Søndagstanker — Søndag 28. juni 2020
4. søndag i treenighetstiden

Det var tider det, når Norge spilte fotball i verdensklasse, Drillo var trener og gutta vant mot Brasil! Da sang det i gatene: «Vi gir alt, alt for Norge!» Det er lett å være entusiastisk når alt går bra. Å gi alt for å oppnå et mål, er en gammel tanke.

I dag henter vi prekenteksten fra et av brevene til Paulus. Han bruker et bilde fra idrettsbanen for å illustrere vår egen, indre kamp, for å oppnå seieren i det evige.

Tekst: Paulus første brev til Korintierne 9, 24-27

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

Paulus snakker om å holde budene og om å leve et helhetlig liv i pakt med evangeliet han selv forkynner. Paulus, jøde og fariseer, er oppvokst med budene. De er en naturlig del av ham. Som kristen vet han at budene ikke frelser, frelsen er å finne i Jesus og ham alene. Men allikevel er det viktig for ham å understreke at vi skal leve i pakt meg Guds bud. Tanker er at budene er Guds gode vilje for oss, og når de danner grunnvollen vi står på, både som enkeltperson og samfunn, så gagner det oss alle. Fremdeles er det et godt ståsted. Å ikke stjele, lyve, drepe, bryte ekteskapet, begjære din nestes eiendom, ligger så grunnleggende i oss, at vi nærmest tar de for gitt. På Paulus sin tid var det ikke selvsagt. Derfor kjempet han, og han oppfordret den kristne menighet om å dele denne kampen med ham. Oppfordringen er forståvidt like aktuell i dag – hver generasjon må få opplæring i gode allmenn-menneskelige verdier. Alle mennesker, kristne som ikke-kristne, trenger et felles og fast verdigrunnlag under sine føtter

Men så er det mer enn å holde bud som Paulus skriver om. Han vil vi skal holde fast på troen på Kristus – ja ofre alt for å fastholde den. Ved å gjøre det vinner vi seier og det evige liv! Et klart og tydelig mål.

Dette er en kamp hver og en av oss må stå i. Troen på Jesus er verdt å kjempe for. Jeg tror ikke vi har noen større utfordringer i den kampen enn den første kristne menighet hadde. De levde i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Det gjør vi også. Men tryggheten, både økonomisk og helsemessig hadde de ikke. Det har vi.

På min første misjonsreise til Øst-Europa, langt tilbake i Sovjetperioden, ble jeg smuglet inn til å besøke den kjente evangelisten Josef Bondarenkov. Han var mange ganger fengslet for sitt frimodige vitnesbyrd om Jesus i det ateistiske Sovjetsamfunnet. Han fortalte at når han ble kastet i fengsel, forkynte han frimodig om invitasjonen til Guds rike, og sakte ble fengselet fullt av gjestdeltakere som så frem til den store festen i Guds rike. Så ble han kastet ut av fengselet, og der fortsatte han å forkynne til han ble kastet inn igjen. Slik fortsatte hans liv. Han var bekymret for oss nordmenn. Vi hadde alt av materiell velstand, de selv hadde lite eller ingenting. Men de var i god åndelig form. Han så at vi var verre stilt, vår lengsel etter Guds rike hadde stilnet i jakten på det materielle.

I dag vet vi at det materiell kan ikke beskytte oss, ikke engang mot det minste virus. Det er på tide å begynne å lengte igjen – mot det som holder når allting annet vakler.
Det er verdt en kamp, i motgang som i medgang! Å gi alt – alt for å holde fast på Jesustroen. Hvordan den kampen viser seg i ditt liv, vet jeg ikke. Men for meg er det viktig å be, lese i Bibelen, gå til nattverd. Det styrker min tro. God kamp!

Søndagstanker — Søndag 21. juni 2020
Tredje søndag i treenighetstiden

Det er hyggelig å bli innbudt til fest. Enda hyggeligere er det å innby til fest. Kommer gjestene? Vil de si ja? For hvert ja, gleder jeg meg, og for hvert nei, blir jeg litt trist. Dagens fortelling handler om en vert som virkelig ville holde fest, selv om gjestene uteble.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 14, 15-24

En av gjestene sa til Jesus: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Men Jesus sa til ham:

«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»

Det siste året har jeg invitert og blitt invitert til fest flere ganger. For nokså nøyaktig ett år siden var jeg invitert til eksamensfest på Teologisk fakultet i Oslo. Jeg visste knapt hvilket ben jeg skulle stå på i ren glede. I september i fjor inviterte jeg og Bjørkelangen menighet til ordinasjonsfest i Bjørkelangen kirke i september. For en dag! Og nå, den 21. juni, inviteres det til innsettelsesfest for meg som sokneprest i Løken og Søndre Høland sokn i Søndre Høland kirke. Så heldig jeg er som ønskes så velkommen inn i kirkens fellesskap! Jeg håper og ønsker at alle får oppleve en slik velkomst ved gå inn i og være en del av kirkens store fellesskap.

Nå man inviterer til fest er gleden over å møte gjestene, å ha noen å dele dagen med, like stor som sin egen glede. Men tenk om de ikke hadde kommet, om de hadde vært så opptatt med sitt eget at de ikke ville dele gleden med meg!

Den gjestfrie verten i dagens tekst ble sint når gjestene ikke ville komme. Han utvidet straks invitasjonen og bordene ble fylt opp av mennesker som normalt ikke ville blitt invitert. Og når det fremdeles gjensto ledige plasser, nødet han forbipasserende inn, slik at festen kunne starte.

I Jesu fortelling forstår vi at verten er Gud selv. Invitasjonen til festen er gjennomgående i Bibelens tekster. Guds gjestebord er overdådig, fylt av «fete, margfulle retter og gammel, klarnet vin». Der er det ikke spart på noe.

Når Gud inviterer til fest, sier man ikke nei. Da er det om å gjøre å prioritere rett. Ansvar for egen eiendom, ja, selv familie må vike når den invitasjonen kommer. Lykkelige oss som er invitert til fest i Guds rike. Jesus sendte ut sine disipler til verdens ende for å invitere til denne festen. Fremdeles står invitasjonen ved lag og fremdeles er tidsfristen for å si ja åpen. Gud gleder seg over hver og en som sier ja. Og den som svarer nei, har ennå sjansen til å tenke seg om – festen har ennå ikke startet.

En liknelse forteller noe sant uten nødvendigvis å gi alle detaljer og svar. Men helt sikkert er det at Gud er raus med invitasjonene. Du og jeg er innbudt til fest!

Søndagstanker — Søndag 14. juni 2020
2. søndag i treenighetstiden

Det finnes mange malerier fra middelalderen hvor himmel og helvete males ut med detaljerte penselstrøk. Himmelrikets gleder øverst og helvetes skrekk nederst. At maleriene hadde en pedagogisk hensikt er åpenbar. Her skulle ingen være i tvil om hvilket valg det enkelte mennesket hadde. Det var himmel eller helvete, livets vann eller ilden som aldri slukket!

Tekst: Evangeliet etter Matteus 3, 11-12

Døperen Johannes sa: «Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»

Døperen Johannes var ingen diplomat. Hans krasse kritikk av stormenn, geistlige og kongelige vakte nok beundring i de brede lag av folket. Endelig en som sto opp for den jevne mann og kvinne! Han sto i en lang tradisjon av profeter som kalte folket til omvendelse. Maktmisbruk og flerguderi fikk sin påtale, og med jevne mellomrom kom det «vekkelser over landet».

I dagens tekst møter vi Johannes om forbereder folket til å møte Mesteren, Messias. Det var like rundt hjørnet – nå var tida til å forberede seg. Folket kom i tusenvis og døpte seg. En av dem var Jesus selv.

Jesus kom med enda større kraft enn Johannes. For vannet som Johannes døpte med, renset nok kroppen, men ikke det indre. Jesus døpte med Den hellige Ånd og ild. Ånden som gir liv, og ilden som fortærer alt. Jesus er både frelser og dommer! Bildet fra landbruket skjønte alle – agnene er verdiløse og brennes opp mens det verdifulle kornet samles og tas vare på.

I dag males helvete på en annen måte. Tørkerammede områder, ekstreme skogbranner, flomstore elver og ekstremvær, jorderosjon og temperaturøkninger, klimaflyktninger, nedsmelting av is, drukning av øysamfunn, plastforurensning av havene, artsmangfold som forsvinner og pandemier som herjer! Enden er nær!

Allikevel lever de fleste av oss som om ingenting har skjedd mens dommen over vårt kollektive overforbruk sakte kommer oss i møte. Gretha Thunberg, den svenske miljøaktivisten, er dagens Johannes, som advarer oss mot konsekvensene av våre handlinger.

Men hvem er miljøfrelseren? Det kommer ingen himmel-sendt miljøfrelser. Kallet til en ansvarlig forvaltning av jorden, har lydt til oss gjennom alle år, helt fra 1. Mosebok ble skrevet frem til i dag. Du og jeg, ja, hvert menneske, må kalles til miljøomvendelse, samtidig som vi må leve med konsekvensene av våre handlinger. Gretha må komme inn i våre kirker og vekke oss opp! Kirken må snakke om miljø og kalle oss alle til innsats. Det er ikke partipolitikk, men livspolitikk. Bibelen forteller om en ny himmel og en ny jord som skal komme. Inntil det skjer, må vi ta vare på den vi har. Der er her vi deler livet.

En dag skal du og jeg kalles til ansvar. Jesus «skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde», som det står i trosbekjennelsen. Tanken er rystende. På lik linje med våre individuelle liv må vi stå til ansvar for vårt misbruk av jorden. Hvem kan da stå oppreist foran Gud?

Det er vårt håp at Jesus er dommeren. Uten han ville det sett håpløst ut. Hans død på korset var dommen som lød over oss alle. Hans død var vår død. Han er dommeren som selv tok dommen. Og med sin oppstandelse vant han livet tilbake. Han er vår livgiver!

Ingen liker å snakke om eller skrive om dommen. Men uten en dom, hvordan skal den lidende få sin rett? Vi har en rettferdig og en nådig dommer. Stol på ham! Stol på Ånden som gir liv!

Søndagstanker — Søndag 7. juni 2020
Treenighetssøndag

All, alt og alle er store ord. Jeg er varsom med slike. Alle får lov, sier konfirmanten. Alt er sånn, sier aktivisten. Det blir feil. Alle kan ikke settes i samme bås, det må differensieres. Men av og til kan ordene brukes. «All makt skal ligge i denne sal», sa Johan Sverdrup om Stortingets funksjon. «Jeg har fått all makt», sa Jesus.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 28, 16-20

Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

På Treenighetssøndagen møter vi en av de mest kjente fortellingene om Jesus. Noen kaller den misjonsbefalingen, andre dåpsbefalingen. Begge er like riktige. Vi kan også kalle den allmakts-erklæringen. For her trer Jesus frem som hersker og herre på en til nå uhørt måte og bruker ordene all, alt og alle. Han står frem som Pantocrator – den allmektige.

Allmektig – igjen et ord som nærmest er ufattelig. Opp gjennom historien har noen menneske stått frem med ambisjoner om å være allmektige. Det ender alltid galt. Menneskers maktvilje er destruktiv og selvsentrert. Guds makt har et annet fokus. Den gir liv, omsorg og håp.

Når Jesus gir oppdraget om å spre hans lære til sine venner, gir han dem ikke noen superkrefter. Han gir dem et løfte om å være med dem, med sin evne til å bringe liv og håp, alle dager. Det er vår styrke. For evangeliet skal ikke spres med makt og tvang. Det tas imot og vokser frem i mennesker der omsorg, omtanke og livet står i fokus. La oss være rause med det gode, slik at folkeslag og all slags folk kan få høre de gode nyhetene: Gud har gjestet oss og vist oss sitt ansikt – Guds navn er Jesus.

Denne søndagen skal jeg ha min første gudstjeneste som sokneprest i Løken og Søndre Høland sokn. Det blir gudstjeneste i Søndre Høland kirke på Hemnes og to konfirmanter skal døpes i en egen dåpsgudstjeneste. Dagens tekst kunne ikke passet bedre!

Så får vi fortsette med den nærmest ufattelige oppgaven, med troen på og styrken i at Han er med oss alle dager inntil verdens ende.