Månedlige arkiver: november 2019

Hold deg våken!

Søndagstanker — Søndag 17. november 2019
23. søndag i treenighetstiden

Hvis man er sterkt nedkjølt er det farlig å sovne. Da vil nedkjølingen fortsette og man vil ikke våkne opp igjen. Man må holde seg våken og hjelpe kroppen med å generere varme.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 24, 35-44

Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.   

Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.

Å sovne kan være farlig i visse situasjoner, som ved en sterk nedkjøling. Men å sovne kan man gjøre på andre måter også. Man kan «sovne» i møte med elendighet og glemme sitt ansvar for å hjelpe mennesker i nød. Vi kan «sovne» i vår velferd og gi oss hen til å klage over småting, fremfor å adressere det som virkelig betyr noe. Forrige uke ble en ung jente begravet i Nes, hun hadde selv valgt å avslutte livet. Det er dypt tragisk, og det har fått mange til å våkne opp og snakke om hvorfor unge mennesker ikke orker å leve lenger. Den vanskelige samtalen må vi ta, slik at vi kan være til hjelp for den som sliter. Globalt så må vi ikke «sovne» og tro at uroen i verden aldri vil ramme oss i vårt trygge nord. Hvordan skal mennesker som opplever seg utenfor og ikke sett eller hørt av samfunnet bli inkludert?

Og endelig – vi må ikke «sovne» fra vårt håp om at Gud en gang vil ta et oppgjør med vår verden. Det er ikke håpløst, det er ikke nytteløst å løfte frem både håpet om himmel på jord og en himmel over livet. Gud har gitt oss et ansvar om å forvalte livet til beste for vår neste, og Gud har selv lovet å være med oss i dette. Derfor løfter vi frem troen, håpet og kjærligheten og ser frem til den dagen hvor alle ting skal bli nye.

Vi blir utfordret til å være våkne for nettopp dette og ikke leve som om det ikke var håp. Å leve uten håp gjør oss blinde for vårt ansvar. Når vi lever i håp tar vi ansvar. Jeg tror det er dette Jesus vil si oss i dagens tekst. Det er et stort alvor over det. Jeg er smertelig klar over at dette kan misbrukes som skremsel med trusler om helvete og dom. Det er et misbruk, som vi må ta avstand fra.

En kirke som ikke løfter frem dette alvoret mister sin kraft, men det må gjøres ved at vi oppmuntrer hverandre til å leve i håp. I håp om at vi ikke er oppgitt av Gud, men inngitt av Gud. Gud vil oss vel!

Hvem er min neste?

Søndagstanker — Søndag 10. november 2019
22. søndag i treenighetstiden

Han stikker plastikkoppen med den nedtyggede kanten mot meg, og peker på munnen sin. Han signaliserer at han er sulten og vil ha penger til mat. Han er en rom-mann i Oslo. Er han min neste?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 10, 25-37

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:        

«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’   

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

Jeg bli nesten uvel av å se tiggerne i Oslo. Trenger de virkelig å tigge? Det virker som det er en industri av tiggere, med de samme klærne, samme koppene, samme mimikken og triste minene.

Jeg har etter hvert valgt å ikke gi. Jeg tror ikke på dem. Før disse tiggerne kom til Oslo hadde jeg bestemt meg for å gi til alle som bad om hjelp. En ung mann i Munchsgate, en tydelig narkoman, hoppet av glede når han fikk en hundrelapp av meg. Det var det jeg hadde i lommeboka, og den fikk han. Så fikk han bruke den til det han trengte. Var han min neste?

Det er mange som trenger hjelp. Det er mange som trenger vår barmhjertighet og vårt hjertelag. Det skulle vel ikke være så vanskelig å se sin neste som trenger hjelp.

I liknelsen bryter Jesus alle tabuer. En som ingen vil ha noe med å gjøre, en samaritan, viser seg å være mer barmhjertig enn selv den frommeste jøde. Jeg ser for med Jesu disipler stå smilende bak ham når Jesus fortalte liknelsen til den selvrettferdige lovkyndige. «Det der er bare så typisk Jesus å si!» humret dem i skjegget «han eier ikke hemninger!»

Vi kan le av det – men fortellingen har en bredside mot oss alle, som vil rettferdiggjøre våre gode handlinger. Hvis vi må gjennomtenke våre gode handlinger, er de da gode og ikke en kalkulasjon vi gjør for å se om vi er gode nok?

Jesus ber oss handle med hjertet – som om det var vi selv som lå der i grøfta og trengte hjelp. Ville jeg gått forbi meg selv, liggende med blødende sår i åpenbar nød? Åpenbart ikke!

Hvem er min neste? Jeg er din, du er min. Og min «sultne venn» venn fra rom-folket? Alle disse dilemmaene! Denne uken har jeg, som prest, begravd en kvinne som ikke spurte om dette. Hun hjalp alle hun så trengte hjelp. Takk, Gud for de barmhjertige menneskene rundt oss.

Se, jeg gjør alle ting nye

Søndagstanker — Søndag 3. november 2019
Allehelgensdag

Allehelgensdag er en dag med lange tradisjoner. Vi tenner lys på våre kjæres graver og minnes de som var. Dagen har et langt perspektiv – vi ser frem mot den dagen da alt skal gjenskapes. For en dag skal Gud gjøre alle ting nye.

Tekst: Profeten Jesaia 60, 18-22

Ingen skal høre mer om vold i ditt land,          
om herjing og ødeleggelse         
 innenfor dine grenser.          
Du skal kalle murene dine Frelse          
og portene dine Lovsang.     
        

Solen skal ikke lenger være ditt lys om dagen,          
måneskinnet skal ikke lyse for deg,          
men Herren skal være ditt lys for evig,          
din Gud skal være din herlighet.             

Din sol skal ikke mer gå ned,          
din måne skal aldri avta.          
For Herren skal være ditt lys for evig.          
Sørgedagene dine er til ende.
             

I ditt folk skal alle være rettferdige,          
de skal eie landet til evig tid.          
De er et skudd i min hage,          
som hendene mine har laget til min ære.
             

Den minste skal bli til tusen,          
den ringeste til et mektig folkeslag.         
 Jeg er Herren,          
når tiden er inne,          
lar jeg det skje i hast.

Når tiden er inne, skal Herren la dette skje i hast, sier Bibelen. Vi har alle ventet på noe i spenning. En ferie, en bursdag, en samling med gode venner. Ventetiden kan oppleves lang. Timene og dagene telles ned. Så plutselig er den der. Festen kan begynne.

Slik er det også med Herrens dag. Vi ser i forventning frem mot den, vi lengter, vi håper og vi gleder oss. Plutselig kommer den. Da vil Gud tre tydelig frem for oss. Det står at Gud vil vandre sammen med oss og være vårt lys. Et lys vi kan finne varme og trøst i.

Ingen vet helt sikkert hva som møter oss. Noen forkaster det hele. Man klarer ikke å tro på verken Gud eller det evige. Man har nok med det som er. Jeg kan forstå det. Hvis himmellengselen overskygger vårt ansvar for verden i dag, kan den lamme oss og gjøre oss passive. Men ingen jeg kjenner i kirke og bedehus passer til den beskrivelsen. Gjennom arbeidet i kirke, bedehus, misjonsorganisasjoner og hjelpeorganisasjoner arbeider de iherdig for å hjelpe sin neste som sliter med åndelig og fysisk nød, helt til Herrens dag kommer.

Vi feirer Allehelgensdag en gang i året. Da gløder våre kirkegårder og gravlunder opp av tusenvis av lys. Det er både vakkert og sårt. Det ligger mye lengsel gjemt i hvert et lys. Men hver søndag er en allehelgensdag. Gjennom hver søndagsgudstjeneste påminnes vi om den dagen da alt igjen skal fornyes. Gjennom nattverdens sakrament henter vi styrke til å holde håpet levende og klart for oss.

Jesus kaller oss salige, vi som lengter etter fornyelse og forløsning. Midt i livet, midt i verden vandrer et salig folk frem mot dagen da alle våre lengsler skal finne sin forløsning i Ham.

God Allehelgensdag!