Søndagstanker — Søndag 23. februar 2020
Fastelavnssøndag

Men her komme me de umulige – hånd i hånd med de utrolige. Me ska få te det umuliga og me må gjørr det utroliga.»

I dag skal teksten til Gunnar Roaldkvam, formidlet av artisten Sigvart Dagsland, få være overskriften til søndagens tanker. For i dag skal vi gi oss i kast med det umulige, for å få til det utrolige.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 17, 20-26

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»

Av og til er tekstene i Johannesevangeliet veldig ordrike. De minner meg om noen jeg kjenner som evner å prate veldig mye om veldig lite. Ikke negativt ment, det er bare det at jeg er annerledes skrudd sammen. Jeg vil helst si mest mulig med færrest mulig ord. Vi har begge utfordringer: det er lett å miste fokus når ordene blir mange, og med få ord er det lett å formidle noe helt annet enn det som var ment.

Derfor tvinger jeg meg til å lese teksten om og om igjen for å prøve å forstå. For det er helt opplagt noe svært viktig Jesus bruker så mange ord i en bønn på.

Og jeg sitter igjen med en følelse av at her skal vi få til det utrolige gjennom det umulige: Gud i Jesus, Jesus i meg, derfor Gud i meg, og alle som tror blir derfor ett med hverandre – i kjærlighet!

Det kan være vanskelig nok å være ett med et menneske, om man ikke i tillegg skal være ett med alle som deler troen på Kristus. Det er ikke bare kjærlighet som kommer til uttrykk mellom trossøsken! Det grenser til det umulige.

Samtidig er det utrolig hva som kan skje når mennesker møtes under troens paraply. Selv har jeg opplevd rik velsignelse i møte med kristne mennesker over hele verden. Vi kjente hverandre uten å noensinne å ha møtt hverandre før – i Russland, i Kina, i Egypt. For det vi hadde felles var mye sterkere enn det som skilte oss – vi delte troen på Jesus som vår og verdens frelser. Vi var faktisk en troens familie!

Samtidig er troens søskenenhet og enheten mellom den enkelte av oss og Gud, ikke noe vi selv har lagt grunnlaget for. Det grunnlaget er Guds verk. Derfor kan det utrolige skje med det umulige.

Det store målet er at alle skal få høre om Jesus og at mennesker av alle folk, etnisitet, språk og kultur skal få dele et felles håp i troen på den oppstandne og levende Jesus Kristus.

Inntil det skjer skal vi anstrenge oss for å tale godt om hverandre i våre menigheter, støtte hverandre og leve i fordragelighet sammen. Det er kjærlighet i praksis. For hvis vi rakker ned på hverandre over små uenigheter, har vi ikke kjærlighet.
Det nytter ikke om jeg «har profetisk gave,          
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,          
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,         
men ikke har kjærlighet,          
da er jeg intet.» (1 Kor 13.2)

Vi kan få til det «utroliga» når vi åpner opp for det «umuliga»: At Gud, i sin sønn, elsket oss til døden på et kors og ved sin oppstandelse beseiret døden og gav oss evig liv. Da blir små uenigheter for små til å bety noe, og gleden så stor at den overskygger alt.