Gledelig jul!

Søndagstanker — 25. desember 2020
Juledag

Sammen med hele Guds menighet på jord, skal vi i dag ta del i det store lovsangskoret. Etter hvert som solen bryter frem fra Øst mot Vest, lyder lovsangen fra land etter land. Gud kom til vår verden og satte oss fri! Det lille barnet er himmelen på jord!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 1, 1-14

Dagens hellige evangelium er hentet fra evangelisten Johannes.

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.              

Alt er blitt til ved ham,         
uten ham er ikke noe blitt til.                  

Det som ble til    
i ham, var liv,         
 og livet var menneskenes lys.              

Lyset skinner i mørket,          
og mørket har ikke overvunnet det.        

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.  Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.  Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.               

Det sanne lys,          
som lyser for hvert menneske,          
kom nå til verden.               

Han var i verden,          
og verden er blitt til ved ham,          
men verden kjente ham ikke.              

Han kom til sitt eget,          
og hans egne tok ikke imot ham.              

Men alle som tok imot ham,          
dem ga han rett til å bli Guds barn,          
de som tror på hans navn.               

De er ikke født av kjøtt og blod,          
ikke av menneskers vilje          
og ikke av manns vilje,          
men av Gud.              

Og Ordet ble menneske          
og tok bolig iblant oss,          
og vi så hans herlighet,          
en herlighet som den enbårne Sønn          
har fra sin Far,          
full av nåde og sannhet.

Ordet ble menneske – det er kjerneordet i dagens tekst. Ordet – Gud gjester jorden – Gud vandrer på jord — Hvor har vi hørt det tidligere? Kanskje lyder det noe kjent fra fortellingen i Bibelens første bok, de aller første kapitlene, om Skapelsen, om Adam og Eva og om hagen. I den hagen vandret Gud sammen med menneskene og delte livet med dem. De hørte sammen, ingenting skilte dem fra hverandre.

Så skjer det noe. Noe som for alltid endret forholdet dem imellom. De klarer ikke å vandre sammen lenger. De klarer ikke lenger å se hverandre inn i øynene. Løgnen og sviket kom inn, forholdet ble ødelagt. Menneskets vandring i verden ble en vandring med et avstandsforhold til Gud. En avstand ingen ønsket, verken Gud eller mennesket.
Årene går og tilbake satt vi mennesker med en vag erkjennelse av Gud, med en lengsel, et ønske om tilhørighet. Med årene glemte mange Gud og hevet seg selv opp til Herre over liv og død.

Så skjer det noe. Igjen vandrer Gud sammen med oss. Ikke på samme måte som sist. Guds herlighet er dekket av menneskelig kjøtt og blod. I en kropp, i et menneske, i Jesus fra Nasaret.

Kjenner vi Gud igjen? Klarer vårt blikk å se gjennom årtuseners støv og tåke som har lagt seg over vårt minne om Gud. Det er som minnet etter en kjær venn som vi mistet kontakten med for lenge siden. Eller som et barn som ikke lenger husker ansiktet til sin mor som gikk bort i barnets unge år. Minnet er der, men det er uskarpt og tåkete.
Gud vandrer i vår midte, og menneskene lengter og kjemper for å vekke minnene som er ligger dypt inne i vårt eget DNA. I kjernen av det å være.

På Jesu egen tid var det noen som så det. Som våknet opp av sin dvale og fant sine minner. De så hans herlighet. De så Gud og vandret sammen med ham i den nye hagen – den som strakk seg fra Galilea til Jerusalem.

Men det var mange som ikke så. Kanskje klarte de ikke å riste av seg støvet, tåken eller så var deres forventninger og håp annerledes. Slik er det til denne dag. Noen ser, andre ikke. Noen venter på noe annet, andre har sluttet å vente. Men forandrer det at Gud gjestet verden? På ingen måte.

For det Ordet brakte med seg til sin vandring på jorden var det sanne lys. Han var selv lys og brakte med seg et lys som søker seg mot menneskers sinn overalt og til alle tider.
Det er et lys som overvinner mørkret. Det er et lys som aldri slukkes – det er et lys fra evighet til evighet. I det lyset må ondskap vike.

Vi kalles inn til å leve i det lyset. Å igjen få vandre i hagen med Gud, i denne hagen som er vår tid og vårt liv – din og min vandring fra vugge til grav, gjennom død og forbi.

Kan du si nei?

Selvsagt kan du si nei. Men si heller ja! Si ja til livet, til lyset – ta imot retten til å bli kalt et Guds barn. Det du ble skapt til. Da vil du se hans herlighet – og hvor enn stusselig du synes ditt liv er, så vil det være et liv i herlighet. For du har funnet frem, slik gjeterne gjorde, til barnet i krybben. Til himmelen på jord!

Velsignet jul!