Søndagstanker — Søndag 28. juni 2020
4. søndag i treenighetstiden
Det var tider det, når Norge spilte fotball i verdensklasse, Drillo var trener og gutta vant mot Brasil! Da sang det i gatene: «Vi gir alt, alt for Norge!» Det er lett å være entusiastisk når alt går bra. Å gi alt for å oppnå et mål, er en gammel tanke.
I dag henter vi prekenteksten fra et av brevene til Paulus. Han bruker et bilde fra idrettsbanen for å illustrere vår egen, indre kamp, for å oppnå seieren i det evige.
Tekst: Paulus første brev til Korintierne 9, 24-27
Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.
Paulus snakker om å holde budene og om å leve et helhetlig liv i pakt med evangeliet han selv forkynner. Paulus, jøde og fariseer, er oppvokst med budene. De er en naturlig del av ham. Som kristen vet han at budene ikke frelser, frelsen er å finne i Jesus og ham alene. Men allikevel er det viktig for ham å understreke at vi skal leve i pakt meg Guds bud. Tanker er at budene er Guds gode vilje for oss, og når de danner grunnvollen vi står på, både som enkeltperson og samfunn, så gagner det oss alle. Fremdeles er det et godt ståsted. Å ikke stjele, lyve, drepe, bryte ekteskapet, begjære din nestes eiendom, ligger så grunnleggende i oss, at vi nærmest tar de for gitt. På Paulus sin tid var det ikke selvsagt. Derfor kjempet han, og han oppfordret den kristne menighet om å dele denne kampen med ham. Oppfordringen er forståvidt like aktuell i dag – hver generasjon må få opplæring i gode allmenn-menneskelige verdier. Alle mennesker, kristne som ikke-kristne, trenger et felles og fast verdigrunnlag under sine føtter
Men så er det mer enn å holde bud som Paulus skriver om. Han vil vi skal holde fast på troen på Kristus – ja ofre alt for å fastholde den. Ved å gjøre det vinner vi seier og det evige liv! Et klart og tydelig mål.
Dette er en kamp hver og en av oss må stå i. Troen på Jesus er verdt å kjempe for. Jeg tror ikke vi har noen større utfordringer i den kampen enn den første kristne menighet hadde. De levde i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Det gjør vi også. Men tryggheten, både økonomisk og helsemessig hadde de ikke. Det har vi.
På min første misjonsreise til Øst-Europa, langt tilbake i Sovjetperioden, ble jeg smuglet inn til å besøke den kjente evangelisten Josef Bondarenkov. Han var mange ganger fengslet for sitt frimodige vitnesbyrd om Jesus i det ateistiske Sovjetsamfunnet. Han fortalte at når han ble kastet i fengsel, forkynte han frimodig om invitasjonen til Guds rike, og sakte ble fengselet fullt av gjestdeltakere som så frem til den store festen i Guds rike. Så ble han kastet ut av fengselet, og der fortsatte han å forkynne til han ble kastet inn igjen. Slik fortsatte hans liv. Han var bekymret for oss nordmenn. Vi hadde alt av materiell velstand, de selv hadde lite eller ingenting. Men de var i god åndelig form. Han så at vi var verre stilt, vår lengsel etter Guds rike hadde stilnet i jakten på det materielle.
I dag vet vi at det materiell kan ikke beskytte oss, ikke engang mot det minste virus. Det er på tide å begynne å lengte igjen – mot det som holder når allting annet vakler.
Det er verdt en kamp, i motgang som i medgang! Å gi alt – alt for å holde fast på Jesustroen. Hvordan den kampen viser seg i ditt liv, vet jeg ikke. Men for meg er det viktig å be, lese i Bibelen, gå til nattverd. Det styrker min tro. God kamp!