Søndagstanker — Søndag 16. februar 2020
Kristi forklarelsesdag

Hvem er du? Har du en annen side enn den du viser dine venner, kollegaer eller livspartner? Vårt eget selvbilde kan være et annet enn våre nærmeste ser. De kan se en selvsikker person, mens du ser deg engstelig i speilet.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 17, 1-9

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.   

På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

Jesus hadde en side ved seg som kom til syne denne ene gangen. Det skremte Peter, Jakob og Johannes slik, at han påla dem å ikke fortelle det til noen før etter hans oppstandelse.

De fikk se hans guddommelige vesen.

Mange år etter, fikk Johannes igjen se Jesus i denne skikkelsen. Det står beskrevet i Åpenbaringsboken. Der igjen, lyder ordene: «Frykt ikke. Vær ikke redde.»

Jesus er Gud. Han og Faderen er ett. Når vi leser evangeliene kan vi glemme denne siden ved Jesus, og fokusere på hans menneskelighet. Da er det lett å tillegge ham menneskelig skrøpelighet og begrensning. Han ble trøtt, han gråt, han svarte noen ganger uforståelig og underlig. Var han virkelig Guds sønn – Frelseren?

Jesus måtte holde tilbake sin guddommelighet i møtet med oss. Vi blir redde når vi ser noe annet enn det vi forventer. Som når du selv viser en annen side ved deg selv til dine nærmeste.

En god venn av meg tok barten og skjegget en morgen og gikk så til frokostbordet hvor familien satt samlet. De ble redde og trodde han var syk fordi det var noe annerledes ved ham. Man kan le av slikt, men det forteller meg at det uventede skremmer oss. Tenk om Jesus hadde gått rundt som en skinnende sol. Hadde vi da fått tillit til ham, blitt glad i ham, våget å nærme oss ham?

Jesus var et helt og fullt menneske, og derfor kan vi identifisere oss med ham. Men han er også helt og fullt Gud. Det er vårt håp. Og vi trenger ikke å være redde for den siden av ham; Som han sa til Johannes: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åp. 1, 17-18)