Søndagstanker – Skjærtorsdag
Torsdag 1. april 2021

Det lå en plan bak det hele. Det kunne kanskje virke tilfeldig, men det som skjedde, skjedde fordi det skulle skje. Jesu inntog i Jerusalem hvor tusener sang til hans ære, var første trinn. Nå var tiden inne for neste. 

Tekst: Evangeliet etter Lukas 22. 14-23

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.

Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. 

Jesus lengtet etter å dele dette siste måltidet med sine nærmeste. Fellesskapet med vennene var viktig for ham. Dette rituelle måltidet hvor mat og ord hang sammen, kunne de til punkt og prikke. De mintes den gangen da Gud reddet folket ut av Egypt, og gjentok ordene som bandt folket sammen. Ritualer og rutiner, kjente ord og sanger, knytter oss sammen i et fellesskap. 

Samtidig ble dette måltidet noe mye mer. Det ble også starten på en to-tusenårig nattverdsfeiring i den kristne kirke. En ny tradisjon ble skapt ut av det gamle. En ny pakt ble innstiftet.  

Igjen forpliktet Gud seg til sine venner, ved å gi seg selv, sin kropp og sitt blod for oss. Som Israelsfolket gjennom årtusener har gjort, samler nå den kristne menighet seg sammen rundt nattverdbordet. Ordene er kjente, vinen og brødet er de samme. Fellesskapet knyttes på ny rundt bordet. 

Vi deler Jesu nærvær gjennom vinen og brødet «som han gav til soning for alle våre synder» og vi minnes. 

Biskop Skjevesland beskriver nattverdens innhold slik:

1 – Nattverdens gave er Kristi nærvær i de helliges samfunn.
2 – Brød og vin er reisekost underveis mot løftets land.
3 – I nattverden forenes vi med ham som ofret seg i vårt sted – han i oss, vi i ham. 
4 – Kristi tjeneste for oss forløser vår tjeneste for ham og våre medmennesker.​​​​ 
(Ord til tro, Verbum 2011)

Det er ikke alltid så lett å ta inn over seg dybden og bredden i nattverden. Ordene kan bli store og vanskelige å forstå. 

Heldigvis – du trenger ikke å forstå. Det er ingen kunnskaps- eller moralske krav til den som kommer til nattverd. Hvis det eneste du trenger er Jesus, så er nattverden som skapt for deg.

Er du begeistret for Jesus – gå til nattverd. 

Tror du på ham – gå til nattverd. 

Vil du dele fellesskapet – gå til nattverd. 

Nå er tiden inne.

Søndagstanker — Søndag 28. mars 2021
Palmesøndag

Det gjør godt å møte rause mennesker som ikke holder tilbake på godhet og velvilje. Slike mennesker skal man samle på som verdifulle skatter. Raushet gjør godt, langt inn i sjela.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 26, 6-13

Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Smålige mennesker, som holder tilbake og som hele tiden tenker på hva de får igjen, er slitsomme å være sammen med. Det er som om kreftene trekkes ut av kroppen på meg i møte med slike. Gleden forsvinner og mitt ønske om å være raus blir mindre. Hvis du kan velge, omgi deg med rause mennesker.

Kvinnen fra dagens tekst visste ikke hva godt hun kunne gjøre for Jesus. Hun helte den kostbare salven over Jesu hode. I parallelteksten i Johannesevangeliet står det at hun helte den over Jesu føtter. Det var en kostbar salve, som kunne selges for tre hundre dagslønner. En enorm sum! En enorm raushet. Jeg tror ikke kvinnen, som ikke nevnes med navn i dagens tekst, gjorde dette for å få noe tilbake av Jesus. Hvis det var Maria, søsteren til Lasarus, hadde hun god grunn til å vise en slik raushet. Jesus hadde jo brakt livet tilbake til Lasarus. Dette var hennes måte å si takk på – uforbeholdent og raust.

Jesu svar til de smålige må ha vakt undring: «Hun salvet meg til min gravferd.»
Det er palmesøndag, og vanligvis feirer vi denne dagen med palmeblader og hosianna-rop. En gledens dag. Men i dag møter vi en tekst hvor kvinnen, uten å vite om det, forberedte Jesus til hans død. Hun, i sin raushet, gjorde en velgjerning mot Menneskesønnen. Lønnen hun fikk var å aldri bli glemt.

Vær raus i møte med mennesker langs din vei. Din raushet glemmes aldri og blir som et smykke mennesker bærer med seg. Hvem vet hva det kan bety for mottakeren? Kanskje gir det mot i møte med det vanskelige, glede i det vonde, eller til og med håp for morgendagen. Kanskje gjør du en velgjerning mot Mesteren selv: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»
Vær raus, kanskje har du Herren på besøk?

Søndagstanker — Søndag 21. mars 2021
Maria Budskapsdag

Når er den rette tid? Alt har sin tid, står det i Bibelen. Men når er den rette tid? Se, det kan være vanskelig å vite. Når skal jeg fri? Når skal jeg si opp jobben? Når skal vi få barn? Når skal jeg gå av med pensjon?

Maria, Jesu mor, bryter ut i lovsang etter å ha fått englebesøk. Hun hadde fått en oppgave – hun skulle bli mor til verdens frelser. Hva sier man til slikt? Hennes reaksjon var en lovsang – for nå var tiden kommet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 46-55

Da sa Maria:         

 «Min sjel opphøyer Herren,             
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.   
 For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.          
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,    
for store ting har han gjort mot meg,          
han, den mektige; hellig er hans navn.    
Fra slekt til slekt varer hans miskunn          
over dem som frykter ham.     
Han gjorde storverk med sin sterke arm;          
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.     
Han støtte herskere ned fra tronen         
og løftet opp de lave.     
Han mettet de sultne med gode gaver,          
men sendte de rike tomhendte fra seg.    
Han tok seg av Israel, sin tjener,          
og husket på sin miskunn    
slik han lovet våre fedre,          
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Denne helgen feirer vi Maria Budskapsdag. Vi er nå en graviditet unna jul. Tiden arbeider med oss frem mot Jesu fødsel.

Men igjen, når er den rette tid?

For Gud var den rette tid kommet når Maria får beskjeden om å føde Guds sønn. Da var alt gjort klart, alle planene var lagt. Nå gjenstod bare gjennomføringen. Gud og mennesker skulle forsones – den nye Adam, Jesus, skulle stå frem og bringe salighet og frelse tilbake til hver og en av oss. For en plan!

Hvordan gikk det?

Ved første øyeblikk virker denne redningsplanen merkelig og litt puslete. For å sikre gjennomslag umiddelbart, ville jeg ha valgt noen helt annen enn en fattig og ukjent ung kvinne fra Nasaret. Hva med en keiserdatter i Roma? Det hadde gjort umiddelbart inntrykk. Og budskapet om den unge gutten hadde når den kjente verden på kort tid. Og hadde jeg bestemt, ville ikke Jesus død på et kors, men blitt den evige hersker, som i godhet og rettferdighet ville styrt verden fra sin trone. Da ville ingen vært i tvil, verken om Guds eksistens eller hva som var rett og galt! Men hva spiller det for rolle hva jeg tenker om dette? Guds plan er annerledes enn min. Guds tid var inne og Gud gjennomførte sin plan slik den måtte gjennomføres.

Det fører meg til en erkjennelse at jeg og Gud tenker ganske så annerledes. Der jeg tror jeg har svaret – har kanskje Gud et helt annet. Når jeg spør og spekulerer på hva som er den rette tid, kan det være lurt å ta med Gud inn i likningen. Til og med be om at jeg skal få gå i Guds plan med mitt liv og mine valg og ikke forhaste meg inn i mine kjappe konklusjoner! Det er ikke lett for oss rastløse sjeler å vente. Gud valgte Maria – i dag priser hele verden Maria for hennes ja. Guds plan kom da tiden var inne.

«Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen.»

Søndagstanker — Søndag 14. mars 2021
4. søndag i fastetiden

Tenk deg at du som redningsmannskap rykker ut til en bilulykke. Bilen er sterkt kvestet og inne i bilen sitter en kvinne, fastklemt, skadet og uten sjanse til å komme seg fri. Allikevel takker hun nei til hjelp fra redningsmannskaper og nei takk til smertestillende, bandasjer og akutthjelp. Dette vil hun ordne opp i selv – «har hun klart å rote det til, så skal hun også klare å ordne opp». Går du?

Tekst: 2. Korinterbrev 5, 18-21

Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.

Noen ganger må man ta imot hjelp! Vi vil så gjerne ordne opp selv og rydde opp i eget rot. Men det kan bli for mye, alt for mye, slik at vi ikke er i stand til å gjøre det. Da må vi svelge vår stolthet og si ja! Da vil du også oppleve at det finnes mange som vil hjelpe, som har en oppgave i å hjelpe, og som gjør det profesjonelt og godt.

Redningsmannskapet ville ikke latt kvinnen ordne opp selv. De ville skåret kvinnen fri og reddet hennes liv, selv om hun takket nei. Hun var ikke i stand til å se sin egen situasjon. Redningen måtte komme utenfra.

Hva har dette å gjøre med søndagens tekst? Jo, den forteller akkurat det samme, men på et annet vis. Den sier at du er redningsløst bundet i ditt eget liv. Synd binder deg til hender og føtter, og du kan ikke vri eller riste deg selv ut av det. Selv om du prøver på alle vis å skape det gode liv, klarer du ikke å finne det. Noen ganger er livet bra, men de gode øyeblikkene er bare det – korte øyeblikk.

Hjelpen finnes. Gud har svart på en overraskende måte. I stedet for å forlange bot og bedring, moralske skippertak og soning, gir Gud oss en gave – forsoning. Denne gaven løfter oss ut av vår egen bundethet og setter oss fri. Det er ingen billig gave – den kostet Jesus livet. Men hvis du vil ha den, kan du bare løfte blikket og si ja, takk!

Denne gaven er så overveldende rik at Paulus formelig skriker ut: «La dere forsone med Gud!» i håp om at vi skal reagere.

Hvis jeg hadde stilt meg opp på kirketrappa og ropt ut over bygda mi: «La dere forsone med Gud!», så tror jeg ikke så veldig mange hadde kommet. Har vi hørt det for mange ganger, slik at vi ikke lenger reagerer? Eller er det ingen som ser seg i behov for forsoning?

Joda, vi trenger forsoning. Vi trenger tilgivelse og kjærlighet, både i nære forhold og i forhold til Gud. Men kanskje vi ikke lenger ser synden så godt? Det kan skyldes mange ting, men at den er der, er helt opplagt. Kanskje vi skal øve oss opp i å gjenkjenne synd igjen – slik at vi også kan verdsette forsoningen? Det er lettest og best, å begynne med seg selv. Ta frem din bibel og les deg gjennom fortellingene om Jesus. For meg er det alltid en øyeåpner!

God lesing og god forsoning!

Søndagstanker — Søndag 7. mars 2021
3. søndag i fastetiden

Alle tror på noe. Det kan være Gud eller guder, ånder, skjebnen, astrologi, spådomskort, karma. Noe kalles overtro – svart katt over gata, frykt for nr. 13, gå aldri under en stige, bank i bordet og kors på halsen. Noen tror på begreper og idelogier, som menneskerettigheter, demokrati og velferdsstaten. Andre tror de er sin egen lykkes smed og noen tror de graver sin egen grav. Tro er så mangt. Kan tro også inkludere tvil? Absolutt. Det får vi et godt eksempel på i dagens tekst.

Tekst: Evangeliet etter Markus 9, 17-29

En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.    

Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»

Det første vi spør oss er gjerne – hva feilet egentlig denne gutten? Det kan virke som om han led av kraftige epileptiske anfall. Datiden forklarte det med onde ånder. All sykdom ble forstått på denne måten. Jesus «truet» feberen ut av Peters svigermor. Jesus synes å gå inn i datidens forståelse av sykdomsårsaken – demoner. Og hvordan håndterer man demoner – man driver de ut med bønn og overbevisning i tro på at den sterke kunne rense ut de svake. Tro var nøkkelen til helbredelse.

Guttens far hadde helt sikkert bedt for gutten sin og bedt sykdommen forlate ham – uten resultat. Derfor henvender han seg til en som er sterkere i troen enn ham: «Om det er mulig for deg….?

Det var det – Jesus drev ut sykdommen av gutten og gav ham tilbake til faren. Men han gjør det med en sterk irettesettelse av tilhørernes vantro – alt er mulig for den som tror! Farens tro var så absolutt til stede. «Jeg tror», roper han. Men etter gjentatte mislykkede forsøk, selv disiplenes klarte det ikke, var hans tro blitt til vantro. «Hjelp meg i min vantro!»

Så er vi der – midt i troskampen. Hva skal vi tro og hvem skal vi tro på? Det gjelder ikke bare i møte med sykdom, men på alle livets områder. Tro handler jo ikke bare om hvordan vi skal møte kriser. Tro er en helhet rundt livet. Alt vi møter, møter vi i tro. Da er det ikke likegyldig hva du tror på.

Jesus sier: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! Han er den, som tross vår tvil, kan skape en helhetlig mening i vår tilværelse. Hvem du er, hvorfor du er og hvem du går til.