Vet Gud hva jeg trenger?

Søndagstanker — Søndag 23. august 2020
12. søndag i treenighetstiden

Denne søndagen blir vi oppfordret til å ikke bekymre oss for våre materielle behov. Jesus sier at Gud vet hva vi trenger. Er det så enkelt?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 6, 24-34

Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’  Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Et spurvepar har rede i hekken utenfor mitt kontorvindu. Hele dagen kan jeg høre de fly frem og tilbake i hektisk leting etter mat. Selv om Gud sørger for dem, slik teksten forteller meg, sitter de ikke og venter på at maten kommer flyvende til dem. De arbeider så lenge det er dag. Og blomstene i min plen, løvetannen, som jeg klipper ned med jevne mellomrom, slutter ikke å vokse av den grunn. Den kommer trassig tilbake.
Å legge sine bekymringer over til Gud, betyr ikke at jeg skal sette meg ned i tilbaketrukket tilstand og vente på at velstanden skal komme til meg. Jeg må, lik fuglene, arbeide for det jeg trenger.

Men hva trenger jeg egentlig?
Dagens tekst starter med en sterk oppfordring om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Hvem er det jeg tjener, er spørsmålet som lyder mot meg. Er det Gud eller det materielle – her kalt Mammon? Det er et ransakende spørsmål som trengs å stilles ofte. Hvem er det jeg tjener?

I en ideell verden ville alle mennesker ha nok. Ingen trengte å sulte, ingen trengte å lure på om de hadde et arbeid å gå til neste dag. Alle ville få hjelp ved sykdom og få den pleie de trengte. Men slik er det ikke. Selv om det er slik for de aller fleste av oss her i Norge, er det mange mennesker, også gode kristne, rundt om i verden som går til sengs uten å vite om de har nok til å overleve neste dag. Slik vi mennesker har valgt å styre verden, er det store ulikheter, og det skaper store bekymringer for svært mange.

Men slik var det også på Jesu tid. Ulikhetene var kanskje enda større og velstanden enda skjevere fordelt. Allikevel blir vi oppfordret til å ikke bekymre oss! Men — og dette er et viktig men — det som er avgjørende er vårt fokus. Først og fremst skal vi søke Guds rike og hans rettferdighet. Når det er fremste prioritet, skal det andre komme etter.

Det er virkelig å kaste seg ut på troens dyp! Våger jeg det? Si det heller slik: Lever jeg lenger av å bekymre meg for det materielle? Blir jeg lykkeligere av å eie mye? Det kommer lite godt ut av stress, bekymringer og mas. Men det kommer mye godt ut av å legge sitt liv i Guds hender. Da kan man i tillit til Gud gå studier, jobb , familie og økonomi i møte. Om med et stadig korrigerende spørsmål — hvem er det jeg tjener — i bakhodet, kan jeg sørge for å ha en rett prioritet. Gud først, så min neste og til slutt — alt det andre. Jo, det kan jeg våge!