Månedlige arkiver: august 2020

Å bli den beste utgaven av seg selv….!

Søndagstanker — Søndag 30. august 2020
13. søndag i treenighetstiden

Føler du at overskriften er litt slitsom? Der gjør jeg. Etter mange år med selvhjelpsmetoder og selv-dyrking for å bli den beste utgaven av seg selv, er jeg lei av å høre det. Å hele tiden skulle være på tå-hev for å utnytte sitt fulle potensiale er slitsomt. Hvem orker egentlig det?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 25, 14-30

Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.    

Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.   

Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’   

Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’

Teksten i dag handler tilsynelatende om penger og forvaltning av dem. En talent var en enorm sum, tilsvarende seks tusen dagsverk, nesten 17 årsverk for en vanlig dagarbeider på Jesu tid.

Når Jesus brukte slike enorme summer i sin liknelse, lyttet folk. Å ha en talent penger var uoppnåelig. Å få fem, ja, ti var ren fantasi. Men alle liker å høre fortellinger med store summer involvert. Hvem har ikke drømt om og snakket om hva man skulle gjort med en lottogevinst på noen millioner?

De tre tjeneren brukte sine talenter svært forskjellig. To lyktes å øke formuen, den tredje gravde den ned i bakken og lot den ligge urørt. Han fikk en talent og gav tilbake en. Sånn sett en grei deal, men det var det ikke. For talenter skal brukes, ikke graves ned. Verdier skal forvaltes riktig. For når penger settes i omløp skapes det arbeidsplasser, utvikling og muligheter for mange.

Og så skal vi over på noe helt annet enn pengeverdier, nemlig det vi i dag omtaler som talenter. Du og jeg har forskjellige naturgitte begavelser. Disse begavelsene kan vi videreutvikle og blir virkelig gode i. Dette kjenner vi godt fra idrettens verden, hvor Warholm og Ingebrigtsen-gutta, for å nevne noen, har trent opp sine begavelser til et toppnivå i verden. Men også på det intellektuelle, økonomiske og det kunstneriske plan snakker vi om talenter, særskilte begavelser som gjør at noen er i stand til å lage musikk, skrive, tegne, male, forme eller regne ut avanserte matematiske formler. Vi trives best når vi får gjøre det vi er gode på. Noen utvikler sitt talent til det ekstreme, andre slik at det gir glede for seg selv eller sine nærmeste. Å undertrykke eller å ikke få utvikle sitt talent kan oppleves som et tap eller savn.

Og så har vi de talenter, eller nådegaver, som Gud gir. Karismatikk kalles det, og da er vi der hvor teksten i dag knyttes opp mot menighetens tjeneste. Disse gavene er gaver Gud gir slik at menigheten skal fungere best mulig, slik at både den enkelte troende og fellesskapet styrkes. Paulus nevner en rekke nådegaver som tungetale, profetisk gave, forkynnelsens gave og helbredelsens gave.

Nådegaver finnes i alle menigheter, i alle kirkesamfunn. Uten de ville ikke menighetene fungere. Menigheten er et fellesskap hvor vi er avhengig av at hver og en av oss bidrar på en måte som vi føler oss komfortabel i. Her skal vi med frimodighet bruke våre naturlige begavelser i kombinasjon med de gaver Gud gir. Er du god på å lage struktur og systemer er det gull verdt for en stresset og usystematisk prest. Er du musikalsk er det rike muligheter for å bruke nettopp det i en menighet. Har du sosiale evner og lett for å komme i kontakt med folk, står mulighetene i kø.

Gud gir oss gaver hver enkelt av oss kan håndtere, slik som liknelsen forteller. Når de brukes blir det til velsignelse for mange.

Nå er det ingen audition i våre menigheter, hvor den enkelte får presentert seg og sine gaver. Jeg tror Gud gir oss gaver og oppgaver som vi kan utvikle oss i, og som, når vi går inn i dem, kan få den plass de skal ha. Vi kan begynne med å spørre Gud, oss selv, eller noen vi er trygge på: Hva er min gave, hva er det jeg best kan bidra med, hvor er min plass? I våre menigheter burde det være plass til alle som vil tjene Gud og sine medmennesker med sin unikhet.

Da bruker vi vårt fulle potensiale, men ikke på en måte som gjør meg sliten og lei. Tvert imot, da kan jeg bruke de egenskaper jeg har og som Gud har gitt meg, ikke for å berike meg selv, men på å berike fellesskapet i menigheten.
Det er mange som trenger et fellesskap hvor de kan få bidra med seg selv. Lykkelig er den menighet som klarer å åpne sine dører for mangfoldet og livsgleden det gir!

Vet Gud hva jeg trenger?

Søndagstanker — Søndag 23. august 2020
12. søndag i treenighetstiden

Denne søndagen blir vi oppfordret til å ikke bekymre oss for våre materielle behov. Jesus sier at Gud vet hva vi trenger. Er det så enkelt?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 6, 24-34

Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’  Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Et spurvepar har rede i hekken utenfor mitt kontorvindu. Hele dagen kan jeg høre de fly frem og tilbake i hektisk leting etter mat. Selv om Gud sørger for dem, slik teksten forteller meg, sitter de ikke og venter på at maten kommer flyvende til dem. De arbeider så lenge det er dag. Og blomstene i min plen, løvetannen, som jeg klipper ned med jevne mellomrom, slutter ikke å vokse av den grunn. Den kommer trassig tilbake.
Å legge sine bekymringer over til Gud, betyr ikke at jeg skal sette meg ned i tilbaketrukket tilstand og vente på at velstanden skal komme til meg. Jeg må, lik fuglene, arbeide for det jeg trenger.

Men hva trenger jeg egentlig?
Dagens tekst starter med en sterk oppfordring om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Hvem er det jeg tjener, er spørsmålet som lyder mot meg. Er det Gud eller det materielle – her kalt Mammon? Det er et ransakende spørsmål som trengs å stilles ofte. Hvem er det jeg tjener?

I en ideell verden ville alle mennesker ha nok. Ingen trengte å sulte, ingen trengte å lure på om de hadde et arbeid å gå til neste dag. Alle ville få hjelp ved sykdom og få den pleie de trengte. Men slik er det ikke. Selv om det er slik for de aller fleste av oss her i Norge, er det mange mennesker, også gode kristne, rundt om i verden som går til sengs uten å vite om de har nok til å overleve neste dag. Slik vi mennesker har valgt å styre verden, er det store ulikheter, og det skaper store bekymringer for svært mange.

Men slik var det også på Jesu tid. Ulikhetene var kanskje enda større og velstanden enda skjevere fordelt. Allikevel blir vi oppfordret til å ikke bekymre oss! Men — og dette er et viktig men — det som er avgjørende er vårt fokus. Først og fremst skal vi søke Guds rike og hans rettferdighet. Når det er fremste prioritet, skal det andre komme etter.

Det er virkelig å kaste seg ut på troens dyp! Våger jeg det? Si det heller slik: Lever jeg lenger av å bekymre meg for det materielle? Blir jeg lykkeligere av å eie mye? Det kommer lite godt ut av stress, bekymringer og mas. Men det kommer mye godt ut av å legge sitt liv i Guds hender. Da kan man i tillit til Gud gå studier, jobb , familie og økonomi i møte. Om med et stadig korrigerende spørsmål — hvem er det jeg tjener — i bakhodet, kan jeg sørge for å ha en rett prioritet. Gud først, så min neste og til slutt — alt det andre. Jo, det kan jeg våge!

Den bitre konsekvensen

Søndagstanker — Søndag 16. august 2020
11. søndag i treenighetstiden

Å, så vanskelig det kan være å ha barn! Du elsker ditt barn av hele ditt hjerte, allikevel lytter han ikke til deg, men gjør akkurat det du advarer mot. Å, som du lengter etter å bli hørt! Hvor mye hadde han ikke blitt spart for!

Dagens tekst er vond å lese. Selv etter tusenvis av år smaker jeg den grenseløse fortvilelsen i Jesu ord. Dag etter dag, gang etter gang hadde han kalt, tryglet og invitert folket til det gode liv. Men de ville ikke. Han kjempet mot hykleri og vranghet på tempelplassen, satte menneskers selvrettferdighet til veggs og pekte på Guds rettferdighet. Han gav folket et glimt av himmelen gjennom sine helbredelser. Men de ville ikke høre, de ville ikke se!

Vi hører Guds kall til Israel opp gjennom historien gjenta seg. Nå er tiden kommet da innbydelsen gis til andre. Fristen er utløpt!

Tekst: Evangeliet etter Matteus 23, 37-39

Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier:         
 ‘ Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

Jesus kaller templet for «huset deres». Det er ikke lenger Guds hus, ikke lenger møtestedet hvor Gud og mennesker møtes. Det funksjon var opphevet. 40 år etter lå tempelet i ruiner. I år 70 rev romerske styrker det ned, sten for sten. Byen ble lagt øde og det jødiske folket ble spredt over hele den kjente verden.

Møtestedet mellom Gud og mennesker er nå der hvor de troende samles i Jesu navn. Offertjenesten er avsluttet. Jesu offer er nok. Gud samler nå sitt folk fra alle folkeslag.

Er det ikke håp for det utvalgte folket lenger? Jo, Gud har ikke gitt opp sitt folk. De kalles til tro og tjeneste på lik linje med alle andre folk. Paulus skriver i Romerbrevet kapitel 9-11 om Israels folk og hvordan de en dag vil se Jesus som Messias. En dag vil de si: ‘ Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’ Det er fortsatt håp, men det er ikke lenger knyttet til templet og landet.

Mye kan sies om dette – og mange har sterke meninger om temaet. Men ett er sikkert – evangeliet er for alle, jøder og hedninger. Vi, hedningene, har fått tilgang til frelsen gjennom Jesus Kristus. Han, som lik en hønemor, ville beskytte sine unger under vingene sine – har spredt ut sine vinger til å romme langt flere. Hos ham er det liv, beskyttelse og fred.

Det provoserende fellesskapet

Søndagstanker — Søndag 9. august 2020
10. søndag i treenighetstiden

Kunstnerens oppgave er ikke nødvendigvis å forskjønne. Det er like mye kunstnerens oppgave å provosere. Når kunsten provoserer oss tvinges vi til å ta stilling. Jesus var en provokatør. Vi har lett for å glemme hvor provoserende han var i sin samtid. Har vi gjort ham for tam og snill?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 5, 27-32

Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

Når Jesus kaller tolleren Levi (Matteus) til disippel, var det nok flere i disippelflokken som følte seg provosert. Hva har en toller i vårt følge å gjøre? Tollerne arbeidet for den romerske okkupasjonsmakten. De var foraktet og skydd!

Men når han sitter til bords hos Levi og spiser sammen med hans kollegaer fra tollboden, renner det over av forargelse hos moralens voktere. Slike folk som Levi skulle man holde seg langt unna. Man innbød kun de til måltid som delte de samme holdninger og tanker som en selv. Måltidet var de «renes» fellesskap. Nå satt Jesus der, midt blant mennesker ingen ville dele rom, og slett ikke bord med. Og Jesus skulle liksom være en Guds mann!

Jesu svar på anklagene er rett frem og enkelt å forstå: Han er kommet for å kalle syndere til omvendelse. Da måtte han møte dem, dele tid og fellesskap med dem, slik at de fikk respekt for hverandre.

For noen år siden ble jeg skikkelig provosert av å se min biskop i Pride-toget på Karl Johan i Oslo! Hva hadde hun der å gjøre? Jeg er sikker på at hun også provoserte flere av deltakerne i Pride – hva hadde hun der å gjøre, en «mørkemann» fra kirken!

Nå tenker jeg annerledes om det, men det var en tankevekker for meg. Jeg måtte kjenne på min egen reaksjon og jobbe med den. Jeg forstod at Kirken må være der folk er. Biskopen var der med sin integritet og sine holdninger, og møtte mennesker med deres integritet og deres holdninger. Jesus ble ikke mindre seg selv av å være sammen med tollerne – ei heller biskopen. Tvert imot, tror jeg at deltakelsen åpnet hjerter og sinn for hverandre.

Hvem blir du provosert av? Skal vi ikke prøve å krysse grenser – møte mennesker som har andre historier enn vår egen, i håp om å bygge noen broer. Eller er det for mye å forvente?

Spør du Jesus, så tror jeg du får et spennende svar.