Uforbeholden kjærlighet

Kjære leser av Søndagstanker!

Etter noen ukers fravær er jeg tilbake med nye søndagstanker. Min mor, Liv Skogstad, døde 29. januar. Etter hennes død har jeg vært nødt til å legge arbeidet med Søndagstanker til side. Det er vondt å miste sin mor. Som prest har jeg mange ganger snakket med pårørende som har mistet sin mor. Nå forstår jeg deres sorg på en annen måte. Min mor var syk, og hun hadde det ikke bra mot slutten. Men det gjør ikke tapet mindre. Nå, litt i etterkant, begynner de gode minnene å tre frem og sykdommen trer litt tilbake. Da kjenner jeg enda sterkere på hvem hun var, samtidig som takknemligheten vokser.

Søndagstanker — Søndag 28. februar 2021
2. søndag i fastetiden

Fortellingen fra Lukas denne søndagen, bringer et sterkt minne tilbake. For noen år siden var jeg og kona på Kreta. I byen Chania er det et historisk museum og jeg valgte å besøke det mens min kone gikk i butikker. Det er et lite, men innholdsrikt museum, og jeg arbeidet meg sakte gjennom det. Plutselig ble jeg stående og stirre. En alabastkrukke fra Jesu tid lå i en monter foran meg. Historien om kvinnen som salvet Jesus kom til meg sterkt og klart. Alabastkrukken brakte historien til live og fortalte meg om uforbeholden kjærlighet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 7, 36-50

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»    

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Hva slags liv hadde denne kvinnen levd? Et syndefullt liv er alt vi får vite. Vi trenger ikke å spekulere i det – hun var en kvinne som trengte tilgivelse og nytt håp. Hun søkte det, i hengivenhet mot Jesus, og fikk både tilgivelse og frelse. Det er en vakker fortelling. Jesus gir kvinnen lov til å uttrykke sin kjærlighet overfor ham på denne fullstendig ydmyke og såre måten. Var det meg det skjedde med, ville jeg blitt flau og holdt henne tilbake, bedt henne om å slutte. Men ikke Jesus. Han lar henne holde på, gråte, tørke, kysse og smøre inn hans føtter med verdifull salve.

Han lar seg elske fordi han så hennes behov for å vise takknemlighet. Hun hadde fått tilgivelse og nytt håp gjennom Jesus. Hvordan kunne hun takke ham nok!

Hvordan kan vi takke Jesus nok? For å kunne takke, må man først ha fått noe. Hvis du ikke opplever å ha fått noe av Jesus, hvordan takke ham? Men hvis du, som kvinnen, har opplevd å få tilgivelse og nytt håp gjennom Jesus, er det vanskelig å få takket nok.
Ofte når jeg ber stopper ordene opp. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få uttrykt min takknemlighet på en god måte. Da ender ofte min bønn slik: Du vet, Herre!

For hvordan skal jeg klare å ordlegge hva jeg har fått? Det er mange ting å takke for – familie, barn, venner, arbeid, kall til tjeneste, tak over hodet og sikkerhet. Men dypere enn det vil jeg takke for mening, for dybde i livet, for identitet og tilhørighet – for tilgivelse og for håpet jeg bærer.

Av og til blir ordene små og utilstrekkelige. Som prest er jeg glad for ordene som er formet gjennom århundres arbeid med liturgi og salmer. Innholdsrike ord, erfarte ord som kan gi meg ord til takk. For vi er mange som kvinnen som har fått mye tilgitt, og som har mye å takke for.

God søndag!