Månedlige arkiver: oktober 2020

Gratis! (Begrenset tilbud)

Søndagstanker — Søndag 25. oktober 2020
Bots- og bønnedag

Min lokale bensinstasjon averterer av og til med gratis bilvask. Men bare innenfor et gitt tidsrom. Det nytter ikke å komme en time etterpå og be om gratis vask. Selv det som gis fritt og gratis har sin utløpstid.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 13, 22-30

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.

Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Det er lett å like Jesus når han er inkluderende og raus. Men på Bots- og bønnedag henter vi fram en tekst hvor Jesus setter ting på spissen. Han får et spørsmål, et spørsmål om frelse, som vi vet at datidens fromme diskuterte: Herre, er det få som blir frelst?

Jesus svarer verken ja eller nei, men han oppfordrer spørsmålsstilleren om å kjempe seg inn i Guds rike slik at han ikke blir en av dem som blir stående utenfor når døren lukkes.

Jesus illustrerer dette med en liknelse om husherren som holder åpent hus. Alle som vil inn, kan komme inn. Men på en gitt tid lukker han døren. Da nytter det ikke å komme med sitt røde pass og be om adgang, eller å vise til at man har samme nasjonalitet og et visst kjennskap til husherren. Døren forblir lukket.

Er dette «bare» en liknelse, eller skal vi ta den bokstavelig? Hvor skal vi ha fokus?

Mitt fokus blir, når jeg ser nærmere på teksten, at liknelsen forteller om en åpen tilgang til Guds rike. Døren står fortsatt åpen. Det er fortsatt tid til å komme inn i Guds rike. Ingen blir holdt utenfor mot sin vilje, ingen blir fortalt at det er for sent. Døren står åpen!

Hvor er så denne døren? Døren er Jesus selv. Forrige søndag skrev jeg at: «Gud er relasjon, ikke distanse og fremmedhet. Derfor sier vi at kristendom ikke er religion, men relasjon». Det samme må løftes frem til denne søndagens tekst. Relasjonen til Jesus er veien og døren inn til Guds rike. Denne relasjonen er gjensidig personlig. Jesus vil ha et nært og personlig forhold til deg. Vil du ha et nært og personlig forhold til Jesus?
Alle dører står åpne – invitasjonen har ikke utløpt på dato. Det er gratis. Det er bare å komme. Om skulle den være trang, så er den vid nok for både deg og meg.

«…og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.» (Joh 6,37)

Venner for livet!

Søndagstanker — Søndag 18. oktober 2020
20. søndag i treenighetstiden

Vennskap er noe av det vakreste og fineste vi kan oppleve. Mangelen av det det kan være helt ødeleggende. Vennskap kan få frem det fineste i oss.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 11, 1-5

En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.

Jesus hadde noen gode venner som betød mye for ham. Før han kalte den første apostel, var han venn med Maria, Marta og Lasarus. Det er sannsynlig at han ble kjent med dem i sine barn og ungdomsår. Da Maria og Josef dro til Jerusalem for å ofre i tempelet, bodde de kanskje i Betania, i huset til de tre søknene. Jesus hadde Lasarus kjær, slik David hadde Jonatan kjær. Les fortellingen om David og Jonatan i 1. Samuels bok. Jonatan, den privilegerte kongesønnen, tok den fattige, men begavede David som sin næreste venn, og var villig til å ofre livet for ham.

Har du en god venn? Hvis ja, kan du kjenne på den dype takknemligheten over å ha en venn og hvor langt du er villig til å gå for å hjelpe og beskytte han eller henne. Akkurat de samme sterke følelsene kjente Jesus på overfor Lasarus. Kanskje hadde de delt opplevelser og tanker sammen i ungdomstiden. Kanskje tente de et bål ute i ødemarken, overnattet under stjernehimmelen og tilbrakte natten med å fortelle om drømmer og planer for fremtiden.

Når Jesus får beskjed om at hans kjære venn er syk, er kanskje Lasarus allerede død. Vi vet ikke nøyaktig, men vi vet av den videre fortelling at Lasarus lå i graven når Jesus kom til Betania.

Lasarus sykdom skulle bli til Guds ære, sa Jesus, ved den skulle Gud Sønn bli herliggjort. Kan virkelig sykdom bli til Guds ære? Den på alle måter grensesprengende fortellingen om Lasarus ble det. Han ble jo vekket opp fra de døde. Men hva med din og min sykdom, eller sykdom hos noen av våre kjære. Kan den bli til Guds ære?

Kanskje kan det være måten vi lever med sykdom som kan gi oss en pekepinn? Hvis klage, forbannelser og anklager mot Gud blir resultatet av sykdom, er det ikke ære vi tenker på. Men ofte får jeg høre i samtale med pårørende, at deres kjære bar sine smerter og sine plager med verdighet. Smertene var der, plagene var vonde, men fremfor å forbanne Gud og sine omgivelser, lå takken der som et bakteppe. Takken for livet, for kjærligheten, for barn og barnebarn, for venner og innhold i livet. Og takken for Guds tilstedeværelse i alle ting. Det er et vitnesbyrd for mange, at også plagede mennesker klarer å holde fast på sin gudstro og finne styrke i den når livet er vanskelig. På den måten kan sykdom bli til Guds ære.

Uansett, så er dagens tekst en vakker fortelling om at Gudemennesket Jesus knyttet sterke bånd til mennesker. Vennskapet med Maria, Marta og Lasarus var dypt og inderlig. Gud er relasjon, ikke distanse og fremmedhet. Derfor sier vi at kristendom ikke er religion, men relasjon.

«Lov ham og pris ham, vår frelser og venn! Han som gir synderen livet igjen!»

Ny tid – nye lover

Søndagstanker — Søndag 11. oktober 2020
19.søndag i treenighetstiden

Nye tider krever nye lover. Da Norge ble selvstendig måtte en ny grunnlov til. Jesus innfører en ny tid – Guds rike er kommet til oss. Og med det presenterte han en radikal lov hvor det helt grunnleggende er viljen til forsoning.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 5, 20-26

 Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘ Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild.    

Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.

Liker du å forholde deg til regler? Jeg kjenner flere som er opptatt av å følge regler, og på den måten skape en sikkerhet rundt seg selv. Der tas det ingen sjanser når det gjelder smittevern. Slik skal det være, sies det, med slik ettertrykk at håndspriten skvetter. Nei, der er det ingen smidighet å spore.

I livets og troens store spørsmål kan man også være regelstyrt. En muslim har ingen mulighet til å vite om Gud åpner opp himmelriket for han eller henne. Eneste mulighet er leve livet etter reglene. Da vil kanskje Gud vise nåde.

På Jesu tid regnet de fromme fariseere og skriftlærde med at de hadde Gud på sin side så lenge de levde etter reglene. Det var bare om å gjøre å følge budene, og for sikkerhets skyld så laget man noen ekstra regler for å være på den sikre siden.

Jesus bryter tvert med dette. Det er ikke nok å holde budene, den rettferdigheten holder ikke. Så skjerper han kravene til det urimelige – det er nok å bli sint på en annen, så skal du for domstolen.

Men da kan jo ingen bli rettferdig i Guds øyne ved å følge regler! Nettopp! Det er akkurat det som er poenget. Du kan følge så mange regler du vil. Det hjelper deg ingenting. Det som hjelper er viljen til forsoning – å gjøre det du kan for å skvære opp med folk. Gå ikke gjennom livet og bær på gammelt nag og sur bitterhet. Be om unnskyldning, ta imot en unnskyldning, gjør opp med vrange naboer, arvinger og kollegaer. Snakk i stedet for å anklage, gjør godt i stedet for å snakke bak ryggen på hverandre. Du kan ikke tilfredsstille Gud ved å leve rett, men ved å vise vilje til oppgjør, forsoning og tilgivelse, går du i Guds fotspor.

Ingen elsker en viktigper som alltid har rett. Det er lettere å elske en som gjør feil, men som også er villig til å innrømme det og prøve på nytt.