Søndagstanker — Søndag 29. mars 2020
4. søndag i fastetiden
Vårt samfunn er stengt ned for å spare det ene livet som kan gå tapt pga coronaviruset. I dagens tekst møter vi en helt motsatt tankegang hos myndighetene – en må dø for at de andre skal få leve.
Tekst: Evangeliet etter Johannes 11, 45-53
Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.
Hva gjør vi med brysomme mennesker? Det enkleste er å distansere seg fra vedkommende. Jeg må ikke være sammen med et menneske jeg ikke liker. Kanskje det ikke lar seg gjøre, for eksempel om det er en kollega på jobben eller enda verre – en i familien. Da er det straks vanskeligere.
I dagens tekst møter vi en religiøs maktelite som skal forholde seg til en mann som i Guds navn utfører undre. Nå hadde han vekket Lasarus opp fra graven. Vitnene var mange og troverdige.
Hvordan kunne de distansere seg fra ham? De hadde prøvd en rekke ganger. Evangeliene beskriver flere slike forsøk, stridssamtaler kaller vi dem, for å svekke Jesu troverdighet, men uten å lykkes.
Planer blir nå iverksatt for å drepe ham. Lasarus måtte også dø. Det gjaldt å kvele dette «viruset» som bredte seg i folket. Vi får aldri vite hva som hadde skjedd hvis de bare hadde latt ham være. De satte i gang en skinnprosess og drepte ham. Det de ikke hadde kalkulert med var fortsettelsen – oppstandelsen. En ny løgn måtte spres – disiplene stjal liket. Det ryktet holder seg fortsatt.
Nå skal vi ikke gå påsken i forkjøpet. Men vi ser at løgn, falske anklager og vitnesbyrd og manglende rettsikkerhet, er noen av virkemidlene makthavere er villige til å bruke mot brysomme mennesker. Det har skjedd og skjer fortsatt. Men det blir ikke alltid slik makta vil ha det. Løgn skaper reaksjoner, falske anklager blir imøtegått, mangel på rettsikkerhet blir påpekt. Ingen, selv diktatorer, blir sittende evig. Retten vil vinne frem.
Når det gjelder Jesus, er det underlig å tenke på at en mann som gjorde godt skulle utgjøre en trussel. Sannheten kan være tung å svelge, når man lever på løgner.
Vi vet nå at hans død ble til velsignelse for oss. Det lå en merkelig plan bak det hele. Jesus varslet sine venner tre ganger om hva som skulle skje, men de lyttet ikke. Allikevel gjennomførte han det som måtte skje. Gud hadde en plan om å samle mennesker over hele verden til et hellig folk. Vanlige folk, slike som deg og meg, skulle samles til en kirke, en menighet, hvor vi delte troen og håpet om rettferdighet og evig liv. En mann måtte dø for folket. Det folket, som øverstepresten Kaifas søkte å beskytte, ble et større folk enn han noensinne kunne drømme om. Ja, han måtte dø, men ikke for å beskytte Kaifas og hans like, men for å forsone oss alle med Gud.
Til dagens situasjon:
Vi er på vei inn i «den stille uken». I år blir den det. Det blir stille i så vel gater som skiløyper og skiheiser. Når vi først er tvunget inn i stillhet – la oss gjøre noe ut av den. Påskefeiringen er en tradisjon langt eldre enn ferie, appelsiner, rød swix og båtpolish. Gjennom hver dag i påsken kan vi trenge dypere inn i påskedramaet i Bibelen. Lese tekster vi ikke har lest på lenge, søke å leve oss inn de mange menneskenes liv som vi møter i historiene, slik at påsken får en dypere dimensjon. Slik kan den stille tiden vekke noe nytt i oss.