Søndagstanker — Søndag 13. desember 2020
3. søndag i advent

Å si at noen snur seg fort rundt, kan bli oppfattet negativt. En politiker som skifter mening med en gang meningsmålingene går imot, har vi lite til overs for. Men det å vende om er noe ganske annet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 3, 7-18

Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»    

«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»    

Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»    

Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.

Johannes ryddet vei, slik «en bror i femteklasse» kan gjøre for en liten julebukk på vei til bestemor. Johannes, den siste av profetene i den gamle pakten, er krass og sterk i sin tale. Det nyttet ikke å peke på forfedrene og alt godt de gjorde. Nei, den enkelte måtte rydde opp og vende om og gjøre opp sin sak med Gud. For nå var det alvor. Og folket responderte. De tok et personlig ansvar og bad om råd for hvordan de skulle leve. Omvendelsen var konkret og overkommelig. «Del mat og klær med den som ikke har. Vær rettferdig, ikke misbruk din makt. Ta ansvar!»

Det er dine handlinger som forteller hvem du er, ikke hvem du kommer fra og hvilke aner du har. Omvendelsen var personlig og mante hver enkelt til konkrete handlinger i tråd med Guds lov.

«Jeg har begynt å få litt mer interesse for religionen», fortalte en godt voksen mann meg her om dagen. «Før var jeg ikke interessert, men nå synes jeg det er godt å være i kirken iblant.» Han er en av mange som har en tilknytning til kirken og som med stigende alder har begynt å reflektere over både liv og død.

Jeg håper han kommer til kirken på søndag. Da vil han få høre at «religionen» ikke kan hjelpe han, akkurat som Johannes sa. Handlinger, ritualer og stemninger frelser ingen. De er bare kulissene som omkranser mysteriet.

Adventstiden blir lett for å bli bare koselig og lun og varm. Dagens tekst kaller på angeren og boten – derfor den lilla fargen. Samtidig kaller dagens tekst på forventingen om han som kommer med Hellig Ånd og ild – Messias. Han er den som til syvende og sist kan se hva som foregår i vårt indre – om vår omvendelse er ekte eller om vi bare snur oss om etter vinden. Lignelsen med agnene og hvetekornene skiller den som snur seg med vinden og den som i sin fulle tyngde tar budskapet om omvendelse inn over seg.

«Religionen» har sin tiltrekningskraft. Den skaper stemninger og følelser. Men et personlig forhold til Jesus skaper omvendelse og nytt liv. Det er «religionens» kjerne.
Som Pelle Karlsson sang: «Han er min sang og min glede, han er min Herre og Gud. Jesus i dine hender jeg hviler til livets slutt.»