Søndagstanker — Søndag 20. oktober 2019
19. søndag i treenighetstiden
Tekst: Evangeliet etter Lukas 9,57-62

Brødrene Ingebrigtsen trener i stedet for å være sammen på venner på fest. Å bli best koster mye. Da nytter det ikke å skyve det viktigste foran seg for å gjøre det som er mindre viktig. Skal man lykkes må man være forberedt og villig til å ta de omkostninger det har.

Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»   

Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»   

Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Man skulle tro at Jesus var sjeleglad (virkelig) når mennesker kom og ville gå sammen med ham. Er det ikke det vi ber om hele tiden – at mennesker rundt oss vil følge Jesus. Men når de tre i dagens tekst vil følge eller ble oppfordret til å følge Jesus, så var det mer enn å gi en tilslutning til hans lære. Det var virkelig å gå sammen med ham mot Jerusalem. En vandring over år, uten noen særlig komfort, uten tre-stjerners hoteller og luftkjølte suiter. Ingen garanti for tre måltider om dagen, og slett ingen garanti mot hån og spott!

Var de virkelig villige til å ta kostnadene det innebar? Var de villige til å fokusere rett – eller var de mer opptatt av hvordan det sto til hjemme?

For Jesus var det en ting som nå virkelig betød noe. Nå var Menneskesønnen kommet til verden – nå skulle Guds rike forkynnes. Nå var tiden! Da var det viktig å tåle konsekvensene av å satse alt.

Jeg har møtt mennesker som har vært villig til å ofre alt for å forkynne evangeliet. Vanlige mennesker med en overbevisning om at ingenting er viktigere enn det. En av dem var Joseph Bondarenko. Jeg møtte han i Latvia i 1988, under den kalde krigen. Bondarenko var en baptistpastor som ikke sluttet å forkynne evangeliet inn i en grå ateistisk sovjetisk hverdag. Det førte til en rekke fengselsdommer. «Vi ber for deg i Norge», sa jeg til han. Han svarte: «Jeg ber for dere også, at dere ikke skal glemme Kristus i all deres velstand».

Richard Wurmbrand, rumensk pastor som ble frikjøpt fra fengsel og tortur av norske kristne for 50.000 kroner, fortalte meg at han, alvorlig torturert, sang lovsanger i iskalde fengselsceller. For å få en rytme ristet han på kjettingene rundt håndleddene.

Slike møter gjør inntrykk. Jeg kunne ha fortalt om flere, men jeg tror du forstår hvor mye de var villige til å forsake og satse.

Vi er heldige som ikke må lide for vår tro på Kristus. Men det kan koste også i Norge, det kan bety at vi må ta noen valg som andre kan reagere på eller som gjør at du må velge noe fremfor noe annet.

Du vet best selv hvilke valg du må ta. Hva fører deg til Kristus og hva fører deg bort fra Kristus? Hva styrker troen din og hva svekker troen din? Ta de valg som styrker din livsvandring med Jesus.