Søndagstanker — Søndag 22. desember 2019
4. søndag i adventstiden

Historien om Maria er spesiell. Denne unge kvinnen skulle bli gudefødersken, som våre ortodokse venner kaller henne. Hennes reaksjon på engelens budskap til henne er lovsang. En lovsang til Gud for at han valgte henne, en fattig tjenestekvinne.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 46-55

Da sa Maria:          

 «Min sjel opphøyer Herren,  
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.  
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.          
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,  
for store ting har han gjort mot meg,          
han, den mektige; hellig er hans navn.  
Fra slekt til slekt varer hans miskunn          
over dem som frykter ham.  
Han gjorde storverk med sin sterke arm;         
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.  
Han støtte herskere ned fra tronen          
og løftet opp de lave.  
Han mettet de sultne med gode gaver,          
men sendte de rike tomhendte fra seg.  
Han tok seg av Israel, sin tjener,          
og husket på sin miskunn  
slik han lovet våre fedre,         
Abraham og hans ætt, til evig tid.»  

Hva vet vi om Maria? Vi vet svært lite om hennes bakgrunn. Det er de bibelske tekster lite opptatt av. Det er fra det øyeblikk Gud velger henne ut at hun trer frem i lyset. Og siden har hun vært i lyset. Det er sant det hun selv sier i sin lovprisning til Gud at; fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Hun har fått en enestående stilling i den verdensvide kirke. I vår protestantiske sammenheng er hun nedtonet i forhold til den katolske og ortodokse kirke. Vi tror ikke at hun var evig jomfru eller at hun ble tatt opp i himmelen før sin død. Men vi ærer henne for at hun fødte Jesus inn i verden og var hans hengivne mor, vitne til hans korsfestelse og selv en troende etter hans oppstandelse fra de døde.

Med Marias lovsang ender advent. Lovsangen henger i luften inn mot jul. Snart skal lovsangen lyde på en annen måte. En ung kvinnes lovsang skal erstattes av en himmelsk hærskare av engler som synger til Guds ære. Lovsangens natur er å lovprise Gud. Maria lovsynger ikke seg selv, men Gud. Englene lovsynger ikke barnet, men Gud og Guds kjærlighet til vår verden. Snart kan vi lovsynge Gud som kom til verden.

I travle førjulstider kan det være godt å minnes at jul først og fremst handler om dette. Gud kom til vår verden, for å gi oss et ansikt, et bilde på hvem Gud er. Maten, familiefesten, julestria, gavene, alt dette er av mindre betydning. Når det blir det viktigste er det så lett å bli skuffet når alt ikke blir som vi ønsker eller håpet. Løft frem lovsangen – Gud er kommer til vår jord for å gi håp til oss alle. Da er det ikke så nøye om juleribba ikke ble så sprø som du håpet eller om du blir sittende alene i festvrimmelen. Fest er det uansett!

Søndagstanker — Søndag 15. desember 2019
3. søndag i adventstiden

Kan det være sant? Er Jesus virkelig Guds sønn? Eller var han kun et menneske som historien har gjort til noe mer enn han var? For vi trenger jo noe å tro på, noe som gjør livet større.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 11, 2-11

I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: 

             Blinde ser, og lamme går,
           spedalske renses, og døve hører,
           døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.
Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» 

Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:

           Se, jeg sender min budbærer foran deg,
           han skal rydde veien for deg. 

Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.

Det er mange som forsøker å redusere Jesus. Noen forsøker til og med å si at han aldri har eksistert. Men til det er de historiske bevis for sterke. Det er ingen tvil om at han har eksistert. Noe helt annet er å si med sikkerhet at han er mer enn et menneske.

Hvordan kan vi tro at Jesus var Guds sønn, Gud selv som gjestet jorden? Det er dette som er grunnlaget for dagens tekst. Johannes, som var i slekt med Jesus og som hadde døpt ham til tjeneste, hadde begynt å tvile på dette. Hele hans liv var basert på at Jesus var Messias, men tiden i fengsel hadde brutt ham ned. Lidelse kan tære på tro. Men i stedet for å gi tvilen næring, går han til aksjon og spør rett ut: Er du den som skal komme? I det spørsmålet ligger det underforstått – Er du Guds sønn, kan jeg stole på deg?

Alle som tror vil før eller senere stille det samme spørsmålet. Noe annet ville være nærmest merkelig. Det er jo et eksistensielt spørsmål som berører hele livet. Når jeg selv er i tvil, gjør det meg godt å høre hva andre har opplevd i møte med Jesus. Andres vitnesbyrd er det vanskelig å stille kritiske spørsmål ved. For deres fortelling er sann for dem, og jeg har ingen rett til å kritisere den. Og når de kan fortelle om et livsforvandlende møte med Jesus blir min egen tro styrket. Da finner jeg tilbake til roen og troen.

En annen ting som styrker meg er å lytte til fortellingen om Jesus i evangeliene. Den forteller meg om en mann som gjorde godt. Han møtte andre mennesker med respekt og kjærlighet og han var tydelig på at han selv var mer enn et vanlig menneske. Det viste han ved hva han gjorde. Og det er det svaret Johannes fikk: «Se hva jeg gjør!»

Det var lett å se. Langs Jesu reiseruter stod vitnene, som fortalte om helbredelser og nytt liv. Kan vi bruke det samme svaret i dag? Både ja og nei. Jesus er ikke her på samme måte. Det nytter ikke å fotfølge ham for å få oppmuntring i tvil og tro. Men det er mulig å se hva Jesus gjør gjennom mennesker. Også i dag får blinde synet tilbake, lamme får hjelp, spedalske renses og døve hører gjennom de mange gode tiltak som har sine røtter i Jesu nestekjærlighetsbud. Og evangeliet forkynnes til stadig fler. Guds rike er midt i blant oss. Det kan gi oss ro og tro når tvilen rammer.

Søndagstanker — Søndag 8. desember 2019
2. søndag i advent

Det er allerede 2. søndag i advent. Denne søndagen er det lysmesse i mange av landets kirker, også i Auli, hvor jeg nå arbeider. I lysmessen minner vi hverandre om at Jesus er et lys for verden, og at vi, i hans gjenskinn, kan finne varme, lys og fellesskap.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 14, 1-4

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Adventstiden er i ferd med å forsvinne. Mange pynter til jul allerede første desember, og dermed presses adventstiden ut. Jeg forstår godt at man gjør det. Jul og advent er to motsatser. Jul er fest mens advent er en tid til ettertanke. Fest er morsommere og lettere å velge. Men uten ettertanken, blir festen litt mindre festlig. Uten savnet og lengselen blir opplevelsen når festen først kommer litt avstumpet.

Så la oss snakke om advent, om ikke annet enn gjennom den korte teksten vi har foran oss i dag. Jesus forteller sine venner at han er på vei et annet sted. Et sted de ikke kunne komme til. De måtte skilles fra hverandre. Adskillelse gjør vondt. Det vet alle som har fulgt en kjær til døden, eller sagt farvel med en venn for å flytte til et annet sted. Jesu ord inn i adskillelsens vonde mørke er å ikke bli overveldet av angst, enten det er savnet etter Jesus, eller savnet etter en venn. Tro på Gud og tro på meg, sier han. En dag skal vi møtes igjen – et annet sted, et godt sted. Gud vil gjøre i stand rom der vi igjen skal møtes etter adskillelsen. Et sted der Gud selv vil være vert.

Advent beskriver savnet, lengselen og adskillelsen. Det er noe vi alle vil oppleve. Advent beskriver også håpet, forventningen og veien ut av det mørke. Advent spenner våre forventninger. Når skal hjelpen komme?