Månedlige arkiver: september 2020

Deg være ære, Herre over dødens makt!

Søndagstanker — Søndag 27. september 2020
17. søndag i treenighetstiden

Deg være ære, Herre over dødens makt! Dagens tekst er en preken i seg selv. Jesus viser hvem han er – Herre over liv og død. Min tekst i dag er en tale jeg nylig holdt i en begravelse. Der henter jeg ordet gjenløser fra søndagens lesetekst fra Job.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 11, 17-46

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»    

Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.

Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.  

Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de. Jesus gråt. «Se hvor glad han var i ham», sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!» Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.

Noen ganger trenger vi andre ord enn våre egne. Når egne ord blir små og ubetydelige eller ikke gir mening, må vi søke andre. Bibelens tekster og kirkens liturgier kan gi hjelp til å finne de rette ordene. Gjennom årtusener har menneskers liv og livserfaring gitt kirken ord til hjelp, til trøst og til glede. Et av disse ordene er gjenløser. Vi leste det ordet fra boken om Job. Denne mannen som var så hardt plaget av sykdom og sorg at han heller ville dø enn å leve. Han lengter etter sin gjenløser.

En gjenløser er en som setter fri. I riktig gamle dager kunne en gjenløser sette fri slekt og venner som var nedtynget av gjeld, ved å innfri lån og forpliktelser. En gjenløser kunne være en arving som sørget for rett og riktig fordeling av arv og som påtok seg ansvaret for enker og foreldreløse barn. En gjenløser tok ansvar når man selv ikke klarte å bære det.

Jeg vet at min gjenløser lever, sier Job. Han nærmest roper ut i desperasjon. Det er en gjenløser der fremme, som ser min sak og som vil sørge for min rettferdighet.

Vi har alle en gjenløser som heter Jesus. Hans livsoppgave er å sette mennesker fri. Det gjør han ved å binde mennesker til seg. Det høres ut som en merkelig motsetning. Han løser ved å binde. Men det gir mening når man vet hvordan det ble gjort. Han så at mennesket ikke kunne bære døden alene. Så han går frivillig i døden, kjemper med den, og bryter ut av den.

Ved oppstandelsen seiret han over døden. Og han inviterer oss alle til å dele denne seieren med ham ved å binde seg til ham. Denne bindingen vil holde oss fast til ham også gjennom dødens kaos.

Bindingen skjer første gang ved dåpens nåde. Da ble vi bundet til Kristus. Vi sa verken ja eller nei, vi tok bare imot. Det var ikke noe vi fortjente – vi bare tok imot. Slik kan vi hver dag ta imot – ta imot og forsterke bindingen til Herren, slik at den forblir sterk. Når vi gjør det, vil selv døden måtte gi tapt. Da lyder løftet over oss at vi å få dele livet igjen, på et sted, hvor verken sykdom, sorg eller nød skal prege våre liv. Der skal Herren selv vandre sammen med oss og tørke bort hver tåre på våre kinn. Inntil da kan vi øve oss på å ta imot – til Guds ære og vår frelse.

Lukk deg opp!

Søndagstanker — Søndag 20. september 2020
16. søndag i treenighetstiden

Av og til får man en åpenbaring. Plutselig forstår man noe som man ikke har sett før. Kanskje en sammenheng, en struktur, en kjede av hendelser som tross alt hører sammen. Det åpnes opp. På samme måte kan Gud åpne våre sanser for en større forståelse.

Tekst: Evangeliet etter Markus 7,31-37

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Dette underet skiller seg ut. Det skjer på et sted hvor befolkningen er ikke-jødisk. Jesus utvider altså sin frelsesgjerning også til hedningene. Evangeliet – det gode budskap om Guds frelse er til oss alle. Jesus tar mannen vekk fra mengden. Han vil skjerme ham fra folkemengden, slik at mannens fokus kun er på Jesus. Når man ikke hører må øynene ha fokus. Jesus bruker et tydelig fysisk språk, nærmest tegnspråk, slik at mannen forstår hva han gjør. Det er kun ordet «Effata» han ikke får med seg. Men så hører han alt, og tungen løsner. Underet skjer.

Noen ganger skulle jeg ønske Jesus gjorde det samme med meg. Det er ikke noe i veien med min hørsel eller tale. Allikevel skulle jeg ønske at jeg lyttet og talte bedre. Det hender at jeg forklarer noe ting til mine konfirmanter, og rett etterpå spør de om akkurat det jeg har fortalt. Selv om de hørte, hørte de ikke.

Slik har jeg det også. Jeg hører, men hører ikke, jeg snakker, men ordene er intetsigende og uten innhold. Sånn må det kanskje være i blant. Det er ikke alt man klarer å lytte til eller ta stilling til selv med egne ord. Men noen ganger kan man bite seg i tungen over hva man faktisk sa, eller unnlot å si.

Jesu under forteller oss noe om det som ligger foran oss. Vi får et glimt at Gudsriket. Den store dagen da alle som er bundet skal bli frigjort. Noen er bundet av sykdom, andre av psykiske plager. Og vi er alle bundet til en kropp. Hele skapningen sukker som i fødselsrier, sier Paulus, og lengter frem mot den dagen da vi skal fødes på nytt.

Alt han har gjort er godt, sa folk om Jesus. Det vil han også gjøre mot oss!

Umulighetens evangelium?

Søndagstanker — Søndag 13. september 2020
15.søndag i treenighetstiden

I den prisbelønte filmen om Gandhi, får man et innblikk i hvordan ikke-vold ble praktisert i kampen for Indias selvstendighet. Det gjorde et stort inntrykk å se demonstranter bli slått ned uten å gjøre gjengjeld. Gandhi var inspirert av Jesu om å ikke gjengjelde ondt med ondt.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 5, 38-48

Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, *velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,• og be for dem som *mishandler dere og• forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.

Dagens tekst er en del av Bergprekenen i Matteusevangeliet. I en rekke tekstavsnitt tar Jesus et oppgjør med datidens holdninger og religiøs praksis. Ordene «Dere har hørt det er sagt» innleder disse tekstene. Og med ordene «Men jeg sier dere» gir Jesus sin radikale nytolkning. Vi kaller disse for anti-teser. I disse anti-tesene gis det ikke rom for forhandling eller kompromisser. I møte med disse faller alle våre gode intensjoner og kompromisser.

Hvordan kan man etterleve slike bud, er det overhodet mulig? Nei, vil jeg si, det er ikke mulig å være like konsekvent som Jesus her tar til orde for. Men, og det er et viktig men, det gir oss en retning og et ideal å strekke oss etter. Gud er fullkommen, og i Jesu ord finner vi et bilde på Guds fullkommenhet i møte med mennesker. Mennesker slår, mennesker tvinger, mennesker er tilbakeholde og gjerrige, mennesker hater og gjør forskjell på folk. Slik er ikke Gud! Gud slår ingen, tvinger ingen, er åpen og raus, elsker og behandler alle mennesker likt.

Å være fullkomne slik Gud er fullkommen klarer vi ikke. Til det sitter syndens realiteter for hardt i oss. Men vi kan strebe etter å være helhjertede i møte med andre, vi kan strebe etter å inkludere og behandle folk likt. Ved å gjøre det kan vi sammen få et lite glimt i Guds hjerte og kjærlighet til oss. Slike små glimt av nestekjærlighet varmer hjertet og gir fornyet kraft til å holde ut og fortsette arbeidet i livets tjeneste.

Hold ut,
hold sammen,
slå ring om det vakre som fins.
Slå ring om hverandre,
slå ring om din bror
og alt det som spirer og gror.

Jahn Teigen

Urettferdighetens evangelium?

Søndagstanker — Søndag 6. september 2020
14. søndag i treenighetstiden/Vingårdssøndagen

Som barn er vi opptatt av rettferdighet i de minste ting. Ingen skal få mer enn de andre. Som voksne forstår vi at vi må behandle folk mer etter evne og ferdigheter. I Guds rike nullstilles vi og behandles likt.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 20, 1-16

For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’   

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

Gud er god. Derfor behandles vi likt i møte med vår Skaper. Den som har seilet gjennom livet uten større utfordringer får lik lønn som den som har stått i konflikt, lidelse og utfordringer. Ingen fortjener noe mer av Gud enn andre. Vi blir likebehandlet og møtt med den samme nåde og den samme lønn.

Provoserende på en måte. Burde ikke den som har levd et hardt og strevsomt liv få mer goder enn den som har levd lett og godt? Allikevel må vi akseptere at Gud lønner annerledes enn vi gjør. Gud kaller oss til tjeneste i «vingården» gjennom hele livet. Noen tar imot utfordringen i ung alder, andre i livets siste fase. Arbeidet i vingården er arbeidet i menigheten og Guds rike. I den er alt arbeid verdifullt og eieren av vingården, Gud selv, verdsetter og lønner alt arbeid likt.

Hvis vi lar oss provosere over dette, kanskje du føler at Gud burde belønne deg mer etter alle år som frivillig i kirka og på bedehuset, tenk på hva du har fått gjennom din mangeårige tjeneste. Du har fått leve med Gud og i Guds plan og fått tatt del i velsignelsen livet igjennom. Det er en lønn i seg selv. Du har fått tjene en god Herre.
De som kommer sent, vil aldri få oppleve de samme velsignelser som deg. Men i det som kommer etter, står vi likestilt. Noe annet ville være umulig og utenkelig. Guds nåde har ingen A og B-lag.

I vårt samfunn har vi et prinsipp om likebehandling. Alle får den hjelp de trenger på våre sykehus uavhengig av sosiale rang. Alle barn og unge får det samme tilbudet om skolegang og videreutdanning. Selv om tilbudene varierer fra sted til sted, er prinsippet om likebehandling grunnleggende. Og der det er forskjeller må vi som engasjerte borgere kjempe for like rettigheter. Mann eller kvinne, rik eller fattig, innfødt eller innvandrer – alle har grunnleggende rettigheter. Dette som en følge av vårt kristen-humanistiske verdigrunnlag i samfunnet, nedfelt i Grunnloven. Det kan vi være stolte av, og det skal vi kjempe for å opprettholde. Et samfunn som ivaretar alle, også de svakeste, er et godt samfunn å leve i.

På den måten har liknelsen om vingården og den gode Herren, satt sterke spor også i vårt samfunnsliv. Så når mennesker opplever og uttrykker diskriminering og urett, skal vi lytte og handle. Black lives matter-bevegelsen i USA, gav store ringvirkninger også i Norge. Mange stod frem med fortellinger om urett knyttet til sin hudfarge og etnisitet. Intet samfunn er tjent med at det danner seg A og B-lag. Vi, som kaller oss kristne, må stå sammen med dem som opplever dette og løfte frem vår felles verdi. Da er vi tro mot vår Herres bud om å elske sin neste som seg selv samt å være lys i en mørk verden.