Søndagstanker — Søndag 22. september 2019
15. søndag i treenighetstiden
Søndag 22, september blir jeg ordinert til prest i Den norske kirke. Det skjer i Bjørkelangen kirke, en kirke som jeg har et varmt forhold til. Det var der det hele startet – for lenge siden!
Tekst: Evangeliet etter Johannes 15, 9-12
Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.
Søndagens prekentekst er en kjærlighetserklæring fra Gud. Det kommer godt med. For jeg kommer til å være både nervøs og alvorlig når biskopen spør meg om jeg vil tjene Gud og kirken i troskap. Da er det godt å vite at Gud vil meg vel og ber meg om å bli værende i hans kjærlighet. Når Gud, som elsker meg, kaller meg til tjeneste, føler jeg meg trygg.
Det har tatt lang tid å komme til denne dagen. Det er 37 år siden jeg møtte opp på Menighetsfakultetet for første gang. «Enten er jeg stokk dum eller veldig tålmodig», fleipet jeg på stabsmøtet i Nes etter at jeg stolt var ferdig utdannet teolog i sommer. Da kommer det slagferdig fra Pål, ledende kirketjener: «Eller begge deler!». Det er god stemning blant de ansatte i Nes kirkelige fellesråd.
Men hva kan det bety å bli i hans kjærlighet? Er det en betingelse knyttet til det – å være flink og holde masse bud? I så fall er det tungt og strevsomt. Jeg tror ikke Jesus mente det slik. Det er ikke betinget kjærlighet Gud gir oss. Budet Jesus gir oss er å videreføre noe: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.
Ingenting er så flott som å være i lag med venner, kollegaer eller familie når man opplever seg sett, hørt og inkludert. Da kan man være knakende uenig, men allikevel vite at man er elsket, da kan man være vrang og sta, men allikevel forstått. Jeg tror det er det Jesus mener.
Jeg er sett, hørt og inkludert av Gud. Jeg er i hans kjærlighet! Derfor prøver jeg å se, høre og inkludere andre. Gudskjærligheten smitter. Det er jo slik vi ønsker at det skal være i våre menigheter, på skolen, i familien og i kollegafellesskapet. Når sjefen ser meg, når far hører på meg, når vennene inkluderer meg, har jeg en god dag. Da blir jeg inspirert til å gjøre det samme.
Og hva er så resultatet av dette: Det er glede. Da kan vi føle glede over å være sammen, glede oss til å være sammen med kollegaer, til venner på skolen, til menighetens samlinger, til fellesskapet i familien.
Og denne søndagen inneholder en spesiell glede for meg: Glede over å bli kalt til tjeneste i en kirke som betyr så mye for meg!
Gledelig søndag!