Søndagstanker — Søndag 10. mai 2020
5. søndag i påsketiden
Det er tid for hagearbeid. I min hage er det mange trær og for å komme til et sted måtte jeg kutte av en grein på en bjørk. Den var puslete og liten. Men det skulle jeg ikke ha gjort. Mitt bjørketre «blødde» lenger etter at greinen var fjernet. Greinen var ikke død, den levde og forberedte seg på en ny vår. Det minnet meg om liknelsen Jesus fortalte om vintreet.
Tekst: Evangeliet etter Johannes 15, 1-8
Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.
Liknelsen om vintreet er fortellingen om det store fellesskapet. Et vintre består av både stamme og greiner. Et vintre uten greiner er ikke et vintre, ei heller greiner uten en stamme. Til sammen er de et hele. Dette fellesskapet brukes Jesus som en sammenlikning på mitt og ditt forhold til ham. Så lenge vi er knyttet til Jesus har vi liv og vårt liv bærer frukt. Da flyter livet fra ham til oss. Det er ikke snakk om hva slags frukt eller hvor mye vi bærer – bare vi blir i ham, vil vi bære frukt.
Å bære frukt er et merkelig bilde. Allikevel skjønner vi det intuitivt. Det handler om å bringe noe frem. Frukt er til glede for menneskene. Rik frukt handler om overflod og godhet.
Jeg kjenner flere som kjemper med sin tro. Det kan være hendelser i livet som de mener diskvalifiserer dem fra å kunne kalle seg kristne. Andre igjen har opplevelser i møte med kristne eller kristne fellesskap de ikke vil bli identifisert med. Det handler altså ikke om de tviler på Jesus eller hans ord, men på hendelser i deres eget liv. Hvis de ber om mitt råd anbefaler jeg dem å bli bedre kjent med Jesus. Bli på vintreet, som Jesus ville sagt. Det er i ham, ikke i våre nederlag eller negative erfaringer, livet er å hente.
Noen ønsker ikke å kalle seg kristne, ordet er for noen så belastet med vonde opplevelser eller med fordommer i deres miljøer. Så kall deg noe annet – Jesus kaller ingen til å bli kristne, men å bli i ham.
En mann jeg nylig begravet gikk aldri i kirken, deltok aldri i noen bønnefellesskap eller bibelgrupper, men hver kveld leste han i sin bibel og trodde på sin Frelser. Han «ble i ham», selv om han av personlige grunner ikke ønsket å vise det. Hans liv bar rik frukt og han var høyt elsket av mange.
Å stå frem som kristen er å blottstille seg. Da blir man gjenstand for andres vurderinger og meninger om hvordan man bør, skulle eller må være. Det kan oppleves skremmende. Det forstår jeg. Derfor erkjenner jeg at det er en stor skjult menighet i Norge, som «er i ham» og som, sitt skjulte trosliv til tross, bærer frukt ut til glede for mange.
At mange av dem kunne ha hatt stor glede av å dele sin tro og sitt liv med andre er jeg også sikker på. Den åpne bekjennelse kan gi styrke til troen. Men det aller viktigste er å bli i ham som er livets kilde.
Gud er vinbonden, sier Jesus i liknelsen. Gud skal få stelle med sitt vintre, sin menighet, uten at vi skal blande oss inn i det. Som prest i kirken vil jeg innby til fellesskap, men først og fremt oppmuntre mennesker til å bli i ham. Det gjør vi bl.a. ved å lese om ham, be og snakke til ham, lytte og bli inspirert av ham. Da kan også de av oss som ikke synes så godt, eller som kjemper med å holde seg fast, bære mye frukt og være hans disipler.