Søndagstanker — Søndag 15. mars 2020
3. søndag i fastetiden

Dårlige vaner må erstattes av gode vaner. Hvis det ikke skjer oppstår et tomrom, et gap som lett fylles med nye uvaner. Da har man ikke oppnådd noe. Men når gode vaner fyller tomrommet etter dårlige, kan endring skje.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 11, 14-28.

En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:  

«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.    

Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.   

Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»   

Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’»

Når mennesker overgir sitt liv til Gud, er det mange vaner som må endres. Det er en helt naturlig reaksjon. Man har begynt noe nytt, og ønsker å holde fast på det. Da må gamle vaner og uvaner bort, slik at det blir rom for nye. For den nye og uerfarne troende er det viktig å få hjelp til dette. For hvordan skal man leve et kristent liv? Hva er viktig og hva er mindre viktig? Hvis man ikke får hjelp av en erfaren kristen kan det gå så galt at man forkaster det hele, og trekker konklusjoner som forhindrer ethvert forsøk på å søke seg til Gud igjen.

En nyomvendt kaster seg over sin bibel. Det gjorde i hvert fall jeg. Men heldigvis fikk jeg hjelp til å begynne å lese om Jesus, istedenfor å begynne på side 1, som man vanligvis gjør i en bok. Da lærte jeg å kjenne Jesus først. For det er ham troen dreier seg om. Jeg kom også inn i et kristent fellesskap med andre ungdommer, slik at vi kunne hjelpe hverandre å forstå hva det var å leve et kristent liv. Det handlet først og fremst om mitt forhold til Gud, ikke om hvor mange ganger jeg gikk i kirka eller hvor fromt jeg opptrådte.

I dagens tekst får vi en fortelling vi i dag kan synes er merkelig. Onde ånder er ikke akkurat noe vi frykter til daglig. De opptrer jo bare på skjermen i thrillere og fantasifilmer. På Jesu tid var annerledes. Kampen mellom det onde og det gode var tilstede i alle deler av livet og det gav seg bl.a. utslag i fysiske plager. Jesus befridde mange fra onde ånder og han var ikke alene om det. Også i dag kjemper mennesker mot det onde. Men kampen er flyttet inn i helsevesenets lokaler. I kirken er den ikke så tydelig lenger, allikevel er den der. Når et barn døpes lyder forsakelsen og troen. Vi forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Vi snur med andre ord ryggen mot den onde og vender oss mot den gode.

Derfor er det kristne livet hele tiden å vende seg mot den gode, mot Jesus. Det er der det gode livet er å hente. Hos ham fornyes vår tro, hos ham henter vi styrke og motivasjon.

I våre gudstjenester velsignes vi før vi vender tilbake til hverdagen. «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! Å ha Herrens ansikt vendt mot seg, se, det er vaksine mot det onde. Når Herren får fylle de tomme rom i oss, kan ikke det onde få fotfeste.