Søndagstanker — Søndag 6. september 2020
14. søndag i treenighetstiden/Vingårdssøndagen

Som barn er vi opptatt av rettferdighet i de minste ting. Ingen skal få mer enn de andre. Som voksne forstår vi at vi må behandle folk mer etter evne og ferdigheter. I Guds rike nullstilles vi og behandles likt.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 20, 1-16

For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’   

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

Gud er god. Derfor behandles vi likt i møte med vår Skaper. Den som har seilet gjennom livet uten større utfordringer får lik lønn som den som har stått i konflikt, lidelse og utfordringer. Ingen fortjener noe mer av Gud enn andre. Vi blir likebehandlet og møtt med den samme nåde og den samme lønn.

Provoserende på en måte. Burde ikke den som har levd et hardt og strevsomt liv få mer goder enn den som har levd lett og godt? Allikevel må vi akseptere at Gud lønner annerledes enn vi gjør. Gud kaller oss til tjeneste i «vingården» gjennom hele livet. Noen tar imot utfordringen i ung alder, andre i livets siste fase. Arbeidet i vingården er arbeidet i menigheten og Guds rike. I den er alt arbeid verdifullt og eieren av vingården, Gud selv, verdsetter og lønner alt arbeid likt.

Hvis vi lar oss provosere over dette, kanskje du føler at Gud burde belønne deg mer etter alle år som frivillig i kirka og på bedehuset, tenk på hva du har fått gjennom din mangeårige tjeneste. Du har fått leve med Gud og i Guds plan og fått tatt del i velsignelsen livet igjennom. Det er en lønn i seg selv. Du har fått tjene en god Herre.
De som kommer sent, vil aldri få oppleve de samme velsignelser som deg. Men i det som kommer etter, står vi likestilt. Noe annet ville være umulig og utenkelig. Guds nåde har ingen A og B-lag.

I vårt samfunn har vi et prinsipp om likebehandling. Alle får den hjelp de trenger på våre sykehus uavhengig av sosiale rang. Alle barn og unge får det samme tilbudet om skolegang og videreutdanning. Selv om tilbudene varierer fra sted til sted, er prinsippet om likebehandling grunnleggende. Og der det er forskjeller må vi som engasjerte borgere kjempe for like rettigheter. Mann eller kvinne, rik eller fattig, innfødt eller innvandrer – alle har grunnleggende rettigheter. Dette som en følge av vårt kristen-humanistiske verdigrunnlag i samfunnet, nedfelt i Grunnloven. Det kan vi være stolte av, og det skal vi kjempe for å opprettholde. Et samfunn som ivaretar alle, også de svakeste, er et godt samfunn å leve i.

På den måten har liknelsen om vingården og den gode Herren, satt sterke spor også i vårt samfunnsliv. Så når mennesker opplever og uttrykker diskriminering og urett, skal vi lytte og handle. Black lives matter-bevegelsen i USA, gav store ringvirkninger også i Norge. Mange stod frem med fortellinger om urett knyttet til sin hudfarge og etnisitet. Intet samfunn er tjent med at det danner seg A og B-lag. Vi, som kaller oss kristne, må stå sammen med dem som opplever dette og løfte frem vår felles verdi. Da er vi tro mot vår Herres bud om å elske sin neste som seg selv samt å være lys i en mørk verden.