elsket oss, blir kjærlighet løftet opp til en helt ny dimensjon.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 13, 30-35

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Dagens tekst innleder den store avskjedstalen i Johannesevangeliet. Forræderen Judas har gått ut for å gjøre sin mørke gjerning. Som en far kaller Jesus nå disiplene «mine barn». Nå er tiden til å lytte og lære. Og Jesus gir det store budet om nestekjærlighet en helt ny dimensjon – de skal elske hverandre som han har elsket dem. Det skal være kjennetegnet på de som følger Jesus – at de har kjærlighet til hverandre.

Så hva er forskjellen? Da må vi se på hvordan Jesus elsket sine disipler. Innledningen av kapittel 13 forteller at Jesus vasker føttene til sine disipler. Han gjør en tjeners arbeid som et forbilde for dem: «Slik jeg har gjort mot dere, skal dere også gjøre». Himmelens og jordens skaper bøyer seg ned og vasker skitne føtter!

Kjærlighet er å tjene, ikke herske. Tjeneste skal være et kjennemerke på den kristne menighet. Å tjene er praktisk kjærlighet.

Jeg blir lei meg når mennesker som utgir seg for å være kristne skriver hatefulle meldinger på sosiale medier. Selv om man er uenig i sak, er hatefulle og truende uttalelser å krenke sin neste. Vi er ikke større enn vår Herre, som utsendinger skal vi møte mennesker på samme måte som han som har sendt oss – Jesus.

For noen år siden gikk mange med et armbånd med bokstavene WWJD. Det er en forkortelse for de engelske ordene «What would Jesus do?» På norsk blir det: Hva ville Jesus gjort? Det er en god påminnelse i møte med personer og situasjoner å spørre seg selv: Hva ville Jesus gjort i denne situasjonen? Svart med hatefulle ord? Nei!

Jesus elsket sine disipler med en tjeners holdning. Samtidig var han en rabbi, en lærer, som veiledet og utfordret mennesker. Den rike mannen utfordret han til å selge sin eiendom, de skråsikre utfordret han til å tenke seg om. De syke helbredet han og de som slet med sin tro, oppmuntret han. Og til slutt gav han sitt liv for oss. En kjærlighet som tålte fornedrelse, lidelse og død. Det er en tøff kjærlighet.

Evangelienes fortellinger er skrevet for at vi skal lære av Jesu eksempel. Hvordan setter vi et avtrykk etter oss? Hvordan kan vi påvirke våre barn og våre nærmeste på en måte som skaper nærhet, tillit og begeistring? Ikke med harde ord og tvang, men med kjærlighet. På samme måte må vi som kristen kirke og lokale menigheter tjene våre samtidige. På den måten skal den kristne kirke kjennes. La oss heller være naive og godtroende enn kyniske og beregnende, for størst av alt er kjærligheten!

Søndagstanker — Søndag 18. april 2021
3. søndag i påsketiden

Her om dagen møtte jeg en kar som jobbet på nabotomta. Hei, Bjørn, utbrøt han med en gang jeg kom. Jeg stusset. Kjente han meg? Jovisst, det viste seg at jeg hadde konfirmert sønn hans for en del år tilbake. Det er godt å bli gjenkjent med navn.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 10, 1-10

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.    

Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

I dagens tekst bruker Jesus billedbruk fra landbruk og sauehold. Til tross for at dette var kjente ord og bilder, forstår ikke vennene hva han mener. En forklaring må til: Jesus er porten vi går gjennom. Han er inngangen til liv og overflod. Amen!

Men det som grep meg med dagens tekst er at Jesus kaller oss ved navn – og vi kan kjenne igjen hans stemme. Noen har det med å huske navn. Jeg må innrømme at jeg ikke er så flink på det. Men jeg prøver, for det er en stor forskjell å bli tiltalt med sitt eget navn. Det vet alle som selger noe. Å huske kundens navn kan bety et vellykket salg.
Jesus er både gjeteren og porten. Han kaller, går foran og vi følger etter, for vi kjenner stemmen hans. Tanken er svimlende. Universets Herre kjenner meg ved navn! Meg, en av milliarder av mennesker som har gått på vår klode, kjennes av Herren.

Å bli kalt sau i en lignelse, kan man jo bli fornærmet av. Men bildet er fint, det. Alle sauer ser like ut i mine øyne. En sau er en sau. Det samme kunne jo sies om oss mennesker. Allikevel blir du og jeg identifisert, sett, påkalt ved navn og fulgt ut i livet av ham som er livets Herre.

Det er mange som kaller og som tilbyr sine tjenester. Det er nærliggende å tro at Jesus her peker på den religiøse elite i sin samtid, som i Jesu øyne førte folket vill, slik at de ikke så hvem Jesus var. Selv i beste mening kan det bli helt feil.

Jeg reagerte når det nylig ble foreslått at livssynsnøytrale veiledere skal erstatte livssynsveiledere (prester, humanister, imamer) på campus ved NTNU. Nøytrale livssyn!? Hva er egentlig det? Det finnes ingen nøytrale livssyn og ingen nøytrale veiledere. Hva skal de i så fall bringe på banen av veiledning til studentene? Nøytralitet er løftet opp til å bli et slags mål for hvordan vi skal forholde oss til hverandre. Men nøytralitet er stillstand, et fravær av innhold. Hvem ønsker det?

Da må det være bedre å få høre at det er en som kjenner deg igjen i mylderet av studenter. En som du kan følge gjennom et til tider urolig liv. En som kaller på deg ved ditt navn!

Søndagstanker — Søndag 11. april 2021
2. søndag i påsketiden

Når et brudepar svarer ja på å elske og ære, så er det viljen som etterspørres, ikke evnen. Tenk om presten hadde spurt: Kan du elske og ære. Hadde det vært like forpliktende? Hva er viktigst – viljen eller evnen?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 21, 15-19

Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»

I dagens tekst er vi vitne til et avgjørende møte mellom Jesus og Peter. Peter har flere ganger tidligere vist at han har både viljen og evnen til å kjempe for Jesus. Når mange disipler forlater Jesus etter brødunderet, står Peter frem med en frimodig bekjennelse. (Joh. 6.66-69) Når tempelvakten rykker ut for å arrestere Jesus i Getsemane, så er det Peter som drar sverd for å forsvare ham.

Men så ryker det fullstendig. Peter, som på Skjærtorsdag kveld, sier til Jesus: «Jeg vil gi livet mitt for deg», nekter for engang å kjenne ham noen timer senere. Tre ganger nekter han kjennskapet til Jesus.

Jesus vet. Han hørte selv Peter fornekte ham mens de var på øversteprestens gårdsplass. Peter vet at Jesus vet.

Allikevel velger Jesus Peter som den første leder i kirken. Han hadde ikke alltid evnen til å gjennomføre, men viljen var der – viljen og kjærligheten! Viljen vinner over evnen. Det er mye vi evner å gjøre, men det betyr ikke at man gjør det. «Med hugen er halve jobben gjort», har min svigerfar Kristoffer Sie, sagt til meg mange ganger. Ingen er feilfri, det har Peter vist oss alle. Men det hindrer ikke Gud fra å bruke oss i Guds rikes tjeneste.

Gud er raus. I møte med rausheten får vi en vilje til å tjene Gud og mennesker, til å gjøre det gode. Det eneste Peter måtte gjøre var å følge den oppstandne Jesus.
Den oppstandne krysser alle grenser, også tidens. Derfor er kallet til oss det samme. «Følg meg!» sier Jesus. Det er nok. Har du vilje til det? Så kan det skorte på evnen i blant. Men viljen…..

Søndagstanker – Søndag 4. april 2021
Påskedag

Alt har sin tid. Men i dag stanser tiden og en ny tidsalder begynner.  Påskedag er dagen hvor naturens lov mister sin makt. Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 28, 1-10

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
 Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

Påskedag er livets dag. Fra denne dagen er livet endret for oss alle. 

Vår livsvei fra fødsel til død fikk en ny retning. Vi går fra død til liv, på samme måte som Jesus gikk fra død til liv. 

Dagens tekst, om de to kvinnene som gikk til graven, bruker jeg ofte i begravelser. I begravelser er det viktig å peke på Bibelens store fortelling. Det er noe mer, døden er ikke siste stopp. Det er mer i vente. Kvinnenes sorg er som vår sorg. De, som vi, går til en grav og sørger. Så blir deres sorg overveldet av livet. Slik skal også vi en gang oppleve gleden. Vår sorg skal bli til glede. Vår egen død skal bli til liv. 

^«For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde. (Rom 14, 7-9)

Våger vi å tro det? 

For noen år siden bad jeg mine konfirmanter å skrive en hilsen til en skolekamerat som var i ferd med å dø. Jeg fortalte en historie som de skulle prøve å leve seg inn i, som om det virkelige var i ferd med å skje. Hva ville de si til avskjed? De aller fleste løftet frem håpet om å sees igjen. «Vi møtes igjen på den andre siden», «Sees igjen», «Skal aldri glemme deg – vi møtes igjen», var gjengangere. 

Konfirmantene hadde en forventning om at det var noe mer etter døden. 

Det samme hører jeg i taler og hilsener i begravelser: «Vi møtes igjen». På sosiale medier leser jeg hilsener til de som er gått bort som om de fortsatt lever.

Troen på etterlivet lever i beste velgående. Og selv om mange ikke uttrykker en klar Kristus-tro, har tanken om at alt er over ved døden, liten tilslutning.  

Min oppgave som prest, og vår oppgave som kristne, er å si at denne troen har et navn knyttet til seg. Eivind Skeie gir ham navnet «Han som alltid venter» i sin lille bok «Håp i sorgen». Noen ganger er Jesus-navnet for stort for mennesker å ta i sin munn. Men personen er den samme. Han som alltid venter, er Jesus. 

Han bærer kappen over sine skuldre.
Han står og venter ved den siste grind.
Det er så mørkt der lysets verden ender.
Han står og lytter etter noens trinn.
«Det var så tungt å gå det siste stykket!
Det er så kaldt i dødens strenge vind!»
«Kom hit, min venn, og varm deg under kappen.
Nå kan du gråte. Siden går vi inn.»
(Håp i sorgen. Luther forlag 2012)

Han som gikk foran og viste vei, venter på oss. Hans oppstandelse ble til liv for oss.  

God påske!

Søndagstanker – 2. april 2021
Langfredag

Langfredag er sørgedag. Langfredag er mørkets dag – hvor mennesket får sin vilje i møte med det hellige. Teksten i dag er hentet fra Lukas. Det er et langt tekstavsnitt, og jeg velger kun å gjengi en liten del av det. Les det gjerne i sammenheng i din egen bibel. 

Tekst: Evangeliet etter Lukas 22, 39 – 23,46

Så sa Jesus til overprestene og offiserene ved tempelvakten og de eldste, de som var kommet for å gripe ham: «Dere har rykket ut med sverd og stokker, som om jeg var en røver. Dag etter dag var jeg sammen med dere på tempelplassen uten at dere la hånd på meg. Men dette er deres time, nå er det mørket som har makten.» 

Nå er det mørkets time i den store planen. Det er intriger, svik i form av et kyss, flukt og panikk. Det er konstruerte rettsaker, frykt for det ukjente, religiøs skinnhellighet og drap. I det hele er Langfredag dagen hvor menneskesinnet viser frem sin heslighet. Jesus kaller det «mørkets time». Nå er det mørket som har makten. 

Kristus er verdens lys – han og ingen annen, født i vårt mørke, født som en av våre. Når han er nær oss, er vår Far å finne. Ære være Gud! (Norsk Salmebok 101)

De kom om natten. De ville ikke at lyset skulle avsløre deres oppdrag. Med et kyss blir Jesus skilt ut av flokken med menn som var samlet. 

Kysset – nært, intimt og varmt, ble til et brennemerke. Tegnet på kjærlighet ble tegnet på svik. I mørket forvrenges det vakre.  

Kristus er verdens fred – han og ingen annen. Vi som er hans, må elske våre søsken. Kristus forener all Guds barneskare. Ære være Gud!

Jesu aller nærmeste sviktet. Kunne de bære hans byrder, ville de ofre seg for ham? Frykten ble for stor. Hva kunne de gjøre annet enn å flykte inn i natten og sitt eget mørke.  

Kristus er verdens liv – han og ingen annen, ofret for oss, forlatt av sine egne. Frelseren lever med sin Far, den Høye. Ære være Gud!

Rettsakene begynner. Folket begynner å rope. Skrikene gjaller mellom de trange gatene i Jerusalem. «Korsfest, korsfest!» Mengdens krav er vanskelig å ignorere for en politikere i maktrus. I den beste hensikt overgis Jesus til døden. Mørkets rettferdighet. 

Gud er vår jubelsang – han og ingen annen. Gud vil vi prise, hellig og treenig. Gud vil vi prise, Gud som er iblant oss. Ære være Gud!

Jesus spikres på et kors. Solens lys blir borte. I tre timer er det mørkt midt på dagen. Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han. Mennesket fikk sin vilje. Mørket vant sin seier. Er mennesket godt? Er Gud fortsatt iblant oss?

Søndagstanker – Skjærtorsdag
Torsdag 1. april 2021

Det lå en plan bak det hele. Det kunne kanskje virke tilfeldig, men det som skjedde, skjedde fordi det skulle skje. Jesu inntog i Jerusalem hvor tusener sang til hans ære, var første trinn. Nå var tiden inne for neste. 

Tekst: Evangeliet etter Lukas 22. 14-23

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.

Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. 

Jesus lengtet etter å dele dette siste måltidet med sine nærmeste. Fellesskapet med vennene var viktig for ham. Dette rituelle måltidet hvor mat og ord hang sammen, kunne de til punkt og prikke. De mintes den gangen da Gud reddet folket ut av Egypt, og gjentok ordene som bandt folket sammen. Ritualer og rutiner, kjente ord og sanger, knytter oss sammen i et fellesskap. 

Samtidig ble dette måltidet noe mye mer. Det ble også starten på en to-tusenårig nattverdsfeiring i den kristne kirke. En ny tradisjon ble skapt ut av det gamle. En ny pakt ble innstiftet.  

Igjen forpliktet Gud seg til sine venner, ved å gi seg selv, sin kropp og sitt blod for oss. Som Israelsfolket gjennom årtusener har gjort, samler nå den kristne menighet seg sammen rundt nattverdbordet. Ordene er kjente, vinen og brødet er de samme. Fellesskapet knyttes på ny rundt bordet. 

Vi deler Jesu nærvær gjennom vinen og brødet «som han gav til soning for alle våre synder» og vi minnes. 

Biskop Skjevesland beskriver nattverdens innhold slik:

1 – Nattverdens gave er Kristi nærvær i de helliges samfunn.
2 – Brød og vin er reisekost underveis mot løftets land.
3 – I nattverden forenes vi med ham som ofret seg i vårt sted – han i oss, vi i ham. 
4 – Kristi tjeneste for oss forløser vår tjeneste for ham og våre medmennesker.​​​​ 
(Ord til tro, Verbum 2011)

Det er ikke alltid så lett å ta inn over seg dybden og bredden i nattverden. Ordene kan bli store og vanskelige å forstå. 

Heldigvis – du trenger ikke å forstå. Det er ingen kunnskaps- eller moralske krav til den som kommer til nattverd. Hvis det eneste du trenger er Jesus, så er nattverden som skapt for deg.

Er du begeistret for Jesus – gå til nattverd. 

Tror du på ham – gå til nattverd. 

Vil du dele fellesskapet – gå til nattverd. 

Nå er tiden inne.

Søndagstanker — Søndag 28. mars 2021
Palmesøndag

Det gjør godt å møte rause mennesker som ikke holder tilbake på godhet og velvilje. Slike mennesker skal man samle på som verdifulle skatter. Raushet gjør godt, langt inn i sjela.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 26, 6-13

Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Smålige mennesker, som holder tilbake og som hele tiden tenker på hva de får igjen, er slitsomme å være sammen med. Det er som om kreftene trekkes ut av kroppen på meg i møte med slike. Gleden forsvinner og mitt ønske om å være raus blir mindre. Hvis du kan velge, omgi deg med rause mennesker.

Kvinnen fra dagens tekst visste ikke hva godt hun kunne gjøre for Jesus. Hun helte den kostbare salven over Jesu hode. I parallelteksten i Johannesevangeliet står det at hun helte den over Jesu føtter. Det var en kostbar salve, som kunne selges for tre hundre dagslønner. En enorm sum! En enorm raushet. Jeg tror ikke kvinnen, som ikke nevnes med navn i dagens tekst, gjorde dette for å få noe tilbake av Jesus. Hvis det var Maria, søsteren til Lasarus, hadde hun god grunn til å vise en slik raushet. Jesus hadde jo brakt livet tilbake til Lasarus. Dette var hennes måte å si takk på – uforbeholdent og raust.

Jesu svar til de smålige må ha vakt undring: «Hun salvet meg til min gravferd.»
Det er palmesøndag, og vanligvis feirer vi denne dagen med palmeblader og hosianna-rop. En gledens dag. Men i dag møter vi en tekst hvor kvinnen, uten å vite om det, forberedte Jesus til hans død. Hun, i sin raushet, gjorde en velgjerning mot Menneskesønnen. Lønnen hun fikk var å aldri bli glemt.

Vær raus i møte med mennesker langs din vei. Din raushet glemmes aldri og blir som et smykke mennesker bærer med seg. Hvem vet hva det kan bety for mottakeren? Kanskje gir det mot i møte med det vanskelige, glede i det vonde, eller til og med håp for morgendagen. Kanskje gjør du en velgjerning mot Mesteren selv: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»
Vær raus, kanskje har du Herren på besøk?