Søndagstanker — Søndag 3. mai 2020
4. søndag i påsketiden
Jeg er dårlig på å vente. Du også? I dag forventer jeg svar nesten med en gang når jeg sender en melding. I min ungdom hadde jeg en brevvenn. Da gikk det fort en måned før jeg fikk svar, og jeg ventet med glede, for jeg visste det kom et svar. Hvor lenge kan man egentlig vente før håpet svinner?
Tekst: Evangeliet etter Johannes 16, 16-22
Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
Jesus forbereder sine venner på hva som skal skje. Det er lett for oss å forstå hva han siktet til når han sa: En liten stund. Men for disiplene var det ikke så enkelt. De måtte gjennom vonde dager med gråt og klage før de igjen fikk se ham.
Vi vet at etter langfredag kommer påskedag. Den feirer vi med glede hvert eneste år. Vår ventetid er kort – for disiplene var den lang og nærmest uutholdelig. Selv om Jesus hadde forberedt dem, var det ingen av dem som forstod før i etterkant.
Det er en ventetid til, som er betydelig lengre, og som vi står midt i. Den lange ventetiden til Jesu gjenkomst. I vår trosbekjennelse sier vi at Jesus «skal derfra komme igjen, for å dømme levende og døde». Denne ventetiden er kirkens og troens tid. Det er om å gjøre å ikke miste håpet, å holde fast på troen at rettferdigheten skal vinne frem. Her kan vi til tider kjenne på samme maktesløshet og håpløshet som disiplene. Vi er forberedt, Jesus har sagt det til oss, men klarer vi å holde på det? Vil han finne troen på jorden når han kommer? Det var et spørsmål Jesus selv stilte seg (Lukas 18.8).
Heldigvis får vi hjelp til å holde fast på troen. Ånden arbeider for oss, for å minne oss om Jesu ord om at frelsen og forløsningen en dag vil komme. Paulus ordlegge dette på en fin måte. Han sier: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran. (Fil. 3.13)
Alt for ofte kommer mine gamle nederlag opp i minnet. Jeg kan lære av dem, men å spille dem opp i mitt indre gang på gang, skaper ikke noe godt. Men å legge det gamle bak og se fremover med fornyet håp, det skaper noe godt og positivt. Slik vil jeg vente – med glede over det som skal komme, noe nytt, noe annerledes. Noe helt annet! Velsignet ventetid!