Venner for livet!

Søndagstanker — Søndag 18. oktober 2020
20. søndag i treenighetstiden

Vennskap er noe av det vakreste og fineste vi kan oppleve. Mangelen av det det kan være helt ødeleggende. Vennskap kan få frem det fineste i oss.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 11, 1-5

En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.

Jesus hadde noen gode venner som betød mye for ham. Før han kalte den første apostel, var han venn med Maria, Marta og Lasarus. Det er sannsynlig at han ble kjent med dem i sine barn og ungdomsår. Da Maria og Josef dro til Jerusalem for å ofre i tempelet, bodde de kanskje i Betania, i huset til de tre søknene. Jesus hadde Lasarus kjær, slik David hadde Jonatan kjær. Les fortellingen om David og Jonatan i 1. Samuels bok. Jonatan, den privilegerte kongesønnen, tok den fattige, men begavede David som sin næreste venn, og var villig til å ofre livet for ham.

Har du en god venn? Hvis ja, kan du kjenne på den dype takknemligheten over å ha en venn og hvor langt du er villig til å gå for å hjelpe og beskytte han eller henne. Akkurat de samme sterke følelsene kjente Jesus på overfor Lasarus. Kanskje hadde de delt opplevelser og tanker sammen i ungdomstiden. Kanskje tente de et bål ute i ødemarken, overnattet under stjernehimmelen og tilbrakte natten med å fortelle om drømmer og planer for fremtiden.

Når Jesus får beskjed om at hans kjære venn er syk, er kanskje Lasarus allerede død. Vi vet ikke nøyaktig, men vi vet av den videre fortelling at Lasarus lå i graven når Jesus kom til Betania.

Lasarus sykdom skulle bli til Guds ære, sa Jesus, ved den skulle Gud Sønn bli herliggjort. Kan virkelig sykdom bli til Guds ære? Den på alle måter grensesprengende fortellingen om Lasarus ble det. Han ble jo vekket opp fra de døde. Men hva med din og min sykdom, eller sykdom hos noen av våre kjære. Kan den bli til Guds ære?

Kanskje kan det være måten vi lever med sykdom som kan gi oss en pekepinn? Hvis klage, forbannelser og anklager mot Gud blir resultatet av sykdom, er det ikke ære vi tenker på. Men ofte får jeg høre i samtale med pårørende, at deres kjære bar sine smerter og sine plager med verdighet. Smertene var der, plagene var vonde, men fremfor å forbanne Gud og sine omgivelser, lå takken der som et bakteppe. Takken for livet, for kjærligheten, for barn og barnebarn, for venner og innhold i livet. Og takken for Guds tilstedeværelse i alle ting. Det er et vitnesbyrd for mange, at også plagede mennesker klarer å holde fast på sin gudstro og finne styrke i den når livet er vanskelig. På den måten kan sykdom bli til Guds ære.

Uansett, så er dagens tekst en vakker fortelling om at Gudemennesket Jesus knyttet sterke bånd til mennesker. Vennskapet med Maria, Marta og Lasarus var dypt og inderlig. Gud er relasjon, ikke distanse og fremmedhet. Derfor sier vi at kristendom ikke er religion, men relasjon.

«Lov ham og pris ham, vår frelser og venn! Han som gir synderen livet igjen!»