Månedlige arkiver: desember 2020

Gledelig jul!

Søndagstanker — 25. desember 2020
Juledag

Sammen med hele Guds menighet på jord, skal vi i dag ta del i det store lovsangskoret. Etter hvert som solen bryter frem fra Øst mot Vest, lyder lovsangen fra land etter land. Gud kom til vår verden og satte oss fri! Det lille barnet er himmelen på jord!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 1, 1-14

Dagens hellige evangelium er hentet fra evangelisten Johannes.

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.              

Alt er blitt til ved ham,         
uten ham er ikke noe blitt til.                  

Det som ble til    
i ham, var liv,         
 og livet var menneskenes lys.              

Lyset skinner i mørket,          
og mørket har ikke overvunnet det.        

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.  Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.  Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.               

Det sanne lys,          
som lyser for hvert menneske,          
kom nå til verden.               

Han var i verden,          
og verden er blitt til ved ham,          
men verden kjente ham ikke.              

Han kom til sitt eget,          
og hans egne tok ikke imot ham.              

Men alle som tok imot ham,          
dem ga han rett til å bli Guds barn,          
de som tror på hans navn.               

De er ikke født av kjøtt og blod,          
ikke av menneskers vilje          
og ikke av manns vilje,          
men av Gud.              

Og Ordet ble menneske          
og tok bolig iblant oss,          
og vi så hans herlighet,          
en herlighet som den enbårne Sønn          
har fra sin Far,          
full av nåde og sannhet.

Ordet ble menneske – det er kjerneordet i dagens tekst. Ordet – Gud gjester jorden – Gud vandrer på jord — Hvor har vi hørt det tidligere? Kanskje lyder det noe kjent fra fortellingen i Bibelens første bok, de aller første kapitlene, om Skapelsen, om Adam og Eva og om hagen. I den hagen vandret Gud sammen med menneskene og delte livet med dem. De hørte sammen, ingenting skilte dem fra hverandre.

Så skjer det noe. Noe som for alltid endret forholdet dem imellom. De klarer ikke å vandre sammen lenger. De klarer ikke lenger å se hverandre inn i øynene. Løgnen og sviket kom inn, forholdet ble ødelagt. Menneskets vandring i verden ble en vandring med et avstandsforhold til Gud. En avstand ingen ønsket, verken Gud eller mennesket.
Årene går og tilbake satt vi mennesker med en vag erkjennelse av Gud, med en lengsel, et ønske om tilhørighet. Med årene glemte mange Gud og hevet seg selv opp til Herre over liv og død.

Så skjer det noe. Igjen vandrer Gud sammen med oss. Ikke på samme måte som sist. Guds herlighet er dekket av menneskelig kjøtt og blod. I en kropp, i et menneske, i Jesus fra Nasaret.

Kjenner vi Gud igjen? Klarer vårt blikk å se gjennom årtuseners støv og tåke som har lagt seg over vårt minne om Gud. Det er som minnet etter en kjær venn som vi mistet kontakten med for lenge siden. Eller som et barn som ikke lenger husker ansiktet til sin mor som gikk bort i barnets unge år. Minnet er der, men det er uskarpt og tåkete.
Gud vandrer i vår midte, og menneskene lengter og kjemper for å vekke minnene som er ligger dypt inne i vårt eget DNA. I kjernen av det å være.

På Jesu egen tid var det noen som så det. Som våknet opp av sin dvale og fant sine minner. De så hans herlighet. De så Gud og vandret sammen med ham i den nye hagen – den som strakk seg fra Galilea til Jerusalem.

Men det var mange som ikke så. Kanskje klarte de ikke å riste av seg støvet, tåken eller så var deres forventninger og håp annerledes. Slik er det til denne dag. Noen ser, andre ikke. Noen venter på noe annet, andre har sluttet å vente. Men forandrer det at Gud gjestet verden? På ingen måte.

For det Ordet brakte med seg til sin vandring på jorden var det sanne lys. Han var selv lys og brakte med seg et lys som søker seg mot menneskers sinn overalt og til alle tider.
Det er et lys som overvinner mørkret. Det er et lys som aldri slukkes – det er et lys fra evighet til evighet. I det lyset må ondskap vike.

Vi kalles inn til å leve i det lyset. Å igjen få vandre i hagen med Gud, i denne hagen som er vår tid og vårt liv – din og min vandring fra vugge til grav, gjennom død og forbi.

Kan du si nei?

Selvsagt kan du si nei. Men si heller ja! Si ja til livet, til lyset – ta imot retten til å bli kalt et Guds barn. Det du ble skapt til. Da vil du se hans herlighet – og hvor enn stusselig du synes ditt liv er, så vil det være et liv i herlighet. For du har funnet frem, slik gjeterne gjorde, til barnet i krybben. Til himmelen på jord!

Velsignet jul!

Gledens adventssøndag

Søndagstanker — Søndag 20. desember 2020
4. søndag i advent

Å kjenne barnet bevege seg inne i mors liv for første gang, beveger de fleste fedre. Vi fedre, som står så utenfor under graviditeten, får endelig kjenne barnets bevegelse og liv. For en glede!

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 39-45

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

Gjennom adventstiden har vi blitt møtt med utfordrende og krevende tekster om omvendelse. I dag får vi dele gleden to kvinner opplever i møtet med hverandre og deres barn. Selv om barna ennå ikke er født, gleden til stede også hos dem. Johannes sparker, og mor Elisabet tolker dette som et tegn på glede. Barna, Jesus og Johannes, begge navngitt av engler, kjenner på mystisk vis til hverandre.

Mor Maria og mor Elisabet hadde mye å snakke om. Selv om aldersforskjellen var stor, var de begge i samme situasjon. Maria ble i hjemmet til Elisabet og Sakarja i tre måneder, helt frem til Elisabet fødte. Erfaringen Maria fikk med seg var sikkert god hjelp for henne når hun selv skulle forberede sin fødsel.

Lukas tegner opp et tydelig skille mellom de to barna. Johannes er av jorden, Jesus av Ånden. Johannes er en tjener, Jesus er Herren. Men de to kvinnene var på samme linje – utvalgt til å bære barn inn i verden. Deres opplevelser er de samme kvinner til alle tider opplever. Denne søndagen vil jeg tilegne alle kvinner som har båret et barn i sitt liv. At Marias og Elisabets barn var kalt på spesielt vis, gjorde nødvendigvis ikke graviditeten lettere å bære, ei heller fødselen. Takk til dere alle, som har båret livet videre i deres egen kropp!

Som prest har jeg gleden av å snakke med mange mødre og fedre som kommer til dåp. Noen er foreldre for første gang, og deres liv har blitt snudd på hodet. «Det er helt fantastisk», utbrøt en far. Endelig kunne han holde barnet i sine hender, et barn moren allerede hadde kjent i lang tid.

Det går mot Kristusmesse – eller jul som vi kaller det i nord. Vi lengter mot lyset i mørketid. Nå er livets lys snart her – han som er varslet å være alle menneskers lys kommer som et lite barn. Født til verden. for å dele liv og tid og rom med oss. Gud til ære – oss til gavn.

«Det sanne lys,som lyser for hvert menneske,kom nå til verden.»

Joh. 1.9

Den store snuoperasjonen

Søndagstanker — Søndag 13. desember 2020
3. søndag i advent

Å si at noen snur seg fort rundt, kan bli oppfattet negativt. En politiker som skifter mening med en gang meningsmålingene går imot, har vi lite til overs for. Men det å vende om er noe ganske annet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 3, 7-18

Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»    

«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»    

Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»    

Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.

Johannes ryddet vei, slik «en bror i femteklasse» kan gjøre for en liten julebukk på vei til bestemor. Johannes, den siste av profetene i den gamle pakten, er krass og sterk i sin tale. Det nyttet ikke å peke på forfedrene og alt godt de gjorde. Nei, den enkelte måtte rydde opp og vende om og gjøre opp sin sak med Gud. For nå var det alvor. Og folket responderte. De tok et personlig ansvar og bad om råd for hvordan de skulle leve. Omvendelsen var konkret og overkommelig. «Del mat og klær med den som ikke har. Vær rettferdig, ikke misbruk din makt. Ta ansvar!»

Det er dine handlinger som forteller hvem du er, ikke hvem du kommer fra og hvilke aner du har. Omvendelsen var personlig og mante hver enkelt til konkrete handlinger i tråd med Guds lov.

«Jeg har begynt å få litt mer interesse for religionen», fortalte en godt voksen mann meg her om dagen. «Før var jeg ikke interessert, men nå synes jeg det er godt å være i kirken iblant.» Han er en av mange som har en tilknytning til kirken og som med stigende alder har begynt å reflektere over både liv og død.

Jeg håper han kommer til kirken på søndag. Da vil han få høre at «religionen» ikke kan hjelpe han, akkurat som Johannes sa. Handlinger, ritualer og stemninger frelser ingen. De er bare kulissene som omkranser mysteriet.

Adventstiden blir lett for å bli bare koselig og lun og varm. Dagens tekst kaller på angeren og boten – derfor den lilla fargen. Samtidig kaller dagens tekst på forventingen om han som kommer med Hellig Ånd og ild – Messias. Han er den som til syvende og sist kan se hva som foregår i vårt indre – om vår omvendelse er ekte eller om vi bare snur oss om etter vinden. Lignelsen med agnene og hvetekornene skiller den som snur seg med vinden og den som i sin fulle tyngde tar budskapet om omvendelse inn over seg.

«Religionen» har sin tiltrekningskraft. Den skaper stemninger og følelser. Men et personlig forhold til Jesus skaper omvendelse og nytt liv. Det er «religionens» kjerne.
Som Pelle Karlsson sang: «Han er min sang og min glede, han er min Herre og Gud. Jesus i dine hender jeg hviler til livets slutt.»

Vi trenger håp for fremtiden

Søndagstanker — Søndag 6. desember 2020
Andre søndag i advent.

Klarer du å lese nyhetene uten å bli nedstemt? Det hender at jeg blar over artiklene om klimaødeleggelser, virus, plast i havet og avskoging i Amazonas. Jeg orker ikke alltid å ta det inn over meg. Finnes det håp?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 21, 27-36

Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse:        

«Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.»

Hva er ditt dypeste håp? Det ligger som en bjelke under alle andre små og store forhåpninger for ditt liv på jorden. Tenk litt på det, mens du leser videre.

Selv har jeg lett for å bli engasjert i det jeg holder på med. Det kan gjøre at jeg blir litt «fartsblind» og kun ser det jeg holder på med som viktig og rett. Men selv det mest intense engasjement går over og jeg kan se tilbake på det med både takknemlighet, litt større perspektiv og visdom. Da ser jeg at det også finnes andre viktige saker å engasjere seg i, som kan gå sammen med det jeg tidligere var engasjert av. Engasjement og håp endres med tid og alder. I dag er barna voksne. Det gir meg og kona mulighet til å sette søkelys på hverandre igjen. Jobben har blitt mindre viktig, helsa er blitt viktigere.

Men under alt dette trenger jeg noe mer. For selv om min helse er god, er verdens helse i krise. Alt brytes ned, mennesket slutter ikke med sin grådighet, krig og terror bryter ut, en dag her, en dag der.

John Lennon synger i sin sang «Imagine» at hvis vi bare sluttet å tro på Gud så ville alt bli bra. Hvis vi alle kunne leve for i dag og slippe båndet til våre eiendeler, så ville jorden og vårt fellesskap bli et himmelrik. Selv om jeg virkelig holder av John Lennon, så er dette en tåpelig og naiv tekst. Historien har vist at selv uten tro opptrer mennesker like destruktivt og ondt. For ikke å snakke om vår trang til å eie og holde fast på hva vi har, koste hva det koste vil! Hvilket håp har egentlig ateisten?

Hva kan gi håp? Har du klart å finne ditt innerste, dypeste håp? Fra jeg var ganske ung, bare 16 år, har jeg hatt et håp for fremtiden. Ikke bare for meg, men for hele verden. Det håpet heter Jesus Kristus.

Det er ingen flukt fra virkelighetens verden å ha et håp i Kristus. Jeg er fortsatt engasjert i miljø, i mitt lokale idrettslag, min familie og min jobb. Men jeg vet at Gud er historiens Herre. En dag skal alt som lider bli satt fri, alt skal endres til det beste. Jesus sier om seg selv at han er begynnelsen og slutten – Alfa og Omega. Jeg virrer ikke målløst og hensiktsløst gjennom universet. Mitt liv har en hensikt og det ligger i Guds hender. Engang skal jeg få se det klart. Det er håp for fremtiden!