Søndagstanker — Søndag 13. oktober 2019
18. søndag i treenighetstiden
Vi sier vi blir berørt av andres smerte. Men ville du røre ved et menneske som kunne gi deg en dødelig sykdom?
Tekst: Evangeliet etter Markus 1, 40-45
En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.
I dag vet vi mer om sykdommer enn man gjorde på Jesu tid. Men også i dag er spedalskhet, lepra, en fryktet sykdom. Opp gjennom historien har den beste måten å beskytte seg mot lepra vært å holde seg borte fra de rammede. På Jesu tid fulgte man forskriftene fra gammel tid om å isolere de syke. De var urene i gudstjenestelig sammenheng og kunne ikke delta i det religiøse og sosiale liv på lik linje med friske. Det er i seg selv vondt å bli syk, men i tillegg å miste det sosiale og religiøse nettverket, er svært vanskelig og ødeleggende.
Den spedalske kommer til Jesus. Han må ha hørt noe om Jesus som gav ham håp, For han bryter alle regler ved å nærme seg Jesus. Også Jesus bryter reglene ved å røre ved ham.
Mannen blir frisk og kan igjen bli en del av samfunnet. Men det underlige skjer. Nå er det Jesus som blir isolert. Rollene byttes. Han må holde seg på de øde stedene, der hvor den spedalske før gikk.
«Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han» står det i den gamle Jesaiaboken. Jesus, i sin inderlige medfølelse med mennesker som lider, må også bære tyngden av lidelsen og smerten. Og det står videre:
«Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd,
knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred,
ved hans sår ble vi helbredet.
Historien om Jesus er historien om Gud som kommer til oss. Gud som bærer vår lidelse, vår skyld og som blir knust under tyngden av den.
Hvorfor: Fordi Gud har en inderlig medfølelse med oss.
Fortellingen om møtet mellom den spedalske og Jesus fikk store konsekvenser. Da svartedøden rammet Norge, døde 260 av landets 300 prester. De døde fordi de rørte ved de syke, stelte dem, gav dem den siste olje og bad for dem med håndspåleggelse. De våget å røre ved de utstøtte, fordi Jesus gjorde det, til velsignelse for de lidende.
Også i dag er det mange som lider og som er isolert av sine plager. Men Gud er også der, ved den hiv-rammedes side, hos den psykisk syke, sammen med den ingen annen utholder.
Takk til alle som i dag «rører» ved de utstøtte og isolerte og de som ikke blir regnet med. Dere gjør en Guds gjerning til velsignelse for de lidende og til et vitnesbyrd om den oppstandne Jesus Kristus.