Månedlige arkiver: april 2020

Hvordan leder vi vår kirke?

Søndagstanker — Søndag 26. april 2020
3. søndag i påsketiden

Jeg har hatt gleden av å arbeide sammen med mange gode ledere gjennom mine år i kirke- og misjonsarbeid. God ledelse kjenner man på kroppen. Det er lett å arbeide når man har en god leder som tillater at man både lykkes og feiler. Et kjennetegn på en god leder er at hun/han leder ut fra et godt forbilde. Som kirke har vi et forbilde i Jesus selv – den gode gjeteren, som gir oss et eksempel på god ledelse.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 10, 11-18

Jesus sier: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.   

Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Ingen av oss er som Jesus. Ingen av oss klarer å kopiere hans væremåte og holdninger. Samtidig skal vi strekke oss langt for å etterlikne han mest mulig, både personlig og i møte med våre medmennesker. Som kirke og menighet er vår oppgave å møte våre medmennesker med evangeliet. For å gjøre det må vi lage organisasjoner og strukturer og disse trenger ledere. Det er prester, pastorer og proster, biskoper og eldsteråd, tilsynsmenn, generalsekretærer, regionledere, menighetsrådsledere og kirkeverger for å nevne noen.

I vår kirke er det mange arbeidslag som sliter med arbeidsmiljøet. Sterke personligheter, skarpe fronter og harde ord fører til sykemeldinger, manglende frimodighet og forfall av frivillige.. Uavklarte forventninger skaper usikkerhet, manglende oppfølging eller uklarhet gir et dårlig arbeidsmiljø. Ekstra vanskelig blir det hvis medarbeidere eller ledere i vår kirke åndeliggjør holdninger eller væremåter som skaper spenninger. Da har man en oppskrift på kaos og konflikt.

Det er mange årsaker til dårlig arbeidsmiljø i vår kirkes mange arbeidslag, men god ledelse er uansett avgjørende for at alle skal dra i samme retning. God ledelse kan bety å ta vanskelige, men viktige valg for at fellesskapet skal fungere.

Jeg har selv arbeidet som leder og synes det var svært vanskelig. Det er ikke gitt at man er en god leder selv om man ønsker å være det.

Jesus var villig til å gå i døden for sine. Ingen av oss trenger å gjøre det. Men hvis man ikke lenger kan samarbeide med kollegaer eller de ikke kan samarbeide med deg, kan det være et riktig valg å slutte i jobben og finne et annet arbeidslag. Det er en god holdning å tenke at man selv ikke er uunnværlig eller at man har alle de gode løsningene selv. Samtidig arbeider vi i strukturer som lager regler for hvordan et arbeidsmiljø skal organiseres for at det skal fungere best mulig. Det betyr at medarbeidere som ikke klarer å forholde seg til disse reglene også må få et valg om å bli eller slutte. Ingen av oss har alle de rette svarene. Ydmykhet til hverandre og lojalitet til strukturer må ligge som et felles verdigrunnlag for å arbeide sammen. Og heldigvis er ingen av våre tariffer og organisasjonsmodeller hentet rett ut fra Skriften. De kan endres i demokratiske prosesser hvor alle ansatte og ledere har stemmerett.

La oss be for våre ledere og være redelige i møte med dem, enten de sitter i det lokale bedehusstyret, i Kirkerådet eller et sted imellom. Det er mye bedre enn å baksnakke dem på lunsjrommet eller kritisere dem på sosiale media. Det skaper bare en enda verre situasjon. Skal vi være tro mot vårt forbilde, Herren selv, må vi snakke godt om hverandre, strekke oss langt og være villig til å innrømme egne feil og ikke være så snar om å peke på andres, enten du er leder eller ansatt, frivillig eller medlem. Sammen er vi kirke og sammen er vi Kristi kropp i verden.

Vel overstått påske!

Søndagstanker — Søndag 19. april 2020
2. søndag i påsketiden
Tekst: Evangeliet etter Johannes 21, 1-14

For et merkelig uttrykk! Vel overstått… Akkurat som om det var om å gjøre å bli ferdig med påsken, eller julen, eller ferien. Kanskje er det slik at vi alle lengter tilbake til hverdagen, slik at vi kan glede oss til ferie og fest igjen. For uten hverdag, ingen fest.

Etter påskefeiringen har «hverdagen» kommet tilbake. Men etterdønningene varer lenge.  Visste du at dønninger på havet kan vandre hundrevis av kilometer. Selv om de ikke er så høye og dramatiske som vindbølger kan de ha en energi stor nok til å velte selv den mest robuste oljerigg.  Slik er det også med Jesu død og oppstandelse. Den energien som ble utløst ved Jesu oppstandelse forandrer fortsatt menneskers liv, snart to tusen år senere.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 21, 1-14

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.    

Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.    

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.    

Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

Etter de voldsomme opplevelsene i påsken, har Peter og disiplene trukket seg tilbake til det kjente – hverdagen. De gjenopptar jobben, de øser ut båten, henter frem utstyret – garn, årer og arbeidsklær, og legger ut. Det er noe godt med det kjente slitet. Man vet hva som skjer. Det er jo spennende når ting skjer, men det kan bli litt for mye av og til. Jeg tror Peter måtte ha en pause. Han hadde vært gjennom et følelsesmessig jordskjelv i påsken.

Men dønningene satt i, for å si det sånn! Jesus er ikke et påskefenomen. Også i hverdagen etter påsken er han den oppstandne! Og han møter sine venner på en måte de kan forstå. Med et måltid, stekt fisk og brød, rundt et leirbål.

Slik er det. Det er ikke bare helligdagene som er hellige – hverdagene er også det. De er hellige, fordi vi møter den hellige også da. Derfor er ingen dag forgjeves eller unødig. Ingen dager er bortkastede eller overflødige. Rutinene bærer oss mer enn festene, hverdagene er flere enn helligdagene. Det er i det daglige livet troen lever, uten de store ord, men med dyp forankring. For hvis den ikke duger i hverdagen, er festtroen lite verdt.

Nå lengter vi intenst etter hverdagen. Vi begynner å bli slitne etter å ha levd i en unntakstilstand siden 12. mars. Samtidig vet vi at den kan vare lenge ennå.

Så hva kan vi gjøre?

En venn av meg fra Sri Lanka, Mano Sekaram, skrev i en hilsen til sine medarbeidere at det nå var på tide å ta vare på og utvikle sin spiritualitet. Det er et godt råd. Søk Gud, bruk tid til å styrke din tro. Søk den oppstandne, han som lever og er til stede i så vel hverdag som fest og i unntakstilstand.

Styrk din neste – be for venner og uvenner. Legg de over i Guds hånd og be om frelse og kjærlighet, utholdenhet og tro.

Styrk dine barn og andre som du har ansvar for. Les bibelfortellinger for barna dine, la de få høre fortellingen om den oppstandne, som er med oss alle dager. Gi dem håp og tro på Gud i vanskelige tider, så vil de også bære Gud med seg når dagene igjen blir til hverdag.

Han er oppstanden! Halleluja!

Søndagstanker 12. april 2020
Påskedag

I dag, påskedag, feirer vi livet. I dag kan vi hilse hverandre med ordene «Jesus er oppstanden». Og vi kan svare, slik våre ortodokse trossøsken gjør: Ja, han er sannelig oppstanden!
I dag feires det over hele verden at graven er tom. Jesus stod opp fra de døde. Døden er beseiret, livet vant.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 24, 1-9

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

Midt i dødens verden, feirer vi livet. Kvinnene som kom til graven så bare død. De ventet ingen oppstandelse. De var nedbøyd, både i hode og i sinn. Med ett forandret deres verden seg.
Tom menn i skinnende klær minner dem om hva Jesus selv hadde sagt:

‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp’.

Da husket de – ord som de ikke hadde ønsket å huske, stod klart for dem. Han hadde sagt det! Kunne det virkelig være sant! Hendelsene videre i Lukasevangeliet forteller om mennesker som gradvis utvikler en tro på at det faktisk hadde skjedd. Peter løp til graven – han undret seg. Emmaus-vandrerne vandret med den oppstandne, men klarte ikke å kjenne ham igjen. Så stod han der- midt blant dem og fremdeles kunne de ikke tro av bare glede. Først når han ber om å få spise kryper troen på det umulig inn i dem. Det enkle forklarer det umulige. Slik er vi gjerne.

Graven er tom — Kristus er oppstanden — han lever i dag!

Troen på den oppstandne er vår skatt! Det er oppstandelsestroen som gir kirken liv! Ikke seremonier, flotte ord og vakker musikk. Det er den oppstandne Kristus som er vår glede og grunnlaget for vår eksistens.

Denne troen gir meg håp, den gir meg glede, den gir meg mening. Jeg er ikke alene, Jesus vandrer meg meg. Vi er mange som synger:

Jesus, Guds sønn,død på et kors,
for alle for oss, lever i dag.
Ja, han er her, ja, han er her.
Herren vår Gud vil vi takke!

Gledelig påske – Kristus er oppstanden!