Søndagstanker — Søndag 27. september 2020
17. søndag i treenighetstiden

Deg være ære, Herre over dødens makt! Dagens tekst er en preken i seg selv. Jesus viser hvem han er – Herre over liv og død. Min tekst i dag er en tale jeg nylig holdt i en begravelse. Der henter jeg ordet gjenløser fra søndagens lesetekst fra Job.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 11, 17-46

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»    

Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.

Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.  

Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de. Jesus gråt. «Se hvor glad han var i ham», sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!» Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.

Noen ganger trenger vi andre ord enn våre egne. Når egne ord blir små og ubetydelige eller ikke gir mening, må vi søke andre. Bibelens tekster og kirkens liturgier kan gi hjelp til å finne de rette ordene. Gjennom årtusener har menneskers liv og livserfaring gitt kirken ord til hjelp, til trøst og til glede. Et av disse ordene er gjenløser. Vi leste det ordet fra boken om Job. Denne mannen som var så hardt plaget av sykdom og sorg at han heller ville dø enn å leve. Han lengter etter sin gjenløser.

En gjenløser er en som setter fri. I riktig gamle dager kunne en gjenløser sette fri slekt og venner som var nedtynget av gjeld, ved å innfri lån og forpliktelser. En gjenløser kunne være en arving som sørget for rett og riktig fordeling av arv og som påtok seg ansvaret for enker og foreldreløse barn. En gjenløser tok ansvar når man selv ikke klarte å bære det.

Jeg vet at min gjenløser lever, sier Job. Han nærmest roper ut i desperasjon. Det er en gjenløser der fremme, som ser min sak og som vil sørge for min rettferdighet.

Vi har alle en gjenløser som heter Jesus. Hans livsoppgave er å sette mennesker fri. Det gjør han ved å binde mennesker til seg. Det høres ut som en merkelig motsetning. Han løser ved å binde. Men det gir mening når man vet hvordan det ble gjort. Han så at mennesket ikke kunne bære døden alene. Så han går frivillig i døden, kjemper med den, og bryter ut av den.

Ved oppstandelsen seiret han over døden. Og han inviterer oss alle til å dele denne seieren med ham ved å binde seg til ham. Denne bindingen vil holde oss fast til ham også gjennom dødens kaos.

Bindingen skjer første gang ved dåpens nåde. Da ble vi bundet til Kristus. Vi sa verken ja eller nei, vi tok bare imot. Det var ikke noe vi fortjente – vi bare tok imot. Slik kan vi hver dag ta imot – ta imot og forsterke bindingen til Herren, slik at den forblir sterk. Når vi gjør det, vil selv døden måtte gi tapt. Da lyder løftet over oss at vi å få dele livet igjen, på et sted, hvor verken sykdom, sorg eller nød skal prege våre liv. Der skal Herren selv vandre sammen med oss og tørke bort hver tåre på våre kinn. Inntil da kan vi øve oss på å ta imot – til Guds ære og vår frelse.