Søndagstanker — Søndag 14. mars 2021
4. søndag i fastetiden
Tenk deg at du som redningsmannskap rykker ut til en bilulykke. Bilen er sterkt kvestet og inne i bilen sitter en kvinne, fastklemt, skadet og uten sjanse til å komme seg fri. Allikevel takker hun nei til hjelp fra redningsmannskaper og nei takk til smertestillende, bandasjer og akutthjelp. Dette vil hun ordne opp i selv – «har hun klart å rote det til, så skal hun også klare å ordne opp». Går du?
Tekst: 2. Korinterbrev 5, 18-21
Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.
Noen ganger må man ta imot hjelp! Vi vil så gjerne ordne opp selv og rydde opp i eget rot. Men det kan bli for mye, alt for mye, slik at vi ikke er i stand til å gjøre det. Da må vi svelge vår stolthet og si ja! Da vil du også oppleve at det finnes mange som vil hjelpe, som har en oppgave i å hjelpe, og som gjør det profesjonelt og godt.
Redningsmannskapet ville ikke latt kvinnen ordne opp selv. De ville skåret kvinnen fri og reddet hennes liv, selv om hun takket nei. Hun var ikke i stand til å se sin egen situasjon. Redningen måtte komme utenfra.
Hva har dette å gjøre med søndagens tekst? Jo, den forteller akkurat det samme, men på et annet vis. Den sier at du er redningsløst bundet i ditt eget liv. Synd binder deg til hender og føtter, og du kan ikke vri eller riste deg selv ut av det. Selv om du prøver på alle vis å skape det gode liv, klarer du ikke å finne det. Noen ganger er livet bra, men de gode øyeblikkene er bare det – korte øyeblikk.
Hjelpen finnes. Gud har svart på en overraskende måte. I stedet for å forlange bot og bedring, moralske skippertak og soning, gir Gud oss en gave – forsoning. Denne gaven løfter oss ut av vår egen bundethet og setter oss fri. Det er ingen billig gave – den kostet Jesus livet. Men hvis du vil ha den, kan du bare løfte blikket og si ja, takk!
Denne gaven er så overveldende rik at Paulus formelig skriker ut: «La dere forsone med Gud!» i håp om at vi skal reagere.
Hvis jeg hadde stilt meg opp på kirketrappa og ropt ut over bygda mi: «La dere forsone med Gud!», så tror jeg ikke så veldig mange hadde kommet. Har vi hørt det for mange ganger, slik at vi ikke lenger reagerer? Eller er det ingen som ser seg i behov for forsoning?
Joda, vi trenger forsoning. Vi trenger tilgivelse og kjærlighet, både i nære forhold og i forhold til Gud. Men kanskje vi ikke lenger ser synden så godt? Det kan skyldes mange ting, men at den er der, er helt opplagt. Kanskje vi skal øve oss opp i å gjenkjenne synd igjen – slik at vi også kan verdsette forsoningen? Det er lettest og best, å begynne med seg selv. Ta frem din bibel og les deg gjennom fortellingene om Jesus. For meg er det alltid en øyeåpner!
God lesing og god forsoning!