Søndagstanker — Søndag 25. oktober 2020
Bots- og bønnedag

Min lokale bensinstasjon averterer av og til med gratis bilvask. Men bare innenfor et gitt tidsrom. Det nytter ikke å komme en time etterpå og be om gratis vask. Selv det som gis fritt og gratis har sin utløpstid.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 13, 22-30

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.

Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Det er lett å like Jesus når han er inkluderende og raus. Men på Bots- og bønnedag henter vi fram en tekst hvor Jesus setter ting på spissen. Han får et spørsmål, et spørsmål om frelse, som vi vet at datidens fromme diskuterte: Herre, er det få som blir frelst?

Jesus svarer verken ja eller nei, men han oppfordrer spørsmålsstilleren om å kjempe seg inn i Guds rike slik at han ikke blir en av dem som blir stående utenfor når døren lukkes.

Jesus illustrerer dette med en liknelse om husherren som holder åpent hus. Alle som vil inn, kan komme inn. Men på en gitt tid lukker han døren. Da nytter det ikke å komme med sitt røde pass og be om adgang, eller å vise til at man har samme nasjonalitet og et visst kjennskap til husherren. Døren forblir lukket.

Er dette «bare» en liknelse, eller skal vi ta den bokstavelig? Hvor skal vi ha fokus?

Mitt fokus blir, når jeg ser nærmere på teksten, at liknelsen forteller om en åpen tilgang til Guds rike. Døren står fortsatt åpen. Det er fortsatt tid til å komme inn i Guds rike. Ingen blir holdt utenfor mot sin vilje, ingen blir fortalt at det er for sent. Døren står åpen!

Hvor er så denne døren? Døren er Jesus selv. Forrige søndag skrev jeg at: «Gud er relasjon, ikke distanse og fremmedhet. Derfor sier vi at kristendom ikke er religion, men relasjon». Det samme må løftes frem til denne søndagens tekst. Relasjonen til Jesus er veien og døren inn til Guds rike. Denne relasjonen er gjensidig personlig. Jesus vil ha et nært og personlig forhold til deg. Vil du ha et nært og personlig forhold til Jesus?
Alle dører står åpne – invitasjonen har ikke utløpt på dato. Det er gratis. Det er bare å komme. Om skulle den være trang, så er den vid nok for både deg og meg.

«…og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.» (Joh 6,37)