Månedlige arkiver: februar 2020

Velkommen til faste!

Søndagstanker — Søndag 1. mars 2020
Første søndag i fastetiden

Nå er vi ved inngangen til fastetiden. Mange av oss spiste fastelavnsboller forrige søndag. Nå er bollene spist opp og fastetiden inviterer oss til et litt enklere liv.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 4, 1-11

Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet:
Mennesket lever ikke av brød alene,
men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet:
Han skal gi englene sine befaling om deg.
Og:
De skal bære deg på hendene
så du ikke støter foten mot noen stein.»

Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet:
Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»

Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet:
Herren din Gud skal du tilbe,
og ham alene skal du tjene.»

Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

Fra gammelt av var det sterke tradisjoner til fastetiden. Man tok bl.a farvel til fet mat og spiste enkelt. Det var ikke for å spare verken penger eller klima, men for å forberede seg åndelig til påsketiden. Faste var synonymt med åndelig renselse, vekst og søken etter Gud.

Fasten i vår kirke har bakgrunn i jødedommens fastetradisjoner. Jesus selv fastet. Mest kjent er de 40 dager han fastet før han begynte sin gjerning som omreisende predikant. Da tar han et alvorlig oppgjør med fristelser og fristeren. Han fikk tilbud om all verdens rikdom, hvis han bare ville gi etter for fristelsene og bøye kne for fristeren. Heldigvis for oss motsto Jesus dette tilbudet. «Bare Gud skal man tilbe – ingen annen» var det kontante svaret. Og med det brøt Jesus fasten og englene kom og tjente ham. Han hadde bestått sin prøve.

Hva du gjør ut av fasten er mellom deg og Gud. I vårt samfunn er det ikke lenger en felles forståelse av fastens innhold. Ingen kollektiv enhet og oppmuntring til å avstå noe til fordel for noe annet.

Lenge har det vært en tradisjon i kristne hjem å spise litt enklere og sette av noen kroner hver dag, som så blir gitt til Kirkens Nødhjelp etter endt faste. Fasten blir svært meningsfull gjennom dette, både for den som gir og for den som mottar.

Hvordan du bruker fasten er opp til deg! Kanskje kan du legge vekk fjernkontroll og mobil og sette av noen minutter til ettertanke, bønn og bibellesning. Kanskje det kan berike ditt liv? Hva med å bruke litt av din tid sammen med en du ikke har sett på lenge. En tur til søndagens gudstjeneste?

Mange velger bort rødt kjøtt for å spare klimaet. Fortsett gjerne med det. Sett så av de pengene du sparer frem til påske og send de til Kirkens Nødhjelp. Da faster du, og din aktivisme får dobbel betydning.

De umulige

Søndagstanker — Søndag 23. februar 2020
Fastelavnssøndag

Men her komme me de umulige – hånd i hånd med de utrolige. Me ska få te det umuliga og me må gjørr det utroliga.»

I dag skal teksten til Gunnar Roaldkvam, formidlet av artisten Sigvart Dagsland, få være overskriften til søndagens tanker. For i dag skal vi gi oss i kast med det umulige, for å få til det utrolige.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 17, 20-26

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»

Av og til er tekstene i Johannesevangeliet veldig ordrike. De minner meg om noen jeg kjenner som evner å prate veldig mye om veldig lite. Ikke negativt ment, det er bare det at jeg er annerledes skrudd sammen. Jeg vil helst si mest mulig med færrest mulig ord. Vi har begge utfordringer: det er lett å miste fokus når ordene blir mange, og med få ord er det lett å formidle noe helt annet enn det som var ment.

Derfor tvinger jeg meg til å lese teksten om og om igjen for å prøve å forstå. For det er helt opplagt noe svært viktig Jesus bruker så mange ord i en bønn på.

Og jeg sitter igjen med en følelse av at her skal vi få til det utrolige gjennom det umulige: Gud i Jesus, Jesus i meg, derfor Gud i meg, og alle som tror blir derfor ett med hverandre – i kjærlighet!

Det kan være vanskelig nok å være ett med et menneske, om man ikke i tillegg skal være ett med alle som deler troen på Kristus. Det er ikke bare kjærlighet som kommer til uttrykk mellom trossøsken! Det grenser til det umulige.

Samtidig er det utrolig hva som kan skje når mennesker møtes under troens paraply. Selv har jeg opplevd rik velsignelse i møte med kristne mennesker over hele verden. Vi kjente hverandre uten å noensinne å ha møtt hverandre før – i Russland, i Kina, i Egypt. For det vi hadde felles var mye sterkere enn det som skilte oss – vi delte troen på Jesus som vår og verdens frelser. Vi var faktisk en troens familie!

Samtidig er troens søskenenhet og enheten mellom den enkelte av oss og Gud, ikke noe vi selv har lagt grunnlaget for. Det grunnlaget er Guds verk. Derfor kan det utrolige skje med det umulige.

Det store målet er at alle skal få høre om Jesus og at mennesker av alle folk, etnisitet, språk og kultur skal få dele et felles håp i troen på den oppstandne og levende Jesus Kristus.

Inntil det skjer skal vi anstrenge oss for å tale godt om hverandre i våre menigheter, støtte hverandre og leve i fordragelighet sammen. Det er kjærlighet i praksis. For hvis vi rakker ned på hverandre over små uenigheter, har vi ikke kjærlighet.
Det nytter ikke om jeg «har profetisk gave,          
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,          
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,         
men ikke har kjærlighet,          
da er jeg intet.»
(1 Kor 13.2)

Vi kan få til det «utroliga» når vi åpner opp for det «umuliga»: At Gud, i sin sønn, elsket oss til døden på et kors og ved sin oppstandelse beseiret døden og gav oss evig liv. Da blir små uenigheter for små til å bety noe, og gleden så stor at den overskygger alt.

Å vise sitt sanne jeg

Søndagstanker — Søndag 16. februar 2020
Kristi forklarelsesdag

Hvem er du? Har du en annen side enn den du viser dine venner, kollegaer eller livspartner? Vårt eget selvbilde kan være et annet enn våre nærmeste ser. De kan se en selvsikker person, mens du ser deg engstelig i speilet.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 17, 1-9

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.   

På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

Jesus hadde en side ved seg som kom til syne denne ene gangen. Det skremte Peter, Jakob og Johannes slik, at han påla dem å ikke fortelle det til noen før etter hans oppstandelse.

De fikk se hans guddommelige vesen.

Mange år etter, fikk Johannes igjen se Jesus i denne skikkelsen. Det står beskrevet i Åpenbaringsboken. Der igjen, lyder ordene: «Frykt ikke. Vær ikke redde.»

Jesus er Gud. Han og Faderen er ett. Når vi leser evangeliene kan vi glemme denne siden ved Jesus, og fokusere på hans menneskelighet. Da er det lett å tillegge ham menneskelig skrøpelighet og begrensning. Han ble trøtt, han gråt, han svarte noen ganger uforståelig og underlig. Var han virkelig Guds sønn – Frelseren?

Jesus måtte holde tilbake sin guddommelighet i møtet med oss. Vi blir redde når vi ser noe annet enn det vi forventer. Som når du selv viser en annen side ved deg selv til dine nærmeste.

En god venn av meg tok barten og skjegget en morgen og gikk så til frokostbordet hvor familien satt samlet. De ble redde og trodde han var syk fordi det var noe annerledes ved ham. Man kan le av slikt, men det forteller meg at det uventede skremmer oss. Tenk om Jesus hadde gått rundt som en skinnende sol. Hadde vi da fått tillit til ham, blitt glad i ham, våget å nærme oss ham?

Jesus var et helt og fullt menneske, og derfor kan vi identifisere oss med ham. Men han er også helt og fullt Gud. Det er vårt håp. Og vi trenger ikke å være redde for den siden av ham; Som han sa til Johannes: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åp. 1, 17-18)

Nå er såkornet bestilt!

Søndagstanker — Søndag 9. februar 2020
Såmannssøndagen

Vi møttes utenfor kontoret. Anders, bonde og altmuligmann, så glad og forventningsfull ut. Nå var såkornet bestilt, og han så frem til nok en våronn. Jeg må beundre bønder som hvert år modig sår og så lever på naturens nåde. Men ett er sikkert: Hvis man ikke sår, vokser det ingenting.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 8, 4-15

Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse:     

«En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!»   

Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal 

se, men ikke se,
og høre, men ikke forstå.

Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot; de tror bare en tid, og når de blir satt på prøve, faller de fra. Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt. Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.

Liknelsen om såkornet er den eneste liknelsen som Jesus forklarer for sine disipler. Det til tross for at de var godt kjent med bondens arbeid. Flere av dem hadde nok hjulpet til hjemme med både våronn og skuronn og hadde kjent på både skuffelse og glede over varierende grøde. Såkornet er Guds ord, sier Jesus i sin forklaring, og så deles menneskene inn i grupper etter hvordan de mottar ordet.

Jeg leser med iver bøkene til Hans Johan Sagrusten fra Verbum forlag. Han har de senere år gitt ut en rekke bøker om Bibelen, dets historie og om hvordan mennesker bruker den verden over. Det er fascinerende lesing. Fra den aller første kristne tid blir Jesu ord spredt vidt omkring. Evangeliene blir skrevet på papyrus og pergament, bokstav for bokstav blir kopiert og spredt ut til en stadig voksende kristen menighet. Fortsatt spres Bibelen i store opplag år etter år. Nå kan du få Bibelens mange forskjellige utgaver på nettet, laste den ned på din smarttelefon eller nettbrett, lese den eller høre den som lydbok. Aldri har Bibelens ord vært så tilgjengelig. Og som en følge av det vokser også den kristne kirke.

For utbredelse og vekst hører sammen. Såkornet spres ut i stadig større områder, og veksten uteblir ikke.

I boken «Rik bibelbruk» skriver Sagrusten om kinesere som tar imot ordet med glede og utholdenhet, så det bærer rik frukt. Millioner av mennesker tar imot ordet med glede. Også mange andre steder blir bibelordet tatt imot med stor glede.

I Norge kan det synes som om Gudsordet vokser opp i tornekratt. Bekymringer, rikdom og nytelse hemmer veksten. Men det er ikke hele bildet. Jeg kom nylig tilbake fra konfirmantleiren Hekta på Lillehammer. Tusenvis av ungdom får høre Guds ord og de blir utfordret til tro og tjeneste. Ordet spres, og veksten vil komme.

Som det står i Jesaiaboken:
For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake ditfør de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire,gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise,slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.