Månedlige arkiver: oktober 2019

Det koster å ha et mål

Søndagstanker — Søndag 20. oktober 2019
19. søndag i treenighetstiden
Tekst: Evangeliet etter Lukas 9,57-62

Brødrene Ingebrigtsen trener i stedet for å være sammen på venner på fest. Å bli best koster mye. Da nytter det ikke å skyve det viktigste foran seg for å gjøre det som er mindre viktig. Skal man lykkes må man være forberedt og villig til å ta de omkostninger det har.

Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»   

Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»   

Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Man skulle tro at Jesus var sjeleglad (virkelig) når mennesker kom og ville gå sammen med ham. Er det ikke det vi ber om hele tiden – at mennesker rundt oss vil følge Jesus. Men når de tre i dagens tekst vil følge eller ble oppfordret til å følge Jesus, så var det mer enn å gi en tilslutning til hans lære. Det var virkelig å gå sammen med ham mot Jerusalem. En vandring over år, uten noen særlig komfort, uten tre-stjerners hoteller og luftkjølte suiter. Ingen garanti for tre måltider om dagen, og slett ingen garanti mot hån og spott!

Var de virkelig villige til å ta kostnadene det innebar? Var de villige til å fokusere rett – eller var de mer opptatt av hvordan det sto til hjemme?

For Jesus var det en ting som nå virkelig betød noe. Nå var Menneskesønnen kommet til verden – nå skulle Guds rike forkynnes. Nå var tiden! Da var det viktig å tåle konsekvensene av å satse alt.

Jeg har møtt mennesker som har vært villig til å ofre alt for å forkynne evangeliet. Vanlige mennesker med en overbevisning om at ingenting er viktigere enn det. En av dem var Joseph Bondarenko. Jeg møtte han i Latvia i 1988, under den kalde krigen. Bondarenko var en baptistpastor som ikke sluttet å forkynne evangeliet inn i en grå ateistisk sovjetisk hverdag. Det førte til en rekke fengselsdommer. «Vi ber for deg i Norge», sa jeg til han. Han svarte: «Jeg ber for dere også, at dere ikke skal glemme Kristus i all deres velstand».

Richard Wurmbrand, rumensk pastor som ble frikjøpt fra fengsel og tortur av norske kristne for 50.000 kroner, fortalte meg at han, alvorlig torturert, sang lovsanger i iskalde fengselsceller. For å få en rytme ristet han på kjettingene rundt håndleddene.

Slike møter gjør inntrykk. Jeg kunne ha fortalt om flere, men jeg tror du forstår hvor mye de var villige til å forsake og satse.

Vi er heldige som ikke må lide for vår tro på Kristus. Men det kan koste også i Norge, det kan bety at vi må ta noen valg som andre kan reagere på eller som gjør at du må velge noe fremfor noe annet.

Du vet best selv hvilke valg du må ta. Hva fører deg til Kristus og hva fører deg bort fra Kristus? Hva styrker troen din og hva svekker troen din? Ta de valg som styrker din livsvandring med Jesus.

Smittefare!

Søndagstanker — Søndag 13. oktober 2019
18. søndag i treenighetstiden

Vi sier vi blir berørt av andres smerte. Men ville du røre ved et menneske som kunne gi deg en dødelig sykdom?

Tekst: Evangeliet etter Markus 1, 40-45

En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!»  Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»

Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.

I dag vet vi mer om sykdommer enn man gjorde på Jesu tid. Men også i dag er spedalskhet, lepra, en fryktet sykdom. Opp gjennom historien har den beste måten å beskytte seg mot lepra vært å holde seg borte fra de rammede. På Jesu tid fulgte man forskriftene fra gammel tid om å isolere de syke. De var urene i gudstjenestelig sammenheng og kunne ikke delta i det religiøse og sosiale liv på lik linje med friske. Det er i seg selv vondt å bli syk, men i tillegg å miste det sosiale og religiøse nettverket, er svært vanskelig og ødeleggende.

Den spedalske kommer til Jesus. Han må ha hørt noe om Jesus som gav ham håp, For han bryter alle regler ved å nærme seg Jesus. Også Jesus bryter reglene ved å røre ved ham.

Mannen blir frisk og kan igjen bli en del av samfunnet. Men det underlige skjer. Nå er det Jesus som blir isolert. Rollene byttes. Han må holde seg på de øde stedene, der hvor den spedalske før gikk.

«Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han» står det i den gamle Jesaiaboken. Jesus, i sin inderlige medfølelse med mennesker som lider, må også bære tyngden av lidelsen og smerten. Og det står videre:

«Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd, 
knust for våre synder. 
Straffen lå på ham, vi fikk fred, 
ved hans sår ble vi helbredet.

Historien om Jesus er historien om Gud som kommer til oss. Gud som bærer vår lidelse, vår skyld og som blir knust under tyngden av den.

Hvorfor: Fordi Gud har en inderlig medfølelse med oss.

Fortellingen om møtet mellom den spedalske og Jesus fikk store konsekvenser. Da svartedøden rammet Norge, døde 260 av landets 300 prester. De døde fordi de rørte ved de syke, stelte dem, gav dem den siste olje og bad for dem med håndspåleggelse. De våget å røre ved de utstøtte, fordi Jesus gjorde det, til velsignelse for de lidende.

Også i dag er det mange som lider og som er isolert av sine plager. Men Gud er også der, ved den hiv-rammedes side, hos den psykisk syke, sammen med den ingen annen utholder.

Takk til alle som i dag «rører» ved de utstøtte og isolerte og de som ikke blir regnet med. Dere gjør en Guds gjerning til velsignelse for de lidende og til et vitnesbyrd om den oppstandne Jesus Kristus.

Å være tiltrukket av døden

Søndagstanker — Søndag 6.oktober 2019
17. søndag i treenighetstiden

Denne søndagen vil jeg skrive om livet. Men livet har en kontrast som gjør livet rikt og stort, nemlig døden. Derfor må også døden få plass når livet skal løftes opp.

Tekst: Paulus brev til Filipperne 1, 20-26

Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.   

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen. Da skal dere få rikelig grunn til å være glade og stolte i Kristus Jesus for min skyld, når jeg kommer til dere igjen.

Teksten i dag er hentet fra et brev som Paulus skrev til den kristne menigheten i byen Filippi. Paulus er i fengsel, han bærer lenker for sin tro på Kristus. Allikevel skriver han et brev som «renner over» av glede, takknemmelighet og ro.

Paulus er sannsynligvis allerede dømt til døden. Han kjenner seg tiltrukket av å få dø. Da vil han få møte Kristus og være sammen med ham. For Paulus er det bedre enn noe annet.

Men Paulus vil også leve videre. Han visste at andre trengte ham og han fikk leve ennå en stund. Den tiden benyttet han til å styrke og oppmuntre sine venner gjennom utsendinger, brev og sin forbønn.

Når så Paulus blir henrettet av de romerske myndighetene etterlater han seg menigheter i vekst og en arv som vi ennå blir velsignet av -hans mange brev til menighetene i oldkirken.

Nok om Paulus. Hva med oss opp i dette?

Når jeg møter sørgende i forberedelser til begravelser spør jeg ofte om de snakket om døden sammen før ektefellen døde. Svaret er som regel nei. VI er ikke så gode på å snakke om å dø. Vi er bedre til å snakke om at det skal gå bra, ofte mot bedre vitende, eller så venter vi med samtalen om døden til det så å si er for sent.

Min sterke oppfordring er: Snakk om døden når du lever. Vent ikke til det er for sent! For når man snakker om døden, så blir livet så sterkt. Man må ikke være syk eller døende for å snakke om døden. Du venter ikke med å spare til pensjon til du blir pensjonist. Du forbereder deg lenge før!

Denne uken hørte jeg på morgenandakten på NRK1. Der fortalte presten om en mann som snakket om sin sykdom og sin kommende død med sin ektefelle, sine venner og sin familie. Hans åpenhet gjorde livet frem mot døden intenst og kraftfullt. Han og hans kone så hverandre tydeligere. Selvfølgelighetene forsvant, gleden ble sterkere.

Vi skal alle dø. Men inntil da skal vi leve. I stedet for å «glemme» døden, så kan bevisstheten om at jeg en gang skal dø, gjøre livet så mye rikere. Når vi slutter å ta livet som en selvfølge, setter vi sånn pris på det.

La oss leve «slik at vi ikke blir til skamme i noe», som Paulus skriver. At vi kan ære Livets opphavsmann ved å leve denne gaven som livet er, rikt og sterkt.