Søndagstanker — Søndag 9. august 2020
10. søndag i treenighetstiden
Kunstnerens oppgave er ikke nødvendigvis å forskjønne. Det er like mye kunstnerens oppgave å provosere. Når kunsten provoserer oss tvinges vi til å ta stilling. Jesus var en provokatør. Vi har lett for å glemme hvor provoserende han var i sin samtid. Har vi gjort ham for tam og snill?
Tekst: Evangeliet etter Lukas 5, 27-32
Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»
Når Jesus kaller tolleren Levi (Matteus) til disippel, var det nok flere i disippelflokken som følte seg provosert. Hva har en toller i vårt følge å gjøre? Tollerne arbeidet for den romerske okkupasjonsmakten. De var foraktet og skydd!
Men når han sitter til bords hos Levi og spiser sammen med hans kollegaer fra tollboden, renner det over av forargelse hos moralens voktere. Slike folk som Levi skulle man holde seg langt unna. Man innbød kun de til måltid som delte de samme holdninger og tanker som en selv. Måltidet var de «renes» fellesskap. Nå satt Jesus der, midt blant mennesker ingen ville dele rom, og slett ikke bord med. Og Jesus skulle liksom være en Guds mann!
Jesu svar på anklagene er rett frem og enkelt å forstå: Han er kommet for å kalle syndere til omvendelse. Da måtte han møte dem, dele tid og fellesskap med dem, slik at de fikk respekt for hverandre.
For noen år siden ble jeg skikkelig provosert av å se min biskop i Pride-toget på Karl Johan i Oslo! Hva hadde hun der å gjøre? Jeg er sikker på at hun også provoserte flere av deltakerne i Pride – hva hadde hun der å gjøre, en «mørkemann» fra kirken!
Nå tenker jeg annerledes om det, men det var en tankevekker for meg. Jeg måtte kjenne på min egen reaksjon og jobbe med den. Jeg forstod at Kirken må være der folk er. Biskopen var der med sin integritet og sine holdninger, og møtte mennesker med deres integritet og deres holdninger. Jesus ble ikke mindre seg selv av å være sammen med tollerne – ei heller biskopen. Tvert imot, tror jeg at deltakelsen åpnet hjerter og sinn for hverandre.
Hvem blir du provosert av? Skal vi ikke prøve å krysse grenser – møte mennesker som har andre historier enn vår egen, i håp om å bygge noen broer. Eller er det for mye å forvente?
Spør du Jesus, så tror jeg du får et spennende svar.