Søndagstanker — Søndag 19. januar 2020
3. søndag i Åpenbaringstiden

Denne søndagen markerer jeg min avskjed i Aurskog menighet. Der har jeg vært ansatt siden 2005. Nå er tiden kommet for andre oppdrag. Det skal feires, for tiden i Aurskog har vært en god tid. Vi skal feire gudstjeneste sammen! Velkommen til avskjedsgudstjeneste i Aurskog kirke.

Denne søndagen er også teksten for dagen hentet fra en fest. Det kunne ikke passet bedre! Jesu første under skjer i et bryllup. Det er fest og glede. Men så går de tomme for vin!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 2, 1-11

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»   

Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. 

Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»   

Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.

Vi er i Åpenbaringstiden – og vi får stadig nye åpenbaringer av Jesus, som hver på sin måte, gir oss et mer komplett bilde av denne mannen.

Den første åpenbaringsdagen gav oss fortellingen om de tre vise menn – og at Jesus er konge! Den andre, fortalte oss av Jesus er Guds sønn, og i dag får vi vite at menneskesønnen, kongen, også er herre over det skapte. Og det får vi vite gjennom hans deltakelse i et bryllup.

Det ble litt av en fest. Det kunne gått så annerledes. Den gang som nå var brudeparet opptatt av at gjestene skulle ha det bra, at festen skulle gå som planlagt og at alt var på stell. Men så skjer det noe. Kanskje kommer flere gjester enn planlagt, kanskje leverte cateringselskapet feil, eller så var det en varm og tørst dag. Hvem vet? Men det vi vet er at Maria skjønte tegningen, og tok affære. Takk og lov for mødre som ser. Hun nærmest provoserer Jesus til å gripe inn. For hun vet hvem han er og hun vet at han kan løse problemet.

Og problemet ble løst – kjøkemesteren smaker på vinen og utbryter begeistring over den flott vinen. Og jeg tror at enhver sommelier, ville gjort det samme. For det var vin gjort av skaperen selv, slik den skal smake.

Hvorfor har denne litt merkelige teksten havnet i våre prekenlister?

Den har gitt grunnlag for ikke så rent få vitser om å gjøre vann til vin. Avholdsfolket kjenner den, men liker den ikke, og den har blitt brukt som både godt og dårlig argument for å drikke vin.

Men fortellingen forteller noe mer.

Allerede i dagens lesetekster får vi et hint av det. Fortellingen fra Første Mosebok forteller om skapelsen av menneskene og om menneskets store fullmakter til å bruke jordens skatter. Det er som om et stort bryllup forberedes for menneskets liv på jorden. Alt står til vår rådighet og forvaltning. Vi får dele Skaperens glede over det skapte. I glede ble vi skapt og til glede skal vi leve. At Jesu første under skjer i en atmosfære av glede, passer fint inn. I ham ble vi skapt, sier Johannes. Før vi var, var ham… Jesus er igjen i skapermodus. Han gjentar skapelsens under i liten målestokk, ved å gi menneskene rundt seg det aller beste som skaperverket kan gi. Skapt i glede, gitt i glede.

Den andre teksten – hentet fra den store Åpenbaringsboken – forteller om en ny skapelse – en ny start, hvor Gud selv skal gå sammen med oss, slik som den første tid, da menneskene og Gud vandret sammen i hagen, slik Bibelen forteller det. Igjen skal gleden, ikke sorgen, prege menneskene, og vi skal få drikke livets vann. Som det står: «Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave.»

Livets vann tilbys oss fortsatt.
Livets vann – i dåpens hellige sakrament – og livets vin – i den hellige nattverd.

Også i dag innbys vi til fest.

Vi tilbys nåde – gjennom dåpen overøses vi med nåde, og vi tilhører med ett ikke oss selv, men den treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Vi blir ett i et fellesskap langt større enn den nære familie. Vi blir ett i Guds familie på jord, arvtakere etter Adam og Eva, og arvinger til det evige rike. Og så skal vi få smake vinen i nattverden – til glede, men også til Kristus. For der gis vinen oss som Kristus selv. Kristus blir ett i oss gjennom vinene og brødet – vi minnes på og inkluderes på nytt inn i nåden – inn i fellesskapet med Kristus.

Vi inviteres til et annerledes bryllup – mellom oss som menighet, bruden, og brudgommen som er Jesus. Vi inviteres til en fest hvor vinen aldri tar slutt, søndag etter søndag frem til det evige.

Kristus er Kongen, Sønnen og Skaperen. Vi inviteres til gleden, midt i livet. Til festen, midt i sorgen. Til fellesskapet, midt i ensomheten.

Velkommen til fest!