Månedlige arkiver: mai 2020

Fred være med dere!

Søndagstanker — Søndag 31. mai 2020
Pinsedag

Det er godt å bli hilst med fred. Før var det vanlig å hilse «Guds fred i stua» når man kom inn i et hjem. I dag er måten vi hilser annerledes. Men hver gang du kommer til en gudstjeneste møter du denne hilsenen. Den kommer fra Jesus selv. Han hilste sine venner med fred, og det gjør han fortsatt i dag!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 20, 19-23

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

Det er pinse og denne søndagen feires det høytidsgudstjenester i hele landet vårt. Pinsedag er kirkens bursdag! Fra pinsedag startet for alvor fortellingen om Jesus å spre seg. Jesus gav disiplene Den hellige Ånd for å styrke dem. Det nyttet ikke å sende ut en flokk redde disipler som lukket seg inne bak stengte dører. De trengte trygghet – og fred! Jesus hilste dem med fred. Fra den dagen var de ikke redde lenger. Den samme hilsenen møter oss i dag. Vi skal heller ikke være redde. Kristus er oppstanden, Den hellige Ånd er gitt oss. Vår oppgave er den samme som disiplene fikk – vi sendes ut for å fortelle om veien til fred og frelse.

Søndag skal jeg feire gudstjeneste i Nes kirke. Endelig kan vi feire vanlig gudstjeneste igjen. Igjen skal vi bli møtt med en fredshilsen fra Gud selv. Det trenger vi sårt, tidene er urolige. Kirken har overlevd flere pandemier, kriger og uår. Fredshilsenen har lydt hele veien. Fred med Gud er en Guds gave. Den er slitesterk og tåler selv de tøffeste motbører.

Søndag er også min siste dag som prest i Nes. 1. juni tiltrer jeg som sokneprest i Løken og Søndre Høland sokn. Det er spennende, men også vanskelig å gå inn i en ny jobb. Da er det godt å bli møtt med en fredhilsen fra Mesteren selv.

Vi bygger kirke sammen

Søndagstanker — Søndag 24. mai 2020
Søndag før pinse

Det er så godt å få god hjelp! Jeg er nok praktisk på flere områder, men du verden så mange det er som er mer praktisk anlagt enn meg. Mandag fikk jeg besøk av to dyktige håndverkere. De har et helt annet håndlag og forståelse av verktøy og materialer enn det jeg har. Med deres hjelp ble arbeidet gjort unna på kort tid. På samme måte skal alle som hører Jesus til bygge kirke sammen. Vi kan streve og komme til kort. Heldigvis har vi en skikkelig god håndverker å støtte oss til – Den hellige ånd.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 15, 26-27

Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.

Det å bygge kirke, er ikke det samme som å bygge et fysisk kirkebygg. Vi trenger kirker, bygninger, for å ha et sted å møtes, men kirken – det er alle som tror på Jesus. Det er det store fellesskapet av mennesker, lokalt, nasjonalt og internasjonalt som hører Jesus til. Vi er kirken. Kirken er alle som har hørt fortellingen om Jesus og knyttet seg til ham. Og denne kirken, den lever av å dele seg. Den deler fortellingen om Jesus til stadig nye mennesker, slik at også de skal få anledning til å tro på den korsfestede og oppstandne. Vi kaller det å vitne. Også andre ord kan brukes for å tydeliggjøre hva det er: å avlegge vitneutsagn, å bevitne, å gå god for, å bekrefte og å tale vel om.

Å gå god for Jesus kan vi gjøre på mange måter. En ting er ordene vi sier. De er viktige. Ord tales, skrives ned, festes til film og høres av mange. Gjennom innspillinger av gudstjenester i tiden når kirkene har vært stengt, har tusenvis lyttet og sett gudstjenester som det normalt ville komme 20 for å delta i. Ord når langt. Men ord kan ha en begrensning. De må bli forstått av mottakeren. Språket forandrer seg hele tiden. Noen ganger synes selv jeg at kirkens språk blir vanskelig å forstå. Akkurat som jeg sliter med å forstå hva to ungdommer snakker om når de blir ivrige. Deres ordforråd er annerledes enn mitt.

Heldigvis kan vi gjøre annet enn å bruke ord. Handling taler mer enn tusen ord, sies det. Det er sant. Fortellingen om Jesus kan formidles i handling. Svært mange institusjoner og organisasjoner som hjelper mennesker med spesielle behov, er drevet ut fra Jesu nestekjærlighetsbud. På samme måte kan du og jeg, ved å gi litt tid, lytte, hjelpe, formidle Jesus uten å bruke ord.

Alt dette og mer til gjøres for å vitne om Jesus. Og heldigvis har vi Talsmannen, Den hellige ånd, med oss i dette arbeidet. Talsmannen er vår gode hjelper, som selv vitner og som hjelper oss å holde motet oppe.

Sammen bygger vi kirke.

Gratulerer med dagen!

Søndagstanker — Søndag 17. mai 2020

I dag feirer vi! I Norge feirer vi vår grunnlovsdag på en måte som gir gjenklang over hele verden. Jeg har stått ved Triumfbuen i Paris 14. juli og sett stridsvognene rulle forbi, i Moskva marsjerer de militære. I Norge er det barna som marsjerer og gardetroppen innbyr til vals på Karl Johan. For et skue!

Dagens tekst er hentet fra et annet folketog. Glade pilegrimer på vei til Jerusalem for å feire gudstjeneste ved tempelet.

Tekst: Salmenes bok 127, 1-3

En sang ved festreisene. Av Salomo.                  

Hvis Herren ikke bygger huset,       
arbeider bygningsmennene forgjeves.         
Hvis Herren ikke vokter byen,          
våker vaktmannen forgjeves.             

Forgjeves står dere tidlig opp og setter dere sent ned          
og spiser brødet dere har slitt for.         
Det samme gir han sine venner mens de sover.            

Barn er en gave fra Herren,        
livsfrukt er en lønn.
          

Da grunnloven ble skrevet, var kirkens stilling i samfunnet en ganske annen enn den er nå. Det var et livssynsmonopol. I dag er det viktig å markere mangfold, også i livssyn. Det er bra, slik må det være.

Men det hersker ingen tvil om at Norge er, og kommer til å være, sterkt preget av verdier som den kristne kirke har formidlet gjennom generasjoner. Korset i flagget minner oss om at vi har en sterk kristen historisk bakgrunn som preger oss alle. I vår grunnlov i dag står det at landet er bygget på kristne og humanistiske verdier.

Det er verdier vi skal holde fast på, og som vi skal la få prege vår feiring og vår hverdag. Menneskets absolutte verdi er en slik grunnleggende kristen grunnverdi. Medmenneskelighet og likeverd likeså.

Når vi feirer med flagg, taler og stolthet, er det viktig at vår feiring ikke blir en selvforherligende fest, hvor vi løfter frem egen fortreffelighet. Ingen er et bedre menneske fordi man er norsk. Nordmenn er ikke mere verdt enn andre mennesker. Det er viktig å understreke. Vi skal feire vår nasjon uten å falle inn i nasjonalisme.

Nasjonalisme har en stygg tendens til å hevde overlegenhet overfor andre. Derfor synes jeg det er flott at vi kan tillate andre lands flagg også på 17. mai. De vil aldri «utkonkurrere» det norske flagget, men fortelle om deltakende jubel fra mennesker med en annen nasjonalitet som bor i Norge. De vil også glede seg over å bo i et land med en sterk og inkluderende grunnlov. Det samiske flagget vaier i dag like naturlig som det norske. Slik kan vi også tillate svenske, pakistanske og danske flagg, for å nevne noen, å juble over 17. mai.

I dagens bibeltekst oppfordrer salmisten oss til å bygge og vokte landet med Herrens hjelp. Ellers er vårt strev forgjeves. Som kirke og som kristne skal vi fortsatt be om Guds velsignelse over land og folk. Vi skal være frimodige i arbeidet for vår neste og dele gudsordet videre til nye generasjoner. For vi tror at dette bidrar til et godt samfunn med respekt for hverandre, ærlighet og tillit mellom myndighetene og folket og vilje til å beskytte de minste i samfunnet.

God 17. mai. Gud velsigne land og folk!

Bli i Jesus!

Søndagstanker — Søndag 10. mai 2020
5. søndag i påsketiden

Det er tid for hagearbeid. I min hage er det mange trær og for å komme til et sted måtte jeg kutte av en grein på en bjørk. Den var puslete og liten. Men det skulle jeg ikke ha gjort. Mitt bjørketre «blødde» lenger etter at greinen var fjernet. Greinen var ikke død, den levde og forberedte seg på en ny vår. Det minnet meg om liknelsen Jesus fortalte om vintreet.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 15, 1-8

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.

Liknelsen om vintreet er fortellingen om det store fellesskapet. Et vintre består av både stamme og greiner. Et vintre uten greiner er ikke et vintre, ei heller greiner uten en stamme. Til sammen er de et hele. Dette fellesskapet brukes Jesus som en sammenlikning på mitt og ditt forhold til ham. Så lenge vi er knyttet til Jesus har vi liv og vårt liv bærer frukt. Da flyter livet fra ham til oss. Det er ikke snakk om hva slags frukt eller hvor mye vi bærer – bare vi blir i ham, vil vi bære frukt.

Å bære frukt er et merkelig bilde. Allikevel skjønner vi det intuitivt. Det handler om å bringe noe frem. Frukt er til glede for menneskene. Rik frukt handler om overflod og godhet.

Jeg kjenner flere som kjemper med sin tro. Det kan være hendelser i livet som de mener diskvalifiserer dem fra å kunne kalle seg kristne. Andre igjen har opplevelser i møte med kristne eller kristne fellesskap de ikke vil bli identifisert med. Det handler altså ikke om de tviler på Jesus eller hans ord, men på hendelser i deres eget liv. Hvis de ber om mitt råd anbefaler jeg dem å bli bedre kjent med Jesus. Bli på vintreet, som Jesus ville sagt. Det er i ham, ikke i våre nederlag eller negative erfaringer, livet er å hente.
Noen ønsker ikke å kalle seg kristne, ordet er for noen så belastet med vonde opplevelser eller med fordommer i deres miljøer. Så kall deg noe annet – Jesus kaller ingen til å bli kristne, men å bli i ham.

En mann jeg nylig begravet gikk aldri i kirken, deltok aldri i noen bønnefellesskap eller bibelgrupper, men hver kveld leste han i sin bibel og trodde på sin Frelser. Han «ble i ham», selv om han av personlige grunner ikke ønsket å vise det. Hans liv bar rik frukt og han var høyt elsket av mange.

Å stå frem som kristen er å blottstille seg. Da blir man gjenstand for andres vurderinger og meninger om hvordan man bør, skulle eller må være. Det kan oppleves skremmende. Det forstår jeg. Derfor erkjenner jeg at det er en stor skjult menighet i Norge, som «er i ham» og som, sitt skjulte trosliv til tross, bærer frukt ut til glede for mange.

At mange av dem kunne ha hatt stor glede av å dele sin tro og sitt liv med andre er jeg også sikker på. Den åpne bekjennelse kan gi styrke til troen. Men det aller viktigste er å bli i ham som er livets kilde.

Gud er vinbonden, sier Jesus i liknelsen. Gud skal få stelle med sitt vintre, sin menighet, uten at vi skal blande oss inn i det. Som prest i kirken vil jeg innby til fellesskap, men først og fremt oppmuntre mennesker til å bli i ham. Det gjør vi bl.a. ved å lese om ham, be og snakke til ham, lytte og bli inspirert av ham. Da kan også de av oss som ikke synes så godt, eller som kjemper med å holde seg fast, bære mye frukt og være hans disipler.

Den korte og den lange ventetiden

Søndagstanker — Søndag 3. mai 2020
4. søndag i påsketiden

Jeg er dårlig på å vente. Du også? I dag forventer jeg svar nesten med en gang når jeg sender en melding. I min ungdom hadde jeg en brevvenn. Da gikk det fort en måned før jeg fikk svar, og jeg ventet med glede, for jeg visste det kom et svar. Hvor lenge kan man egentlig vente før håpet svinner?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 16, 16-22

Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.   

Jesus forbereder sine venner på hva som skal skje. Det er lett for oss å forstå hva han siktet til når han sa: En liten stund. Men for disiplene var det ikke så enkelt. De måtte gjennom vonde dager med gråt og klage før de igjen fikk se ham.

Vi vet at etter langfredag kommer påskedag. Den feirer vi med glede hvert eneste år. Vår ventetid er kort – for disiplene var den lang og nærmest uutholdelig. Selv om Jesus hadde forberedt dem, var det ingen av dem som forstod før i etterkant.

Det er en ventetid til, som er betydelig lengre, og som vi står midt i. Den lange ventetiden til Jesu gjenkomst. I vår trosbekjennelse sier vi at Jesus «skal derfra komme igjen, for å dømme levende og døde». Denne ventetiden er kirkens og troens tid. Det er om å gjøre å ikke miste håpet, å holde fast på troen at rettferdigheten skal vinne frem. Her kan vi til tider kjenne på samme maktesløshet og håpløshet som disiplene. Vi er forberedt, Jesus har sagt det til oss, men klarer vi å holde på det? Vil han finne troen på jorden når han kommer? Det var et spørsmål Jesus selv stilte seg (Lukas 18.8).

Heldigvis får vi hjelp til å holde fast på troen. Ånden arbeider for oss, for å minne oss om Jesu ord om at frelsen og forløsningen en dag vil komme. Paulus ordlegge dette på en fin måte. Han sier: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran. (Fil. 3.13)

Alt for ofte kommer mine gamle nederlag opp i minnet. Jeg kan lære av dem, men å spille dem opp i mitt indre gang på gang, skaper ikke noe godt. Men å legge det gamle bak og se fremover med fornyet håp, det skaper noe godt og positivt. Slik vil jeg vente – med glede over det som skal komme, noe nytt, noe annerledes. Noe helt annet! Velsignet ventetid!