Det er jeg!

Søndagstanker — Søndag 17. januar 2021
3. søndag i åpenbaringstiden

Alle som har hatt hjemlengsel vet hvor godt det er å høre mor ellers fars stemme igjen. Alle som lengter etter sin venn, gleder seg til å møtes igjen. Kvinner ved brønnen lengtet etter Messias. Hun får svar av Jesus selv: Det er jeg!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 4, 4-26

Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.    

Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene.  Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»  «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra?  Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»    

Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

«Det er lengselen som driver oss», synger Jahn Teigen, i sin sang «Mil etter mil». Vi går mil etter mil med en lengsel i oss. Hva vi lengter etter er ikke alltid tydelig, det er en uro i oss – en kløe vi ikke blir kvitt. Vi lengter uten helt å kunne definere hva vi lengter etter. Dypest sett, sier ekspertene, lengter vi etter å bli bekreftet, sett og akseptert.
Men den dypeste lengsel tror jeg er å bli elsket ubetinget, uten vilkår og reservasjoner.

I dagens tekst møter vi en kvinne som har havnet utenfor «det gode selskap». Hennes privatliv var rotete, sladderen gikk. Hun går til brønnen for å hente vann rundt middagstid, når solen steker som verst. Er det for å slippe å møte andres anklagende blikk? Derfor virker hun overrasket over å møte en mann der, attpåtil en jødisk mann som snakker til henne! Vi får en kort forklaring i teksten – «For jødene omgås ikke samaritanene.» Årsaken er historisk forankret, helt tilbake til 587 f. Kr da det første tempelet ble revet og store deler av befolkningen ble deportert til Babylon. Andre fikk lov til å flytte inn i de jødiske bosettingene, og samaritanene var blant dem. Samaritanene ble ikke anerkjent av jødene som rene, selv om de dyrket den samme gud.

Allikevel blir kvinnen uten navn, sett, bekreftet og akseptert. Mannen hun møtte var tydeligvis ikke som de hun hadde møtt før. Denne mannen så noe mer. Samtalen med den samaritanske kvinnen er den lengste samtalen Jesus hadde med en kvinne som er nedskrevet i evangeliene. Den har fått store ringvirkninger, for i denne samtalen åpner Jesus opp Guds rike for alle mennesker, ikke bare for det jødiske folket.

Hans tilbud om å gi henne levende vann, kan vi forstå som et tilbud om frelse, en forsoning og fred med Gud. Denne troen har sin kilde utenfor oss selv – fra Gud. Derfor kalles Jesus den levende vann, som ikke tørker ut eller som gjør oss tørste igjen.
Kvinnen forstår ikke, akkurat som Nikodemus, da han helt bokstavelig tolker Jesu ord om å bli født på nytt, som en ny fysisk fødsel. Levende vann! Jo, noe slikt ville hun gjerne ha, for å slippe den tunge vandringen til brønnen hver dag!

Men troen er ikke en måte å unnslippe slitet vi mennesker må gjennomleve. Troen er tilbedelse i ånd og sannhet. Det er vissheten om å høre til. Å være elsket av Gud, betingelsesløst og uten vilkår. Når vi våger å gripe det, kan vår uro og lengsel stilne. «Som hjorten lengter etter bekker med rennende vann, lengter min sjel etter deg, min Gud», skriver salmisten i Salme 42 og han fortsetter, «Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.»

Hva lengter du etter?
Kan din lengsel og uro finne sitt svar i Jesus, slik kvinnen fant sitt.