Søndagstanker — Søndag 20. september 2020
16. søndag i treenighetstiden

Av og til får man en åpenbaring. Plutselig forstår man noe som man ikke har sett før. Kanskje en sammenheng, en struktur, en kjede av hendelser som tross alt hører sammen. Det åpnes opp. På samme måte kan Gud åpne våre sanser for en større forståelse.

Tekst: Evangeliet etter Markus 7,31-37

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Dette underet skiller seg ut. Det skjer på et sted hvor befolkningen er ikke-jødisk. Jesus utvider altså sin frelsesgjerning også til hedningene. Evangeliet – det gode budskap om Guds frelse er til oss alle. Jesus tar mannen vekk fra mengden. Han vil skjerme ham fra folkemengden, slik at mannens fokus kun er på Jesus. Når man ikke hører må øynene ha fokus. Jesus bruker et tydelig fysisk språk, nærmest tegnspråk, slik at mannen forstår hva han gjør. Det er kun ordet «Effata» han ikke får med seg. Men så hører han alt, og tungen løsner. Underet skjer.

Noen ganger skulle jeg ønske Jesus gjorde det samme med meg. Det er ikke noe i veien med min hørsel eller tale. Allikevel skulle jeg ønske at jeg lyttet og talte bedre. Det hender at jeg forklarer noe ting til mine konfirmanter, og rett etterpå spør de om akkurat det jeg har fortalt. Selv om de hørte, hørte de ikke.

Slik har jeg det også. Jeg hører, men hører ikke, jeg snakker, men ordene er intetsigende og uten innhold. Sånn må det kanskje være i blant. Det er ikke alt man klarer å lytte til eller ta stilling til selv med egne ord. Men noen ganger kan man bite seg i tungen over hva man faktisk sa, eller unnlot å si.

Jesu under forteller oss noe om det som ligger foran oss. Vi får et glimt at Gudsriket. Den store dagen da alle som er bundet skal bli frigjort. Noen er bundet av sykdom, andre av psykiske plager. Og vi er alle bundet til en kropp. Hele skapningen sukker som i fødselsrier, sier Paulus, og lengter frem mot den dagen da vi skal fødes på nytt.

Alt han har gjort er godt, sa folk om Jesus. Det vil han også gjøre mot oss!