Søndagstanker — Søndag 10. november 2019
22. søndag i treenighetstiden
Han stikker plastikkoppen med den nedtyggede kanten mot meg, og peker på munnen sin. Han signaliserer at han er sulten og vil ha penger til mat. Han er en rom-mann i Oslo. Er han min neste?
Tekst: Evangeliet etter Lukas 10, 25-37
Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»
Jeg bli nesten uvel av å se tiggerne i Oslo. Trenger de virkelig å tigge? Det virker som det er en industri av tiggere, med de samme klærne, samme koppene, samme mimikken og triste minene.
Jeg har etter hvert valgt å ikke gi. Jeg tror ikke på dem. Før disse tiggerne kom til Oslo hadde jeg bestemt meg for å gi til alle som bad om hjelp. En ung mann i Munchsgate, en tydelig narkoman, hoppet av glede når han fikk en hundrelapp av meg. Det var det jeg hadde i lommeboka, og den fikk han. Så fikk han bruke den til det han trengte. Var han min neste?
Det er mange som trenger hjelp. Det er mange som trenger vår barmhjertighet og vårt hjertelag. Det skulle vel ikke være så vanskelig å se sin neste som trenger hjelp.
I liknelsen bryter Jesus alle tabuer. En som ingen vil ha noe med å gjøre, en samaritan, viser seg å være mer barmhjertig enn selv den frommeste jøde. Jeg ser for med Jesu disipler stå smilende bak ham når Jesus fortalte liknelsen til den selvrettferdige lovkyndige. «Det der er bare så typisk Jesus å si!» humret dem i skjegget «han eier ikke hemninger!»
Vi kan le av det – men fortellingen har en bredside mot oss alle, som vil rettferdiggjøre våre gode handlinger. Hvis vi må gjennomtenke våre gode handlinger, er de da gode og ikke en kalkulasjon vi gjør for å se om vi er gode nok?
Jesus ber oss handle med hjertet – som om det var vi selv som lå der i grøfta og trengte hjelp. Ville jeg gått forbi meg selv, liggende med blødende sår i åpenbar nød? Åpenbart ikke!
Hvem er min neste? Jeg er din, du er min. Og min «sultne venn» venn fra rom-folket? Alle disse dilemmaene! Denne uken har jeg, som prest, begravd en kvinne som ikke spurte om dette. Hun hjalp alle hun så trengte hjelp. Takk, Gud for de barmhjertige menneskene rundt oss.