Søndagstanker — Søndag 2. februar 2020
5. søndag i Åpenbaringstiden

Tynger samvittigheten deg? Kanskje var det noen ukloke ord som falt i en opphetet diskusjon. Eller du tok et valg som viste seg å få konsekvenser som tynger deg. Det finnes en vei ut av det. Den heter tilgivelse.

Tekst: Evangeliet etter Markus 2, 1-12

Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»   

Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»

Familien hadde glidd fra hverandre. Egentlig var de veldig glade i hverandre, men tiden gikk og ingen klarte å strekke ut en forsonende hånd. På dødsleiet fant de tilbake til hverandre. Familien fikk fred.

Denne hendelsen er dessverre ikke unik. Vonde ord, uenighet og forskjellige verdivalg kan sette spor gjennom generasjoner. Her om dagen hadde jeg en samtale med en som har arbeidet mye med krigens dager i Hølandsbygdene. Han kunne fortelle om familier som fortsatt ikke klarte å forsone seg med hverandre etter hendelser og valg som ble tatt før, under eller etter krigen.

Et såret sinn er vanskelig å lege. Bitterheten har lett for å spres i familien og overtas av nye generasjoner. «Evig eies kun et dårlig rykte» synger Henning Kvitnes. Det er dessverre mye sant i det.

Tilgivelse og forsoning er viktigere enn god helse. Det viste Jesus med tydelighet da den lamme mannen ble firet ned til ham. Det var mer enn sykdom som plaget mannen. Jesus tilgir ham alle hans synder, og mannen fikk fred med Gud. Fortellingen kunne ha sluttet lykkelig der. Etterspillet, det fysiske underet som skjer, fungerer som en bekreftelse på at Jesus har makt til å tilgi.

Denne Åpenbaringssøndagen møter vi tilgiveren. Jesus tar seg rett til å tilgi, en egenskap kun Gud har. Når vi kommer til Jesus med bønn og tilgivelse, lar han det skje. Vi får tilgivelse og regnes som rettferdige for Gud. Bibelordene er mange og tydelig om dette. Å bli regnet som rettferdig for Gud er en stor velsignelse. Fortellingen om Abraham, som også leses denne søndagen, forteller om det. Han hadde ingen gjerninger å vise til. Han ble gjort rettferdig for Gud fordi han trodde.

Kom til Jesus med din tro, stek eller svak, med all din vonde samvittighet, dine anklager og din bitterhet – og Gud vil tilgi deg.

Så kan du etterpå, i takknemlighet, selv gå og be om tilgivelse og forsoning med den du har forbrutt deg mot. Kanskje får du tilgivelse, kanskje ikke. For noen er det for sent, eller så er skaden så stor at den ikke kan tilgis. Vi må leve med konsekvensene av våre valg. Men Gud tilgir! Han som bad for sin bøddel og morder kan også tilgi deg.

«Naglet fast til dødens tre,
under himmelhvelvets torden,
Ba Guds dyrebare Ord
for en bøddel og en morder.
Og vi ser; Gud er god.»

(Salme 104 i Norsk Salmebok: I et skur ved Betlehem)

Søndagstanker — Søndag 26. januar 2020
4. søndag i Åpenbaringstiden

Denne setningen ble sagt av mor til Ari Behn etter hans tragiske dødsfall. Først reagerte jeg negativt på denne måten å ordlegge et selvmord på. Men så ser jeg at det er nettopp dette som skjer. Lyset, Jesus Kristus, kommer oss i møte, selv i stummende mørke.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 18, 35-43

Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.

Vi er i åpenbaringstiden, og denne søndagen blir vi vitne til et under. Jesus åpenbarer seg for oss som helbrederen. Fra de tidligere søndagene i åpenbaringstiden har vi i blitt kjent med kongen Jesus, gudsønnen Jesus, skaperen Jesus. Nå også helbrederen. Eller skal vi kalle ham lysgiveren?

Den blinde mannen, Bartimeus, levde i et mørke. Men selv om synet var borte var de andre sansene skjerpet. Han hørte og forstod raskt at her var muligheten han søkte. Han hadde uten tvil hørt om Jesus fra Nasaret tidligere. En blind mann som tigger langs veikanten får med seg snakket fra de forbipasserende. Jesus var på alles lepper og nå var han på vei til Jerusalem. Noe stort var i vente! Kunne han få til et møte med denne undergjøreren?

Møtet med Jesus gav ham synet igjen. Engang hadde han sett – før sykdom eller ulykke hadde blindet ham. Han visste hva han hadde hatt og lengtet tilbake til lyset. Med nytt syn, kastet han seg inn i lovsangen og fulgte Jesus. Hans blikk var nå fokusert på Jesus.

Tilbake til lysgiveren Jesus. At Jesus kan hjelpe den som er i fysisk mørke har vi nå lest. Kan Jesus også gi lys til den som beveger seg i et stort indre mørke? Kan Jesus gi tilbake håpet og livsmotet til mennesker som er sterkt deprimert?

Vi har flere fortellinger i evangeliene om mennesker som henvender seg til Jesus og får hjelp. Jeg kan ikke si med sikkerhet, men jeg vil tro at den blinde mannen ikke bare var plaget med sin sykdom, men også med sin psykiske helse. Det samme vil jeg tro gjaldt kvinnen fra Fønikia som tryglet om hjelp for sin datter, de spedalske som i tillegg til sin sykdom også mistet kontakten med familien og samfunnet. Hva gjør slikt med det indre mennesket? Det beste eksemplet på et menneske som sliter med sin psykiske helse er kanskje den samaritanske kvinnen. Hun snek seg i skam ut til brønnen i den sterke heten for å ikke bli sett av andre. Hennes indre var i kaos. Hun fikk ny frimodighet og selvtillit etter møtet med Jesus. Hun fikk et nytt fokus.

Det tror jeg kan være til stor hjelp for mennesker med depresjoner og psykisk lidelse. Å ha et fokus på Jesus betyr å ha fokus på en som står utenfor eget liv. Han står der som et fokuspunkt, og kan være en stabil klippe i et sinn som er i ubalanse og uro. «Hold blikket fast på han som er troens opphavsmann og fullender», oppmuntrer forfatteren av hebreerbrevet sine lesere. De kjempet for sin tro. Da hjelper det å ha et fokuspunkt.

Felles for dem alle er at Jesus kom dem i møte. Han møtte mennesker i fysisk, men også psykisk nød. Han er verdens lys, og vi kan absolutt kalle ham vår lysgiver. Jeg har bedt for mennesker med både fysiske som psykiske plager. De går til sin lege og sin psykolog, men troen er en viktig del av deres liv. Troen gir perspektiv og fokus og kan være et lys i et mørkt sinn. Takk til Gud, som kommer oss i møte!

Søndagstanker — Søndag 19. januar 2020
3. søndag i Åpenbaringstiden

Denne søndagen markerer jeg min avskjed i Aurskog menighet. Der har jeg vært ansatt siden 2005. Nå er tiden kommet for andre oppdrag. Det skal feires, for tiden i Aurskog har vært en god tid. Vi skal feire gudstjeneste sammen! Velkommen til avskjedsgudstjeneste i Aurskog kirke.

Denne søndagen er også teksten for dagen hentet fra en fest. Det kunne ikke passet bedre! Jesu første under skjer i et bryllup. Det er fest og glede. Men så går de tomme for vin!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 2, 1-11

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»   

Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. 

Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»   

Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.

Vi er i Åpenbaringstiden – og vi får stadig nye åpenbaringer av Jesus, som hver på sin måte, gir oss et mer komplett bilde av denne mannen.

Den første åpenbaringsdagen gav oss fortellingen om de tre vise menn – og at Jesus er konge! Den andre, fortalte oss av Jesus er Guds sønn, og i dag får vi vite at menneskesønnen, kongen, også er herre over det skapte. Og det får vi vite gjennom hans deltakelse i et bryllup.

Det ble litt av en fest. Det kunne gått så annerledes. Den gang som nå var brudeparet opptatt av at gjestene skulle ha det bra, at festen skulle gå som planlagt og at alt var på stell. Men så skjer det noe. Kanskje kommer flere gjester enn planlagt, kanskje leverte cateringselskapet feil, eller så var det en varm og tørst dag. Hvem vet? Men det vi vet er at Maria skjønte tegningen, og tok affære. Takk og lov for mødre som ser. Hun nærmest provoserer Jesus til å gripe inn. For hun vet hvem han er og hun vet at han kan løse problemet.

Og problemet ble løst – kjøkemesteren smaker på vinen og utbryter begeistring over den flott vinen. Og jeg tror at enhver sommelier, ville gjort det samme. For det var vin gjort av skaperen selv, slik den skal smake.

Hvorfor har denne litt merkelige teksten havnet i våre prekenlister?

Den har gitt grunnlag for ikke så rent få vitser om å gjøre vann til vin. Avholdsfolket kjenner den, men liker den ikke, og den har blitt brukt som både godt og dårlig argument for å drikke vin.

Men fortellingen forteller noe mer.

Allerede i dagens lesetekster får vi et hint av det. Fortellingen fra Første Mosebok forteller om skapelsen av menneskene og om menneskets store fullmakter til å bruke jordens skatter. Det er som om et stort bryllup forberedes for menneskets liv på jorden. Alt står til vår rådighet og forvaltning. Vi får dele Skaperens glede over det skapte. I glede ble vi skapt og til glede skal vi leve. At Jesu første under skjer i en atmosfære av glede, passer fint inn. I ham ble vi skapt, sier Johannes. Før vi var, var ham… Jesus er igjen i skapermodus. Han gjentar skapelsens under i liten målestokk, ved å gi menneskene rundt seg det aller beste som skaperverket kan gi. Skapt i glede, gitt i glede.

Den andre teksten – hentet fra den store Åpenbaringsboken – forteller om en ny skapelse – en ny start, hvor Gud selv skal gå sammen med oss, slik som den første tid, da menneskene og Gud vandret sammen i hagen, slik Bibelen forteller det. Igjen skal gleden, ikke sorgen, prege menneskene, og vi skal få drikke livets vann. Som det står: «Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave.»

Livets vann tilbys oss fortsatt.
Livets vann – i dåpens hellige sakrament – og livets vin – i den hellige nattverd.

Også i dag innbys vi til fest.

Vi tilbys nåde – gjennom dåpen overøses vi med nåde, og vi tilhører med ett ikke oss selv, men den treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Vi blir ett i et fellesskap langt større enn den nære familie. Vi blir ett i Guds familie på jord, arvtakere etter Adam og Eva, og arvinger til det evige rike. Og så skal vi få smake vinen i nattverden – til glede, men også til Kristus. For der gis vinen oss som Kristus selv. Kristus blir ett i oss gjennom vinene og brødet – vi minnes på og inkluderes på nytt inn i nåden – inn i fellesskapet med Kristus.

Vi inviteres til et annerledes bryllup – mellom oss som menighet, bruden, og brudgommen som er Jesus. Vi inviteres til en fest hvor vinen aldri tar slutt, søndag etter søndag frem til det evige.

Kristus er Kongen, Sønnen og Skaperen. Vi inviteres til gleden, midt i livet. Til festen, midt i sorgen. Til fellesskapet, midt i ensomheten.

Velkommen til fest!

Søndagstanker — Søndag 12. januar 2020
2. søndag i åpenbaringstiden

Er det ikke flott når noen på forhånd har tenkt på deg og forberedt seg til møtet. Else-Marie sitter i menighetsrådet i Auli hvor jeg arbeider. Hun ordner alltid en glutenfri kake til meg på møtene. Det smaker godt, og det varmer enda mer.

Det gjør godt å bli sett. Det gjør godt å bli imøtekommet. Tenk at noen har tenkt på deg. Når noen kommer meg i møte på en overraskende måte, blir jeg glad. Det gjelder på flere områder enn å få glutenfri kake for meg som ikke tåler gluten.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 3, 13-17

Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Døperen Johannes ble møtte på en overraskende måte. Han, mannen med tordenstemmen som fylte elven Jordan med angrende og nydøpte mennesker, fikk en omsorg han ikke var forberedt på. Det kom en ham i møte som han overhodet ikke forventet. Den ene, den rene, den som var hele hans eksistensgrunnlag, kom til ham for å be om hjelp. Johannes skulle få starte noe nytt – han skulle døpe Jesus til gjerning. En gjerning som ennå ikke har tatt slutt. Etter den dåpen var Johannes sin gjerning over – nå overtok Jesus.

«Og så kommer du til meg!» utbryter Johannes. Skal jeg gjøre dette? Jesus hadde tenkt på ham og ville at han skulle få æren. For en tillit, for en ære. Og miraklet skjer! Jesus blir døpt – Guds stemme lyder, Ånden kommer og Jesus blir fylt av kraft til sin gjerning.

Jeg tror Johannes satt tilbake med en enorm takknemlighet for å få ha vært med på dette. Gud kom ham i møte. Hans streben var over.

På julaftenens gudstjenester fortalte jeg om Jesus som kom som en glede til folket. Jesus kom til deg og meg – som vår glede. Vi kan utbryte på samme måte: «Og så kommer du til meg!» Gud kommer til oss – ikke omvendt. Jeg tenker gjerne at det er jeg som må komme til Gud. Men slik er det ikke. Jesus kom til Johannes – uventet. På samme måte kommer Jesus til oss – uventet – og tilbyr oss seg selv. Glem alle tanker om en fjern og opphøyet guddom. Glem alle tanker om at du må prestere for at en streng Gud skal se deg. Glem alle tanker om at du må være på en spesiell måte for at Gud skal lytte til dine bønner.

Jesus kommer deg i møte – for at rettferdighet skal skje. For at Guds nåde skal kunne rettferdiggjøre deg. For å gjøre deg hel.