Søndagstanker – Søndag 4. april 2021
Påskedag
Alt har sin tid. Men i dag stanser tiden og en ny tidsalder begynner. Påskedag er dagen hvor naturens lov mister sin makt. Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?
Tekst: Evangeliet etter Matteus 28, 1-10
Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»
Påskedag er livets dag. Fra denne dagen er livet endret for oss alle.
Vår livsvei fra fødsel til død fikk en ny retning. Vi går fra død til liv, på samme måte som Jesus gikk fra død til liv.
Dagens tekst, om de to kvinnene som gikk til graven, bruker jeg ofte i begravelser. I begravelser er det viktig å peke på Bibelens store fortelling. Det er noe mer, døden er ikke siste stopp. Det er mer i vente. Kvinnenes sorg er som vår sorg. De, som vi, går til en grav og sørger. Så blir deres sorg overveldet av livet. Slik skal også vi en gang oppleve gleden. Vår sorg skal bli til glede. Vår egen død skal bli til liv.
«For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde. (Rom 14, 7-9)
Våger vi å tro det?
For noen år siden bad jeg mine konfirmanter å skrive en hilsen til en skolekamerat som var i ferd med å dø. Jeg fortalte en historie som de skulle prøve å leve seg inn i, som om det virkelige var i ferd med å skje. Hva ville de si til avskjed? De aller fleste løftet frem håpet om å sees igjen. «Vi møtes igjen på den andre siden», «Sees igjen», «Skal aldri glemme deg – vi møtes igjen», var gjengangere.
Konfirmantene hadde en forventning om at det var noe mer etter døden.
Det samme hører jeg i taler og hilsener i begravelser: «Vi møtes igjen». På sosiale medier leser jeg hilsener til de som er gått bort som om de fortsatt lever.
Troen på etterlivet lever i beste velgående. Og selv om mange ikke uttrykker en klar Kristus-tro, har tanken om at alt er over ved døden, liten tilslutning.
Min oppgave som prest, og vår oppgave som kristne, er å si at denne troen har et navn knyttet til seg. Eivind Skeie gir ham navnet «Han som alltid venter» i sin lille bok «Håp i sorgen». Noen ganger er Jesus-navnet for stort for mennesker å ta i sin munn. Men personen er den samme. Han som alltid venter, er Jesus.
Han bærer kappen over sine skuldre.
Han står og venter ved den siste grind.
Det er så mørkt der lysets verden ender.
Han står og lytter etter noens trinn.
«Det var så tungt å gå det siste stykket!
Det er så kaldt i dødens strenge vind!»
«Kom hit, min venn, og varm deg under kappen.
Nå kan du gråte. Siden går vi inn.»
(Håp i sorgen. Luther forlag 2012)
Han som gikk foran og viste vei, venter på oss. Hans oppstandelse ble til liv for oss.
God påske!