Søndagstanker — Søndag 27. oktober 2019
Bots- og bønnedag

Det er aldri for sent!» Har du hørt det sagt? Det vil jeg tro, for det er et uttrykk vi bruker mye om både det ene og det andre. For at en virkelig endring skal finne sted må man finne motivasjon, og kanskje enda viktigere, et støtteapparat må etableres.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 15, 11-32

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.   

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.       

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.   

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

Jesu liknelse om den bortkomne sønnen er vel kjent. Men den handler ikke bare om en bortkommen sønn. Fortellingen er også en fortelling om en god far og en sint bror. Fortellingen står godt på egne ben, uten at man skal fortolke den og åndeliggjøre den. Det er mange som gjør dårlige valg tidlig i livet. Veien tilbake til et godt liv kan være lang og tung, men med selverkjennelse, motivasjon og et støtteapparat rundt seg kan det lykkes.

Men Jesus forteller ikke liknelsen bare for å vise til em allmennmenneskelig erfaring. Den har mange tema. Men for meg er det viktig å peke på faren – for her tror jeg vi får et bilde på hvilken kjærlighet og omsorg Gud har for oss.

Faren fikk en inderlig medfølelse for den villfarne sønnen. Når uttrykket «inderlig medfølelse» er brukt i evangeliene forteller de om Jesu reaksjon i møte med medmennesker, eller som ved dette tilfellet – når Jesus forteller en liknelse. Liknelsen forteller noe sant om Gud. Vi kan forstå det som at Gud har en inderlig medfølelse med oss. Gud møter oss ikke med kynisk avstand og ordene – «Hva var det jeg sa! Nå har du jammen stelt det fint til for deg!» Det er omsorg, kjærlighet og åpne armer som møter den bortkomne sønnen. Den samme omsorgen møtes faren også den hjemmeværende sønnen med – «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.»

Begge ble møtt med raushet, medfølelse og tilgivelse. Akkurat slik som Gud møter deg og meg! Det passer bra å avslutte med et sitat fra Romerbrevets kapitel 3: «Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus».

Ufortjent – av nåde! Det er aldri for sent.