Søndagstanker — Søndag 17. november 2019
23. søndag i treenighetstiden

Hvis man er sterkt nedkjølt er det farlig å sovne. Da vil nedkjølingen fortsette og man vil ikke våkne opp igjen. Man må holde seg våken og hjelpe kroppen med å generere varme.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 24, 35-44

Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.   

Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.

Å sovne kan være farlig i visse situasjoner, som ved en sterk nedkjøling. Men å sovne kan man gjøre på andre måter også. Man kan «sovne» i møte med elendighet og glemme sitt ansvar for å hjelpe mennesker i nød. Vi kan «sovne» i vår velferd og gi oss hen til å klage over småting, fremfor å adressere det som virkelig betyr noe. Forrige uke ble en ung jente begravet i Nes, hun hadde selv valgt å avslutte livet. Det er dypt tragisk, og det har fått mange til å våkne opp og snakke om hvorfor unge mennesker ikke orker å leve lenger. Den vanskelige samtalen må vi ta, slik at vi kan være til hjelp for den som sliter. Globalt så må vi ikke «sovne» og tro at uroen i verden aldri vil ramme oss i vårt trygge nord. Hvordan skal mennesker som opplever seg utenfor og ikke sett eller hørt av samfunnet bli inkludert?

Og endelig – vi må ikke «sovne» fra vårt håp om at Gud en gang vil ta et oppgjør med vår verden. Det er ikke håpløst, det er ikke nytteløst å løfte frem både håpet om himmel på jord og en himmel over livet. Gud har gitt oss et ansvar om å forvalte livet til beste for vår neste, og Gud har selv lovet å være med oss i dette. Derfor løfter vi frem troen, håpet og kjærligheten og ser frem til den dagen hvor alle ting skal bli nye.

Vi blir utfordret til å være våkne for nettopp dette og ikke leve som om det ikke var håp. Å leve uten håp gjør oss blinde for vårt ansvar. Når vi lever i håp tar vi ansvar. Jeg tror det er dette Jesus vil si oss i dagens tekst. Det er et stort alvor over det. Jeg er smertelig klar over at dette kan misbrukes som skremsel med trusler om helvete og dom. Det er et misbruk, som vi må ta avstand fra.

En kirke som ikke løfter frem dette alvoret mister sin kraft, men det må gjøres ved at vi oppmuntrer hverandre til å leve i håp. I håp om at vi ikke er oppgitt av Gud, men inngitt av Gud. Gud vil oss vel!