Søndagstanker — Søndag 6.oktober 2019
17. søndag i treenighetstiden
Denne søndagen vil jeg skrive om livet. Men livet har en kontrast som gjør livet rikt og stort, nemlig døden. Derfor må også døden få plass når livet skal løftes opp.
Tekst: Paulus brev til Filipperne 1, 20-26
Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.
Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen. Da skal dere få rikelig grunn til å være glade og stolte i Kristus Jesus for min skyld, når jeg kommer til dere igjen.
Teksten i dag er hentet fra et brev som Paulus skrev til den kristne menigheten i byen Filippi. Paulus er i fengsel, han bærer lenker for sin tro på Kristus. Allikevel skriver han et brev som «renner over» av glede, takknemmelighet og ro.
Paulus er sannsynligvis allerede dømt til døden. Han kjenner seg tiltrukket av å få dø. Da vil han få møte Kristus og være sammen med ham. For Paulus er det bedre enn noe annet.
Men Paulus vil også leve videre. Han visste at andre trengte ham og han fikk leve ennå en stund. Den tiden benyttet han til å styrke og oppmuntre sine venner gjennom utsendinger, brev og sin forbønn.
Når så Paulus blir henrettet av de romerske myndighetene etterlater han seg menigheter i vekst og en arv som vi ennå blir velsignet av -hans mange brev til menighetene i oldkirken.
Nok om Paulus. Hva med oss opp i dette?
Når jeg møter sørgende i forberedelser til begravelser spør jeg ofte om de snakket om døden sammen før ektefellen døde. Svaret er som regel nei. VI er ikke så gode på å snakke om å dø. Vi er bedre til å snakke om at det skal gå bra, ofte mot bedre vitende, eller så venter vi med samtalen om døden til det så å si er for sent.
Min sterke oppfordring er: Snakk om døden når du lever. Vent ikke til det er for sent! For når man snakker om døden, så blir livet så sterkt. Man må ikke være syk eller døende for å snakke om døden. Du venter ikke med å spare til pensjon til du blir pensjonist. Du forbereder deg lenge før!
Denne uken hørte jeg på morgenandakten på NRK1. Der fortalte presten om en mann som snakket om sin sykdom og sin kommende død med sin ektefelle, sine venner og sin familie. Hans åpenhet gjorde livet frem mot døden intenst og kraftfullt. Han og hans kone så hverandre tydeligere. Selvfølgelighetene forsvant, gleden ble sterkere.
Vi skal alle dø. Men inntil da skal vi leve. I stedet for å «glemme» døden, så kan bevisstheten om at jeg en gang skal dø, gjøre livet så mye rikere. Når vi slutter å ta livet som en selvfølge, setter vi sånn pris på det.
La oss leve «slik at vi ikke blir til skamme i noe», som Paulus skriver. At vi kan ære Livets opphavsmann ved å leve denne gaven som livet er, rikt og sterkt.